så var det over-eller?

Jeg kommer selvfølgelig aldri "over" Palestina. Landet og folket har blitt en del av meg, har krøpet helt inn til ryggraden og sjela og tankene mine. Dessuten så planlegger jeg å reise ned igjen i begynnelsen av februar.78///////////////////////////////////

,,,,,,,,,,,,,,,,m3gffgvtgv ( det som står foran parentesen, er gamlekatta Pennys bidrag, hun sitter oppå laptopen min. Hun vil være helt oppe på meg nå.

Hvis jeg tyder budskapet hennes, så vil hun ikke jeg skal reise tilbake før i 2078..)

Jeg er altså hjemme på Hamar igjen, og det er godt. Sjøl om det er kaldt ute, har vi varme og isolerte hus, vi har ovner og peiser, vi har tette tak, vi har nok av varmt vann. Ole Paus har engang sagt:" Her i Norge har vi alt, men det er også alt vi har".Han er inne på noe der, den gode Paus.

Jeg,- og de fleste andre,- er bekvemme og ganske så materialistiske. Det er ikke noe galt i det, hvis vi bare ikke glemmer alle de andre viktige tingene. RESPEKT, MENNESKEVERD,LIKEVERD.

Jeg hadde forøvrig en meget hyggelig (!!!) innsjekking på Ben Gurion - undrenes tid er ikke forbi. Jeg grudde meg som alltid på forhånd fordi jeg hater å juge.

Jeg sto nå der i køen, ivrig strikkende som alltid, da den første sikkerhetsoffiseren nærmet seg smilende! Hun ba om pass og billett og jeg ba om å få lov å ta med strikkinga ombord. Etter å ha konferert med en kollega, fikk jeg lov,- særlig fordi jeg demonstrerte at pinnene var av bambus og brakk lett. Så spurte hun hva jeg hadde gjort, og jeg svarte at jeg hadde skrevet om kirker. ( og det var da ganske sant..) Så spurte hun de obligatoriske spørsmålene om gaver og slikt, men gavene hadde jeg jo sendt til Norge allerede, så der slapp jeg også å juge. Så -lykke! - spurte hun om jeg hadde venner eller slektninger i Israel, og det har jeg jo ikke!!!! Alle mine bor i Palestina.

Og da, mine venner, fikk jeg for første gang en gul lapp på bagasje og på pass. Den gule lappen betyr tydeligvis "fritt fram", så derfra seilte jeg gjennom de 4 følgende kontrollene med et salig smil mens jeg takket og takket Gud i Himmelen.

Undrenes tid er ikke forbi. Eller,- hvis dere foretrekker å kalle det flaks, -så gjør nå det.

Så nå sitter jeg her med en malende katt og en laptop og den obligatoriske kaffekoppen og røyken og har det fint.

Om et par dager kommer det ei pakke i posten med 14.4 kg. ting og tang fra Betlehem , masse fine ting + mange olivensertifikat. Jeg lurer på om jeg skal få til en julemesse??

Dere skal i få fall få beskjed.

Takk for følget!

Nå venter en dusj på et varmt og skinnende rent bad ( takk Kjetill) og ei brødskive med yndlingspålegget mitt ( takk Kjetill)

REFLEKSJONER

Bloggen min har mangla bilder lenge, nå. Jeg ser at det blir litt kjedelig. Jeg legger inn et par gamle bilder, jeg! Det ene viser med all tydelighet at nytt liv kan gro midt i betong og mur,jeg tror at det en dag vil skje for den palestinske staten også.- Det andre er ganske enkelt fra et grønnsakmarked. Alle syns-og luktinntrykkene herfra er veldig Palestina for meg.

-Før våkna jeg grytidlig om morran ved at det ble kalt til bønn fra minareten. Det hører jeg ikke lenger.Nå våkner jeg som oftest ved at sola skinner rett inn på meg slik i halvni-tida. Det kommer jeg til å savne i november-Norge.

-På den andre siden så skal det bli veldig greit å handle inn mat og også forstå HVA jeg kjøper! Mitt "palestinske kjøkken" vinner ingen gourmetpris.

-gleder meg til varmt baderomsgulv. Huseierne her har imidlertid senest i dag sagt at de vil legge inn varmeovn på badet til neste gang jeg kommer.

-Det skal bli herlig å kjøre bil igjen, men nå er jo den stakkars bilen min på verksted, da.

-Sist, men mest, skal det bli stort å møte familie og venner igjen.

-Forleden kveld hadde Abdallah fra SOS children village og jeg en lang og god samtale over et måltid mat. Vi snakket om religioner og om tro, om kultur, tradisjon, kjønnsforskjeller, moral..., i det hele tatt. Han er ungkar, palestiner og rundt 35 kanskje, så sånn sett har vi ikke mye til felles. Likevel, vi utvekslet tanker og ideer og prinsipper, og hadde ingen ide om at vi skulle bli enige. Det ble vi ikke heller, på mange punkter.Poenget, gleden over samtalen, var at vi kunne snakke sammen sånn! Forstå-ikke forstå, enig-ikke enig,-men hele tiden respekt.

Jeg synes ofte, og kanskje er jeg slik sjøl også,- at vi hjemme i Norge blir så opphengt i enighet og i det å snakke mer enn å lytte. ( antagelig sitter jeg skikkelig i glasshus nå)

Nåja, jeg får slutte før jeg forsvinner bort i filosofien.

11-11-2011

I det siste så har det vært en del skriverier i avisene om den 11.11.11. Er det en spesiell viktig dato når spesielle ting skal skje?

Jeg tenker nå som så at hver eneste dato er helt ny og aldri brukt før, og at det alltid vil hende noe spesielt for noen hver dag.

Ikke desto mindre, i dag fikk Martha beskjed om at hun hadde bestått sin Master med glans!

Gratulerer! eller Mabrook!, som de sier på disse kanter av verden.

Vi gleder oss med henne-

Jeg har vært på konsert i Fødselskirken og hørt på Elverum Damekor. De var flinke, og hadde et krevende program. 12 damestemmer blir likevel i spinkleste laget i en stor kirke, selv om de hadde orgel attåt. Vakkert, det var det. Litt rart,også, at det var Elverumsfolk som opptrådte i kirka her. De sang to norske sanger, resten på engelsk. De bodde i Jerusalem, da. Hadde vært nordover i Israel, og skulle rett tilbake til Jerusalem nå.Jeg sa til en av dem at det var synd de ikke fikk se mer av Palestina, men vet ikke om budskapet ble oppfatta.

Det var vel dagens begivenheter.. Ellers så går no dagan med sine vanlige og daglige ting slik som de skal. I morgen skal jeg sende mange kilo ting og tang fra Betlehem express.

Jaja

Billetten hjem er kjøpt. Tirsdag kveld kommer jeg fra Israel via Berlin til Gardermoen. Foreløpig orker jeg ikke å tenke på utspørringen på flyplassen her. Skal jeg snakke sant til en forandring? Si at jeg har vært i Palestina? Jeg har jo lov til det, rent formelt, men da blir det en masse styr og ståk. Det er også greit nok, men hva om de nekter meg innreise neste gang?? Skal jeg benekte dattera mi enda en gang? Fy f.. for en flyplass. De få gangene jeg får lyst til å banne, er når det gjelder de såkalte "sikkerhetsrutinene"i Israel.

Inntil videre har jeg det godt her. Det er et par personer jeg "burde" ha tatt kontakt med her, og som jeg ikke har gjort. Årsaken er at jeg ikke har hatt det overskuddet jeg gjerne skulle ønske meg. Skjebnen ville det annerledes. I kveld tok jeg med meg ei bok og gikk på nærmeste restaurant for å kjøpe meg et måltid mat i fred og ro.Først kom restaurantinnehaveren bort til bordet mitt og ville prate, han husket meg fra før. Jeg ble invitert over til bordet hans,men takket høflig -nei.

Midt i måltidet var det en mann som kom imot meg med et stort smil. Det var en av de to jeg skulle ha kontaktet. Han heter Abdallah og jobber i SOS barnelandsbyer i Betlehem. Men, der var han altså! Vi skal spise middag sammen på lørdag, og det blir sikkert veldig bra. I fjor prøvde jeg å få til en ordning med at han skulle besøke SOS ( og oss) i Norge, men det gikk ikke.

Det er ikke mye som er enkelt for palestinerne. I dag hørte jeg at dersom en palestiner mottar over en viss sum ( ganske lav) fra utlandet, så vil banken måtte kontakte de palestinske OG israelske myndigheter for å foreta en grundig sjekk. Grunn: Myndighetene vil forsikre seg om at pengene ikke skal gå til å støtte Hamas. Jaja.

I morgen skal jeg på konsert i Fødselskirken. Ikke bare det, det er Elverum damekor som synger!!

Referat kommer.

Full dag, halvfull kvinne

Før jeg skriver noe mer, så må jeg få referere en (rasistisk) vits jeg hørte i dag: En gang var en amerikaner, en russer og en jøde i en forretning sammen og skulle handle. De spurte etter en gitt vare, men den butikkansatte svarte: Beklager, det har vi ikke på lager.

Hva betyr det -å ikke ha?- spurte amerikaneren.

Hva betyr - lager-? spurte russeren.

Hva betyr- beklager?- spurte jøden.

( jeg er nå halvvegs i mitt 3. rødvinsglass og har mistet alle hemninger.)( Hva er hemninger?)

Dagen startet med at jeg etter både bønner og spark måtte gi opp vaskemaskinen min enda en gang. Den vil ikke, så altså stor klesvask for hånd.

Betlehem neste, litt ærend og en prat med Mike og John og Sumar. Jeg er buden dit på søndagsmiddag, det blir koselig.

Iblant slenger jeg innom Fødselskirken. Så også i dag.Der var det fullstappa overalt,- folk fra Mexico, Brasil, Italia, Japan +++ Jeg havna i en slags gudstjeneste på italiensk. Masse prester og andre geistlige, en så ut til å være minst biskop. Kirka var som sagt tråkka, og det ble messet og sunget og spilt orgel og lest fra Bibelen. Nå er min italiensk bare ørlite grann bedre enn arabisken, men jeg fikk med meg at de leste fra Lukas 2: juleevangeliet.Litt i tidligste laget, spør du meg. Men, i Betlehem er det jo en slags julestemning året rundt. En av forretningene spiller amerikanske julesanger nå!

Etterpå rusla jeg ned til Nisreen og fikk middag og te og ikke minst en god prat, og jeg fikk strikka ferdig den lua jeg holdt på med. Nisreen hadde besøk av sin eldste bror. Han bor i Syria- utenfor Damaskus. Trivelig kar som hadde syrisk kone, fransk pass og jobba i forsikring. Han sa at dersom jeg kom til Syria så behøvde jeg ikke tenke på hotell. De hadde to hus og en kjempehage, jeg var velkommen når som helst. En dag så gjør jeg det ratt.

Jeg har de siste dagene hatt mailutveksling med Øyvind fra Høgskolen i Vestfold. Han er her i Palestina med studenter hvert år, og akkurat nå er de her i Betlehem. Han ringte og inviterte meg bort til hotellet der de bor, og jeg har hatt en usedvanlig trivelig kveld sammen med han, en kollega og to av studentene. Det er så mye fine folk!! Øyvind er en av dem. Han fortalte at det var han som sammen med Dag Hareide startet den Reisende Folkehøgskolen for mange år tilbake. Han har også jobbet for FN og for Flyktninghjelpen i Gaza.Nærmere midnatt kom jeg hjem. Jeg gikk fra Grand Hotell hvor folka fra høgskolen bor,- gjennom den nattestille souquen mot Manger Square. To katter og noen få ungdommer var å se- ellers bare stengt og stille. Så kom en taxi som tok meg hjem.Jeg tenker med sorg på alle i Oslo som er redde for å gå alene ute om kvelden. Det er langt tryggere her hos de skumle palestinerne!

Nå sitter jeg altså her med mitt tredje rødvinsglass for i kveld, og kan ikke annet enn å takke for dagen.

Ferie i Israel

Vi fire- Martha, Liam, Kjetill og jeg,- har vært på 3-dagers biltur i Israel.

Bakgrunnen var at Martha og Liam ønsket seg noen dager uten murer og piggtrådgjerder, og med butikker, Middelhav og vakre strender.

Det fikk vi.

Kysten av Israel er vakker, velstelt og vestlig.

Vi har vært på Ikea og på Hennes & Mauritz, og vi har handla. Vi har spist lange og gode måltider, og vi har bodd på et utrolig stilig hotell i den gamle bymuren i Akko, og på et annet hotell i Tel Aviv med bølgebrus rett utenfor vinduet. Vi har kjørt på raske og snorrette motorveier, og tråkla oss vei gjennom ukjente byer.

Alt har fungert. Vi har prøvd å ikke snakke politikk, men konsentrert oss om alt det fine vi har sett, og om lamper og tepper på Ikea.

I Tel Aviv traff vi to hyggelige kelnere på en restaurant.

Så reiste vi hjem til Palestina,- til Ramallah og til Beit Sahour.

Historien kan for så vidt stoppe der.

Tusenvis av mennesker reiser slik i Israel, og tror de vet hvordan livet er her nede, fordi de ser livet til jødene og til turistene.

Bak alle murene og piggtrådgjerdene og sjekkpunktene finnes den en annen verden- den palestinske.Den er usynlig for alle de på den andre siden, og slik er det vel også ment å være.

Det blir umulig å sammenligne, umulig å snakke om likheter og forskjeller. Myntenheten er den samme, og det er vel det.

Jeg skulle så gjerne klare å formidle noen av de følelsene jeg sitter med, men vet ikke hvordan.

Kjetill sa det så riktig da vi så en pusse-gata-lastebil på en fra før av ren strandpromenade i Tel Aviv: Det er motbydelig. Det dekker det meste.

Forstå meg rett; det er fint med rene gater og med flotte veianlegg. Det som er så aldeles ubegripelig, er at Israel skal behandle land og folk i Gaza og på Vestbredden som ...., jeg leter etter ord: som skadedyr? som smittsomme?, og få aksept for dette i deler av den vestlige verden, ikke minst i USA.

Forhandlinger, -sier de store gutta- gi og ta, -sier de.

Hva mer kan palestinerne miste? Det eneste de har, er sin verdighet, sin vennlighet og gjestfrihet og sine dype røtter til den palestinske jorda.

Kanskje kunne jødene trenge å få litt palestinsk vennlighet? Kanskje kunne noen av de hundretusener av innvandrere til Israel uten ( eller med en liten dråpe) jødisk blod i årene trenge litt andre røtter til jorda enn det som Moses har sagt at de har?

Kjetill er her

Det har vært "intet nytt fra blogg-fronten" en stund nå.

Jeg har besøk av mannen min, og vi har vært rundt omkring og besøkt kjentsfolk og handla mer palestinavarer til videresalg. Ikke så mye blogg-stoff, med andre ord.

I går var Kjetill inne i Jerusalem, i bydelen Silwan. Jeg holdt hus her, det er så mange lange og bratte bakker i Silwan.

Dere har kanskje hørt om Silwan i mediene. Den ligger rett nedenfor Gamlebyen, ned mot Kedrondalen. Det er en del av Øst-Jerusalem, og derfor bosatt av palestinere. Imidlertid foregår det arkeologiske utgravinger der, israelerne graver fram rester av urgammel bebyggelse. ( king Davids City). Så langt burde alt være vel og bra, men i denne prosessen så blir palestinske beboere kastet ut av husene sine, hus blir jevnet med jorden, innbyggere blir møtt med sperringer og tåregass. Det er pro-palestinske demonstrasjoner der hver fredag.

Der var altså Kjetill på en guidet tur i går. Det hadde vært interessant, sa han,- men samtidig lite nytt; vi kjenner etterhvert til så mange former for etnisk rensning. Bosetterorganisasjonen El-Ad har visstnok overtatt omtrent 90 % av alle boliger. El-Ad har egen væpnet milits. Ved en anledning gravet de en tunnel som " tilfeldigvis" gikk rett under skolen i Silwan. Den datt ned, gitt. Huff , så leit.

NB. På YouTube finnes det flere lenker til Silwan.

Beit Sahour er et lite sted hvor alle kjenner alle, og hvor slike som meg selvfølgelig synes godt i terrenget og blir prata om. For meg er det bare en fordel, men det er sikkert ikke like enkelt for ungdommer på vift.

Det er 53 drosjer i Beit Sahour. De aller fleste av disse kjører meg hjem uten at jeg må forklare vegen, og de vet at Hazem er "min" sjåfør og at Baha er min venn. De har full oversikt over hvor jeg var med gruppa mi, når jeg har reist til sjekkpunktet, eller når jeg har vært på butikken. Helt greit, som sagt, men Mari som var her på besøk, fikk litt hakaslepp.

Det er også en fordel for meg at ikke sjåførene tar overpris eller begynner å foreslå rundreiser hit og dit.

Jeg er delvis "local". Bra det.

Jeg blir møtt med store smil etter avstemmingen i UNESCO. Norge stemte for!! Jeg er også selvfølgelig veldig glad for det, men innser at palestinsk medlemskap i UNESCO har både + og - sider. USA vil jo nå stoppe all tilførsel av penger til organisasjonen.

Ellers så er jeg i en svært så interessant mail- utveksling med Fokus Sabratour. Det er et reisebyrå i Kristiansand som påberoper seg å være religiøst og politisk nøytralt. Når jeg leser om turene deres hit ned, blir jeg meget provosert, og har altså tatt opp saker og ting med byrået. Sikkert til ingen verdens nytte, men ganske artig. På en av turene hit så skal turdeltagerne " med selvsyn få se hvor mye og hva slags gods som blir fraktet inn i Gaza".

Nesten litt humoristisk. Murer og gjerder og konflikter og slikt, blir ellers ikke nevnt. På en annen tur skal deltagerne få bli med på noe skikkelig spennende; de skal få kjøre i pansret buss til en vakker jødisk by som ligger på et fjell(!) Mao: de skal til til bosettingen Karnei Shomron.

Politisk nøytral????

Nå skal jeg gi meg, vi skal til Jerusalem for å hente en leiebil, og så drar vi opp til Martha og Liam i Ramallah. Vi skal være sammen med de i helga, og gleder oss til det.