Unskyld, men jeg har blitt matlei!

Muslimene spiser ikke mellom soloppgang og solnedgang nå under Ramadan. Dvs. fra 5.30 til 19.20
Klokka 19.40 kommer så maten på bordet. I mengder!! Fat på fat på fat. Nå er jeg normalt ganske småspist, gradestokken viser 30 omtrent, og bare synet av all maten OG av menneskene som hiver innpå av vann og mat,.. vel, jeg blir mett med en gang.Litt salat,- og så takk for maten.

I går kveld var vi oppe i Ramallah. For å komme seg dit må man passere Qualania sjekkpunkt.Totalkaos som vanlig, alle skulle først frem.I all knuffinga mellom bilene, var det en styor og ny og hvit bil med to ungdommer i, som tok en skikkelig spansk en og presset seg inn i vår bil.Nisreen som kjørte, tente. Hun slengte ut ett eller annet, og fikk igjen til de grader.Det ble et munnhuggeri av dimensjoner, Nisreen var så sint at hun skalv og ropte og skrek. Jeg trengte ikke å kunne arabisk for å forstå at de ikke akkurat var bestevenner. Nisreen fortalte etterpå at de hadde kalt henne hore og lignende, men gjett om hun tok igjen!!
Både folk og biler overlevde uten varige men.

I Ramallah spiste vi på en hel-muslimsk resturant. Dvs. jeg ha vært der før med Martha og Liam, og da kunne man få vin ol. Ikke under Ramadan.De hadde buffet, alle kunne spise alt for en bestemt sum. Vi ankom kvart over sju, og det var allerede en del folk der. På bordene sto vann og colaflasker. Alle satt og ventet.Ingen gjorde mine til å åpne en eneste vannflaske. Så begynte bønnen fra moskeen. Ingen tig skjedde før de forløsende ordene var sagt: Allah Akhbar. Da kastet folk seg opp av stolene for å forsyne seg, og vannet forsvant ned i knusktørre struper.
Det er interessant å oppleve dette på nært hold, og jeg gjør mange refleksjoner.
Jeg oppfatter islam som en "gjøre" religion. Hvis man gjør de rette tingene, så blir Allah fornøyd og man selv får god samvittighet.Reglene og lovene i Koranen blir det viktigste, omtrent som Det Gamle Testamentet. ( Det er forøvrig veldig mye likt) Likheten med Nytestamentet er også stor: Elsk din neste, ikke slå ihjel, ikke lyv osv.
Jeg spurte en her en dag om Ramadan var det vanskeligste i Islam? Å nei, sa han, den er det letteste. Hva var det vanskeligste, spurte jeg. Etter litt betenkning svarte han: Å være god.
Er ikke også kristendommens ulike praksis også slik? For noen er ritualer og regler svært så viktig og gir god samvittighet, for andre er rammene underordnet.
At det gjøres faenskap både blant de som kaller seg muslimer og kristne, det vet vi så altfor godt.

I kveld er Ramadan slutt, så da begynner festen ( Eid). Jeg reiser nå hjem i morra kveld, men kanskje får jeg med meg litt.   

IKKE-AKTIVIST

Iblant har jeg blitt "titulert" som frivillig eller aktivist her nede. Vel, er det noe jeg ikke er nå, så er det akkurat det. Jeg har deilige og late dager, og gjør ikke det skapte grann. Sitter i en stol og prater med folk, leker og koser med unger, går på resturant,tar avkjølende dusjer, får maten servert, sover lenge.
Jeg hadde forøvrig en artig opplevelse i går. Jeg skulle ut til Maan Il- Hayat, det er de som lager tove-ting. Hazem kom. Jeg visste ikke den nøyaktige vegen, og Hazem visste ikke i det hele tatt. Vi kjørte og kjørte, og min vanligvis meget vennlig drosjesjåfør ble surere og surere. Så prøvde vi å ringe hit og dit for å få hjelp,- men nei. For å gjøre en laaang historie kort; vi fant fram og vi fant også ut at huset var stengt under Ramadan!
 Jeg trodde at Hazem var sur på meg fordi jeg hadde glemt veien, men neida.Han var dritsur på seg sjøl. Han kjørte taxi i Betlehem, og da burde han vite alle om steder! Mine "relax" og "mis muskele" var for døve ører. Han kommer garantert til å huske stedet heretter, og dere kan fortsatt bestille tovede krybber etc. til jul-
Det er fredelig her i julekveld- byen. Ramadan slutter på lørdag eller søndag. Hvis det slutter på lørdag så blir det fest ( Eid). Jeg håper jeg får med meg det. Det er den nøyaktige månefasen som bestemmer når Ramadan slutter- null måne = Eid  ( tror jeg)

Tull og ball

Som dere vel lurer på; nei, jeg har ikke fått dysleksi. Det er noe tullball med bloggsida mi nå som gjør at jeg ikke får redigert og retta feil. Beklager alle skrivefeil og underlige avslutninger! Forøvrig blir jeg himla bortskjemt av alle her,- går fra selskap til selskap.. Israelske myndigheter er "snille" pt. Det er mange palestinere som får lov å reise inn til Jerusalem nå pga. Ramadan. Er det noen sak....
Jeg får vel ta kvelden nå, men dette er den beste tida på døgnet,- gradestokken har karret seg såvidt under 30 grader og det er en liten bris i lufta.

Mer bryllup

Festen ble holdt på Le Royal, et selskapslokale med plass til 600(?) Det ble i hvertall fullt der. Bordene var fylt med alskens god mat, og da kelneen kom og spurte om jeg ønsket øl til mate, øynet jeg håp. nbid, har dere det? Wine? vin?? Nix, ingen nbid. Ville fruen ha øl eller arak eller wiskhey? Det ville fruen ikke. Altså Sprite enda en gang.

bryllup fortsettelse

Palestinske brylluper er stappfulle av tradisjoner, det være seg muslimske eller kristne.Jeg vet egenterlig ikke hva som skjer hjemme hos brudens familie, jeg har begge gangene vært brudgommens gjest. Hjemme hos brudgommen samles de nærmeste ( også jeg,da) for å synge og danse og drikke kaffe OG beundre hverandres kjoler. Vi fikk besøk av trommeorkester som satte lyd og liv til forsamlingen.  Brudgommen ( Basel) hentet så bruden i hennes hjem, og vi hang på slep i mange biler. Hos henne var det mer trommeorkester og mere halloi før bruden ( Rana) kom ut ved sin fars arm. Svart Mercedes med sotfargete ruter og dekorert med blomster, ventet på paret og så var det kortesje til( den ortodokse) kirken hvor vielsen fant sted. Tre prester. Intet mindre. Etterpå var det fotografering,- MYE fotografering, til og med veldig mye fotografering før turen gikk videre til en helt alminnelig leilighet i 3. etasje, og jeg ikke skjønte bæra hva vi skulle gjøre der i 10 minutter før vi forlot åstedet og dro på fest. Først etterpå fikk jeg forklatingen: Leiligheten var brudeparets nye hjem- den skulle vises frem til all  folket

BRYLLUP!!

Rana og Basel skulle gifte seg. Det har vært bestemt lenge. For tre år siden traff de hverandre, i fjor sommer ble forlovelsen feiret, nå skulle de gifte seg.
Raja, -Basels far og min husvert, -hadde i denne perioden bygget hus/leilighet til paret.
Både Rana og Basil hadde unnagjort sin universitetsutdanning på bacchelor- nivå. Her går alt i "riktig" rekkefølge.De er begge kristne.
I Palestina betyr det i denne sammenhengen at de følger de palestinske tradisjonene,- det er svært mye likt hos muslimske og kristne når det handler om bryllup.

To ting skiller religionene: Selve inngåelsen av ekteskapet ( hva må gjøres/sies/avtales for å være lovlig viet) OG det faktum at de kristne drikker alkohol( ganske så mye) når de feirer noe.Hos muslimene er det vann og Cola. Resten er likt såvidt jeg kan bedømme, da er det pengene som er den begrensende faktor eller ikke hos begge parter. 
Nå har jeg vært i både muslimsk og kristent bryllup, og når sant skal sies så opplever jeg det først og fremst som en konkurranse om den flotteste kjolen(e). Her er det meget viktig å se og bli sett!!
Kvinnene trenger minst to kreasjoner; en for hennafesten -som er den palestinske varianten av utdrikkingslag, men uten rølp,- og så en annen kjole til DEN STORE DAGEN.

Amira

 Adam, Amira og undertegnede. Amira er ca. 90 og flyktning fra 1948. Hun har aldri fått vende tilbake til Jeremiah, landsbyen hun flyktet fra.Hun har hatt slag og mistet taleevnen samt mange andre funksjoner. Stort sett er hun sengeliggende. I blant blir hun lempet/slept/båret ut av huset for å være med på familieselskap. Antagelig kjenner hun igjen meg. Hun tar etter handa mi og kommer med noen lyder iblant. Often er hun sint for ett eller annet, men hele storfamilien kappes om å være hos henne og gi omsorg.

litt bilder

fra Deheishe

mat på gamlemåten

klar til bryllup

Søndag.

Uten internett skrev jeg et laaangt bloginnlegg som jeg trodde var lett å overføre til bloggen min. Å nei, da. Jeg er ei ku når det gjelder data.
Kanhende vil innlegge dukke opp senere ( hvis jeg får hjelp) Det handla om siste dag i Jordan + turen hit til Palestina. Kort-kort versjon::45 grader pluss på grensestasjonen nede ved Dødehavet,- telefonproblemer, Hazan hentet meg,- sent, men godt i seng hos Nisreen i Betlehem.

Nisreen er muslim og overholder Ramadan, men heldigvis synes hun det er greit at jeg både drikker og spiser. Skjønt, spising blir det uansett lite av på dagen,- det er svært varmt her.Etter at det er forkynt fra minareten at dagens faste er over ( sånn cirka halv åtte), og ordene Allah Akbahr ( Gud er stor) er ropt ut, begynner dagens ene måltid. Det er STORT!! Torsdag kveld var alle i Nisreens familie samlet oppe i Deheisha. Jeg tror vi var 50-60 stk. En kjempegryte sto og putret over levende ild. I tillegg fantes x antall fat med alt av salater og ris og brød og grønnsaker og humus +++. Etter på var det kaffe, te og søtsaker.Litt utpå kvelden satte 6 voksne og to barn seg inn i en bil og dro via her og der hjem til Nisreen. Der fortsatte festen, bare med et mindre antall. Jeg klarte meg en stund før jeg sjangla til køys akkopangert av glade stemmer fra verandaen og fra byen ellers.
 Ikke skjønner jeg hvordan de orker det! De fleste skal på jobb dagen etter. Nisreen som er lærer, har sommerferie, resten må få samfunnet til å fungere. Riktignok er mye stengt under Ramadan, men dagligvarehandlerne og mange ellers har stor omsetning. Og så er det altså godt over 30 grader i skyggen!

Fredag formiddag var jeg oppe hos mine gode venner i Jabal Al Mawaleh. Tvillingene som ble født sist jeg var her, var nå noen herlige runde og blide og oppvakte guttebarn på snart seks mnd. De de storsøsknene deres på 4 og 6 ønsket meg velkommen med klemmer og smil og hopp og dans: Elda, Elda. Godt, godt å være tilbake.

På kvelden var det bryllup, så Nisreen var frisør og kosmetolog og slikt og gjorde meg "vakker" til den store festen.

litt bilder

"Å spise kirsebær med de store"

-er det noe som heter.Vel, vi spiser moreller, og vi spiser dem hos de store. Vi er slett ikke vant til å bo slik vi gjør nå, men jeg har en følelse av at det ville vært lett å venne seg til det.??
 "Ambassadehuset" vi bor i er ikke bare stort og usedvanlig vakkert og personlig innredet. Det ligger på en av Ammans sju høyder, det er en terasse rundt hele huset, og det er utallige blomsterkrukker her.Nevnte jeg at det kommer en hushjelp 3 ganger i uka???

I morgen ettermiddag reiser jeg over til mitt kjære Palestina, da synker standarden betraktelig, men ikke tilfredstillelsen.

I går var Kjetill og jeg nede i down-town Amman. Det minnet veldig om Øst-jerusalem,- en mengde småbutikker, salg på fortauene, trengsel, mye folk. Visstnok er trafikken betydelig lavere enn normalt pga ramadan, vi syntes nå det var rimelig tett. Alle kafeer og resturanter er stengt til etter solnedgang. Gatekioskene som vanligvis selger glass med juice eller kaffe eller slikt,. solgte nå varene sine i store plastikkposer med isbiter. Så kunne kundene bære det med seg hjem og nyte - etter solnedgang.
Jeg har stor respekt for fastetiden, selv om jeg sjøl aldri ville orket/giddet. Folk tar religionen sin på alvor. Martha forteller at også de som vanligvis røyker(mange), og de som kan ta en øl iblant,- holder seg unna dette under Ramadan,- dvs borti en mnd.
Jeg tente meg jo en røyk med det samme jeg kom ut av drosja. Da tok det under et minutt før en vennlig og høflig mann spurte om han kunne få gi meg et godt råd: Ikke røyk på gata under Ramadan.

Martha jobber jo i Den norske ambassaden her. Nå er det ferieavvikling, og det innebærer at hun får oppgaver og får bli med på mye mer enn hun ellers ville.
Flyktinger fra Syria velter hver dag inn over grensen til Jordan, og ambassaden er involvert i bistandsarbeidet. Martha opplever virkelig krigen og dens følger på nært hold, og får mange og tøffe erfaringer.

Vi lever på den grønne gren. I  går kveld,  etter et godt måltid mat,- dro vi bort på et supermarked for å glo ( og kjøpe moreller!).
Supermarkedet var enormt, det var vakkert, det hadde alt. Jeg ble hensatt til de store Mall -ene i USA. I kjøttdisken spurte jeg om de hadde svinekjøtt ( jeg trodde svaret ville bli nei) Men, joda. Ekspeditøren gikk foran bortover og bortover i butikken og endte ved en liten disk hvor det sto "pork" med store bokstaver. Kokt skinke til Martha og Liam!! Ikke dårlig i en by hvor nesten alle er muslimer.

Jeg ar vært i kontakt med "mine" i Palestina. I morgen skal vi alle fire her reise en rundtur nordover i landet, og så setter de av meg på grensen. Etter forhåpentlig å ha kommet greit gjennom to grensestasjoner, blir jeg hentet på andre siden av min kjære sjåfør Hazem og kjørt rett hjem. Planen er fortreffelig, så nå gjenstår det å se om den funker.
Rapport følger!
Nå skal jeg se på TV. Huset har selvfølgelig NRK per satelitt.

JORDAN

Så er jeg tilbake i Midt-Østen. Godt. Kjetill og jeg kom hit til Amman i går, og Martha møtte oss smilende på flyplassen.
Vi byttet fly i Berlin, og inne i gate 13, hvor Ammanflyet skulle gå fra, - fikk jeg de første gode vibbene: Folk snakket arabisk rundt meg. Det føltes godt og trygt og "hemslig". Kjetill kommenterte at andre kanskje ville følt motsatt;- at arabisk kunne virke skremmende og litt skummelt. Ja, det spørs nok hvilke referanser vi har eller ikke har. For meg ( og han) er det godt å høre arabisk tungemål, våre referanser og erfaringer er utelukkende positive.

Her i Amman er vi innlosjert i et herskapelig hus som  den norske ambassaden eier. Det er en lang historie bak det,- noen som kjenner noen som kjenner noen. For oss kjennes det strålende å få dele en liten flik av diplomaties verden en stakket stund. Martha er trainee i ambassaden her nå, men hun og Liam bor i en vanlig liten leilighet i nærheten.  Hvis du leser dette Elin,- så TAKK for at vi får bo i huset ditt!!

Noe av det aller første jeg pleier å gjøre etter å ha kommet frem til bestemmelsesstedet, er å sende SMS hjem for å si at alt er vel. Så også i går. Noe var så veldig annerledes og vondt,- jeg kunne ikke lenger sende beskjed til min kjære bestevenn Ingeborg. Hun døde den 25. juli. Livet mitt,- og andres,- har mistet noe uerstattelig. Jeg tror at om en stund så vil alle gode minner gjennom 20 år fylle meg, men nå er det sorgen og savnet som er så stort og så tungt.

I dag skal vi gå i taxfree- butikk. Det er Ramahdan nå,og mye er stengt på dagen. Alkohol er generelt vanskelig å få tak i i et muslimsk land, så da er taxfree- butikken løsningen. Vi har tenkt å spise middag hjemme med en øl eller vin til mens vi ser at de norske håndballjentene vinner mot Spania. (?)

Det bor en katt her i huset. Han er tigerstripete og visstnok gatas skrekk og lyder det helt spesielle navnet Pus. Han har allerede skjønt at han han snurre meg rundt lillefingeren, og fikk skinke til frokost...

Det er fint for meg å være her nede under helt andre omgivelser,- fint å få litt fysisk avstand til de siste ukers hendelser hjemme.
Nå tror jeg at jeg skal ta en liten hvil. Kjetill er på rundtur i Amman i Marthas bil. Skal bli spennende om han roter seg helt bort eller ei.