PALESTINA PÅ GODT OG VONDT

Det er langt på natt, jeg skal snart finne senga, men skal først forklare overskriften på dagens blogg.

Da jeg sto opp i dag, var det ikke noe strøm i huset. Imidlertid så er det ganske vanlig, så takket være gassen fikk jeg meg morraskaffen min og forlot heimen.

Klokka halv ti i kveld kom jeg tilbake til et  meget mørklagt hus. Prøvde sikringene, men alt så ut til å være i orden. Ringte husleier. Ikke svar. Sendte melding til huseier, og fikk tilbakemelding: Beklager, er bortreist i bryllup, ring Yasser. Hm. Yasser er mellom-mann mellom huseier, Baha og meg. Jeg ringte Baha. Han skulle ringe Yasser. Yasser var ikke hjemme. Baha ringte Madsji. Madsji kom. Problemet var antagelig at man måtte ha betalt på et kort som puttes inn i strømsystemet et eller annet sted, og som da altså gir lys så lenge det er penger på  kortet. Dette mystiske kortet befant seg oppe i 2. etasje et sted. Madsji gikk på jakt med lommelykt og fant det etter litt leting.

Hvor kunne man så få fylt opp dette lysgivende kortet sent en torsdagskveld? Jo, antagelig på en bestemt butikk. Madsji dro, jeg satt ute  med stearinlys og hvitvin og dingla med beina.. Ti minutter senere kom den gode hjelper tilbake, og ett minutt senere flommet lyset! Moralen er: Peeng på bok! (les:kort)

This is  Palestine! Håpløse systemer, men alltid gode hjelpere for hånden.

 I morgen skal jeg med Nisreen til Ramallah i forlovelsesselskap.   Jeg har det godt, meg fattes intet.           

September 2014 Hjemme igjen i Beit Sahour. Jeg har flyttet! Nå ar jeg fått en koselig, men ganske så nedslitt leilighet i gamlebyen her i B.S. Stue, kjøkken, soverom, bad samt en fin uteplass- alt i en fredelig liten gatestump . Her skal det bli bra! Hit kom jeg i går kveld og dette skriver jeg midt på natta. Søvnen har kommet og gått, så nå er det «morraskaffe» sjøl om klokka bare er 4 pluss litt til. Jeg hadde en interessant tur hit i går. I Wien ventet de på meg med rullestol ved flyet…. Jeg hadde bedt om sånn flyplassbil, men altså. Ja, ja, en gang må være den første. I gaten til Tel Aviv var det sånn omtrent 100 ortodokse jøder som ventet på samme fly som meg. I hadde det meget travelt med alle ritualene, hattene, sjalene, skriftene tingtangene og krøllene sine. Greit nok det, men jeg har problemer med å forstå at deres Gud krever så mange ytre ting av dem,- de overtok gaten fullstendig. Jeg følte meg som tilskuer til et underlig skuespill. Det tok laaang tid å få alle på plass i flyet. Alt utstyret tok all bagasjeplassen og litt til, og kaoset hersket. Vi kom oss på vingene etter en ekstra halvtime. På Ben Gurion ventet det bil på meg, så fort og greit kom jeg uten en eneste anstrengelse gjennom flyplassen. Liker!!! ( hva har skjedd? Et stempel i passet uten et spørsmål?). Å være minusvalido,- som de sier i Spania,- har definitivt sine fordeler. Sol og sommer ventet meg i Tel Aviv, men ingen Sami. Jeg rakk både en og to sigaretter før han dukket opp. Bilen, - denne gangen en jeep, - hadde en svært så dårlig dag. Motoren hadde tilnærmet null drivkraft, og stoppet gang på gang. Vi brukte over to timer på det som normalt tar 45 minutter. Stakkars mann. Vel innenfor murer og sjekkpunkter bestilte han en annen drosje til meg som tok meg til Singer Cafe hvor kjære Baha ventet med åpne armer og hvor jeg fikk meg både et hvitvinsglass og en omelett av en