tirsdag 30. oktober 2012

TRIVELIG!!!!

Skype er lurt!
Nå i kveld har jeg "vært hjemme", dvs. - jeg har vært på skype og truffet alle mine face to face. Jeg er ikke noen skypebruker sånn vanligvis, men jamen var det artig!
Det var kakeselskap hjemme fordi Kjetill har bursdag i morgen, og alle var der,- og jeg fikk en god prat med samtlige. Trivelig!!
Imidlertid var det snø og 8 minusgrader på Hamar, så det haster vel ikke så veldig med å vende nesa hjemover...
Alle mine hadde det bra, det er det viktigste. Ett barnebarn manglet på Hamar,- Ingeborg er i Connecticut midt i uværet, men hun er trygg og alt er vel der også,- selv om det både regner og blåser.
Takk Gud så heldig og priviligert jeg er.
Det var kveldens blogg.

mandag 29. oktober 2012

Gode dager

Det er en utrolig fullmåne over Palestina. Kvelden er svart og mild.Rundt om i alle hjem, enkle eller flotte,- går livet sin vanlige gang. Klær skal ordnes, mat skal lages, unger skal legges.
Det er siste dag i Eid, i morgen er det jobb og skole igjen. Nå er det "for sent" å slakte. Dagen i dag feires fordi pilgrimene nå forlater Mekka.
I forgårs fikk jeg servert "mænsaf" oppe i Deheishe. Det er utrolig godt, og en av mine absolutte favoritter i matveien. Hovedingrediensene er tynt brød (lefse), ris, lammekjøtt, youghurt. Mmmmm.

I går inviterte jeg til norsk middag! Soppsuppe ( gul trompetkantarell fra Furuberget), skikkelige kjøttkaker med kokte poteter og kålstuing, salat, fruktcoctail med krem og "norsk" kaffe. Alt gikk unna og smakte nok godt for palestinske ganer. Kålstuinga var mest populær, der måtte jeg fram med oppskriften.

Det er ganske artig å kjøpe kjøttdeig. Sammen med tolk gikk jeg til slakteren. Inne i et kjølerom hang okseskrottene på rad. Slakteren fant en dertil egnet kniv.og skar av et passende lårstykke. Det viste seg å være nøyaktig så stort som jeg hadde bedt om,- 2 kg.
Så ble kjøttet delt opp og putta i ei kvern med ønsket finhetsgrad. Ta med en løk, takk! OK. Jeg vil ha det kvernet en gang til, og så litt saltet. OK.

Deretter var det bare å spe og å steke som vanlig!! Gode ble de, og det var utrolig koselig å ha huset fullt av kjøttkakespisende venner!

Den siste uka har jeg vært i veldig god form,- det er så herlig!! Hvis jeg bare holder meg unna oppoverbakker, så er livet helt supert. Jeg er så takknemlig.

lørdag 27. oktober 2012

Eid al- Adha

Det er høytid i Palestina. Eid al- Adha. Fire fridager for mange,- litt som jula hjemme. Høytiden har en lang forhistorie som jeg bare kjenner brokker av. Imidlertid så minnes man at Abraham ville sjenke sin sønn Ismael(!) til Gud. Likeheten til Bibelen er påfallende- her også.
I stedet så slaktes det nå sauer og geiter over en lav sko. Den siste uka har det hørtes breking og mekring fra alle gårdsrom. I dag er det stille - de fleste dyrene måtte bøte med livet i går morges.
Dyrene slaktes ved at de stikkes i hovedpulsåren i halsen slik at alt blodet renner ut. Blodet blir ikke brukt, det er imot Koranen. Så blir dyret flådd, og parteringen begynner. Stort sett alt blir brukt til mat. Jeg fikk minner om min barndoms juleslakting da jeg bivånet dette i går. - Beklageligvis glemte jeg å ta bilder!!
To brødre sto for slaktinga som skjedde ute på gårdsplassen. Etter partering ble slaktet fordelt i ulike hauger, alle i familien skulle ha sin skjerv, dvs. alle som hadde familie ( les kone). I dette tilfellet ble det 4 hauger som så ble levert til de repektive kvinnene.
Da jeg ankom klokka halv ni, var ungene alt stripynta i sine nye klær, og løp rundt og lekte. Ungene får spise all den snopen de vil denne dagen, og får dessuten litt penger av alle som kommer innom.

Jeg hadde ikke blitt buden hjem til familens datter, og syntes vel det var litt snålt,- de var jo alltid så ivrige etter å ha meg på besøk. Vel, vel, - jeg hadde det bra der jeg var ( hos en svigerdatter).
Etterhvert kom forklaringen: På Eids første dag, er alle kvinnene hjemme. De får i tur og orden,- eller samlet,- besøk av sine mannlige biologiske slektninger og de største barna. Det serveres småkaker og te, samt at kjøtt ( og noe penger) blir overlevert til kvinnen i huset.
Hun jeg var hos, fikk altså besøk av sine 2 brødre med barn, mens mannen - sammen med sine brødre -gikk til sin søster og mor.
Slik var sammenhengen og årsaken til at jeg ikke ble en del av selskapelighetene. Man lærer så lenge man lever.
I dag, på Eids andre dag,- kan kvinnene besøke hverandre.
Vi har alle våre uskrevne regler,- hvem ville vel stikke innom naboen eller en venn sånn midt på julekvelden??

Kan også fortelle at et lam med slaktevekt på omtrent 40 kg, koster 1000 NIS eller deromkring, -2 ukers lønning for en vanlig arbeider.

I dag skal Baha og jeg til slakteren! Jeg skal få kvernet kjøttdeig,- i morgen skal jeg servere norsk middag her for en skokk med folk. Gleder meg veldig, men er ørlite bekymret også, det er ikke lett å finne fram til de råvarene jeg trenger. Irriterende er det også at jeg er totalt avhengig av å kjøpe israelske varer!!!
Rapport følger etterhvert.
I mangel på blodige slaktebilder, legger jeg heller ut et bilde av den vakreste lille 4-åringen i Betlehem.....

onsdag 24. oktober 2012

Nedtur og opptur

Da olivenplukkinga var på det mest intense forrige uke, ble jeg syk. Pustevansker ++. Legen ga med en mengde remedier samt surstoff, og fortalte/beordret meg til å holde meg langt unna olivenlundene. Kanskje allergi, iallefall astma. Så,- kort sesong for meg i år.Sånn skjer. Etter noen dårlige dager er jeg nå restituert, - jeg gjør som Knausgård og bruker Cortison...
I går rusla jeg meg en tur, helt herlig.Temperaturen her er også mye mer behagelig nå, sol og litt skyer og en behagelig bris.

I går hørte jeg en historie som påstås å være sann( den har ihvertfall gått på TV) Følgende skjedde i en liten landsby sør for Hebron: Ute i en olivenlund gikk noen personer iført arabiske klær. Så ble de angrepet av illsinte bosettere fra nabolagets meget aggressive bosetting. Bosetterne brukte stokker og dælja løs helt til "araberne" rope og huja og ba de stoppe,- de var i virkeligheten israelske soldater på spaning. En brukket arm og mange blåmerker var resultatet. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, og jeg vet heller ikke hvordan historien har kommet verden for øre. Baha skal sende meg linken.
Verden er gal,- bosetterne er spenna gærne.

søndag 21. oktober 2012

This is Palestine!!!

Jeg får begynne med det siste først: På veg hjem i kveld spurte jeg Hazem om han visste hvor jeg kunne få kjøpt elektronisk sigarett. Jovisst, -var det slik at jeg ville kjøpe en?? Yes. Hazem grep en mobil, snakket i telefonen et halvt minutt, snudde bilen i gata, reiste tilbake 200 meter, og stoppet. Øyeblikket etter stoppet en annen drosje ved siden av oss. Elektronisk sigarett, sa du? sa sjåfør nr. 2. Look here. Han dro fram en eske, åpnet, demonstrerte.. Kunden i den andre bilen prøvde- fullstendig dødfødt,- å få drosja si til å fortsette til bestemmelsesstedet.- Wait, wait,- one minut...
Tre minutter senere var jeg den lykkelige (?)eier av en elektronisk sigarett. Jeg hadde ikke betalt, riktignok, men vi dro innom nærmeste ATM og ordna den saken. Hazem videreformidler pengene, og er selvoppnevnt klagenemd, - hvis ønskelig. Ikke mye byråkrati her, nei!
Nå får vi se, da.. Noen sier at det her er flott, helsemyndighetene sier; huff, huff, disse "sigarettene" er skadelige. Onde tunger sier at helsemyndighetene bare ønsker fortsatte avgift/inntekter fra tobakkimportørene. Ikke vet jeg, men min nye såkalte sigarett er en vannpipe i miniatyr, dette skal bli spennende!!

I går var det valg her. Fatah er den store vinner. Det viser seg at mange som sto på listene ikke var "lovlige" pga deres sivile status, men åkkesom. I kveld er det fyrverkeri og greier her for å feire.PA består av 11 ulike fraksjoner, noen består vissnok av noen få og eldgamle gubber.Penger spiller en viktig rolle i valgkampen har jeg forstått, men spør meg ikke helt hvordan.

Jeg besøkte en ung venninne i går. Hun hadde besøk av en annen, og meget vakker, venninne.Venninne 2 hadde en datter på 6,en Shirley Temple variant. Venninne 2 var svært så hyggelig, men var samtidig veldig flink til å fortelle om sine fashionshows, sine filminnspillinger, datterens modellkarriere, en liten hendig fettsuging,- og Botox heter nok Botox på mange språk. Kontrastene er STORE her!!

fredag 19. oktober 2012

VANN

Dette bildet viser en av mange, mange vannpumpeanlegg. Noen er betydelig større, andre er mindre. Alle står på palestinsk jord. Alle er israelsk eiendom, og som du ser, forsvarlig inngjerdet og innelåst. Alt vannet går til bosettingsbruk eller til Israel. Dette du ser her, forsyner en bosetting.
I bosettingene er det sprinkelvanning i rabatten mellom kjørebanene, og grønne plener.
Palestinerne må kjøpe sitt eget vann av Israel, og det er dyrt. Forbruket er ca.1/5 av bosetternes.
Hvis du ser i forkant på bildet, ser du et hvitt rør med en grønn liten dusk på toppen. Det er et oliventre som vi plantet i vår.
KEEP HOPE ALIVE.

tirsdag 16. oktober 2012

IDF - BESØK

I går fikk vi- olivenplukkerne - besøk av 2 soldater fra IDF ( altså israel defense forces)
Sjefen hadde kapteins grad, og var druser. Her trenges det litt forklaring: Druserne er en folkegruppe som bor rundt om i Midtøsten. De har sin egen religion som går ut fra islam. I Israel bodde det ca. 50000 oppe i Gallilea i 1948. Mange valgte å bli, og de aksepterte jødenes lover og regler, og gikk også inn i hæren. Samtidig har de visstnok ganske stor frihet til å følge egne regler. Druserne oppsto som gruppe ca. år 1000.
Igår kom de "på besøk", og kapteinen hadde mye usnakka med både bonden og Baha. Han var liksom "good gay", og sa at vi måtte jo samarbeide! Dersom de hadde visst at vi kom, så kunne de jo beskytte oss mot bosetterne i den svært så aggressive bosettingen i nærheten, osv.Det var ikke måte på hvor smilende han var, og Baha strammet kjevene mer og mer,og sa hva han mente om hvem som hadde noe der å gjøre. Alt dette tok sin tid, men det endte opp i ingenting. Baha var bekymret for at vi kunne vente oss angrep fra bosetterne etterpå, men ingenting skjedde.

Oppe i Nord Dakota har norsættede fortsatt en uttrykk som passer inn her: Bulldrit. Eller pissprat. Eller noe annet.

Det var glovarmt i åkern i går, over 30 grader i skyggen og med støv i tillegg var det ikke noen yndlingssituasjon for en med kols. Men- olivene kom ned og alle var glade. Jeg forsøkte å kommunisere med bonden. Hvor mange barnebarn har du?? Han himla med øya og begynte å telle:
Han har 7 sønner og 3 døtre. En sønn er ugift. Han ramset opp, og vi andre telte på fingrene. Resultatet var 54 barnebarn. Ja, ja.
Han er en ganske kortvokst og værbitt kar på 72 år som lever og ånder for gården sin. Jeg har truffet han tidligere, så jeg ble møtt med et stort og gjenkjennende smil. Lunsjen besto av kylling og ris. Da blir det vel ris og kylling i morgen.

søndag 14. oktober 2012

Min palestinske familie

Allerede da jeg var her i august, gjorde min palestinske "datter" og jeg en avtale om at vi to skulle reise sammen til Ramallah i oktober. I dag var dagen kommet. Hun hadde aldri vært i Ramallah før, til tross for sine 28?? år.
Søstra hennes hadde kommet for å passe på ungene, og Hazem var sjåfør og guide.
Vi har hatt en strålende dag!!
Først besøk på Yasar Arafat Mausoleum. Der var det egentelig stengt pga. noe ombygging + besøk av en delegasjon fra Colombia. Men,- blå øyne fra Norge fungerte som overtalelse, vi kom inn, og fikk til og med litt informasjon av en korrekt antrukket fyr i dress og slips. Alle var happy.
Så downtown til alle butikkene. Det var litt underlig at jeg skulle guide henne rundt Al Manaraplassen, det skulle jo vært omvendt...

I to timer brukte vi tiden godt, og kom nedlessa med bæreposer fylte av klær ++ til Stars & Bucks hvor vi spiste og jeg (endelig!!) fikk kaffe.
Så hjem igjen. Under over alle under,- trafikken fløt lett på sjekkpunktene, vi brukte bare en time hjem igjen, - nesten rekord.
Resten av dagen har jeg vært sammen med familien. Jeg fikk meg en god lur på sofaen mens andre la unger og ordna opp. Jeg har foreløpig ikke fått noen rapport fra olivenhøstingen i dag.

lørdag 13. oktober 2012

Area A + B + C

I følge Osloavtalene ble Vestbredden delt opp i tre ulike soner: a+b+c
I sone a skal palestinerne ha fullt indre selvstyre, i sone b skal det være en slags israelsk/palestinsk blanding, og i sone c skal israelerne råde.
I virkelighetens verden så gjør israelerne hva de vil over alt, men f.eks Betlehem, som er sone a,- er stort sett forskånet fra israelsk militære.
Nå ja, dette er bare bakgrunnsteppe for det jeg ville si.

På veien mellom Beit Sahour og Ramallah har jeg mange ganger lurt på hvorfor det er så aldeles forferdelig skittent og søplete og braskete oppe i byene Abu Dis og Eizariya. Nå har jeg fått forklaringen:
Begge stedene ligger tett inntil muren,- Abu Dis er faktisk delt i to av den selsamme mur. De er i sone c, og altså på palestinsk side. Nå har det seg slik at rett ved Abu Dis har det vært,- og delvis er,- hovedsøplefyllinga for Jerusalem. Dalsidene har ganske enkelt blitt fylt opp av søplelass. ( nå holder de på å fylle over).
I tillegg så er saken den at palestinsk politi ikke får tillatelse av israelske myndigheter til å ha politistasjon og folk i disse to byene. Årsak: De ligger så tett inntil muren at det oppleves som en sikkerhetsrisiko å ha fiendens politi så nær. Altså ingen politi. De palestinere som helst vil holde seg langt unna politi og slikt,- de har det greit der. Ingen bryr seg, - israelerne holder seg også langt unna. Det er heller ikke noe særlig kommunale tjenester av ulikt slag,- så det humper og går. Helsevesenet har problemer, for verken det israelske eller palestinske helsevesen synes de har noe å gjøre der. Resultatet er en slags avtale med Røde Halvmåne.
Kommunal renovasjon er ikkeeksisterende, ingen har noe med det heller.
Ifølge min kilde så er Abu Dis og Eizariya noe av det mest utrygge og ukoselige som Palestina har å by på-
og jeg tror det!

Jeg har altså vært i Ramallah nå i ettermiddag sammen med en venninne og datteren hennes. Da vi reiste nordover og nærmet oss Qualania sjekkpunktet, var det full stopp. Vi fikk høre at det hadde stått stille lenge. Min venninne visste råd. Vi snudde bilen og reiste tilbake en mils veg. Mitt i intet gikk det av en liten veg( grinda sto oppe). Der tok vi av og kjørte utallige mange svinger og daler og høyder før vi ankom Ramallah innenfor Qualania. Grinda/bommen hadde stått åpen den siste tida, så vi hadde flaks.
Hvis du lurer på hvem som styrte grinda, så trenger du å gjette bare en gang.
NB: Jeg er bevisst på at jeg skjelden bruker navnet på de jeg snakker om. Blogg kan leses og oversettes av hvem som helst, så det er like greit å ikke si det. Man vet aldri.


torsdag 11. oktober 2012

ET BARN ER FØDT I BETLEHEM

Klokka 7 i går morges kom det et lite velskapt guttebarn til verden. Han ble svøpt og lagt i en liten fin seng på Holy Family Hospital. Mormor ringte straks rundt til hele familien om den gode nyheten. Dette guttebarnet er 3 generasjon flyktning, hans morfar var to år da familien i 1948 måtte forlate landsbyen sin- bare noen kilometer unna.
Jeg kom til sykehuset halv ett. Mammaen satt smilende i senga, og rundt senga( 4sengsrom), var det samlet pappa + storesøster, mormor, tanter, kusiner, fettere, venninner.... Himmel og hav.  Folk gikk ut og inn, alle beundret babyen, noen spiste sjokolade og kaker, småunger løp og lo og gråt gjennom korridorene, alle skulle snakke med den nybakte mor. Jeg begriper ikke hvordan hun orket.og at det er tillatt. Jeg kunne bare spørre etter vekommende i resepsjonen, og fikk så oppgitt romnummer.
Når det er sagt, så er fødselshjelpen og barselhjelpen god på dette private sykehuset.
Fordi disse er flyktninger, kan de søke om tilskudd fra UNRWA til utgiftene. Pappaen tjener brukbart bra, og mammaen jobber også, så denne familien klarer seg godt, heldigvis.
I dag skal de hjem. Der venter mormor.
Så- i motsetning til Jesusbarnet har de noen som tar vare på seg - inne blant murer og gjerder og sjekkpunkter. Men- hva med fremtiden for dette guttebarnet??

HJERTERÅTT

Nå er økonomien beintøff for den vanlige palestiner. Jeg snakket med en venn i går. Han jobber her, og tjener sine 120 nis om dagen. Det var ikke nok til det daglige før,- men nå er det krise pga prisstigningen. Nå vurderer han å snike seg inn i Israel (via mørke stier og hull i gjerder), få seg illegal jobb på byggeplass inne i Israel, og tjene noe mer slik at han en natt i uka kan snike seg tilbake til kona og barna. Hvis han blir tatt, blir det fengsel og bøter. Kona orker ikke tanken, men hva er alternativet?

tirsdag 9. oktober 2012

"Norgesdager"

Tirsdag - sen kveld i Beit Sahour.
I to dager nå ar jeg mye av tida vært bare sammen med nordmenn. Veldig trivelig og også uvant. De 6 "hamardamene" er jo her ( reiser i morgen), og nå er også 4 venner fra Bergen her,- så nå er vi et lite mininorge midt i Palestina.Jeg forsøker å ikke overkjøre folk med informasjon og med ulike historier, men samtidig så blir jeg spurt om dette og hint,- og klarer ikke å slutte å snakke! Det er så godt å være sammen med engasjerte mennesker som i tillegg er kjempekoselige!

I dag var jeg i Fødselskirken sammen med Inger Andrea og Ole fra Bergen. Vi hadde en guide som klarte å lure oss forbi hele den eviglange køen ned til krypten, og kom jo også i prat med guiden - Josef som han heter.
Det endte med at vi nå har en stående innbydelse til å besøke han hjemme til et måltid,- han bor her i Beit Sahour. Han lovet også å skaffe meg adgang til den delen av kirken som er avstengt, så det skal jeg gjøre en dag!
Ellers så tror jeg nordmennene har brukt mye penger i dag,- den ene etter den andre kom med nye poser med skjerf, olivensmykker, vesker, ikoner, engler.... Sjøl har jeg ikke brukt noe, greit det og.

Min venninnes datter Sandra er mye syk igjen,- det er snakk om en nyreoperasjon. Mamman, som er skilt, fortviler. Først og fremst over datterens plager, men også økonomisk. De har en form for sykeforsikring, men den dekker bare enkel behandling på et offentlig ( les: dårlig) sykehus, og slett ikke operasjon som antagelig vil koste 4000 dollar. Mammans lønn er 2500 NIS i måneden. Nå i kveld snakket vi med en hotellansatt hvis søster trenger en øyeoperasjon,- samme problem igjen.Det er ikke penger til det. Jeg skulle ønske jeg hadde et pengetre.

I morgen tidlig skal Inger Andrea, Grete og jeg  bort til Maan Lil-Hayat; organisajonen som jobber med psykisk utvilklinghemmede/ toving av ullprodukter. Karene skal kjøpe olivensmykker.

søndag 7. oktober 2012

GODE VENNER

Jeg er så inderlig takknemlig for alle gode venner her i Palestina!
Nå har jeg gått/kjørt fra hjem til hjem og vi er så glade for å se hverandre, - store som små. Særlig koselig er det jo når ungene stormer frem og roper Elda, Elda og har bøttevis med klemmer og kyss.

Det er imidlertid mye vanskeligheter her nå på ulikt hold Prisene har steget mye, og går stadig oppover. Folk raser mot de palestinske myndighetene som de mener skor seg på befolkningen. All import fra Israel er tollbelagt, og så legger PA på enda mer enn før- sies det. I dag har det ikke vært kyllinger på markedet. Det er "statsdrevne" kyllingfarmer, og hvis jeg har forstått riktig så har ikke de slaktet nå fordi folk ikke har råd til å kjøpe. Prisen har vært fordoblet sist uke, men alle priser er svært ustabile, og de fyker opp og ned på enkelte varer.Hvetemelet er dyrere og dårligere, så nå blir brødene bakt i  mindre størrelse hos bakeren. Tomatprisen har økt 50%

I tillegg til dette, er bosetterne mer og mer aggressive, og IDF står og ser på, - eller de beskytter sine egne. Nå blir igjen oliventær brent, olivenplanter rykket opp, landområder konfiskert, outposter dukker opp flere steder, bønder og landsbyer trakkasert..... Jeg har ikke opplevd det så intens før på de årene jeg har vært her.
Alle snakker om alt dette, så jeg får en mengde informasjon og har ikke helt oversikt. Inntrykket så langt, er at folk her protesterer mot egne myndigheter, men snart ikke orker å regere mot jødiske overtranp. Dette er et hardt prøvet folkeferd!

Som et resultat av at sigarettene har blitt så dyre her, så er elektroniske sigaretter det helt store her nå!! Jeg prøvde de en gang på en eller annen flyplass for et par år siden- uten å bli overbevist,- men nå er de for fullt å markedet.
Kanskje jeg også skal prøve igjen??
Det handler altså om en batteridrevet "sigarett" som kan fylles med ulikt innhold og som avgir litt vanndamp. Likheten med vannpipe er stor, kanskje derfor de er så populære her nede.
Jeg skal nå uansett ha en røyk til før jeg tar kvelden

fredag 5. oktober 2012

HJEMME IGJEN

Beit Sahour, fredag kveld.
Så sitter jeg med laptopen på fanget her som så mange ganger før.
Det har vært en fin dag. Reisen gikk fort og greit, jeg måtte ikke juge( så veldig)mye i den israelske kontrollen på grensen, og Hazem ventet på andre sida og brakte meg trygt hit etter å ha vært innom en minibank, en butikk og Baha på hjemveg.
Her ventet Munira og Raja med lunsj, med nye gardiner og nyvaska leilighet og nytt på badet. Jeg er bortskjemt.
Imidlertid gjorde vi en acstikker på vegen som IKKE var trivelig.
Her i Beit Sahour er det et sted som kalles Ushe Grab. I sin tid var det en grensestasjon mot Transjordan. Siden 1948 har det da vært palestinsk/ okkupert israelsk område. Jeg har skrevet om Ushe Grab tidligere fordi  "woman in Green" , en jødisk erkeortodoks kvinnegruppe har hatt mange fremstøt mot plassen fordi de vil at det skal være jødisk land. Vel, nå har de vunnet frem. Per i går kom jødiske aktivister, soldater og bosettere og erklærte stedet for jødisk. Nå vaier det israelske flagg overalt, soldatene er på plass, og bosetterne begynner å komme. Ingen kan gjøre noe. Folk er svært redde for bosetterne som ofte er utstyrt med våpen. Isralske militære har En oppgave: å beskytte sine. Jeg vet ikke mer enn dette nå, men regner med å bli oppdatert.
Jeg opplever det som skikkelig ille; midt inne i Beit Sahour vaier nå israelske flagg. Jeg har ikke skjekka nyhetene om noen i det hele tatt har tatt seg bryet med å skrive om det,- antagelig ikke. Skriver mer om dette når jeg vet mer.
Mye hyggeligere var det å treffe Hamargjengen og å spise middag sammen med de i kveld. De hadde flotte, men travle dager forsto jeg. I morgen sto Jeriko og Dødehavet for tur.
Sjøl skal jeg treffe ulike venner fra tidlig til sent i morra,- gleder meg!!
Nå gleder jeg meg til senga!

torsdag 4. oktober 2012

Frøya og Roald

Frøya og Roald er selvfølgelig kattene som i dag har inntatt heimen her i Amman. Nå er det jo slett ikke sikkert at bloggleserne mine er like hekta på katter som vi/jeg er, så jeg skal ikke utbrodere. La meg konstatere at de har funnet seg meget vel til rette på alle vis, - og at adopsjonen så langt synes svært vellykket.

Ja, ja. Her er dyrene.
I morgen drar jeg til Palestina. Martha og Liam kjører meg til grensa, og så har jeg foreløpig en delvis avtale med henting på andre sida. det pleier å ordne seg.
Vi har spist en fantastisk biff i kveld. Ute er det vennlig sommervær.
Snakkes hjemme i Palestina.

onsdag 3. oktober 2012

LESERFORVENTNINGER

Jeg leste gjennom det jeg har skrevet fra turen så langt: Rufsete flytur, fårikål, engelsk pub og katter. Ikke akkurat de store og skjellsettende sakene, særlig når det kommer fra Midtøsten. Det som kommer herfra "skal" liksom være viktig/farlig/tankevekkende/traumatisk eller lignende.
Slik er ikke hverdagene her i fredlige Amman.
Begge mine to her jobber med tildels tøffe saker- nabolandet i nord sørger for det,- men på hjemmeplan rusler dagene sin gang,- og takk for det.

FREDELIGE DAGER

To fredelige dager i Amman. Jeg er sløv hushjelp mens M+L er på jobb, og ellers så har vi det trivelig sammen uten de helt store utskeielsene,- mat-vin-kaffe-en ostebit, en prat, innkjøp til kattene, ( i morgen er DEN STORE KATTEHENTEDAGEN)
I går kveld spiste vi på en veldig engelsk pub. Innenfor dørene var det ikke noe som fortalte oss at vi var i Jordan,- det kunne like gjerne vært Newcastle. Nydelig mat og service og veldig trivelig samvær med datter og svigersønn. Jeg har det godt.
Amman er så stor og så mangfoldig på alle vis. Nede i downtown er byen på alle måter både arabisk og muslimsk, i andre deler av byen er det bare de arabiske skiltene ++ som signaliserer hvor palmene og de store villaene og supermarkedene og ambassadene befinner seg.
Det bor drøyt 2 millioner mennesker her, jeg tror det er omtrent halvparten av hele landets befolkning. Amman er- i likhet med Damaskus- Jeriko og Jerusalem-, blant verdens eldste byer. Likevel har ikke jeg så langt funnet noe spesielt særpreg her slik som jeg opplever i Jerusalem og for den saks skyld i Jeriko. Antagelig har jeg ikke vært på de riktige plassene.
I morgen kommer kattenyheter!!

tirsdag 2. oktober 2012

MANGT OG MYE

I går kom jeg med brask og bram til Jordan. Jeg fløy med nydelige Royal Jordanian Air, og koste meg underveis mellom Berlin og Amman. Vi begynte å nærme oss Amman og hadde startet med innflyvningen, da det skjedde: Plutselig, ut av intet, var det som om flyet kjørte rett inn i en mur av betong. Pang! Vi falt, vi krenget voldsomt, vi datt og vi krenget på nytt , vi flaksa. Folk ombord var mer eller mindre hysteriske,- skrek og ulte og... Rimelig heavy. Det hele varte ikke så mange minuttene, så ble det mere "normal humpete veg" ei stund, og de fleste pustet roligere. Jeg var ikke redd, og det var så godt å registrere. Jeg tenkte et øyeblikk eller to at det var fint at jeg var i Jordan, for da kunne Martha ivareta det som måtte komme. Ellers registrerte jeg mer hvilke reaksjoner som var rundt meg.
Vi flaksa videre, og gikk etterhvert inn for landing med veldig høy fart( tror jeg), det ble sterk oppbremsing og mye hopsidaisy før vi stoppa nede på runwayen og folk klappet mye og lenge. Da var vi IKKE på den flyplassen vi skulle ha vært, men på Marka, en egentelig nedlagt flyplass i Amman.
Nå ja, nede var vi. En passasjer trengte legehjelp pga pustevansker, resten var uskadet, men mange var redde og opprørte.
Jeg vet ikke hvor alvorlig det hele var, men  jeg tror det var mer enn middels spesielt.
Jeg hadde telefonkontakt med Martha flere ganger. Hun og Liam var på hovedflyplassen og venta på meg. Informasjonen der var mangelfull,-det eneste sikre var at ingen fly landet der, og at det var en voldsom storm i lufta.
Alt det her tok naturlig nok sin tid,så jeg ringte til Kjetill og fortalte historien.Det som var værst var at jeg hadde så lyst på en røyk, sa jeg, men han var ikke helt enig i prioriteringen min.
To- tre timer forsinket kom jeg i drosje til Martha og Liam, og det smakte himmelsk med hjemmelaget fårikål og to store glass rødvin!!

I dag har jeg tatt det svært med ro. I kveld har Martha, Liam og jeg både handla litt og hatt en nydelig og avslappet kveld sammen.
NB: Martha og Liams store greie er at de snart skal bli " foreldre" til to halvstore katter! De folka er enda mer kattegærne enn meg, så hovedemne nå er NAVN TIL KATTER. Per i kveld så er det Roald til hankatten, og Embla Leverpustei til hunkatten. Fortsettelse følger..