Hjemme på Hamar

Hjemme igjen. Flyplassen i Tel Aviv gikk greit, ikke mye juging. Lørdag er helligdag for jødene, ingen EL Al fly er på vingene. Jeg tror også at mange av sikkerhetsfolka var innleid,- spesielt lure var de ikke i spørringa si.Bra for meg. Det faktum at jeg ha en datter som jobber på ambassaden i Amman, virker,- tja,-det virker som om det demper utspørringen. Er de redde for å herse med en "diplomatmor"???? Frøkna vår er jo ikke diplomat, da,- men det er en annen sak.
Grei tur, men jeg kjente godt hvor sliten og kjørt jeg var både i kropp og sjel.
På Gardermoen sto Kjetill og ventet med varm bil. Brrr, så kaldt dette landet er! Samtidig, vel hjemme på Hamar mens han tente lys og fyrte i peisen og jeg kjente varmen og freden spre seg, kjente jeg så stor takknemlighet over å bo i Norge og ha ALLE godene som palestinerne mangler.
Jeg er så heldig som ble født i dette hjørnet av verden, og jeg er også så heldig at jeg kan få bruke mye av min tid ( 4 mnd. i år) sammen med mine utrolige palestinske venner. Vi snakkes. Nå skal vi snart markere Palestinas dag- 29.11, og følge med på avstemmingen i FN. Vet dere at palestinerne ble beskrevet første gang av historieskriveren Homer? ( filistrene) Det er en sånn ca. 5000 år siden. Joda, Palestina finnes.

24.11.12

Avreisedag. Godt og også rart. Jeg er sliten nå. Gruer meg selvfølgelig til utspørringen på flyplassen.
Kjenner at jeg ønsker meg hit i igjen, så hvis Vår Herre gir meg dager, så..
Jeg vil nok fortsette å skrive litt i tida som kommer, det skjer stadig ting her nede som jeg vil prøve å sette ord på.
Men- klokka 13.00 i dag kommer bilen og henter meg, klokka 17.00 er det avreise Riga.
Takk for følget!
Det er våpenhvile her,- takk og lov,- men ikke frihet, ikke rettferdighet, ikke likeverd.
Vi får prøve hver for oss, etter fattig evne,- å fortsatt tale og virke for palestinernes sak. De fortjener det.

Oliven og agurker og laaang tur uten radio.

En underlig tittel, . jeg vet. I dag tidlig reiste Baha, sjåfør og landbruksingeniør Mhammad og jeg avgårde for å vurdere olivenplanter til neste sesong. Baha sa i forrige uke at vi skulle til Jordandalen, OK. Nordover bar det, men vi svingte ikke av et eneste kryss retning f.eks. Jerico. Det varte og det rakk,- jeg ville jo østover i hue mitt, og slik som veiene snor seg rundt alle bosettingene,- klarte jeg ikke helt å følge med, og følte meg rimelig bortreist, Da vi omsider så drivhus, grønne åkre og vakkert landbruksland, spurte jeg så Baha om vi var i Jordandalen. Oh no. Vi var oppe i Jenindistriktet, og nærmere muren enn noensinne. Å ja, da så. Godeste Baha hadde glemt å fortelle meg at planene var byttet, det var her oppe vi skulle besøke olivendyrkerne.Ganske snodig; jeg ville jo at vi skulle nord.østover, og så ble det liksom slik inni hue mitt.

Vi besøkte tre ulike olivendyrkere. Hjelpemeg for en lang prosess!! Først tager man en kjerne fra en vill oliven og putter i jord. Vokser/vokser ikke?? De som lever, blir flytta over i ny jord, får gjødsel og hvit plastikkhatt på hodet. Etter en stund blir de podet med romersk oliven, hvis ikke kommer det ikke frukt. Dette kjenner vi fra poding av frukttrær hjemme.

Så er det å vurdere vekst og rotutvikling, styrke, farge.. Alt blir gjort for hånd, en etter en etter 10 10000(?)

Bonde nummer 1 var en fin fyr med en diger produksjon,og utmerkede planer. Nummer 2 var en sleiping som gikk i bukser med press og spisse sko ( jeg forutinntatt, nei!!) Olivene hans hadde nesten ikke rotverk, og det var søplete der, Nummer 3 var trivelig og med fine oliven- helt til Mhammad fant ut at det var en sykdom på røttene..
Lusjtid.
Deretter så vi på veksthus hvor agurkene var gjødslet med restene av olivenpressing, og til slutt på produksjon av rød basilikum,, og SÅ reiste vi østover til Jordandalen. Vi måtte gå gjennom Hamra sjekkpunkt, men ingen problemer
.Hele, absolutt hele Jordansletten er okkupert av jødiske settlement med kjempestore landbruksanlegg/ produksjon. Hebraiske bokstave overalt,bare veien var til for oss, Stengte porter, vakter, Jeg så over til Jordan, og lengtet plutselig etter dattera mi!!
Da vi var hjemme her igjen i 7.tida, var jeg nesten bevisstløs- men jeg hadde ønsket dette selv, så..
Bilradioen sto avskrudd, takk og lov. Fint å  kunne skru av krigen,

I kveld er det Gudskjelov våpenhvile, håper og ber om at den vil vare. Bildene jeg legger ut, er for spesielt interesserte, kanskje unntatt det siste; Av alle ting fant jeg denne boksen på butikken her! Det skal bli kattemat!! NÅ skal jeg sove, sove, sove

hva nå??

Nå er det spesielt å være i Palestina. Krigen raser i Gaza, og vi merker det godt også her på Vestbredden. Jeg/vi var faktisk her nede sist gang det brøt ut krig også, jula 2008. Vi merket det selvfølgelig da også, men det kjennes annerledes ut denne gangen. Nærmere, mer truende.. Kanskje er det fordi jeg nå er mere inni i samfunnet,- snakker med flere, forflytter meg mere,- jeg vet ikke.
Vi lever jo livene våre nå som før,- men.
En familie jeg kjenner godt, har 4 små barn- 6 år-4 år- 2x 9 mnd. Mammaen fortalte at hun og mannen hadde snakket sammen om hva de kunne gjøre hvis de måtte ta med seg ungene og flykte. Hvordan? Hvor? (Besteforeldrene er flyktninger fra 1948)
Slikt gjør inntrykk.
På lokalTV nå i ettermiddag var det reportasje fra området borte ved sjekkpunktet og Aida camp. Kjente steder. Ungdommen kastet stein. Oppe fra det israelske tårnet kom tåregassgranatene.2  ungdommer er alvorlig skadet.
På veg hjem med drosja måtte vi gjennom en ganske stor folkemengde borte på Souq Ashab ( senteret i Beit Sahour). Plakater og fredelig nok, men jeg vet jo ikke om soldatene ville komme. Tidlig i dag fikk jeg en SMS fra en jeg kjenner ( han er fra Aida): Ville jeg møte opp på Manger Square klokka 6, der skulle det være markeringer. Jeg avsto.
Jeg har hørt ordet "3.Intifada" mange ganger det siste døgnet. Ingen vet hva som vil skje.
Det virker på meg som det faktum at en baby oppe på Qualania døde i senga si etter at tåregass kom inn gjennom vinduet, har trigget folk voldsomt. ALLE snakker om uskyldig drepte barn i Gaza og her.

Samtidig: Jeg var oppe hos en nesten nybakt mor i dag, Sønnen- Ahmed- ble født 10.10. I dag kom alle venninnene på barselvisitt. Masse høye hæler og nydelige klær, livlig prat, masse god mat, presanger, te, kaker...
Så fort de var ute av døra, kom nyhetskanalen på.
Slik har vi det.
Jeg skal hjem- de andre må bli.

Krig er forakt for liv, fred er å skape, kast dine krefter inn, døden må tape.

Dagen i går var en rar dag. Vi dro av gårde,- 3 søstre og jeg,- nordover til Jenin hvor vi skulle i henna-party.Første stopp Ramallah hvor søster nr. 4 ++ ble med på følget. Denne nr. 4 søster er den kommende brudgoms mor. Vi lasta inn kurver med snop og blomster og lys etc., og fortsatte gjennom vakre landskap. Det gærne reisefølget mitt sang og prata og gliste, radioen sto på full guffe, damene var klare for henna.Jeg strikka.
Jenin er en samling landsbyer samt en stor flyktningleir,- alt spredt utover dalsidene.

I et stort lokale ventet 100(?) damer på at vi skulle komme med kurvene og lysene og kaste glans over bruden som satt oppe på en tronelignende stol i sin vakre palestinske kjole.Så ble det dans og dans og mere dans til øredøvende arabisk musikk. jeg lurte på når det skulle skje noe mer,- men dett var dett.

Jeg gledet meg med de glade og beundret alle de utrolig vakre broderte kreasjonene og drakk en skvett brus.

Vi hadde hørt litt på nyhetene nordover, og visste at rakettene hadde landet nær Jerusalem, og rykter sa noe om en bosetting som var truffet. Martha og Kjetill sendte bekymrings - SMS.

Etter et par timer snudde vi nesa sørover igjen. Nå sto nyhetene på i bilen hele tida,- de meldte om flere døde, om veisperringer og bråk i Nablus.
Det hadde skjedd noe i Nablus. Vi ble møtt av  israelske soldater, gjenger med palestinsk ungdom og utrykingskjøretøy. Veibanene var fulle av delvis hele og delvis knuste betongblokker som vi måtte zigzake oss i mellom, men ingen stoppet oss. Det var svært liten trafikk på veiene.
I Ramallah stoppet vi for å spise ( +et glass rødvin til meg).Det var rart å sitte ved side av søster2 som bruker hijab og drikke alkohol!!

Neste utfordring var Qualania sjekkpunkt. På veg nordover var det kraftige demonstrasjoner der,- hva nå??
Ikke en kjeft. Vi trillet gjennom og pustet lettet ut. Bare Conteinersjekkpunktet igjen. To soldater, ingen stopp. Pfff!! Tilbake i Beit Sahour. Klokka gikk mot midnatt.
GODT å være hjemme.

KRIG

Så er Gaza igjen førstesidestoff. Ille var det, verre blir det. Det siste jeg hørte nå, var at Hamas ( eller en eller annen fraksjon) hadde sendt en rakett som hadde utløst -fare- signalene i Tel Aviv. Det er skikkelig skummelt, hva vil Israel gjøre nå??? Jeg hørte på intervjuet med Netanyauh for litt siden. I følge han må de bare forsvare seg som best de kan, og de kommer ikke til å la noe eller noen stoppe dem. Bakkestyrker neste??
Jeg hørte dessuten på Barth Eide; og har skjelden eller aldri hørt så utilslørt israelstøtte. Hallo, ser han ikke hva som skjer??
Jeg støtter IKKE noen form for bombing, men igjen er det David/Goliat problematikken: Gaza har ingentig,Israel har alt.
Stakkars folk der nede.
Det er per definisjon ikke langt mellom Beit Sahour og Gaza, men samtidig er det en verden i avstand. Folk er svært opptatt  av nyhetssendingene her, og alle kommenterer de drepte barna, men ellers så rusler og går dagene, så også for meg.

Jeg er buden på henna-party i morgen! Det foregår oppe i Jenin. Jeg har verken vært på henna-party før, ei heller i Jenin,- så det blir fine greier. Hennaparty er altså en jenteting-den kommende brud treffer alle sine venninner og blir dekorert med hennamaling og alle viser frem sin nye kjole og alle spiser og prater og gudene vet hva mer....
Jeg skal reise sammen med en gjeng herfra. Før avreise skal jeg også avvikle et bursdagsselskap,. så detta blir full dag, men langtfra full kvinne,- 0 alkohol.

Jeg kjøpte meg en håndbrodert bluse i går, og i dag slo jeg til med et vakkert fotsidt silkeskjørt + stæsj. Jeg har dessuten lånt meg sko og en liten brodert veske, Jenin- here we come!!

Jeg handla hos ei kjempehyggelig palestinsk dame i dag. Hun hadde bodd 13 år i Malmø, så jeg snakket svorsk. Er selvsagt buden dit på kaffe/te.

Det første juletreet har dukket opp i Betlehem, og i dag hørte jeg en ungegjeng som sang -Jinglebell-, Ja, ja.

Jeg kjenner på meg at jeg må høre på nyhetene igjen....
NB: Kan noen ta et par ord med Barth Eide??

mandag kveld

Så har høsten kommet til Palestina. Ikke at det er så kaldt, men det regner litt og blåser litt og jakka er god å ha. Dyna er tatt i bruk.
Jeg har fredlige dager. Leser strikker, besøker venner, sover..
På søndag var vi på besøk hos noen folk i en annen landsby. De fleste landsbyer ligner hverandre til forveksling i denne delen av landet. Lave hus, en liten hageflekk, noen smale gater, en kolonial eller to,en skole,en moske. Noen åpne plasser med søppel.noen vakre blomster. Alle hus i sandstein, alle med en svart diger tank på taket ( vannreserve). På to sider av landsbyen lå jødiske bosettinger ( uten ekstra vannreserve.)
Alt "som normalt", med andre ord.
Vi ble traktert eller alle kunstens regler og hadde det utmerket, og jeg var kjempestolt da "mine" små tvillinggutter i tur og orden sovna mens jeg bar dem og nynnet -ingen er så trygg i fare- for dem.
Alle trenger litt multikulturell påvirkning!
I dag har jeg kjøpt inn mine siste bestillinger til Norge, så nå skal jeg snart avgårde og sende en dige pakke hjem. Jeg må vel snart begynne å grue meg til Ben Gurion-flyplassen også... Drittsted!!

I Gaza bomber de igjen,- stadig nye liv går tapt.Jeg begriper ikke at Hamas sender avgårde raketter til Israel i hytt og pine!  Heldigvis tar ikke de liv, men det eneste Hamas oppnår, er at IDF gjengjelder så det holder. Spurv skytes med kanoner, og det vet jo Hamas!! Så er det de sjøl som må betale med egne sivile liv. Meningsløst. Jeg husker jeg var på en demonstrasjon her for lenge siden. Martha og Liam var med. Alt gikk fredelig for seg inntil noen unggutter begynte å kaste stein i retning de israelske soldatene som hadde ankommet. ( Ingen traff, avstanden var alt for lang) Både Martha og Liam utbrøt: Å nei, ikke kast stein!! Jeg tenkte at det var vel ikke så farlig fordi avstanden var alt for lang,og ingen ville bli skadet, - så dum var jeg. Steinene var signalet som soldatene hadde ventet på: Snart hagla det med tåregass og gummikuler.
Så- da blir det gjengjeldelsesaksjon - som de kaller det. Jeg hater dette! Israel mottar visstnok 8.5 millioner dollar per dag fra USA, Tallet høres helt meningsløst ut, men påståes å være korrekt.

Så går jeg her da og bysser babyer og nynner for de om -Guds barneskare- og så vet jeg jo slett ikke om de har en framtid... 

Skilsmisser med mer.

Jeg har i de siste ukene blitt fortalt mange tragiske skilsmissehistorier. Ulike historier,- men også veldig like: Den muslimske mann har ALLE rettigheter ved en skilsmisse, kona har ingen. Er hun heldig, får hun beholde barna.

Historie 1: Han var politisk aktiv, og gikk ut og inn ( mest inn) av israelske fengsler.Hun holdt det gående hjemme og fikk bygget et hjem for seg og de etterhvert fire barna.Etter 20 år, takket han for seg. Hun og ungene måtte flytte ut, han flyttet inn i huset med ny dame. Hun bodde tre år hjemme hos sin mor med ungene før hun møysommelig ,- og etter et psykisk breakdown,- klorte seg videre i livet.
Historie 2: Hun hadde utdannelse, han ikke. Han begynte å studere mens hun forsørget de. De planla å kjøpe seg hus, og hun gikk i banken og lånte 50000 dollar. De hadde to små barn. Samme dag som han fikk sin master, tok han pengene + alt annet og gikk.
Historie 3: Paret hadde 4 barn; 4 år, 3 år, 1 år og 4 dager gammel baby da han sa takk for seg.Hun flyttet inn til sine foreldre. Han lagde masse krøll, bl. annet så prøvde han å kidnappe de,- det var politi og redsel og baluba.
Historie 4: Paret hadde kranglet,- hun tok de to ungene og reiste hjem til sin mor. Uken etter var han gift på nytt (!) Hun måtte da flytte inn i underetasjen på deres tidliger felles hus, den nye kona overtok resten av huset.

Som dere jo skjønner, så er dette historier fortalt av henne, eller hennes familie/venner. Likevel, det er mye som er helt på trynet med systemet her.

Mannen får skilsmisse der og da hvis han går til muslimsk råd og sier fra. Det finnes en ordning hvor mannen skal pålegges å betale for ungene, og også for kona hvis undene er små,- men den ordningen er stappfull av hull. Minstebeløp å betale er 300 NIS i måneden, altså 10 NIS om dagen. Med 4 barn får du da tre kroner og femti øre per barn per dag og kan kjøpe alt du ser..
Muslimsk råd består av bare menn.
Hun som blir forlatt, får også stemplet " dårlig kvinne".
Det minner meg sørgelig mye om Norge for 200 år siden.

Selvfølgelig lurer jeg på om de muslimske mennene er så utrolig mye mindre ansvarsfulle enn norske menn. Jeg lurer på om systemet skaper mannen, eller om mannen skaper systemet,- og jeg har ikke svar.

Heldigvis kjenner jeg en mann som er skilt/gift på nytt, men som har de to ungene hos seg på omtrent halv tid, og som betaler for dem pluss for ex-kona og stiller opp med presanger og ekstrautgifter og slikt. Kanskje de fleste er slik? Jeg vet ikke det heller.

Igjen må jeg tenke på min venn Mike da vi diskuterte kvinners rettigheter. Mike er ung og han er kristen. Han sa: Jeg synes jo, og skjønner jo at kvinner og menn skal ha samme rettigheter. Det er bare det at jeg drar på en ryggsekk med hundrevis av gammel tradisjon, den er det ikke lett å kvitte seg med."

Jeg tror forøvrig at de kristne gjør det på en annen måte, dvs. jeg vet ikke om de får skilsmisse??? ( jeg vet at kirkene har mere penger å gi til fattige familier)

Ja, ja. Dette var jo en deprimerende måte å begynne en solfylt dag på. Det er bedre å fortelle at jeg i går hentet en kjempepose med ull-tove-ting som jeg håper at hamarsinger vil kjøpe til jul!  Som jeg har nevnt før, så er produktene laget av psykisk utviklingshemmede.

Det går veeldig smått med "arabiskstudiene" mine, men jeg strikker mye!!
I dag skal jeg ha middagsgjester igjen, biff med løk denne gangen.

På søndag skal noen av oss reise ut til en landsby som heter Abudjeen og besøke folk, mellom andre en ung og kjekk og intelligent kar som er døvstum og analfabet. Han livnærer seg utmerket ved å lage olivensuvenirer, men kan ikke lese og skrive. Opplæringstillbudet for funksjonshemmede her er elendig, alt skjer via veldedige organisasjoner.

Det er meldt regn og kaldere, men fortsatt klarer jeg meg godt uten dyna som ligger i skapet og venter på meg.

Livet er nå.

For snart 3 år siden kom Hussam til Norge som asylsøker, og ble plassert på et mottak i Porsgrunn. Jeg hadde truffet han her i Betlehem før han dro til Norge, så vi gjenopptok kontakten, og han var hos oss noen ganger på Hamar og på hytta.
Hussam har vokst opp i SOS barnelandsby her i Betlehem. Han fikk avslag på asylsøknaden, anket, og fikk nye avslag. Jeg hadde jo ikke noe med det å gjøre, men var enig i avslagene ut fra den lovgivningen vi har, og også ut fra hva jeg personlig trodde var best for han.
I begynnelsen av august var han tilbake her.,og i går møtte jeg en svært så oppegående og fornøyd ung mann. Han har jobb i et ingeniørfirma, han disponerer firmabil, han har via arbeidsgiver fått seg et utrolig koselig lite hus  ( foreløpig med bare litt møbler), og han omgåes venner.
Han har det så bra,- sjøl syntes han at han bare hadde vært borte herfra noen få måneder, nå var han hjemme.
Jo, han savnet mye med Norge også,- det er ikke lett å gå fra et fritt land til et med allverdens restriksjoner,- men likevel. I hans tilfelle er jeg sikker på at dette er det beste.
Vi dro i bursdagsselskap i går kveld, det var en "søster" fra SOS som ble feiret med lasagne og tiramisu under løvverket på en veranda. Jeg ble svart med en typisk palestinsk kommentar da jeg takket for meg og beklaget at jeg ikke hadde med noen presang: "Du har presang, du er en presang!"
Å ja, det er lett å trives her!
Mannen i huset jobber på hotell i Jeriko. Han kunne fortelle om amerikanske turister som ble redde og usikre da de forsto at de ikke var i Israel, men i Palestina. "Det er fali, det"
Ikke så veldig farlig, spør du meg.

Hussams soverom,- med vannseng!

 

Betlehem er overfylt av nigerianere nå. Jeg tror den nigerianske staten/ kirken har subsidiert eller gitt turer hit, uvisst hvorfor.De synes så godt i sine fantastiske klesdrakter.

Lærerne i byen er i delvis streik. De får ikke lønna si, og har jo ingen streikekasse, så det er ikke så lett. Ikke jobbe- ikke penger. Det gjelder stort sett sykefravær også, men de som jobber i det offentelige, får noen kroner i noen dager.
En ung kar jeg kjenner, var i en bilulykke for to uker siden. Han ble skadet, det gikk værst utover skuldre og brystkasse. Han er fortsatt arbeidsufør, og får ikke en krone i inntekt. Han er produksjonsarbeider. Fordi han er flyktning, får han dekket mye av utgiftene til sykehus og leger. Han må imidlertid forskuttere alt sjøl, og så søke om refusjon. Ikke enkelt.
Jeg er svært heldig som er fra et land med gode syke- og pensjonsordninger, selv om det også hos oss er svakheter i systemet.


-De 3 nyomskårne( nyomskjærte?)guttene har det visstnok rimelig bra, men liker ikke å tisse.

-Netanyahu har bestemt seg for å bygge 1213 nye bosetterenheter oppi her.

- Iyad Burnat er på veg til USA!!!!

- Jeg har hatt sovedag i dag, men nå skal jeg komme meg på butikken.

Fet, lat og bortskjemt

Ja, overskriften henviser til meg.Jeg går fra det ene dekkede bordet til det andre, og gjør ikke det skapte grann,- bortsett fra å nyte tilværelsen sammen med SÅ MANGE flotte folk.

I går var det iom el zatun ( olivendagen), så jeg var i Betlehem og så og hørte og prata og spiste og hadde det flott. Statsministeren hadde forlatt åstedet da jeg ankom, men til gjengjeld fikk jeg med meg bl. annet mye fin dabkedans og lunsj med norske ungdommer.

Etterpå var jeg oppe i Deheishe på BBQ. Det er alltid en herlig greie. Fullt av folk, grilling og argile og unger som løper. Lille Adam på 3 ble hysterisk redd i går. Det hørtes en politibil nede i gata, og han fikk hetta. Helhetta. Moren hans forklarte at han tidligere hadde blitt så skremt av folk med uniformer og våpen og ule- lyder ( les soldater), at det ikke var mulig å stoppe han fra å gråte og skrike. Hun forsøkte å fortelle han at politiet var snille og bare ville passe på,men nix. Det er ikke bare, bare å være barn I Deheisha anno 2012.

Gamlemor Amira er fortsatt i live, og har fått tilbake litt talegaver. Hun sa "Elda habibti", og jeg var så glad! Døtrene hennes har dessuten "pyntet henne opp" med å farge hennes sølvhvite hår med hennafarge. Oh Lord.

Jeg har alltid mange unger rundt meg oppe i Deheisa. I går holdt jeg på med en strikking, og de sto nærmest i kø for å lære. Ei av de er superglup,- etter en halvtime strikket hun som en proff. Det er forøvrig samme jenta som jeg har skrevet om før. Hun har en mystisk sykdom som gir noen voldsomme kuler/utvekster i venstre arm og hånd. Det stoppet henne ikke fra å strikke! Etterpå fikk hun vondt, men mammaen sa at det var fint at jenta beveget armen/handa, så nå skulle de kjøpe pinner og garn.

Dagen i dag har vært spesiell. Jeg har for første gang bivånet omskjæring. 3 stykker. Hmm.Jeg får mange tanker. Først: Takk Gud fordi jeg ikke tror at omskjæring er nødvendig og etter Hans lov. Så: det går nok sterilt og ordentelig for seg, men fyttikatta som de skreik! Det er selvsagt dritvondt. ( rensing, klype over fremdratt forhud, avbrenning av forhuden,( laserpenn??) bandasjering.) Mammaene gråt også,- pappaene var stolte(?)
Jeg spurte en mamma om hun tenkte over/ reflekterte om dette var slik det måtte være eller ikke, men hun svarte nei. " This is Islam". Javel. Pappaene sa at det var ikke det at de burde gjøre det, de måtte fordi profeten hadde sagt det, og det var renslig og lurt. Jeg sa hva jeg tenkte, også om omskjæring av pikebarn, og der var vi (heldigvis) 100% enig om at det var en helt forkastelig styggedom.
Etterpå var det kaker og te.
 Jeg tok en del bilder, men velger å ikke legge de ut.
Dagen er over.Jeg har funnet meg et glass vin eller to.

PEENG PÅ BOK OG LITT TIL

Det er vel et par år siden jeg første gang leste om Rawabi, denne superbyen som var planlagt bygget mellom Ramallah og Bir Zeit.
Nå er prosjektet godt i gang.
Bashar al- Masri , heter mannen bak prosjektet. Han ble født i Nablus, bodde en tid i Egypt, utdannet som ingeniør i USA, og dro så til Quatar. Der startet han opp en kjemisk bedrift og tjente MANGE penger på å produsere/selge våpen til USA i den første krigen i Irak. Nå er han multimilliardær.
På 90-tallet flyttet han til Ramallah.
Rawabi er planlagt å bli den første supermoderne palestinske by med plass til 10 000 boenheter, og er kostnadsregnet til 850 mill dollar.
Alt dette høres jo ut som en solskinnshistorie, og kanskje er det det også.
Nå har det seg slik, at planene for byen ligner veeeldig mye på et jødisk settlement,- men, men.
Masris rådgiver er en venn av Simon Peres (?) eller var det en av de andre gutta. OK.Det er mange dyktige folk i Israel. 
Det som er litt spes, er at alle store underleverandører er firmaer som er eiet av den selvsamme Masri.Ikke mye anbud her. Imidlertid er boenhetene beregnet å bli noenlunde rimelige, og noen er også øremerket og subsidiert for folk med store behov og få penger.
Så hvorfor ikke la Bashargutten tjene noen millioner ekstra og gjøre alle glade?
Onde tunger ( blant annet  Boycott diversment santions against Israel), liker slett ikke planene og mener at kontakten og nærheten til Israel er betenkelig, særlig fordi Masri selv har gått sterkt ut og proklamert Rawabi som tidenes nasjonale palestinske prosjekt.
Ikke vet jeg, og samma kan det væra, men det er her som ellers i verden: Penga rår.

Noe som er langt enklere å forholde seg til, er at jeg i går endelig traff Lars Petter som er leder for vennskapbysamarbeidet Betlehem - Sarpsborg! Han har vært her 36 ganger gjennom de siste 15 årene! Nå kom han sammen med en liten gruppe fra Skjeberg Folkehøgskole. De har fått til så mye kreativt samarbeid, folk besøker hverandre,- både ordførere og dødlige, de skaffer penger og har prosjekter og julemesser her nede og.... SÅ mye bra! Hamar har en masse å lære,- jeg må virkelig prøve å sette folka i kontakt med hverandre. Lars Petter kjente forøvrig flere fra Hamar, bl. annet Busterud og Frøysang. I desember kommer det 40 stk, fra Sarpsborg til Betlehem.

Jeg traff han hos Mike og John( hvor ellers?) og vi var alle invitert hjem til Mikes familie på middag. En kjempetrivelig kveld!
Nytt ellers:
 -Iyad Burnad, som skulle (skal) på 2 mnd. turne i Usa, ble stoppet av jordanske myndigheter på grensa. Nå foregår det et intens dimplomati.
-I dag er det olivenfestival i Betlehem, og vi blir beæret med besøk av selveste statsministeren.
-På mandag skal jeg treffe Hussam Burhan, og på tirsdag blir det middag hos Tanya og Jesus.
-Baha og jeg ar planer om å reise til Jordandalen og besøke planteskoler for å se på olivenplanter.
-Soldater og mye uro i Deheishe. Folk blir "tatt ut".
- Jeg har kjøpt billett hjem til den 24. november.