hva nå??

Nå er det spesielt å være i Palestina. Krigen raser i Gaza, og vi merker det godt også her på Vestbredden. Jeg/vi var faktisk her nede sist gang det brøt ut krig også, jula 2008. Vi merket det selvfølgelig da også, men det kjennes annerledes ut denne gangen. Nærmere, mer truende.. Kanskje er det fordi jeg nå er mere inni i samfunnet,- snakker med flere, forflytter meg mere,- jeg vet ikke.
Vi lever jo livene våre nå som før,- men.
En familie jeg kjenner godt, har 4 små barn- 6 år-4 år- 2x 9 mnd. Mammaen fortalte at hun og mannen hadde snakket sammen om hva de kunne gjøre hvis de måtte ta med seg ungene og flykte. Hvordan? Hvor? (Besteforeldrene er flyktninger fra 1948)
Slikt gjør inntrykk.
På lokalTV nå i ettermiddag var det reportasje fra området borte ved sjekkpunktet og Aida camp. Kjente steder. Ungdommen kastet stein. Oppe fra det israelske tårnet kom tåregassgranatene.2  ungdommer er alvorlig skadet.
På veg hjem med drosja måtte vi gjennom en ganske stor folkemengde borte på Souq Ashab ( senteret i Beit Sahour). Plakater og fredelig nok, men jeg vet jo ikke om soldatene ville komme. Tidlig i dag fikk jeg en SMS fra en jeg kjenner ( han er fra Aida): Ville jeg møte opp på Manger Square klokka 6, der skulle det være markeringer. Jeg avsto.
Jeg har hørt ordet "3.Intifada" mange ganger det siste døgnet. Ingen vet hva som vil skje.
Det virker på meg som det faktum at en baby oppe på Qualania døde i senga si etter at tåregass kom inn gjennom vinduet, har trigget folk voldsomt. ALLE snakker om uskyldig drepte barn i Gaza og her.

Samtidig: Jeg var oppe hos en nesten nybakt mor i dag, Sønnen- Ahmed- ble født 10.10. I dag kom alle venninnene på barselvisitt. Masse høye hæler og nydelige klær, livlig prat, masse god mat, presanger, te, kaker...
Så fort de var ute av døra, kom nyhetskanalen på.
Slik har vi det.
Jeg skal hjem- de andre må bli.