HAMARBESØK

 Da jeg skulle reise opp til Betlehem i går, hadde strømmen gått. I og for seg ingen sjeldenhet, det er bare at da virker heller ikke porten ut mot gata. Så der sto jeg, gjerdet er høyt og piggtråden rusten. På andre siden ventet drosja. Det er da " rådyrene er gode".
Jeg fant meg en stige, bøyde unna noe piggtråd, og til sjåfør Magdis store forskrekkelse begynte jeg å klatre. Det gikk greit, på andre siden av gjerdet hvor det ikke var stige, sto jo han og kunne brukes til klatrestativ.
Uten en skramme, og til Magdis store og skrekkblandede beundring, var jeg nede,- litt stolt. Det er klart,- når kommentarene var: " du er ung, du er sprek, du er tøff og du har sikkert drevet mye med sport"-ja, da var det klatringa verd. Dessuten satt det 4 hamarsinger i Betlehem og ventet på meg.

Hamarsingene,-bestefar, far og to sønner, ventet på The Square. På  restauranten var også min gode venn kelneren Mahmoud, så det ble en hjertelig velkomst for meg. De fire som ventet hadde aldri vært i Palestina før. Bestefaren var svært skeptisk til alt bak murene, hadde jeg blitt fortalt. Nå var det fredag klokka 12, og vi satt rett utenfor moskeen og midt i fredagsbønnen, så starten ble kanskje litt voldsom, ikke vet jeg.
Ikke desto mindre så spiste vi lunsj og hadde det hyggelig, og vi var i Fødselskirken hvor det for en gangs skyld ikke var kø ned til fødselskrypten. Så var det opp til Mike, John og Sumar ( å- så godt å se dem igjen!) hvor det ble te og prat og litt handel.
Da de skulle reise, foreslo jeg at drosja skulle kjøre dem en liten runde i Aida camp, men det ble nedstemt. Jeg tror likevel at de fire hadde fått et positivt 1.inntrykk av Palestina, og for meg er det viktig. Som jeg alltid sier, fine folk er fine folk uansett hvem de er og hvor de er, og mine palestinske venner er blant de aller fineste.

I går kveld var jeg hos Nisreen, Sandra og Mohammad. Sandra er fortsatt mye syk, noe som preget både henne og mammaen. Nå har de funnet fram til en spesialist oppe i Haifa som muligens kan hjelpe den stakkars ungen. Jeg skal bli med når de reiser oppover,- kanskje til uka.
Håper og tror at det finnes hjelp å få. Sandra er bare 11 år, og plages mye med nyrene/urinveiene sine.

Nå skriver vi tidlig lørdag morgen. Sola er oppe og det skal bli en varm dag, sier meteorologene.Jeg skal ta meg en liten dupp til.

HJEMME IGJEN I BEIT SAHOUR.

Jeg lurer på om noen er mer privilegert enn meg. Hør bare:
Flyturen gikk greit, og da jeg kom med bagene mine og Trygve ( les: krykka) til Ben Gurion flyplassen, så var det en vennlig mann som vinket på meg og så at slike som meg (dvs.disabled persons) skulle slippe å stå i lang passkø. Come here!! Egen luke for slike som meg og Trygve. Det er tydelig at gamle damer med krykke ikke utgjør den største sikkerhetsfaren, for etter noen få spørsmål, var jeg gjennom med 3 mnd. visum.
Kofferten kom, og jeg belaget meg på en lang vandring ut av terminalen. Da så jeg en sånn " innebil" som kjører rundt med krøklinger, så jeg spurte om å få bli meg. Ja da! Jeg bilte helt fram til utgangen, og der sto Sami og ventet og tok meg hjem.  I LEXUS, jeg bare nevner det. Nei, det er ikke hans bil, men arbeidsgivers. Samma det.
På veien hit ringte både den ene og den andre og ønsket meg velkommen, og her hjemme venta oppredd seng og ferdig mat.
Er jeg heldig eller heldig?
Jeg dro ganske snart opp til min nr. 1 palestinske familie og har hatt det såååå godt. 4 unger som klemte og koste og skulle "ride ranke" og helst sitte oppå meg, foreldre som ikke visste hva best de skulle gjøre for meg.
Drosjesjåfører med klem og smil, velkomst og hyggelige ord i butikken....
Jeg er så privilegert.
Men NÅ er jeg trøtt, nå.

Snart underveis

Så skriver vi 26. februar. Grytidlig i morgen går flyet mitt, destinasjon er Ben Gurion. Der blir jeg hentet og kjørt direkte hjem til Beit Sahour.

 Her hjemme er det et merkelig vår-vinter-vær. Akkurat nå snør det digre kjerringer, men før i dag strøk en mild sommervind gjennom lufta. Snøen er nesten borte her i lavlandet, til fjells drukner hyttene i snømengder.
I Palestina venter våren. Fine dager, kalde netter.

Jeg gleder meg mye til å treffe alle nære og kjære, og er samtidig bekymret for de som er syke eller arbeidsledige og uten inntekt.
Å pakke kofferten er alltid en utfordring. Jeg synes det er så hyggelig å kjøpe med litt til venner, -det resulterer i at det ikke blir rare plassen igjen til klær og slikt. 20 kg. er ikke så mye...

Den siste tida har jeg vært i ganske så intense meningsutvekslinger med folk som " elsker Israel",- både på FB og i lokalavisa. Det er jo fint at Israel har venner, det trenger de, men samtidig er det trist av saklighetsnivået til tider er usannsynlig lavt hos mine meddebattanter. Jeg blir skjelt ut også,- som " idiot, jødehater, historieløs, mindre enn to hjerneceller osv. Sjøl prøver jeg etter beste evne å formidle de faktum jeg kjenner ganske så godt, og jeg holder meg langt unna personangrep, men til ingen nytte. Jeg tror at kunnskapsnivået om Midtøsten er lavt hos mange, og det er selvfølgelig realt nok. Det som er trist, er at noen likevel snakker med store bokstaver om ting de ikke har peiling på.
Det skjer store og viktige ting i Ukraina nå, for eksempel. Jeg har vært der en gang. Jeg har hørt på norske nyheter. Ut fra det som blir sagt, tror jeg at opposisjonen har mye å fare med. Likevel kan jeg jo ikke begi meg inn i en høylydt offentlig debatt om hva som er hva i Ukraina! Kunnskapsnivået mitt er alt for lavt til det. Det var pent i Kiev og på Krim,- og så da??
Nåvel, tilbake til Palestina. For et par uker sider sendte jeg en e-mail til husverten min der nede, og spurte om det var greit at jeg kom den 27. Svaret var: You are of course always welcome to your home, Elda!               Heldige meg.