HJEMME IGJEN I BEIT SAHOUR.

Jeg lurer på om noen er mer privilegert enn meg. Hør bare:
Flyturen gikk greit, og da jeg kom med bagene mine og Trygve ( les: krykka) til Ben Gurion flyplassen, så var det en vennlig mann som vinket på meg og så at slike som meg (dvs.disabled persons) skulle slippe å stå i lang passkø. Come here!! Egen luke for slike som meg og Trygve. Det er tydelig at gamle damer med krykke ikke utgjør den største sikkerhetsfaren, for etter noen få spørsmål, var jeg gjennom med 3 mnd. visum.
Kofferten kom, og jeg belaget meg på en lang vandring ut av terminalen. Da så jeg en sånn " innebil" som kjører rundt med krøklinger, så jeg spurte om å få bli meg. Ja da! Jeg bilte helt fram til utgangen, og der sto Sami og ventet og tok meg hjem.  I LEXUS, jeg bare nevner det. Nei, det er ikke hans bil, men arbeidsgivers. Samma det.
På veien hit ringte både den ene og den andre og ønsket meg velkommen, og her hjemme venta oppredd seng og ferdig mat.
Er jeg heldig eller heldig?
Jeg dro ganske snart opp til min nr. 1 palestinske familie og har hatt det såååå godt. 4 unger som klemte og koste og skulle "ride ranke" og helst sitte oppå meg, foreldre som ikke visste hva best de skulle gjøre for meg.
Drosjesjåfører med klem og smil, velkomst og hyggelige ord i butikken....
Jeg er så privilegert.
Men NÅ er jeg trøtt, nå.