HJEMME IGJEN

Det har sine absolutte fordeler å bruke krykke og å være en gammel dame.
Da jeg i går kveld ankom Ben Gurion flyplass, sto det ( som avtalt) en mann og ventet på meg med rullestol. Han tok meg fort og greit gjennom allverdens bakganger til passkontrollen.  Egen luke for oss handicappede, må vite. Rullestolmannen ba om passet mitt, viste det til personen med myndighet,- og VOILA,- jeg var innrømmet 3 mnd. oppholdstillatelse. Ikke ETT spørsmål,- også jeg da som har blitt så flink til å fortelle om min forskning om gamle kirker...
Fordi jeg kom meg så lynraskt igjennom, begynte jeg ikke å vente på sjåføren min sånn med en gang. Men,- da det var gått en halvtime uten at han hadde vist seg, begynte jeg å lure.
Etter diverse telefoner og etter en time,- kom han. Sorry, sorry Elda! Han hadde vært i nærheten, glemt avtalen vår og reist hjem til Beit Jala... Jeg spurte ikke hvor fort han hadde kjørt, men han kunne ikke ha brukt mer enn 30 minutter på en tur som normalt tar nærmere en time.

Her hjemme i leiligheten min i Beit Sahour var alt i orden- i alle fall etter palestinsk standard. Imidlertid hadde jeg jo ikke noen form for mat, skapet inneholdt arabisk kaffe, ris og nudler. Selv hadde jeg en liten vinskvett og Freia melk. Kveldsmaten og den påfølgende frokosten ga seg altså selv. I dag har jeg handla!
I dag har jeg truffet Baha og ellers vært oppe hos "familien min". Så godt å være her igjen! Begge "mine" taxisjåfører har jeg også truffet,- alt er vel,-MEN DET ER KALDT HER. Jeg fyrer. I kveld gikk strømmen også, men takket være en god porsjon pågåenhet og snille venner så fikk vi strømmen tilbake etter en drøy halvtime. "VI"- er undertegnede samt to unge italienske gutter som bor i 2. etasje her.

Livet her er som vanlig: dvs. okkupasjon, soldater som hamrer på dører midt på natta, folk som blir drept eller skadet av israelske kuler, palestinsk ungdom som kaster stein tilbake. Vennlige og hjelpsomme og gjestfrie palestinere, nydelig mat, vakre barn, kalde hus...

Jeg hørte en ny variant i dag: For et par uker siden dundret noen israelske soldater på en palestinsk dør klokka 3 om natta. Kona i huset åpnet. Bor NN her? Ja. Vi må snakke med han. NN kom til døra. Du må innfinne deg på vårt kontor i løpet av 48 timer- var beskjeden han fikk. Hvorfor det? Vet ikke. NN reiste opp til det gitte kontoret, og traff en kaptein i IDF. Jo,- du skjønner,- vi lurte på om ikke du ville være vår venn?  ?????
Dersom du kommer med din familie til vårt hus- svarte NN,- så er dere velkomne,-  men bortsett fra det så har jeg ikke noe ønske om å få nye venner nå- Vel, svarte kapteinen, det kan jo hende du kan få visse fordeler ved å være vår venn, og kanskje vi kan ha fordeler også..
Får jeg og min familie reise til Jerusalem, spurte NN, for der har vi aldri vært. Nei, nei, ikke slike fordeler akkurat..
Etter en times "samtale" fikk NN lov å gå, men de ville visstnok komme igjen. NN blir ikke den neste spionen for IDF, men hvem vet hva de prøver neste gang. Han kan nok risikere å bli fengslet for å motsette seg IDF.
This is Palestine.

I Deheishe camp kom det 150 IDF soldater forleden natt. De vekte opp deler av leiren, og var antagelig på jakt etter en eller annen. Det endte med at en ung palestiner ble drept, og at palestinsk ungdom kasta stein etter soldatene. Det høljregna og soldatene hadde store problemer med å finne veien ut av leiren, så mange fikk et ublidt møte med både steiner, smugene i leiren og værgudene. Det sies at folk i leiren hørte soldater som gråt. Ja, jeg misunner dem ikke den jobben de har.
This is Palestine.
Nå skal jeg legge meg.