Demonstrasjon

I dag har vi vært med på demonstrasjon oppe på Ush Grab. Det ble ganske voldsomt etter hvert.

Det finnes et parti her som kaller seg PNI, og som prøver å være en mellomting mellom Hamas og Fatah ( svært forenklet) Lederen heter Mostafa Barghouthi. Han var her i dag, sammen med mange demonstranter med oransje flagg, samt mange internasjonale ( inklusive oss). Planen var å gå dit ned som vi/jeg planta oliventrær for et par uker siden, og så holde en appell. Dette er som jeg tidligere har skrevet, palestinsk jord som israelerne nå vil ta.

Slik gikk det ikke.

Israelske politi og soldater kom, og sa at vi skulle fjerne oss innen fem minutter. Det gjorde vi ikke. Da begynte bråket OG styrtregnet.

Israelerne kastet først smellgranater for å skremme oss vekk, det lyktes bare delvis. Vi hørte også at det ble brukt skarpe skudd, men antagelig bare opp i lufta.

Så begynte noen unggutter å kaste stein i retning israelerne. Det provoserte nok voldsomt, for da kom tåregassgranatene. Liam, stakkar, sto like ved en soldat som kasta tåregass, men kom seg unna uten å bli innhentet av gassen. Regnet hølja ned. Martha grep tak i meg og vi løp så søla skvatt retning hovedveien. Da kom det en israelsk politibil i motsatt retning, altså mot oss.

Det føltes ganske rart, -hva nå?

Den unge sjåføren bak rattet gassa imidlertid bare ekstra godt da han passerte oss på en halvmeters avstand så regnvann og søle skvatt. Han skulle vel demonstrere hvor tøff han var.

Etterhvert var alle demonstranter spredd for alle vinder, og vi søkte tilflukt ( mest mot regnet) i en trappeoppgang, så fant vi en bil med kjentsfolk i og satt der ei stund.

Så stilna det hele, vi stoppa lokalbussen som kom forbi og kom oss hjem. Gjennomvåte og med en spesiell erfaring rikere.

Var det farlig? Ja, antagelig.

Var jeg redd? Nei, jeg var så opptatt av å prøve å finne ut hva som rører seg inne i hodene på israelerne, men jeg begriper det ikke.

Både Martha og Liam var så ergerlig for at ungguttene begynte å kaste stein, de visste jo at det ville gjøre situasjonen verre. Jeg forstår det.

Ikke forsvarer jeg det, og dessuten er det selvfølgelig helt dødfødt å sloss med steiner mot geværer og tåregassgranater. Likevel har jeg en slags forståelse for det. Hvordan kan ungdommen få gitt uttrykk for all frustrasjon, all håpløshet?

De fleste demonstrantene var forøvrig godt voksne folk. Kvinner i hijab,voksne menn..

( bildene gir kanskje ikke noen ide om hvordan det var, men etterhvert hadde jeg nok med å løpe vekk og la kamera være kamera)

Inne i gamlebyen i Jerusalem har det vært voldsomheter i dag. Israelerne kastet tåregassgranater inn i Al-Aqsa moskeen under bønnen.

Dette er Palestina i dag.

Jeg sitter nå tørr og varm foran PC`n og drikker rødvin midt på dagen. Martha og Liam har reist opp til Ramallah igjen.

Om ei uke skal jeg hjem til Norge. Palestinerne må bli her.

Palestinske kvinner + andakt i det fri

Vel, jeg er ikke palestinsk da, bare litt..

BILDER?

Nå har Martha vist meg det igjen hvordan jeg får bilder fra kameraet til PV`n til bloggen,- så da spørs det om jeg klarer å omsette det i praksis...

Før jeg begynner å rote med det, kan jeg fortelle at alt er vel her nede. Dagene går bare så altfor fort!

Martha kom ned fra Ramallah i går, og kjæresten Liam kom i dag, kjempekoselig! Martha serverte meg frokost på senga i dag, deilig, deilig. Så er vi jo buden hit og dit og skal treffe både den andre og den tredje.

I dag har vi vært i Beit Jala hvor det finnes en slakter som har fersk svinekjøtt. Vi HAMSTRA!! Kylling og ris er godt det, men det er nå rart med det. I kveld skal jeg lage middag med helstekt svinefilet, sopp, fløtegratinerte poteter og salat. Yes!

Det har vært skikkelig storm her et par dager. Bøttevis av regn, vind av kuling styrke, torden og lyn. Spennende! ( I hvert fall for meg som bor oppe på en høyde og slipper å få hus og vei oversvømt) I morgen skal det visst bli en ny runde med kuling, men så blir alt så meget bedre

Når været er dårlig så virker internett bare av og til, likedan er det med strømmen. Jeg får derfor passe på å skrive nå som det virker!

Alle diskuterer politikk her. Mange har mista håpet. Mike, en god venn ( som kjørte oss til Beit Jala i dag), sier at han overhodet ikke kan tenke seg å stifte familie og få barn her i Palestina. Hvorfor sette barn til verden i et land uten framtid, sier han

Mange er kritiske til UNWRA (FN), og mener at de gjør svært lite bortsett fra å kjøre rundt i fine biler. Barneskolen i Deheisha drives av UNWRA. Den er svært nedslitt med ødelagte vinduer og lite eller ingen oppvarming, overfylte klasserom og mangel på lærere. Klinikken som de driver i leiren er gratis, men skal dekke ca. 12000 personer og har en -1- lege. Hvis man må ha mere hjelp enn en klinikk kan tilby, for eksempel operasjoner,-blir man sendt videre,- men da dukker problemene med checkpoints og tillatelser opp. En dame jeg kjenner, fikk store hjerteproblemer. Hun ble liggende/sittende i en bil på checkpointet i tre timer før de ble sluppet gjennom og til sykehuset i Ramallah. Det var en glovarm dag uten luftingsanlegg i bilen, og hun klarte ikke å gå inn i en event skygge.

Jeg har ikke kunnskap nok om UNWRA til å vurdere hvor gode eller dårlige de er, eller hvordan skyld og ansvar skal fordeles. Jeg vet bare at det er veldig vanskelig å være palestiner.

Hjemme i Norge ser jeg at det finnes grupper som "ikke vil kjøre taxi med muslimske sjåfører". En annen gruppe er de som " ikke er redd muslimer". For meg blir begge deler like sprøtt.

-Når jeg tar drosje,- her eller hjemme, så vil jeg komme fra A til B på en grei måte, gjerne med en sjåfør som yter service-. Hvem eller hva han/ hun tror på, spiller null rolle, men kjøreegenskapene er viktig

-Jeg er redd fundamentalister, samme hva slags religion de har. Men jeg er like mye eller like lite redd muslimer/ kristne/ ateister/ buddhister/jøder eller .... generelt. Folk er da så forskjellige! Skulle vi kanskje danne en facebookgruppe som heter " jeg er ikke redd kristne???"

Inni hue mitt blir dette bare tøys.

Nåja, dette var dagens utbrudd.

Nå skal jeg prøve å legge ut bilder, ønsk meg lykke til.

Som dere ser så klarte jeg å få til bilder! Det ville vært ekstra fint dersom jeg kunnet sette tekst under hvert enkelt, men det blir for mye forlangt. Bildet av den vakre hagen er fra Garden of Tomb i Jerusalem. Bildet med militære er fra olivenplantingen. De andre bildene er fra et hjem i Deheisha.Det bildet som viser en åker med masse hvite greier, er nyplantinger med oliventrær med beskyttelse rundt. Husene i bakgrunnen er en israelsk bosetting.

Da sender jeg dette nå som jeg har kontakt med uteverdenen.

I morgen er det demonstrasjon.

DEHEISHA

Kjære blogglesere.
Dersom dere savner bilder på bloggen min, så har det sin naturlige forklaring: Den lille og svært nødvendige koblingsledningen ligger trygt igjen hjemme på Hamar. Men, kanskje Martha har en å låne meg. Jeg treffer henne til helga, så vi får håpe.
Dagen i dag har jeg tilbragt i og ved Deheisha.
Føørst og fremst har jeg handlet en masse nye broderier! Håper at noe faller i smak for noen av dere. Jeg planlegger å ha stand på Erik Fosse-arrangementet i Rådhuset den 16. mars. Løp og kjøp!!
Jeg har også truffet noen av de damene som broderer. Ei som heter Monah, kikket på den veska jeg bhar gått med i vinter, og fortalte at den hadde hun laget! Alle har sin stil og sitt særpreg.
Jeg tror at jeg har nevnt en familie som har det ekstra ille. mor, far og 6 barn på 15? kv. meter. Jeg var der i dag, og fikk servert sterk arabisk kaffe sittende på gulvet på en tynn madrass. Mammaen heter Jehad. Jeg ga henne de pengene jeg fikk ekstra av dere ved forrige salg. Dessuten fikk de strikke-lappe-teppet jeg har laget.( jeg sa at det var fra mine venner, mange har jo bidratt med garn) Begge deler ble veldig godt mottatt, og Monah ønske seg tilsvarende teppe. Strikk lapper, folkens!
Det mest utrolige er den gjestfriheten og gleden de viser for den minste ting.

Jeg har en slags ide om å få til en fadderordning for Jehad og hennes familie,men det skal jeg komme tilbake til. Saken er at de nå har blitt tildelt ca. 100 kvadratmeter land like utenfor leiren. Der kan de sette opp et lite hus når/ hvis de får økonomisk hjelp til byggematerialer. Jobben vil i så fall bli gjort på dugnad. Det kunne vært fint å bidra med litt...

Etterpå var jeg på kranselag. En fetter av noen hadde fått opp taket på det nye huset sitt, og alle ble buden på fest, Ris og LAM!! voila.
Så gikk turen ned til vakre, gamle mor til Nisreen. Hun er en av de som pusser nøkkelen til gamlehuset sitt fortsatt. Hun er utrolig varm, -gammel som sagt, tjukk og tannløs, men full av styrke og vennlighet. Jeg føler at jeg blir mottatt som en kjær venn. Folk kom og gikk selvfølgelig, og nesten ingen snakket engelsk,- men klemmer og kyss på begge kinn er ingen dårlig erstatning.
Nisreen kom og tok meg med, denne gangen til en søster. Mer kaffe og te. Vi var 5 arabiske kvinner + meg i et rom,- damene snakket høyt og intens mens jeg strikka,- når sant skal sies så fikk jeg assosiasjoner til en hønsegard..

Nadji, lederen på Phoeniq senter, har reist til Jordan i dag. Han er svartelistet av israelerne, men via noen som kjente noen som kjente noen, kom han over til Jordan. Han skal på en kongress, og etterpå drar han til Italia, Frankrike og kanskje Norge! Det ville glede meg umåtelig hvis jeg kunne treffe han på hjemlige trakter! Han skal hele vegen være med på div. arrangementer/ møter.
Jeg lærte forresten i dag at de mest vanskeligstilte i Deheisha får matforsyninger fra UNWRA hver 3. mnd. Maismel, olje, sukker, litt kylling + noe jeg ikke husker. Nå har de vært i leiren i over seksti år, og fortsatt er situasjonen slik, det er en skam!
Det er mye uroligheter her nå,- demonstrasjoner, steinkasting ( palestinere) gummikuler og tåregass( israelere) Folk tror det vil bli verre.

Nå skal jeg gi meg. Norge har som bekjent tatt en gull og en bronse i dag, så da trenger jeg ikke å passe på radiosendingene lengre.

Jeriko

Jeriko regnes for å være verdens eldste bebodde by. Den ligger litt nord for Dødehavet, 250 meter under havets overflate. De av dere som kan bibelhistorien, husker kanskje at Josva inntok byen ved å blåse så lenge i basunene at murene falt. Det var dengang.Nå skal det nok mer enn basuner til.
Jeg har alltid ønsket meg å reise til Jeriko, men først i kveld ble det virkelighet.
Hva er da mer naturlig enn å gå på tivoli???
Yes, jeg har vært i Jeriko, og jeg har vært på tivoli der.
Men,- for å begynne med begynnelsen: Det var i ettermiddag at Nisreen og jeg fant ut at vi skulle dra. Det er egentelig ikke lange stubben herfra, kanskje 2 mil(?), men ikke dessto mindre tar det sin tid.
Først krongler man seg fram til Abu Dis. Der setter en 8 meter høy mur et effektivt skille tvers igjennom byen. Så opp og ned og bort på umulig smale veier/ gater før vi er inne på en israelsk motorveg som tar oss nesten fram. Så et nytt jorde før vi er i Jeriko. 5 kontrollpunkter ( isralske soldater, i godlune i dag). En time og tjue minutter, men ungene i baksetet var henrykte!
Med en 6 åring og en 11 åring er tivoli et godt stoppested. Karuseller, ballonger, kamel- og ponniridning, snop og brus..
Første gangs besøk i Jeriko ble ikke så veldig historisk kanskje, men innmari hyggelig!
Neste gang tar jeg det i dagslys, men stjernene lyste og månesigden lå som en robåt på himmelen, gradestokken viste 26 grader + ( Jeriko er mye varmere enn her) klokka ni om kvelden.
Mhammad og Sandra ( ungene) sovnet i baksetet, jeg ble satt av utenfor døra og gikk rett inn til to OL gull! Hva mer kan man ønske seg av en kveld?
NB: Nisreen fortalte om da hun i fjor sommer var i Jordan. Da hadde de kjørt nedover langs Dødehavet i 3 timer, og for Nisreen var dette første gangen i livet hun hadde kjørt så langt uten et eneste checkpunkt....

Kvinner

På denne kanten av verden har klokka blitt fem på 10 på kvelden, og jeg har akkurat hørt på radio en glad Tora Berger bli gratulert med olympisk gull. Heia!
Olympiske leker gjør meg litt scitzofren,- hele dagen er jeg i Palestina, men på kvelden er jeg i Norge/ Vancouver.
I går gjorde jeg derimot et nytt og hyggelig bekjentskap med ei spansk dame,- Erika fra Pamplona. ( det er den byen med okseløp i gatene).Erika er journalist og free-lancer og +/- 30 år. Siden 2008 har hun gjort som meg og bodd her nede i perioder, men i motsetning til meg som bare kan motta penger fra NAV hver måned, må Erika selge artikler til ulike magasiner for å livnære seg. Erika er ei kjempekoselig dame, og også venn av Mike og John oppe i souvenirbutikken i Betlehem. Opplegget nå var at hun skulle lære Mike spansk, og han skulle lære henne arabisk. Undervisningen foregikk på engelsk ute på gata med div. tilhørere rundt, en flott form for voksenopplæring!
I dag har jeg vært i Deheisha. Godt å komme dit igjen og treffe gamle kjente! Jeg satt lenge og snakket med Suheir, det er hun som organiserer broderiene som kvinnene lager. Suheir skal til Paris på en stor kvinnekonferanse i begynnelsen av mars. Der skal hun snakke om kvinners situasjon i flyktningeleirer. Det kommer også kvinner fra leirer i Libanon, muligens fra Rashediah. Suheir er tøff og svært engasjert og vil sikkert gjøre et sterkt inntrykk. Hun snakker ikke fransk, men det blir brukt tolk.
Alle 4 ungene kom og gikk. Mourad, den eldste sønnen, som nå er i gang med siste semester i sin sosionomutdanning, snakket svært ivrig med sin mor og søster om ett eller annet på arabisk, og jeg forsto selvfølgelig ikke et kvidder. Jeg sa imidlertid på engelsk at sjøl om jeg ikke forsto, så syntes jeg det sto skrevet over hele ansiktet hans at han var forelsket. Mor og søster brølte av latter, Mourad ble rød som en tomat. Joda, det stemte det.Gutten hadde stjerner i øya, og skulle kanskje vise frem dama til mor og far dagen etter. Jeg har sagt det før, - den viktigste kommunikasjonen er språkløs!
Etter middag og kaffe og røyk og avtaler om broderier, kjørte eldste datter Haneen meg hjem. Hun er en skjønnhet med et ferskt førerkort og pappa Najis bil. Jenta snodde seg med utrolig sikkerhet gjennom smugene i Deheisha og tok meg elegant hjem. Haneen er på andre året av sin medie/ foto- utdanning. I dag hadde hun hatt deleksamen og fått A.
KVINNER, sier nå jeg bare.
Nå skal denne kvinnen her drikke hvitvin og høre om skiskytergutta kan matche jentene.

PALESTINSK AFTEN

I blant arrangeres det noe hjemme som kalles palestinsk aften. Da er det sang og dans og spennende mat. Ikke noe feil ved det. Min palestinske aften har ikke vært akkurat slik, men like bra.
Jeg reiste til Nisreen, en venninne, klokka tre. Hun jobber som dramalærer på en fransk privatskole i Betlehem, er skilt og har to barn,- Mhammad og Sandra,- 11 og 6 år. Herlig gjensyn! På no time hadde hun fikset middag, kylling, poteter, løk, paprika, brød og tsatsiki. Panna på bordet, ingen spiseredskap. Man tager en brødbit og fisker opp mat med den, kyllinbitene spises med fingrene. En nabo kom innom, unger gikk til og fra. Så lek med Sandra, vi har tidligere lekt " Lille Petter edderkopp" ( på norsk), og det var fortsatt populært. Mhammad og en kompis var på dataen.
Nisreen har kjøpt seg bil nå, ( en brukt Peuguot) og var overlykkelig for det, selv om det selvfølgelig er bankens bil i LANG tid fremover. Hun har veldig lite penger, men står på, og er et arbeidsjern uten like.
Etterhvert ville hun vise meg bilen, og vi dro avsted med baksetet fullt av unger. Havna hos hennes eldste søster som bor i utkanten av Betlehem. Nisreen har seks brødre og tre søstre. En bror bor i Syria, tre bor i Deheisha flyktningeleir ( i likhet med hennes mor), resten i Betlehem.
Huset krydde av folk! Alle var søsken eller svogre eller søskenbarn eller noe annet. TV`n sto som alltid på for fullt. Alle prata høyt på arabisk. Etterhvert ble vi servert arabisk kaffe. Folk røykte vannpipe eller sigaretter. Noen kom, andre gikk. Da jeg forsøkte å telle, var vi 12 personer.
En bror, Ibrahim, snakket godt engelsk. Han jobber for UNWRA ( FN) i Deheisha, og har med matutdeling å gjøre. Han viste meget stolt fram sin tillatelse til å reise til Jerusalem( Israel), den gjaldt for tre mnd. og imellom 5 om morran og sju om kvelden. Han og jeg var de eneste i huset som hadde slik tillatelse.
Etterpå kjørte Nisreen meg hjem,-full guffe på bilradioen med arabisk popmusikk.
En ekte palestinsk aften!
To av ungene,- Sandra og Lamar, tok en drøss med bilder i heimen. Jeg skal forsøke å legge de ut etterhvert. Nå skal jeg legge meg, skuffet igjen over den norske innsatsen i OL, men radioen/ PC`n min funker hver dag i hvertfall.

søndag

Klokka er 3 palestinsk tid, men så langt har det vært en strålende dag! Vi har planta oliventrær rett nedenfor en (stadig voksende) bosetting, men arbeidet gikk med liv og lyst. Det er mange nasjonaliteter i gruppa, blant annet en gjeng fra Kentucky som tilhører den presbyterianske kirke. I deres følge er det en prest.
I og med at det er søndag, holdt han og to til en minigudstjeneste med nattverd ute på markene. En stor sten var dekket med et palestinsk skjerf. Oppe på det sto det brød og et glass med vin. Foran stenen var det plassert to hakker/ greip. Så sang vi litt, det ble lest et par små stykker fra Bibelen som handlet om fred og om å gjøre sverdet om til plog, en av kvinnene ba en bønn om forsoning, så var det nattverd, og til slutt lyste presten velsignelsen over oss.
Det var så flott!
Amerikansk presbyteriansk prest, palestinsk jord, israelske settlere bak vinduene ( kanskje), og så alle vi. Folk fra Sveits og Nederland, fra Tyskland og Norge, fra England og Scotland, fra USA og Palestina og Frankrike. Eukemenisk i beste forstand!
Eldstemann i flokken er en mann fra Bergen på 74 år. Han har reist mye, og snakker russisk og polsk og litt engelsk, men har aldri vært her nede før. Han er utrolig positiv og vitebegjærlig og har nok allerede blitt " avhengig"- som meg.
Nå er plantinga slutt for denne gangen, jeg kom jo hit midt i planteperioden. Vi har planta ca. 1.600 trær. I kveld er det avskjedsfest for de fleste.
Jeg for min del skal opp til Huda og Aburami ( gode venner) klokka seks, men reiser vel tilbake så jeg får med meg litt av festen som er her nede på YMCA i Beit Sahour.
Etterpå der må jeg følge med på OL på radio! ( kommer det snart noen medaljer, eller?)

olivenplanting blant venner og uvenner

I dag har vi plantet 240 oliventre ved Ush Al-Grab! Altså det stedet jeg skrev om i går hvor israelerne vil bygge en ny bosetting. Vi var egentelig 46 personer som kom, men etterhvert dukket det opp en mengde lokale innbyggere som ville være med. De kom i sin beste stas,- gamle menn (dvs. +75?), kvinner i drakt og blanke sko, -alle ville være med. Svetten drev og penklærne var etter hvert ikke like pene, men de ville plante! Dessuten var det MYE mediadekning, TV, radio, aviser.. ( bl. annet Al Jazzera).
GØY!
Så kom selvfølgelig de israelske soldatene, først to jeeper med unge og menige og bevæpnede, så kom offisererne. Etter at vi via ropert ble bedt om å flytte oss til et annet jorde, dro alle israelere, så vi fortsatte bare.
Bonden og brødrene hans var lykkelige.
I ettermiddag kom Martha og Liam fra Ramallah, og nå skal vi ut og spise.
Dagene er varme og solfylte, kveldene er kalde.
Jeg har det veldig bra.

Hjemme igjen

Etter frokost rusla jeg meg en tur i det som heter Tomb Garden, og som hjemme kalles for "Gordons Golgata". Det er en vidunderlig vakker, velstelt og stille park. Inne blant blomstrende mandeltrær, smale ganger og bugnende blomster, ligger det en hule inne i fjellet. En liten tom hule uten dikkedarier, og innerst er det en gravplass. På et diskret skilt på veggen står det: "He is not here, for he is risen."
Dette er et sted hvor en del forskere( bl.annet Gordon) tror er stedet hvor Jesus ble gravlagt. Ikke vet jeg, men det er veldig vakkert der og dessuten nesten uten støyende turister og ivrige guider. Det er noe med skjønnheten også, tror jeg, som gjør at folk tier stille eller snakker lavt.
Det stedet inne i Gamlebyen som heter Gravkirken, er en turistmaskin som jeg helst holder meg unna.
Etterpå skaffa folka på hotellet meg en taxi som kunne ta meg helt hjem til Beit Sahour. Sjåføren var ung, vennlig og palestinsk og satte meg av rett utafor døra hjemme. I mellomtiden hadde han snakket masse om okkupasjon og arbeidsledighet og problemer. Han var født og oppvokst i Jerusalem, men har jo ikke de samme rettighetene som jødene der har.
Da vi dro til Beit Sahour, hadde han tillatelse til å kjøre den raskeste vegen,for da hadde han en utenlandsk passasjer. Når han skulle tilbake alene , måtte han dra en lang omveg. Forstå det den som vil.
Vertinne Munira ventet meg med åpne armer, senere kom gemalen Imad, og klokka ett fikk jeg herlig lunsj. De har kjøpt en gassvarmer til leiligheten min, den virker sånn passe..
Nå har jeg innstallert meg, vært på " supern"og hilst på gartneren, og i kveld gikk jeg for å treffe oliventre-folka. Mange gamle gode venner, mange ukjente,- deriblant en haug med nordmenn!
En pensjonert lærer fra Rønningen Folkehøyskole hadde tatt med seg 8 elever hit! Jeg spiste middag sammen med Baha og Christel, for de av dere som har hørt om de.
Bosettingen Har Homa, som er nesten nabo,- har vokst bare siden jeg var her i oktober. Nå har israelerne også begynt å grave på andre sida av Beit Sahour, på et sted som heter Ush Al-Grab. De planlegger å bygge vakttårn og sette opp hus der.Dette er et sted det har vært mye bråk om de siste årene, mange demonstrasjoner ol, men nå blir det vel bosetting der også. Borgermesteren i Beit Sahour har ikke noe han skulle ha sagt overfor dette, visstnok.

I morgen skal vi plante oliventrær. "Keep hope alive"

Å være underveis

Ikke vet jeg om det er vanlig eller u-vanlig: Å være i underveis-modus. Fra og med toget forlater Hamar stasjon, er jeg UNDERVEIS. Det er en modus nesten uten fortid og fremtid. Her og nå. Tog. Flyplass. Innskjekking. Security.Handle røyk og Lekerolpastiller. Sette på røykeplaster. Go to gate. Vente. Boarding. Ombord. Sitte på flyet, spise, drikke, lese, ta en dupp(?) Ut på neste flyplass, ny security, ny venting, nytt fly.
Det er bare noen få ting som bringer meg ut av denne modusen: Er det røykerom på transittflyplassen, og rekker jeg dit? Joda, jeg har røykeplaster og slipper den verste fysiske abstinensen, men likevel. Oh, du giftige, dyre, vanedannende og nære "venn".
Hvis turen går til Tel Aviv; jo, da lurer jeg på hvordan passkontrollen blir denne gangen, og blir sur innvendig.
Men altså; underveis-modus = jeg er.
Denne gangen startet turen med et lite snupsete Fokker 50 propellfly som ruslet seg sør sørøst-over mot Riga.Upåklagelig service.
Riga flyplass er et fredelig sted ( med røykekrok!), og så ventet en Boing 737( tror jeg), halvfull av reisende som alle skulle til Ben Gurion flyplassen som ligger halvegs mellom Tel Aviv og Jerusalem.
Jeg fikk det midtgang-setet jeg hadde bedt om, og lykke! begge setene innefor meg var ledige. Jeg hadde altså allverdens plass og hadde en utmerket tur nedover. Det var merkelig få ortodokse jøder ombord, bare to menn med ørekrøller og dertil hørende, og noen tilsvarende kvinner. Noen høyrøsta franskmenn/ kvinner foran meg, men ingen skrikete unger.
Så ankomst Ben Gurion midnatt, en aldeles ukomplisert passkontroll/ visumprosess, baggasje, ut, røyk, se etter ledig shuttle til Jerusalem, vente, dra, komme til hotellet i Øst-Jerusalem klokka kvart på to om natta. DA var jeg nesten fremme/hjemme, og kunne kjenne på både før-her-og siden. Har dere det sånn?