Å være underveis

Ikke vet jeg om det er vanlig eller u-vanlig: Å være i underveis-modus. Fra og med toget forlater Hamar stasjon, er jeg UNDERVEIS. Det er en modus nesten uten fortid og fremtid. Her og nå. Tog. Flyplass. Innskjekking. Security.Handle røyk og Lekerolpastiller. Sette på røykeplaster. Go to gate. Vente. Boarding. Ombord. Sitte på flyet, spise, drikke, lese, ta en dupp(?) Ut på neste flyplass, ny security, ny venting, nytt fly.
Det er bare noen få ting som bringer meg ut av denne modusen: Er det røykerom på transittflyplassen, og rekker jeg dit? Joda, jeg har røykeplaster og slipper den verste fysiske abstinensen, men likevel. Oh, du giftige, dyre, vanedannende og nære "venn".
Hvis turen går til Tel Aviv; jo, da lurer jeg på hvordan passkontrollen blir denne gangen, og blir sur innvendig.
Men altså; underveis-modus = jeg er.
Denne gangen startet turen med et lite snupsete Fokker 50 propellfly som ruslet seg sør sørøst-over mot Riga.Upåklagelig service.
Riga flyplass er et fredelig sted ( med røykekrok!), og så ventet en Boing 737( tror jeg), halvfull av reisende som alle skulle til Ben Gurion flyplassen som ligger halvegs mellom Tel Aviv og Jerusalem.
Jeg fikk det midtgang-setet jeg hadde bedt om, og lykke! begge setene innefor meg var ledige. Jeg hadde altså allverdens plass og hadde en utmerket tur nedover. Det var merkelig få ortodokse jøder ombord, bare to menn med ørekrøller og dertil hørende, og noen tilsvarende kvinner. Noen høyrøsta franskmenn/ kvinner foran meg, men ingen skrikete unger.
Så ankomst Ben Gurion midnatt, en aldeles ukomplisert passkontroll/ visumprosess, baggasje, ut, røyk, se etter ledig shuttle til Jerusalem, vente, dra, komme til hotellet i Øst-Jerusalem klokka kvart på to om natta. DA var jeg nesten fremme/hjemme, og kunne kjenne på både før-her-og siden. Har dere det sånn?