Om det Å SE

Jeg er vel hjemme i Norge igjen. Til fungerende kloakk, varme baderomsgulv, butikksentre, nok varmt vann,- alt dette som vi tar for gitt. Og for all del, jeg setter svært stor pris på det alt sammen!!
Dessuten har jeg de fleste av familiemedlemmene mine her, og min aller beste venn,- Ingeborg.
Alt dette er så godt å komme tilbake til.
Dessuten er den flotte norske våren i anmarsj!
Jeg skal likevel fortelle en liten historie som ble meg fortalt i forrige uke,- en historie om to palestinske brødre.
Bror B arbeider i en internasjonal organisasjon i Beit Sahour. Han organiserer og koordinerer grupper av folk som kommer som frivillige eller observatører og slikt. Han har ikke tillatelse til å reise til Israel.
Bror S har tillatelse. Han jobber i bygningsbransjen i Jerusalem og må gjennom checkpunktet hver dag.
En natt/morgen, fortalte bror B, hadde han tatt med seg en gruppe internasjonale bort til checkpunktet for at de skulle få se med egne øyne hvordan det var der.
Og der, inneklemt blant hundrer av andre i den trange inngjerningen, fikk han øye på bror S.
Begge hadde smilt litt og sagt at dette var jo et artig sammentreff, men så hadde de fått problemer med å si noe mer, og nærmest også med å se på hverandre.
Det var vanskelig å forklare, sa bror B,- det hadde på et vis blitt nedverdigende for begge to. En sto som dyr i bur, den andre sto utenfor og betraktet.
Det hadde gått lang tid etterpå før de hadde klart å opptre "vanlig" sammen igjen.

Dette var hele historien. Den har malt rundt i hodet mitt i mange dager.
Jeg mener, disse to karene vet så inderlig vel hvordan den andres situasjon er, og likevel..
ALLE STATSMENN OG -KVINNER BURDE SE DETTE MED EGNE ØYNE, ALLER HELST MED ET NÆRT FAMILIEMEDLEM PÅ ANDRE SIDA AV NETTING OG PIGGTRÅD OG MASKINPISTOLER.

STOP THE WALL

Jeg har kanskje ikke skrevet om "Stop the Wall campain" før, men jeg vet mange av dere kjenner til organisasjonen. I forrige uke sto det noe i norske medier om at kontoret de hadde oppe i Ramallah, var totalødelagt av israelere.


Nå holder israelerne på å grave opp gamle oliventrær i Beit Jala for å forlenge muren der borte, og på den måten fjerne enda mer land fra palestinerne.


Svært mange av demonstrasjonene her nede bunner i akkurat dette, naturlig nok. Nye murer-flere gjerder, mer piggtråd, flere landsbyer som blir delt, flere olivenlunder som blir uframkommelige.


De to siste ukene har de arrestert 9 personer som er knyttet til Stop the Wall.


Da jeg slo på PC`n nå, så jeg at en gutt på 14 år er hardt skadet i en landsby like nord for Ramallah. Soldatene hadde brukt gummi/stålkuler. Kula hadde truffet gutten i panna og gått inn i hjernen,- han blir operert. Han hadde demonstrert mot stengingen av landsbyen sin. Det er godt mulig han hadde kasta stein, jeg vet ikke.
Montro om soldatene føler seg tøffe.

Lørdag i Betlehem

Jeg dro opp til Betlehem i dag,- siste turen dit denne gangen. Casa Nova er et gjestehus og en resturant som ligger ved Manger Squere, altså like utenfor fødselskirken. Jeg tror stedet er bygget for franciskanere. De har i hvert fall god hvitvin der, så det hender jeg kjøper meg et glass og sitter og koper. Slik også i dag.
Klientellet er enten ulike typer munker ( dongeri under den svarte kappa), eller turister, men det er skjelden mange der. 11 katter har sin faste base der, imidlertid, og det er en hyggelig kar som sørger for at de får mat.
Etterpå gikk jeg innom fødselskirken igjen, men der er det som vanlig vanskelig å finne ro med høymælte guider og fotograferende turister. Jeg havna forøvrig opp i en gresk-ortodoks begravelse, men aner ikke hva som skjedde. Det endte med at de bar kista ut og rundt hjørnet, etter kista kom prestene pluss en del andre menn, lenger bak fulgte kvinnene. Jeg leste forresten i dag at de ultraortodokse jødene nå har begynt med kjønnsdelte busser i Jerusalem. Mennene foran, kvinnene bak. Jo, jo.
Etterpå rusla jeg meg en tur i Soukhen, dvs. alle de smale bakgatene i Betlehem hvor lokalen handler. Jeg har vært i soukher i andre land også, der pleier det å være fullt av storøyde og fotograferende turister. Ikke i Betlehem. Jeg så ingen som så " ikke- arabisk"ut. Men, jeg liker å gå der. Det er et forrykende menneskehav, fullt kaos, du får kjøpt alt fra ferske jordbær(!) og levende høner til vaskemaskiner, det finns skreddere og skomakere og videobutikker, parfymerier og klesbutikker. +++
Jeg fant meg et bakeri hvor de holdt på å steke småbrød inne i en kjempeovn med åpen flamme. For 1 shekel fikk jeg meg et alldeles nystekt og varmt brød som jeg spiste på min videre ferd.
Oh, du velsignede!
Selvfølgelig måtte jeg også innom "John Souvenir "og hilse på pluss få te og en prat, og så Servis hjem til Beit Sahour. Jeg gikk av på butikken oppi gata og kjøpte meg en kartong sigaretter ( skal smugle)og en flaske hvitvin ( skal drikke). 200 shekel ( 300 kroner) akkurat. Det er ikke så verst pris det? I Norge ville prisen vært 720 + 100 = 820 kroner slik omtrent.
Nå har sola gått ned.
Jeg skal pakke.
Det var vel det.

smått og godt

Det blåser noe voldsomt i dag. I følge YR skal det bli skikkelig varmt her fra og med mandag, men da er jeg hjemme og skal møte våren der.

Ellers så går nå dagene sin gang.

Det viste seg at demonstrasjonen som jeg skrev om, endte med tre lettere skadde personer.

I går var jeg på besøk hos Baha nede ved YMCA. Han var den første palestineren jeg ble skikkelig godt kjent med i sin tid. Nå har han begynt å lære seg å spille klarinett! Han har lært urolig mye siden han begynte for tre måneder siden,- og jeg tipset han om Edward Grieg,- han er flink nok til det allerede. Så prata vi en masse og drakk kaffe og te og kaffe...

På hjem hjem stakk jeg innom kjøpmannen på hjørnet. Det er en godt voksen mann med kone og barn. Han er blant de få som ikke skal kysse på begge kinn, men smiler og tar meg i handa og ønsker meg velkommen, - hver gang.

I motsetning til de fleste andre matbutikkene her i Beit Sahour, selger han ikke alkohol, men ellers så er det et skikkelig gammeldags landhandleri. ( ikke ferskvarer bortsett fra brød, men det er det vanlige) Pengene er i en skuff.Ellers har han alt fra spekepølse og egg til kladdebøker og (stygge) souvenirer.

Det var stille i butikken da jeg kom, så han begynte å prate om livet sitt. Etter en time måtte jeg gå, men da hadde jeg hørt om militærtjeneste/ høy offiserstatus i Abu Dabi, om prostituerte i Istanbul og Thailand og om veien tilbake hit. Ja, ja. Stilleste vann har den dypeste grunn.

Ellers så har jeg sommerplaner!

Hvis alt går slik vi vil, kommer Aburami til Norge til sommeren, for deretter å reise til Belgia for å besøke eldste sønnen sin som bor der. Håper veldig at vi får det til, det er som bekjent ikke helt enkelt å bare sette seg på et fly for palestinerne. Dersom han får visum til Jordan, og dersom han ikke blir stoppa på grensen, og dersom Kjetill og jeg sender en skriftlig innbydelse, - så skulle det gå.

Jeg ba selvfølgelig Huda, kona hans også, men hun takket nei. Hun har ei skrøpelig helse, og synes det er best hjemme. Synd, for Huda har ikke vært utenfor Palestina på over 20 år.

I kveld skal jeg spise middag på resturant sammen med Nisreen og ungene.

I morgen reiser jeg opp til Martha og Liam i Ramallah.

Snart er det hjemtur, men senest i går sa huseieren min at jeg selvfølgelig skulle få leie her igjen når som helst. Jeg reiser nok ned igjen.