Om det Å SE

Jeg er vel hjemme i Norge igjen. Til fungerende kloakk, varme baderomsgulv, butikksentre, nok varmt vann,- alt dette som vi tar for gitt. Og for all del, jeg setter svært stor pris på det alt sammen!!
Dessuten har jeg de fleste av familiemedlemmene mine her, og min aller beste venn,- Ingeborg.
Alt dette er så godt å komme tilbake til.
Dessuten er den flotte norske våren i anmarsj!
Jeg skal likevel fortelle en liten historie som ble meg fortalt i forrige uke,- en historie om to palestinske brødre.
Bror B arbeider i en internasjonal organisasjon i Beit Sahour. Han organiserer og koordinerer grupper av folk som kommer som frivillige eller observatører og slikt. Han har ikke tillatelse til å reise til Israel.
Bror S har tillatelse. Han jobber i bygningsbransjen i Jerusalem og må gjennom checkpunktet hver dag.
En natt/morgen, fortalte bror B, hadde han tatt med seg en gruppe internasjonale bort til checkpunktet for at de skulle få se med egne øyne hvordan det var der.
Og der, inneklemt blant hundrer av andre i den trange inngjerningen, fikk han øye på bror S.
Begge hadde smilt litt og sagt at dette var jo et artig sammentreff, men så hadde de fått problemer med å si noe mer, og nærmest også med å se på hverandre.
Det var vanskelig å forklare, sa bror B,- det hadde på et vis blitt nedverdigende for begge to. En sto som dyr i bur, den andre sto utenfor og betraktet.
Det hadde gått lang tid etterpå før de hadde klart å opptre "vanlig" sammen igjen.

Dette var hele historien. Den har malt rundt i hodet mitt i mange dager.
Jeg mener, disse to karene vet så inderlig vel hvordan den andres situasjon er, og likevel..
ALLE STATSMENN OG -KVINNER BURDE SE DETTE MED EGNE ØYNE, ALLER HELST MED ET NÆRT FAMILIEMEDLEM PÅ ANDRE SIDA AV NETTING OG PIGGTRÅD OG MASKINPISTOLER.