Apartheid i praksis- ny variant

For de av dere som ikke leser FB: Israelske myndigheter har funnet på noe "lurt". Nå kan ikke lenger palestinere i Jerusalem bruke busser som også brukes av bosettere. Jeg har fått opplyst at dette trådte i kraft fom i går. Altså: hvis busselskapet eies av jøder og går i vanlig trafikk i byen med blant annet bosettere, så - beklager arabere -dere får gå. Det gjeler også den "trikkelinjen" som går gjennom byen. Husker dere Rosa Parks på 1960 tallet? Hun startet på et vis menneskerettighetsbevegelsen i USA. Lurer på hva slags reaksjoner det vil bli her. Ingen?? Jeg føler bare lammelse.

I går var jeg sint, men av en helt annen, og mye mindre viktig grunn. Jeg skulle farge håret, og Nisreens niese driver en frisørsalong,-der fikk jeg time. Frisøren var en ganske ung mann, problemet var bare at han var sikker på at han var verdens beste frisør-minst. Verdensmestere provoserer meg!!
Sitater: dette håret er ikke farget profesjonelt, men det skal jeg gjøre. Dette håret er ødelagt, men når jeg har farget det, vil det aldri mer bli ødelagt. JEG er profesjonell. I Norge har de gjort det feil. Jeg spurte også om han kunne dempe musikken, den sto dundrende høyt på. Han sa at han kunne dempe litt, men ingen ting skjedde. Etter ti minutter spurte jeg på nytt, sa at jeg fikk hodepine. Da dempet han LITT. Han vred og vrengte på hodet mitt og "kommanderte" meg til å gjøre sånn og slik. Ikke noe "please" der i gården. Jeg ble strammere og strammere i maska. Tilslutt gikk jeg ut for å ta en røyk etter at han endelig hadde fått fargen inn i håret. Nisreen kom etter, og jeg freste, men sa at jeg skulle snakke med han selv etterpå. Hun mente at vi hadde misforstått hverandre, og at fyren nå var så lei seg fordi jeg var bisk. Fint! sa jeg.
Da han var ferdig;- etter 2,5 time(!), sa jeg- høflig men ikke blid,- at resultatet var helt ok, det skulle blott mangle i og med at han arbeidet i en salong, men at han var langt fra verdens beste og at han hadde en del å lære når det gjaldt kundebehandling. Nisreen hadde aldri sett meg sint før, så hun var forskrekket! Ja, ja.

Dette er også dagligliv i Palestina....

Jeg har ennå ikke bestemt meg om jeg skal reise hjem med den billetten jeg har den 5. nov, eller om jeg skal bytte den. Både kropp og sjel har det godt her, så... De hjemme mener at jeg skal være i sola og varmen her, og utsette novemberregnet i Norge.
I kveld er jeg buden hjem til drosjesjåføren min i det nye huset deres.
Nå får jeg vel finne dagen, jeg har et par avtaler på dagen også.

NB: Håret ble helt OK, og jeg fikk avslag i prisen!!

mandag

Jeg er lat. Jeg utsetter å reise hit og dit, men sitter her med mine lydbøker og kaffekoppen. Helsa er fin, det er godt å nyte sommerlige temperaturer sent i oktober. Hadde jeg bodd på en kanariøy så ville jeg ikke tenkt at jeg "skulle noe" heller, men her er det litt annerledes.  Hofta/ryggen gir meg mange begrensninger, men først og fremst er et nok latskapen som rår.

 Livet går sin vante gang oppe i Bethlehem. Turistbussene har kommet tilbake, litt handel blir det vel for de som fallbyr varene sine like utenfor fødselskirken. Kirken restaureres i disse dager i likhet med det store forretningsbygget på the Square.Det snakkes om at souqen skal "fjernes" og erstattes med moderne butikker. Ingen er happy for det,- folk sier at da kan man heller reise til Tel Aviv. Bethlehem er og skal være en gammel og ærverdig by med sine trange gater og eldgamle hus og smug.- sier alle jeg snakker med, og jeg er enig. Sjøl bor jeg inne i en bakgate i Beit Sahour og sliter med  finne fram hvis jeg kommer fra en uvant retning....., men det er greit. ( og litt pinlig).

Som forventet ble med lite mediedekning da et palestinsk barn ble drept av en settler,, og desto mer da et israelsk barn ble drept av en palestiner. Den vestlige verden fornekter seg ikke. Alle barn har da samme verdi!!!!!!!

Jeg blir så oppgitt og sliten, men sola skinner og olivenhøsten går sin gang, og alle skjemmer meg bort. Vi vet overhode ikke hvor godt vi har det i Norge.

 Nei, nå må jeg gi meg før oppgittheten tar overhånd, hvordan klarer palestinerne "to keep hope alive"?Dersom jeg hadde vært gutt og 14 år ville vel også jeg kastet stein mot alt israelsk som rørte seg, og dermed blitt "terrorist"?

 Jeg får ta meg en kaffekopp til. Om ikke lenge kommer Kristel og plukker meg opp.

Fredelig

Det har vært noen stygge hendelser de siste dagene. først ble to palestinske småjenter meid ned av en settler,-en av jentene døde.

I går ble en baby drept av en palestinsk bilfører, og en kvinne hardt skadet.

Vold avler vold, det er en spiral som aldri stopper, og som bare gjør vondt verre.

Jeg har ikke god nok oversikt over hvordan mediene dekker dette, men er stygt redd for at sistnevnte hendelse får mest spalteplass. Håper at jeg tar feil! Alle liv er like verdifulle.

Her i Beit Sahour synes livet fredelig, men uroen er like rundt hjørnet. I går var en norsk gruppe borte i Aida camp sammen med Eirik Mills da IDF begynte å skyte tåregass inn i huset de var i. Palestinske ungdommer kasta stein. Dagligliv her.

Jeg plukka oliven i går! Takket være snille venner ble jeg kjørt helt inn til olivenlunden og satt på bakken og plukket olivenen opp i bøtter. Det var en gruppe folk fra mange land som var der, og jeg fikk igjen oppleve den gode stemningen og gleden av å gjøre litt nytte for meg. Lunsjen var IKKE ris og kylling, men derimot linsesuppe og dawali!

Forleden dag var Amani og jeg på en rask handletur hvor vi rakk å bruke maange penger på bare jenteting! Klær, sminke, sko... Herlig ufornuftig!!

Mao: Jeg har det veldig bra, og kanskje fordi det er trusler og  problemer alle steder, så er det ekstra godt å bare gjøre noe herlig sprøtt en (sjelden) gang i blant.

På lørdag skal vi kanskje i en lekepark med ungene. Slik går no dagan. 

REISEDAGER

Palestina gir meg små og store gleder hver dag, men noen store begivenheter som andre kanskje er interessert i, er det smått med.

På søndag var det en bosetter som visstnok med viten og vilje kjørte bilen rett over to småjenter. Den ene døde, den andre ligger på sykehus. Men,- dette kommer ikke ut i utenlandsk media som så spesielt. Israelske myndigheter skal visstnok undersøke saken, men ingen har særlig tro på at det fører til noe. Palestinske liv har så uendelig liten verdi for makthaverne. Det arabiske ordet for -esel- er hamarr (ikke hamar!!), og det brukes generelt om palestinerne- av herrefolket.

Lørdag dro Kirsti og jeg opp til Nablus for å treffe de to kara som i forrige måned var gjester hos Eidsiva på Hamar. De møtte smilende opp og tok oss først ut til lunsj og etterpå hjem til en av familiene i en landsby utenfor Nablus. Der var bestemor og 5 barn samt 10 barnebarn samlet. ( det var 5 barnebarn til, og to kvinner var gravide)
Som alltid fikk vi en varm velkomst og ble servert te og brus og kaker og a vi lekte og tøysa litt med ungene, var smilene enda bredere.
Vi rakk også en snartur opp til samaritanerne før en drosje tok oss de smale og kronglete veiene til Salfit.
Vel fremme ringte en av våre nablusvenner og spurte om alt var bra, hadde vi funnet våre venner i Salfit? Omsorg, omsorg, omsorg.

Ja, våre to norske solidaritetsarbeidere i Salfit møtte oss, og vi tilbrakte kvelden og natta der. De var to fine unge kvinner, men fant seg nok ikke helt til rette i byen og i jobben. ( når  sant skal sies så virka ikke Salfit som verdens triveligste by, heller)
På søndag dro vi til Qualqilia. Det er en by helt inntil grensen av Israel, og med muren som synlig veiviser. Qualqilia er ikke pen. (Jeg har vært der i Zoo en gang før, og det er en kjempeekkel dyrehage) Nå holdt vi oss langt unna dyrehagen. Vi satte oss på et spisested, og ba om kaffe. Beklager, ingen kaffe. ÅÅÅÅ. Vent, vent. Mannen ringte og etter 4 minutter kom det en annen en inn med to kopper nytrukket kaffe. Vi spiste og drakk, og spurte om hvor vi kunne få et bykart. Hm, hm. En av servitørene tok med seg Kirsti. Nedover gata, inn i et hus,  gjennom noen kontorer,- og voila! der fikk hun et aldeles flott bykart.
Vi skulle betale 13 shekel for mat og kaffe. Jeg ga han 15, og ville at han skulle beholde 2. Nei, nei. 13 var 13. Kirsti kjøpte en flaske vann. For free! Enjoy your stay.
Vi rusla litt før hofta mi meldte pass, og jeg satte meg i en gebrekkelig sofa på fortauet utenfor et bilverksted. Etter to minutter kom det en mann og spurte om jeg trengte noe. Kaffe? Te? En bedre stol?
Det er slik jeg alltid opplever palestinerne.

Så gikk turen med buss ned til Ramallah. Vi så de flotte hovedveiene her og der, men de er forbeholdt andre enn oss, må vite. Vi zigzaget oss opp og ned trange daler og bratte kurver og brukte nærmere to timer på 4?? mil, men kom trygt til Ramallah.
Det hadde vært/var et voldsomt uvær i distriktet. Regn og flom og vind, veiene var skylt bort, vannspruten sto opp av kumlokkene i gatene. Jeg aner ikke hvor buss-sjåføren førte oss, men det var langt ut på jorder, gjennom svære kratere av vann og på krøtterstier hvor jeg nok aldri hadde vært før. Langt om lenge kom vi inn på asfaltert vei igjen. I den bratteste dalen ( Wadi Nar) mellom Ramallah og Bethlehem, hadde trailerne stanset og gitt opp. Det var for farlig å kjøre under slike værforhold. Vår sjåfør snirklet seg meget pent og pyntelig frem, og vi havnet trygt i Beit Sahour. På Singer cafe var Baha og Neda og Tariq og flere kjente. Godt å komme hjem!!

tilbake igjen

Onsdag ble en laaaang dag underveis. Imidlertid fikk jeg, uvisst av hvilken grunn, tildelt et sete på businessklasse fra Istanbul til Tel Aviv. Det var godt, det! Noen koffert fant jeg ikke ved ankomst til det hellige? land. Etter en times venting og rot oppdaget jeg tilfeldig en koffert som surra alene rundt på et helt annet bagasjebånd ,og som ligna veldig på min. Joda, den hadde kommet med et tidligere fly fra Tyrkias land og vi kunne gjenforenes.. Da var klokka nærmere ett om natta, men min trofaste sjåfør ventet utenfor terminalen og vi kjøret FORT på nattstille veier hit til Beit Sahour hvor Kirsti ventet med smil og klem!  Godt å være tilbake!!
I dag: opp til min kjære familie, så besøke St. John, konsert og middag på the Square og nå en stille kveld med laptop og et vinglass. Verden er slett ikke  verst.
På lørdag drar vi etter planen til Nablus. Morgendagen ligger åpen.

PÅ HAMAR

I helga døde min gamle og kjære svigerfar, så jeg dro hjem for å være sammen med familien. Jeg drar snart ned igjen, men inntil da: ingen blogg fra Palestina.