REISEDAGER

Palestina gir meg små og store gleder hver dag, men noen store begivenheter som andre kanskje er interessert i, er det smått med.

På søndag var det en bosetter som visstnok med viten og vilje kjørte bilen rett over to småjenter. Den ene døde, den andre ligger på sykehus. Men,- dette kommer ikke ut i utenlandsk media som så spesielt. Israelske myndigheter skal visstnok undersøke saken, men ingen har særlig tro på at det fører til noe. Palestinske liv har så uendelig liten verdi for makthaverne. Det arabiske ordet for -esel- er hamarr (ikke hamar!!), og det brukes generelt om palestinerne- av herrefolket.

Lørdag dro Kirsti og jeg opp til Nablus for å treffe de to kara som i forrige måned var gjester hos Eidsiva på Hamar. De møtte smilende opp og tok oss først ut til lunsj og etterpå hjem til en av familiene i en landsby utenfor Nablus. Der var bestemor og 5 barn samt 10 barnebarn samlet. ( det var 5 barnebarn til, og to kvinner var gravide)
Som alltid fikk vi en varm velkomst og ble servert te og brus og kaker og a vi lekte og tøysa litt med ungene, var smilene enda bredere.
Vi rakk også en snartur opp til samaritanerne før en drosje tok oss de smale og kronglete veiene til Salfit.
Vel fremme ringte en av våre nablusvenner og spurte om alt var bra, hadde vi funnet våre venner i Salfit? Omsorg, omsorg, omsorg.

Ja, våre to norske solidaritetsarbeidere i Salfit møtte oss, og vi tilbrakte kvelden og natta der. De var to fine unge kvinner, men fant seg nok ikke helt til rette i byen og i jobben. ( når  sant skal sies så virka ikke Salfit som verdens triveligste by, heller)
På søndag dro vi til Qualqilia. Det er en by helt inntil grensen av Israel, og med muren som synlig veiviser. Qualqilia er ikke pen. (Jeg har vært der i Zoo en gang før, og det er en kjempeekkel dyrehage) Nå holdt vi oss langt unna dyrehagen. Vi satte oss på et spisested, og ba om kaffe. Beklager, ingen kaffe. ÅÅÅÅ. Vent, vent. Mannen ringte og etter 4 minutter kom det en annen en inn med to kopper nytrukket kaffe. Vi spiste og drakk, og spurte om hvor vi kunne få et bykart. Hm, hm. En av servitørene tok med seg Kirsti. Nedover gata, inn i et hus,  gjennom noen kontorer,- og voila! der fikk hun et aldeles flott bykart.
Vi skulle betale 13 shekel for mat og kaffe. Jeg ga han 15, og ville at han skulle beholde 2. Nei, nei. 13 var 13. Kirsti kjøpte en flaske vann. For free! Enjoy your stay.
Vi rusla litt før hofta mi meldte pass, og jeg satte meg i en gebrekkelig sofa på fortauet utenfor et bilverksted. Etter to minutter kom det en mann og spurte om jeg trengte noe. Kaffe? Te? En bedre stol?
Det er slik jeg alltid opplever palestinerne.

Så gikk turen med buss ned til Ramallah. Vi så de flotte hovedveiene her og der, men de er forbeholdt andre enn oss, må vite. Vi zigzaget oss opp og ned trange daler og bratte kurver og brukte nærmere to timer på 4?? mil, men kom trygt til Ramallah.
Det hadde vært/var et voldsomt uvær i distriktet. Regn og flom og vind, veiene var skylt bort, vannspruten sto opp av kumlokkene i gatene. Jeg aner ikke hvor buss-sjåføren førte oss, men det var langt ut på jorder, gjennom svære kratere av vann og på krøtterstier hvor jeg nok aldri hadde vært før. Langt om lenge kom vi inn på asfaltert vei igjen. I den bratteste dalen ( Wadi Nar) mellom Ramallah og Bethlehem, hadde trailerne stanset og gitt opp. Det var for farlig å kjøre under slike værforhold. Vår sjåfør snirklet seg meget pent og pyntelig frem, og vi havnet trygt i Beit Sahour. På Singer cafe var Baha og Neda og Tariq og flere kjente. Godt å komme hjem!!