Lørdag morgen

Det er fredelig lørdag morgen i Beit Sahour. Anders og jeg har starta med morraskaffen, Janne sover, hun har hatt en litt urolig natt.

I går var vi i Betlehem, traff mange kjentsfolk, besøkte Fødselskirken, rusla i den fredagsstille souqen, spiste lunsj, handla noe småtteri.

Så kom Nisreen og tok oss med til grillparty sammen med hennes store og herlige familie. Vi spiste og prata og lekte med unger i fire samfulle timer (!), og Anders tok en masse fine bilder. Jeg har blitt oppnevnt som familiemedlem nå, og fikk under applaus navnet Elda Mashali.

Etter at vi hadde handla inn litt på Supern, rusla vi hjemover og tok kvelden etterhvert. Tidlig til sengs!!

I dag venter familien Hilo, Aida camp, kanskje en instrumentforretning og så AIC med foredrag og slikt. I morgen skal vi til Nablus.

Ha ei fin helg der hjemme, også!

OPPTATT!!

GRUNNEN TIL MANGLENDE BLOGGINNLEGG ER AT ANDERS OG JANNE ER HER OG VI HAR DET SUPERT OG TRAVELT MED Å GJØRE BARE KOSELIGE TING!!

OPPTATT!!

GRUNNEN TIL MANGLENDE BLOGGINNLEGG ER AT ANDERS OG JANNE ER HER OG VI HAR DET SUPERT OG TRAVELT MED Å GJØRE BARE KOSELIGE TING!!

Dårlige nyheter OG gode

La meg ta de dårlige nyhetene først; så er det unnagjort. Jeg stakk innom Baha på kontoret nå i ettermiddag. Han satt helt grå i fjeset foran PC.

I dag har israelske bosettere og israelsk militær hogd ned/ røska opp 400 oliventrær for en bonde like utenfor Betlehem. Noe av trærne var 35 år og bar fin frukt, andre var plantet for 3 år siden.

Alt var borte. Da bonden hadde fått kjennskap til det, hadde han reist ut til markene sine med papirer som viste at eiendommen,- trærne var hans,- men da var det for sent. Bonden hadde nesten ikke klart å snakke med Baha,-" hvert dødt tre er som om de har revet ut hjertet mitt", hadde han sagt.

Jeg vil banne og skrike og grine og be,- alt på en gang. De som hadde gjort ugjerningen, sa at de trodde området var statlig eiendom, men ingen hadde brydd seg om å undersøke først. Jeg tror ikke et sekund at de ikke visste,- dette skjer jo igjen og igjen og igjen. Vi-verden-lar det skje.

Det er heldigvis gode nyheter herfra også. I dag har det vært vidunderlig sommervær, og valmuene titter fram. Jeg har hatt ei fin undervisningsøkt, gått en ganske lang tur, OG svømt 750 meter i bassenget nede på YMCA. Jeg har ikke helt lært meg kodene i bassenget, men har forstått at man ikke kler seg naken foran noen,-ikke i dusjen ( forheng), ei heller i badstua. Bassenget er åpent for kvinner og menn på ulike tider, litt orden må det være. ( har jeg skrevet om dette før?)

Det beste er imidlertid at: I MORGEN KOMMER ANDERS OG JANNE!!

Om å forflytte seg

Dette bildet er tatt av Mari Mass,- bosatt i Solhellinga eller i Ramallah, og er beviset på at jeg deltok på olivenplantinga!

Ellers tenkte jeg å fortelle om transportmuligheten her: På torsdag skal jeg til flyplassen og møte unga. Jeg reiser uten bagasje, og tenkte å bruke offentlige transportmidler. Det går an, hvis jeg gjør følgende: Først drosje til sjekkpunktet. Så igjennom det. Buss på andre sida retning Jerusalem. Gå av på en gitt holdeplass hvor det er kort veg til neste buss. Denne bussen kan ta meg til hovedbusstasjonen i Vest-Jerusalem. Derfra går det busser eller minibusser til flyplassen. Men- nå er det jo ingen palestinere som får lov å reise ut fra Ben Gurion-flyplassen åkke som, så det vel ikke så viktig...

Jeg har nå bestemt meg for å bestille en pick-up-minibuss allikevel. Da må jeg bare komme meg gjennom sjekkpunktet og så vandre en ti minutters tid,- så blir jeg plukka opp der. Riktignok kan jeg ikke bestille denne minibussen sjøl, det må ringes fra israelsk telefon, må vite. Jeg har Mike som ordner dette for meg, heldigvis. Jeg har aldri skjønt hvorfor denne minibussen ikke kan komme helt ned til sjekk-punktet, men de er vel pissredd arabere vil jeg tro.

Jeg har spist palestinske kålruletter til middag i dag. Forskjellen fra de norske, er at disse er fylt med ris og bittelite grann kvernet lammekjøtt. Med presset sitron over er det nydelig!

I morgen skal jeg undervise igjen, gleder meg.

Litt av hvert

I dag har jeg hatt min første undervisningstime! Elevene er palestinske kvinner, faget er engelsk for nybegynnere.

Artig, artig.

Stedet jeg var på, ligger på andre siden av Betlehem, men jeg besluttet å gå,- det er vanskelig å bli kjent når en kjører drosje. Altså gikk jeg, og gikk jeg. Havna etterhvert nede i en dal hvor det ikke var gjennomgang,- men tre hyggelige palestinske unggutter ledet meg på rett kjøl igjen.

Etterhvert kom jeg til et sted hvor en lang trapp åpenbarte seg i terrenget. Den var gitt av den norske regjering for noen få år tilbake, og etter mitt hode bar den i riktig retning.

146 trappetrinn!!! Det tok sin tid, for å si det mildt, men jeg kom opp 100 meter fra Fødselskirken! Da var det godt å sette seg ned utenfor butikken til Mike og John, og bli servert en kopp te. Mike lånte meg også ei tjukk strikkejakke, det er kaldt i dag.

NB. Grete,- hvis du leser dette,- jeg har bestilt vest til deg!

Litt tilbake til de arabiske kvinnene som jeg underviste: Det er en organisasjon som heter "Annajdeh" ( hvilket betyr : nødhjelp), som driver senteret. De fokuserer på kvinner og kvinners rettigheter. Det er så som så med rettigheter for kvinner her i landet. Palestinerne har ikke egen grunnlov, men forholder seg delvis til ( for) gamle jordanske lover. Der kommer kvinner og barn dårlig ut. Jeg snakket med en mann som hadde studert jus her i 5 år, og og som så begynte å praktisere. Han ga seg fort, fortalte han, lovverket var kaotisk og ulogisk. Nå drev han med fotografering og markedsføring!

( Jeg kan i samme slengen fortelle at israelske myndigheter har 18 år som "voksengrense" for egne innbyggere, mens de bruker 16 år som grense for palestinerne. Hvis en palestinsk ungdom på 15-16 kaster stein mot en israeler/ israelsk eiendom, bli han/hun satt i fengsel, og foreldrene får bot. Det kan holde bare å demonstrere også,- det betraktes som en risiko mot de israelske myndighetene.)

I kveld kom jeg fra AIC, og vurderte om jeg skulle gå eller ta drosje hjem. Det sto en drosje ute på gata, og sjåføren ropte "Elda". det var en av gårsdagens utallige fettere som tydeligvis kjørte drosje på si. Valget var lett,- jeg tok drosje hjem! Bildet er fra gårsdagens grillparty-

Handling i Palestina

Overalt her finnes det " supermarkeder". Dvs.,bittesmå butikker på kanskje 10 kv.meter, men som altså av en eller annen mystisk grunn kalles for supermarkeder. De er alle(?) familiebedrifter. Den yngste jeg har handla med, var kanskje 10, gamlemor nedi gata her må være minst 80. Vareutvalget er rimeligvis begrenset. Like fullt,- hos "min kjøpmann på hjørnet", er det utrolig hva som finnes. Tenk deg en liten og gammeldags landhandel, og du vet hva jeg snakker om!

Frukt og grønnsaker finnes ikke,- det er egne butikker for slikt. Ei heller ferskt kjøtt,- da må du til slakteren. Forleden var jeg i 3 butikker før jeg fant lyspærer.

Jeg var innom butikken på hjørnet nå i ettermiddag. Det var sønnen som sto bak disken. Han smilte blidt og lurte på hvor jeg hadde vært, han hadde ikke sett meg på lenge, og neste spørsmål var hvordan det sto til med Martha. Jeg lovte å hilse fra ham.

Jeg hadde tenkt å gå og svømme nede på YMCA, men hadde blitt feilinformert om tider. I dag var det bare for menn. Litt orden må det være!

Vaktmesteren var imidlertid på plass som alltid, så han ba meg på kaffe, og vi gruffet sammen over situasjonen her i landet. I går nedla USA veto i FN mot en resolusjon som skulle hindre flere bosettinger her. Vaktmesteren Riad,- som han heter, -mente som meg at det eneste som ville hjelpe palestinerne, var at USA skrudde igjen pengekrana til Israel.

Butikker, ja. Forleden oppdaget jeg at det var et fjøs under møbelbutikken borti her. jeg har gått der utallige ganger uten å registrere det. Nå var det noen som rautet, så da kikka jeg nærmere etter. Fra gata så jeg noen kviger der nede, halmballer og en møkkahaug.Ja, ja.

Det går mot kveld. Jeg skal gå bort til Souq Ashab ( sentrum), spise litt og så gå på konsert på AIC. Må vel fikse litt på fasaden først.

Grillselskap

De hadde tent opp grillen klokka ett. Jeg kom halv tre. Til et uferdig murhus med en uferdig veranda oppe i et nybyggerstrøk oppe i Deheisha. Så vidt jeg kunne se, var ingen ting endret siden jeg var der i oktober. De bygger når de har penger, og nå hadde det nok vært dårlig en stund.

Råbygget tilhører en av Nisreens 6 søstre. ALLE møtes der oppe hver fredag. Jeg prøvde å telle i dag, og kom til +/- 25 personer. Det er søstre og brødre og ektefeller og barn og forlovede og besteforeldre og...

Alle er i slekt. Nisreen hadde fortalt meg at en av hennes brødre-Ibrahim- hadde giftet seg på nytt for kort tid siden. Da jeg møtte hele hurven, gikk jeg bort til en som jeg mente var Ibrahim, ga han et kyss på kinnet og gratulerte han. Feil!!! Han som fikk gratulasjonene, var Khalid som har vært gift med sin Thoroya i mer enn tjue år. Flause er bare fornavnet! Alle fikk seg en god latter, jeg også. Thoroya tok det pent!!

Så ble det spist og grillet og spist og prata. Jeg hadde fem nydelige småjenter rundt meg som alle ville leie meg samtidig. Etterhvert gikk småjentene og jeg på " supern" for å kjøpe kokosboller. ( 40 stk. koster 30 kroner)På vegen lekte vi lang-lang-rekke, og alle sang.

Mer grilling. Etter kyllingen(!) kom grillet auberginer, grillet søtpotet, brød, sterk saus, kyllinglever på spyd, ett eller annet jeg ikke aner hva var, mer kylling.

Vannpipene kom fram, og folket begynte å synge. Unger løp til og fra. Den minste av ungene.- Adam -snubla rundt på ustøe bein og jeg var redd han skulle dette ut fra terrassen eller opp i grillen, men han hadde gjort dette før!

Så ble grillen båret "inn", og da var det mashmellows som ble grillet. Ibrahim kom med ei slags bøtte med høl i som han satte opp på grillen, og voila! vi hadde en "ovn" som ble fylt med biter av oliventre samt greiner og brask. Gnistene sto i taket.

Jeg prøvde å lære noen Dabka-trinn ( palestinsk dans), og demonstrerte litt reinlender for dem. Applaus, applaus! Noen av familien kan litt engelsk, men det gikk stort sett på arabisk. Kroppspråk er internasjonalt!

Familien er muslimer, mer eller mindre light. Noen av kvinnene bærer hijab, andre ikke. En av søstrene gikk ut og fant seg en stille krok hvor hun ba.Ei dame jeg ikke har truffet før ( nyforlovet med Muhammad, en fetter), bar en elegant hijab i flere lag og var meget sterkt sminket og med lange og blodrøde negler. Hun gikk ikke for å be. Etter min vurdering er det å være muslim like mangfoldig som å være "kristen". Man tilhører en religion, resten er svært variabelt.

Imidlertid er det ikke noe alkohol hos muslimske familier,- jeg har så langt ikke opplevd det.

Fullmånen lyser, jeg sitter her hos meg selv med et glass rødvin...

Kvart over åtte ble jeg kjørt hjem av ??? (svoger), sliten og glad. Neste fredag er det på`n igjen.

"En liten tur til Ramallah"

Nisreen og jeg skulle ta en liten tur til Ramallah i dag. De to ungene hennes,- Mhammad og Sandra,- hadde overnattet hos faren sin der oppe, og skulle hentes. Så skulle vi stikke innom Nisreens søster Rouda, få oss litt mat,- og så hjem.

Alt gikk lenge etter planen. Vi spiste en nydelig middag på en nydelig restaurant, og kjørte Rouda og hennes datter hjem igjen-

Klokka var kvart på 8 da vi satte nesa hjemover.

"Egentlig" er det bare ca. 3 mil mellom Betlehem og Ramallah. Dvs, hvis du er jøde og har bil med gule skilter.Da kan du feie avgårde på bypass-road.

Vi andre kan ikke det. Det er EN veg mellom Ramallah og Betlehem som er tillatt for palestinere.Den er meget smal, meget kronglete og meget svingete.Vanligvis bruker bussen en time eller halvannen.

Rett utenfor Ramallah ligger Qualanya sjekkpunkt. Det er der du må igjennom hvis du skal til Jerusalem.Alle bilene fra alle gatene i Ramallah må til Qualanya,- noen for å komme gjennom sjekkpunktet, andre for å dra sørover på palestinsk side.

I kveld var det totalt kaos. Biler sto på kryss og tvers uten noe form for system. Det gjorde ikke ting bedre at de visstnok(?)holder på å utbedre området hvilket innebar stengte veier og humpete jorder. Vi sto og sto og sto. en time og 20 minutter sto vi før vi kunne legge Qualanya bak oss. Deretter var det " bare" kø ei stund, men så gikk alt så meget bedre.Rett skal være rett, deler av veien er utbedret, og det skjer noe sånn smått om senn. Like fullt er det litt av en prøvelse. Veien går opp og ned bratte daler. Den ene dalen kalles visst for Trash Valley, den andre heter Wadi Nar,- hvilket betyr "ilddalen" ( helvetesdalen) Og så er det selvsagt sjekkpunkter. I kveld var det kø ved "Container-sjekkpunktet".

22.30 satte jeg nøkkelen i låsen hjemme. Jeg hadde vært en liten tur i Ramallah.

BILDER!!!

"sikkerhetsgaten" mellom to gjerder i Bil`in

Hylse til tåregassgranat Nye oliventrær klare til utplanting

Som dere ser så har jeg med "megen flid og møie" fått lagt ut noen bilder. Det ligger flere på Facebook!

Jeg har vært hjemme i dag,men nå skal jeg snart reise opp til Ramallah sammen med Nisreen. Hun er ei god venninne, og dessuten eier av en liten Peugot!

Gassvarmeren min har gått tom,- det tok ikke mange dagene. Jeg får påfyll i løpet av kvelden. Det koster ca. 20 dollar, og med påfyll to ganger i uka er det mye mer enn de fleste her har råd til. Strøm er også svært dyrt, og dessuten tåler ikke nettet så store belastninger. Alle hus er av mur, det finnes ikke isolering, og takhøyden inne er vanligvis 3 meter. Den smule varme som kan skaffes, går derfor enten ut gjennom sprekker ved dører og vinduer, eller den legger seg opp under taket. I svært mange hus er ytterveggene svarte av mugg.

Jeg har fyrt alt jeg kan, men tør ikke å ha gassen på om natta.Nå er det ikke lenger så rått her inne ( unntatt på badet), og den nye dyna mi er perfekt!-

Nå skal jeg lage meg en kaffeskvett og strikke mens jeg hører på NRK 1

At det går an!!

Nå har jeg sittet i en og en halv time og forsøkt å legge bilder inn på bloggen,- men neimen om jeg har fått det til!! Ja, jeg vet; alle dere som synes det er kjempelettvint, synes at jeg er tilsvarende dum. Dere har rett!!

Jeg har TO " oppskrifter", men like fullt. Det er så inderlig ergerlig.

Jeg skal i stedet fortelle dere om olivenplantingen i går. Vi var 38 stykker som plantet like ved en by-pass-road,- og det var bosettinger rundt oss på alle kanter. Det tok vel knappe 5 minutter før den første militærbilen viste seg. Soldatene var selvfølgelig tungt bevæpnet, men de valgte å ta bilder. Masser av bilder, så det ut til. Muligens til bruk på flyplassen når folk skal ut av landet. Så kom det en israelsk journalist, så kom det flere bosettere, De prøvde å få igang en diskusjon med noen av oss, og fortalte at vi støttet feil side i konflikten. Jorda var deres, det hadde den bestandig vært og skulle bestandig bli. Jeg var blant de som lot som de var luft, og fortsatte med mitt. To kvinnelige bosettere parkerte bilen sin like opp i olivenplantene, og fortalte av vi " produserte virkelighet" ved å plante på deres jord.

Vi gjorde oss ferdig og dro.

I dag kom den sørgelige meldingen at bosettere hadde ødelagt en hel del av plantene og røsket de opp. Baha reiste ut dit i dag for å snakke med bonden. Det er det jeg vet så langt.

Den gode nyheten er derimot at vi i går passerte et jorde hvor vi plantet for to år siden,- og der er jordet nå fullt av unge, grønne og høyst levende oliventrær! KEEP HOPE ALIVE. ( Jeg tok bilder av de også, men..)

Mens jeg har sittet her og plundret med bilder etc., har alt jeg har av varmeelementer stått på for fullt og nå ER DET 20 GRADER VED KJØKKENBORDET!! Yes, ny rekord. Jeg har forøvrig kjøpt meg ei ny og ganske tjukk dyne i dag. Dundyner finnes ikke, men den ny-innkjøpte virker god.

I kveld er det Valentine-feiring oppi her. Jeg er buden- kanskje jeg går, men nå har jeg jo endelig fått varmen i kroppen!!!

Bilìn

Bilìn. Jeg hadde hørt stedet nevnt mange ganger før som ett av de stedene hvor det var jevnlige demonstrasjoner. Mer visste jeg ikke før i går,- lørdag. Da var vi der, og nå er Bilìn et sted jeg vil huske lenge, lenge.http://www.bilin-village.org/english/

Bilìn er en liten landsby langt inne mellom palestinske grønne daler. Det bor visstnok bare ca. 300 mennesker der. Jorda er god, folket er bønder. Olivenlundene strekker seg utover skråningene.

Så kom de israelske gjerdene og skilte landsbyen fra olivenlundene.

Men denne lille landsbyen nektet å akseptere. Hver eneste fredag i 6 år har befolkningen protestert og demonstrert. Flere har kommet til. Noen demonstrasjoner har hatt 1000 deltagere eller mer. Alle er med, unge og gamle. De har gått med fanene sine, med opprop, med musikk- sikkert også med steinkasting mot gjerdene, soldatene og våpnene. De har gått til sak mot staten Israel. Folk fra landsbyen har blitt arrestert og fengslet. 2 er drept av soldatene. ( skuddet som drepte den ene, er på video, han ble skutt i brystet)

I fjor fikk de medhold fra Høyesterett; gjerdet skulle flyttes noe tilbake. Ingenting skjedde. Demonstrasjonene fortsatte. Rundt i gresset så vi dusinvis, hundrevis? av tomme tåregassgranater. En av kvinnene i vår gruppe gikk helt inn til gjerdet og tok på det, ristet i det. Soldatene på andre siden nærmet seg, Lederen vår ba kvinnen om øyeblikkelig å gå litt unna gjerdet, han var redd for sikkerheten vår.

Mannen som fulgte oss bort til gjerdene, var koordinator for demonstrasjonene. Han hadde med seg de to småungene sine, en gutt og ei jente.

Jeg plukket en valmue til veslejenta og sa til faren at jeg håpet og trodde at hun skulle få en god framtid. Faren takket og sa at han elsket sine barn og ønsket de alt godt,- slik også de israelske foreldrene ønsket for sine barn. Vi vil ha rettferdighet og fred for alle, sa han.

Fortsatt står gjerdene der, piggtråden, de bevæpnede israelske soldatene.

Etter planen skal det nå bli flytting ( ca. 500 m) om en uke eller to. Jeg skal følge med. Er jeg riktig heldig så får jeg være med.

Jeg tok en del bilder. De kommer i morgen, håper jeg.

Anbefaler der å lese/ se på den www. adressen lenger opp. Masse informasjon, masse bilder.

Mobarak er pensjonist!!

Dagens gladnyhet er selvfølgelig at Mobarak har gått av. Folket gleder seg stort her!! Israelske myndigheter er ikke glade, de mistet en støttespiller. Dessuten ga Obama sin støtte til folkeopprøret, og det liker nok Netanya.. ( hvordan skriver han navnet sitt, tru)enda dårligere.

Rent bortsett fra alle de store nyhetene, så har jeg vært på Sahara Hotel og reservert rom for gjengen som skal reise nedover i september,- jeg har vært i Betlehem og hilst på kjentsfolk, vært hjemme hos venner og beundret familiens nye baby( gutt, 3mnd), truffet drosjesjåføren " min", handla litt, tatt en liten eftasdupp,- og avsluttet dagen med å gå på foredrag + konsert oppe på AIC ( oppe i sentrum av Beit Sahour) Der traff jeg flere venner og kjente-koselig!! Aman kjørte meg hjem. Han er sønn i huset til noen vi tidligere har høstet oliven hos.

Da er det vel kvelden.

Jeg skal prøve å stå opp tidlig i morgen og bli med olivenplanterne til Ramallah

HJEMME IGJEN

Vi skriver 11. februar, og igjen sitter jeg ved kjøkkenbordet her i Beit Sahour og skriver blogg. Jeg sitter forøvrig omkranset av varmeovner og gassvarmer,. det er kaldt i det hellige land.

Turen nedover i går gikk greit, og Airberlin kan anbefales på det varmeste. Billig, presis, og med utmerket service.

Som alltid så grudde jeg meg til utspørringen på flyplassen. Jeg hadde laget meg en historie på forhånd som jeg presenterte for den mannlige vakten, og den gikk som smurt: Hvorfor er du her? Jeg skal besøke gamle kirker. Hvor da? Både i Jerusalem og oppe i Acre. Acre? Ja, eller Acco, som dere kanskje kaller det. Reiser du i en gruppe? Nei, alene.Hvor lenge skal du være her? Det er noe usikkert. Jeg er pensjonert og liker å reise. Dessuten håper jeg å kunne skrive noe om ulike kirker. Skal du til Acco i dag? Nei, bare til Jerusalem. Skal du bo på hotell der? Nei, jeg blir mottatt av menigheten. OK. Pang, pang, stempel på 3 mnd. visum. Ja, sånn omtrent foregikk det. Det tok max 5 minutter, og jeg var i Israel.

Kjære venner som planlegger tur: Dere skal være en uke og trenger ikke å lage historier, Israel vil gjerne ha vanlige turister, men ikke slike som meg,-må vite.

Så vandret jeg ut av flyplassen, fant meg en egnet sherut som i øspøsende regnvær tok meg til Jerusalem hotell i Øst-jerusalem.

En taxi svingte samtidig opp foran hotellet, og han kunne ta meg helt hit, så jeg takket -ja- og han lempet bagasjen inn i bilen. Det jeg derimot IKKE gjorde, var å avtale pris. Dumt. Det ble dritdyrt,- pruting kom ikke på tale. ( Jeg burde vite bedre)

Her ble jeg mottatt med åpne armer, en grønnsåperen leilighet med oppredde senger, nytt teppe på gulvet og deretter mat og kaffe. Lucky me.

Sovet godt i 10 timer, og våknet spent på situasjonen i Egypt. Nedtur!!

Ja, ja.

Nå er jeg snart klar til å gå ut. Gleder meg. Sola titter fram.

Pakking

Det har blitt tirsdag den 8. februar. Kofferten står på gulvet og fylles stadig opp. Klær og slikt er greit, men alle småtingene, "dingsene"-er mer nødvendig. Ladere til kamera og telefon, bøker og lydbøker, presanger,strikkesaker,medisiner selvfølgelig, stearinlys ( dyrt og vanskelig å få tak i der nede),ordbøker,bankID, bilder....

Jeg har fått så koselige mailer fra vertskapet mitt; de ønsker meg velkommen hjem!

Hodebryet mitt nå, er å finne ut hvordan jeg skal juge på flyplassen. Jeg har ikke returbillett, så de vil nok spørre og spørre.

Det er regnvær og kaldt i Beit Sahour, men neste uke ser det "bedre" ut - i følge YR. Jorda trenger vann, så det er flott med nedbør.

Det er så mye uro i regionen nå, så jeg skal melde fra til ambassaden at jeg er der. Det er rolig i Palestina , men det kan fort endre seg. Jeg er ikke bekymret i det hele tatt, det er mer som å ta på seg bilbelte i alle tilfellers skyld.

Da "snakkes" vi igjen i Beit Sahour.