Casa nova

Hjemme igjen

Så er vi tilbake i Norge. Alle våre kjære venner der nede i "det hellige land" må bli tilbake med okkupasjonen, med et elendig indre styre, med frykt og restriksjoner. Vi kan børste av oss det røde støvet fra palestinsk jord og tenke at dette jo hadde vært interessant. Vi kan også prøve på vår måte å bidra på ett eller annet vis. Det må vi. Kirsti og jeg har endel ikke-bearbeidede ideer, vi får nå se. Vi KAN ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Kanhende blir det mere blogg.                  Alt godt ønskes fra Eldbjørg

Langfredag 2

Morgenkaffe med Baha nede på Singer kafe. Det er alltid veldig trivelig å være sammen med ham.                           Kirsti og jeg har prøvd ulike måter å komme oss opp til Rame på, slik planen var, men har gitt opp. Rame er en palestinsk landsby  som ligger langt nord inne i Israel, naboby til Karmiel ( hamars vennskapsby). Men,- i Israel er det den jødiske høytiden Purim nå, i morgen er det sabbath. I praksis betyr det at alle offentlige kommunikasjonsmidler i Israel tar fri. Ingen busser  eller tog, ingen bilutleier...... Vi fant ut at vi måtte kansellere den avtalen vi hadde der oppe. Takket være Baha så fikset han fort    en bil for oss her fra Bethlehem og til flyplassen på søndag morgen. Altså blir vi her, men skal bytte hotell i morgen. YES! Jeg har kanskje ikke skrevet om hotellet. Det er ille. Ingen rengjøring, ingen rene sengeklær, ingen tømming av søppel eller reiing av senger. INGENTING. Bare en grådig hotellvert med dobbelt bokholderi- tror vi. Bare kontant betaling( på forhånd, sélvfølgelig). Never again. Vi får se hva morgendagen bringer.                                                           I kveld traff vi Nisreen og en trivelig kar fra Haifa. Palestiner, men med israelsk "pass". Han fortalte med stolthet at hans familie var etterkommere av Saladin. Han arbeidet på en fabrikk som produserte isolasjonsmateriale. Han fortalte at han ikke hadde vært i militære, og derfor var utestengt fra en mengde yrker og utdannelser. Men, han hadde lov til å reise ut fra Ben Gurion. Palestinere i hans situasjon kan avtjene verneplikt, men da vil de jo bli satt til å kjempe/skyte/ mot sine egne, og det ville han naturlig nok ikke. Så, det er ditt "valg": Enten militære og sloss mot dine egne, eller å få en meget begrenset fremtid mht. Yrkesvalg. Han hadde tillatelse til å studere, men fordi han ikke hadde vært i forsvaret, var studiepengene det dobbelte.. Joda, det er mange finurlige måter å utestenge folk på. Den israelske regjering kan de fleste. Kvelden vår var ikke slutt. Nå har vi vært oppe i,Beit Jala hos Ali og Hadil. Hun søster til Belal, vår palestinske venn på Hamar. De er vennlige folk og har et vakkert hjem. Siste  post på dagens program er å sitte i senga, drikke hvitvin, se på Tv og skrive blogg. God natt der ute.

Langfredag

Skærtorsdag var en fin dag. Jeg dro sammen med familien min til en landsby utenfor Bethlehem som heter Abu Njeam. Der har familien en massse slekt som vi tilbrakte solskinnsdagen sammen med. Det var fredelig, fuglene sang og sauer og hester beitet, ungene løp rundt og storkoste seg sammen med all verdens fettere og kusiner, vi spiste makloube og drakk bøtter med te. Ikke en eneste soldat å se. Jeg har truffet mange av folka der oppe før, så det ble koselige gjensyn. På hjemveien var vi innom graven til min "søster" Huda, noe jeg satte stor pris på.   Kvelden tilbrakte Kirsti og jeg på vårt akk så lurvete hotell.

Skjærtorsdag

Siden  1. Oktober 2015, er 61 palestinere drept i Hebron. De to siste ble drept tidlig i dag morges. En video som er lagt ut av et svært seriøst nyhetsbyrå, middle east information center, viser en ung mann som ligger på gata, og som deretter blir skutt i hodet av en israelsk soldat. Regelrett henretting. Jeg blir kvalm.                                                                                                                            Jeg får vel fortsette der jjeg slapp i går, og referere hva ungdommene fortalte oss om israelske fengsler.     På hvert rom er det 10 personer, fordelt på fem køyesenger. Disse deler en do. I hver avdeling av fengslet er det 12 rom, altså 120 personer. Disse har en dusj på deling. Vannet er vanligvis varmt om sommeren og kaldt om vinteren. Maten de får, er rester etter soldatenes mat, og også linser. Det er forventet at de innsattes foresatte skal betale1200 NIS per måned til å dekke oppholdet i fengslet(!) fengslingstiden kan bli forlenget dersom de foresatte ikke betaler, så det er noen familier som forsøker å låne penger for å få sin sønn/datter/mann ut. De innsatte får ikke besøk før det har gått 3 mnd. Da kan de få ett besøk a 45 min. Og får se og snakke med sitt familiemedlem via telefon og glassvegg. De har en luftegård som er et atrium inne på området. Der må de bruke håndjern og eventuelt fotjern. De kan når som helst bli  trakassert, slått eller på andre måter straffet. Det er ikke uvanlig at de blitt kledd nakne inne på rommet sammen med de andre, og så blitt undersøkt ihkroppsåpninger under alles påsyn. Guttene fortalte mye mer om fengselsopphold, men jeg husker ikke alt, det var ganske overveldende.                                                                                 Noe annet, som var enda verre. Det handler om hvordan få opplysninger: Følgende hadde skjedd: Person A var ettersøkt av Idf, og hadde gått i dekning. Idf hadde imidlertid sett bilder av person A sammen med person B. Altså arresterte de person B, og skulle ha ham til å snakke. Han nektet. Da hentet de inn Bs unge søster og plasserte henne i rommet ved siden av B, det var bare sprinkler mellom rommene. Sammen med søsteren plasserte de en israelsk soldat. B fikk da beskjed om at enten skullé han tyste på A, eller så ville søstra bli voldtatt av soldaten så broren måtte bivåne det, og deretter skulle voldtekten legges ut på sosiale medier. Dette er 2016 i noe som blir kalt en demokratisk stat.

Sinte unge palestinere

Tre ungdommer, alle sterkt preget av okkupasjon og elendighet, har vært vårt selskap i kveld. Vi traff dem hjemme hos Nisreen.  Alle tre var mellom 19 og 25 , alle hadde sittet i israelske fengsler. En av dem ble fengslet første gang da han var15. 6 mnd uten å være siktet for noe som helst. De to eldste var hardt skadet . En hadde blitt beskutt med dum- dum kuler, en med de såkalte toto kulene. Dumdumkuler eksploderer inne i kroppen. Totokulene brenner som flammende prosjektiler når dé treffer, og etterlater lange åpne sår i huden. Den ene gikk med krykker. Han har tilnærmet ingen følelse i det ene benet. Kulen er fortsatt der inne. Han risikerer å miste benet, og de kan ikke hjelpe han her. Den andre har fått betennelse i sine sår, og går til behandling. Prognosen er ytterst usikker. Jeg orker ikke skrive mer i kveld, men de hadde svært mye å fortelle, så jeg kommer tilbake.

Onsdag

Jo, jeg skrev et innlegg i går også, men da hadde jeg ikke internett, så jeg lagret det på dokumenter. Selvfølgelig finner jeg ikke igjen det nå. Typisk meg, jeg er ei kjempekløne med data. Ja, ja. Gårsdagens store nyheter var selvfølgelig det som skjedde i Brussel.  Grusomt. Sammenlignet med det, hadde vi en god natt her: Bare et hus herpa oppe i Deheisha da de lette etter en eller annen, og en ung mann skutt i bena borte i Aida. Ingen dødsfall,  vidt jeg vet, og det er bra.               I dag skinner sola, det er en fin vårdag og jeg kan nesten se at det grønnes time for time. Jeg vurderte å ta med ungene til en lekepark her i byen i dag, men den ligger like ved checkpunktet, så det er et svært utrygt område. Der borte er det tåregass omtrent hver dag. Kirsti dro til Al Quds ( Jerusalem) i dag. Hun ville vandre i Oljeberget. En flott dag for det formålet.  ( skulle vært artig å vite hvordan jeg lager avsnitt på denne ipaden......) En vakker dag, insallah.                     Akkurat nå sitter jeg oppe på Manger Square med min hvitvin og min hummus. De har akkurat satt opp et stort skilt her: Under maraton her i neste uke vil det bli 20 prosent avslag og dessuten spesielle tilbud for alle som løper maraton. Maraton må løpes to runder her i byen, alle murer og gjerder setter sine begrensninger. Meningsløst, men sant. Jeg vet at det kommer en gruppe fra Norge også, dette løpet samler folk fra mange land og arrangeres for 3? gang. Det kalles : Right to movement. Jeg skriver vel mer senere. Ha en god dag.

Takk

I takknemlighet for en god dag.  Klokka 10 i dæg dro vi avsted. 3 voksne og 4 forventningsfulle unger ( de hadde våkna i fem- tida i dag). Badeland i Jeriko var målet, og der var vi i timesvis. Lekte, spiste, plaska, spiste is.... Jeg tok meg en lur på en benk. Alle var svært fornøyde, og de to minste ungene sovna lykkelige på veien hjem. Vi hadde med en massse mat, og grilla. Mahhmoud ville ta med en kjøkkkenkniv til matbruk, men hans kone sa nei. Tenk om vi blir stoppet av israelské soldater, og de finner en kniv! Da risikerer vi å bli drept. Ja, så ille er det her. Dette er til de grader kontrastenes land. Barn som leker og bader, soldater som dreper, ungdom som kaster stein. Vi møtte forøvrig ingen soldater, og måtte heller ikke vise pass i dag. You never know. Jeg har alltid passet med meg. Like utenfor en by her i nærheten- Eizeria,- var det satt i gang et svært byggeprosjekt. 50 meter?Unna var det beduiner i sine telt. Jeg spurte hva byggeprosjektet skulle bli. En ny jødisk bosetting. Midt inne i Palestine enda en gang. Det blir flere og flere, og tar aldri slutt.                                         Vel ankommet hotellet, tok jeg meg en ny lur, og klokka sju kom Baha og hentet oss.  Vi spiste en nydelig middag sammen, og jeg fikk en utrolig morsdagspresang fra ham. Det er et armbånd i gammelt hamret sølv, et fantastisk stykké håndarbeid, og det har en historie: For noen år tilbake var jég sammen med Baha oppe i Sebastia, og der hadde de et nydelig armbånd hos en sølvsmed. Jeg beundret det, men det var så kostbart, så det ble ikke noe handel. Baha så den gangen at jeg syntes det var spesielt vakkert. Baha var oppe i Sebastia for noen måneder siden, og da kjøpte han dette til meg- det var nesten identisk med det jeg béundret. Da jeg fikk det av han i kveld, husket jeg umiddelbart det jeg hadde béundret oppe      i Sebastia. Er han snill eller snill den karen? Jeg måtte gråte litt av glede. En annen ting ved denne dagen: Martha, dattera vår, er i Amman nå. I dag, da vi var i Jeriko, var jeg en halvtimes biltur fra Amman og henne. Likefullt, jeg visste så altfor vel at det var umulig for meg å reise dit sånn uten videre. Til det trengs det visum og timesvis med venting . Vi lever i en vanskelig verden, og selv for meg som har mitt røde og norske pass, er det ikke så enkelt i denne delen av verden. Men, - jeg er privilegert, i motsetning til palestinerne.  Helt til slutt før jeg tar kvelden: jeg er så takknemlig for å være her, jeg kjenner så mange fine folk, dette ER mitt andre hjemland, palestinerne er mine søsken, mine venner. Vil noen av dem bli arrestert, skadet eller drept i natt?

Morgengry

Tidlig palmesøndagmorgen i Bethlehem. Gårdagens fine solskinn er byttet ut med tunge og kjølige gråværskyer. Det er ringt inn til dagens første messe i Fødselskirken. Allerede for et par timer siden begynte muslimene å kalle til bønn. Dette er Betlehem. Jeg skulle så ønske at alle hjemme som er så redde for å miste " norsk kultur", hva nå enn det er, kunne begripe at det går utmerket an for to religioner å leve fredsommelig side om side. Det har de gjort her i 1500 år. Dessuten skulle jeg ønske at den norske kulturen inneholdt raushet og nestekjærlighet. Kanskje kulturen bare er brunost og hardingfele? Da er det ikke så nøye for meg. Åttebladsrosa, som vi kjenner fra Setesdal og Telemark, er identisk med den broderte Betlehemsstjerna som de bruker her og har brukt LENGE. Jeg leste om mannen fra Somalia på Hamar som hadde blitt utsatt for sjikane og f.skap. Norsk ukultur- spør du meg. Nå skal jeg drikke morraskaffe.

Palmesøndag

Vi var i kirka i dag. Helt stappfullt. God stemning, sanger og taler og palmegrener og alt dertil hørende. På arabisk, selvfølgelig. Jeg satt og så meg rundt. Det var mange nonner i kirka- fra ulike ordner, med ulike drakter OG med ulik hodebekledning. Håret var skjult, slik det pleier. Det kalles ikke hijab, men har nøyaktig samme funksjon. Lurer på om det også ødelegger norsk  kultur eller noe slikt? Jeg har heldekkende skaut til min bunad. Kanskje jeg skal mobbes for det? Det siste er litt tøysete sagt, men det er et alvorlig emne.                                                                Jeg glemmer nok aldri da jeg overvar fredsprisutdelingen i 1979, Mor Theresa var den verdige vinner. En bitteliten, men stor, kvinne i sin blå og hvite nonnedrakt, og med skautet helt ned i de vakre og milde øynene.  Tenk om vi kunne lære litt av Mor Theresa,! Det ville gjøre Norge til et rikere land. Ole Paus sier jo: I Norge har vi alt, men det er også alt vi har. Ha en fin Palmesøndag der ute i eteren hvorenn du er.

Bursdag

I dag fylte Muhamad 9. År, hvilket vi måtte feire. Jeg tok med med han og lillesøster Huda ned til Bethlehem og kjøpte litt gaver og en kake, mens Kirsti og mammaen bakte bløtkake hjemme. Så da ble det bursdagssang på arabisk, engelsk og norsk, det ble kaker og lys og brus og alle var glade.                                Det ble drept en mann på 22 år i Hebron i natt, i Gaza ble 5 skadet. Jeg tror noen har dødd for israelske kuler hver dag siden vi kom hit. I forrige uke skjøt de en kvinne som satt inne i en bil. Hun hadde visstnok 52 kuler i kroppen, men denne historien har vi ikke fått verifisert.                                                                   Like fullt,i Betlehem går livet tilsynelatende sin vante gang.  Det var mye folk i byen i dag. De tar en dag om gangen, hva annet kan de gjøre.                                 I morgen skal vi prøve å komme oss opp og gå i palmesøndagsgudstjeneste i Fødselskirken. I morgen kveld er det en tilstelning forbarn oppe i Deheishe, og dessuten morsdag. Vi får feire det vi kan feire. Ha en god natt.

Fredag 18.mars

Hadde en lang prat med yndlingskelneren min i dag igjen. Han så slett ikke frisk ut der han sto, så jeg spurte om alt var ok. Ja, ja, var svaret. Sikkert? Vel, han hadde igjen vært på sykehuset, når sant skulle sies. Tårgassen har innvirket på hele organismen, han tåler ikke mat, alt kommer ut igjen, og det er noe med slimhinnene i magen. Nå skal han kures i 80 dager, os må bruke mengder av medisiner hver dag. Legen hadde gitt beskjed om  to ukers hvile, men min venn gikk på jobb. Hvorfor, spurte jeg. To grunner: de venter barn nummer to i løpet av en måned, og han ville at kona skulle oppleve at han kunne ta seg av dem og ikke gjøre henne bekymret. Han tjener heller ikke to øre når han ikke er på jobb, og økonomien er meget tynnslitt. Han tjener 2.200 nis pr mnd,altså drøyt 4.500kroner, og alt er dyrt her. Jeg begriper ikke hvordan det går i hop. Sønnen på 5 har begynt på skolen nå, og de har valgt en privat skole til han fordi det er den beste starten de kan gi han. Skolepengene har de lånt, og skal betale tilbake litt etter hvert. Dette er typisk for så mange jeg kjenner. De går omtrent bukseløse og spiser bare linser og ris for å prioritere god skolegang for ungene sine.  Han fortalte at kona hans hadde ringt og sendt mange sms i dag,- ja hun har nok ingen problemer med å se hvordan han har det, uansett hva han måtte si. Jeg er skikkelig bekymret for helsa hans. Han var ganske opprådd sjøl også, og sa at dersom han nå hadde fått mulighet for å ta med seg kone og barn og dra fra Palestina, så hadde han ikke trengt fem minutters betenkningstid. Dette er nye toner,- ikke bare fra han, men fra mange. "Vi dør fra innsiden", sa Nisreen i dag.                                                                 Kirsti og jeg var oppe i Deheishe i dag. Der var det helt annerledes enn før. Ingen trafikk, ingen unger som lekte i smugene, ingen ungdommer som hang på gatehjørnene, ingen musikk og skrål fra husene. Ingenting. I dag ble en ung mann på 20 drept- ikke i leiren, men noen få kilometer derifra. Hvem er nestemann? Ja, det er lett å skjønne at folk dør fra innsiden mens de bare kan registrere at ungdom på ungdom blir drept av IDF.

Kjærlighet og vennskap

Jeg ser at jeg bare skriver om enendighet, og det er det mye av. Likevel, jeg møter jo så utrolig mye varme og kjærlighet her hjemme i Palestina. Møtet med lille "barnebarn Huda", var utrolig. Mamman hadde ikke fortalt at jeg skulle komme, men da Huda kom fra skolen, åpnet jeg døra. Hun så og så på meg med oppspilte øyne, og så brast hun i gråt og kasta seg rundt halsen på meg. Så måtte hunn SE på meg igjen og lo og gråt om hverandre. Sterkt.                                         I går møtte jeg Baha igjen, også et flott møte. En eldre kjøpmann oppe på torget smilte og håndhilste da han så meg, og spurte så:where have you been all the time? Jeg vet ikke om han tror at det er her jeg bor. Jeg sa jo at jeg hadde vært i Norge, men.... Jeg har møtt så mange av mine venner allerede, og alle er så utrolig vennlige og blide. I kveld,-fredag, skal vi opp til Deheisha og møte flere fra Nisreens familie. Hun fortalte imidlertid at de har sluttet med den felles fredagsgrillingen. Livet inne i leiren er for uforutsigbart og vanskelig nå. Vi reiser nå opp dit en tur, treffer sikkert flere. De pleier å komme innom mor Amira så ofte som mulig. Hazem kjører oss. Han er tryggheten selv. Da jeg traff han i går lurte han på hvorfor jeg hadde vært her et helt døgn uten å kontakte ham.                        Jeg har fått dawali.  Jeg har fått makloube. Jeg har blitt lovet shis barak. Alle de beste palestinske yndlinsrettene mine. Meg fattes intet.

Flyktninger

Amira er flyktning. I 1948 flyktet hun fra landsbyen Jeremia da jøødene kom og deklarerte at de var de rettmessige eierne. Amira havnet etterhvert i Deheishe camp. Der bor hun fortsatt. Gammel og meget skrøpelig. Hun ligger til sengs. Nå invaderes leiren hver natt av israelske soldater som kaster tåregassgranater, noen med svært giftig innhold. Gassen siver inn over alt, lufta blir vanskelig å puste. Amira har ingen steder å gjemme seg. Når nattens angrep er over, bærer Amiras familie henne ut av huset, der klarner lufta fortere enn innendørs. Noen ganger må hun sendes til sykehuset for å få hjelp. Overlever hun neste natt? Vil en av hennes barnebarn bli angrepet og skutt i natt? Jeg kjenner dem alle. Mange ungdommer. Vil de bruke kniv, kaste stein? Hvordan ville mine barnebarn reagert i samme situasjon?  Ungdommene opplever stadig at venner blir skutt, skadet, arrestert. Hva er "riktig" reaksjon? Hjemme snakker politikerne om - et balansert bilde av situasjonen-. De skulle vært tvangsendt hit og vært med på å bære Amira ut og inn av det lille utette, gamle huset i leiren. 

Øyenvitner

Lille Hala er død. 6 og et halvt år gammel. Jeg husker ikke om jeg har skrevet om henne på bloggen før, men jeg vet at jeg har skrevet om henne i HA og i Palestinanytt. Jeg traff lille Hala etter siste krigen i Gaza. Hun var skadet i ryggen, og hadde mistet evnen til å snakke pga. voldsomme traumatiske opplevelser ved krigen(les masakren) i Gaza. Jeg møtte henne på sykehuset her i Beit Jala og strikket rosa raggsokker til henne. Mitt ørlille håpløse bidrag. I dag har jeg fått vite at hun døde. Ryggmargen var ødelagt, hun var gjennom flere operasjoner, men det endte med at hun fikk koldbrann i begge bena og døde. Lille vidunderlig vakre og totalt uskyldige Hala. En av tusenvis av ofre for dette vanviddet. Jeg gråter. Mest for Hala, men for alle uskyldige liv som drepes i denne massakren som stadig pågår her nede.                  Hver eneste natt kommer det soldater inn i Aida camp og Deheishe camp. Med giftig tåregass, med geværer, med arrestordre. Jeg har vært her nede jevnlig i over 7 år nå, men aldri, aldri har det vært så ille som nå.                                              Min venn kelneren Mahmoud ( som ga meg verdens største bamseklem da vi møttes i dag), fortalte at han hadde gått i koma for noen få dager siden, og blitt sendt på sykehus i ambulanse. Mahmoud bor i Aida camp, og hadde blitt utsatt for så mye giftig tåregass dé siste uka, at lungene kollapset. De fikk renset han opp igjen, i dag var han tilbake på jobb. Mahmoud ble skutt av israelské soldater den første gangen da han var 10 år. 7 cm unna hjertet traff kulen. Neste gang var han 12. Skutt i ryggen. 15 år ble han arrestert og fengslet 1. Gang. Slik fortsatte det. Han har en liten sønn.  Mahmoud sier til oss: jég vil ikke at min sønn skal bli som meg, en sint ung mann. Jeg vil lære han at kviver og tåregass og geværkuler ikke løser noen problemer. Min ungdom ble ødelagt, jeg vil ikke at min sønns liv skal bli ødelagt. MEN, sier Mahmoud, hvis israelerne dreper min mor ,min kone eller min sønn, da vil jeg gjøre dét jeg kan for  å drepe igjen. De tar vel meg først, men ok.                      Slik er det her nå.

Tilbake

Den 15. mars satte jeg endelig foten på palestinsk jord i gjen etter nesten ett år i Norge. Min kjære venninne  Kirsti og jeg hadde en behagelig og stressfri tur nedover. Jeg får jo ekstraservice på flyplassene pga krykkene mine, og det er både nødvendig og bekvemt. På Ben Gurion kikket passkontrollereren på passet og på meg, og spurte " how long are you going to stay this time? Hun var fornøyd med svaret- easter sunday- så da fikk jeg den nødvendige lille lappen som gir meg lov til å bli i inntil 3 mnd. Det var det. Mis muskele!,  Vi skulle bli hentet av en venn av en venn av Sami, og det ble vi. Sjåføren er palestiner fra Jerusalem, og turen gikk fort og greit helt til vi kom til Al mahal og fotballstadionet. Der kjørte han feil,- aldeles feil, og jeg forsto jo raskt at han ikke hadde peiling, men jeg sa ikke noe, det kunne jo være endringer i veisystemet som jeg ikke kjente til. Nå ja, halveis til Hebron skjønte han det nok selv, og begynte å tråkle. Og tråkle. Og tråkle.  Fyren hadde aldri vært i Betlehem før, så også inne i byen var han blank. Jeg tillot meg å vise vei her inne, men han stolte ikke på det, og spurte seg fram flere ganger. Ja, ja. Vi hadde avtalt pris, så det var ikke vårt problem at han fikk sightseeing på Vestbreddeb og i Betlehem i samme slengen.                                                                                   Hotellet vårt var engang lite og sikkert pent. Nå er det lite og nedslitt og sånn passe rent, men beliggenheten er upåklagelig ( like ved Manger square), det er heis, varmt vann og internetttilknytning. Hva mer trenger vi vel?                              Kirsti og jeg spiste middag på the Square, hilste på Afran og Samar, drakk portvin rett fra flaska i mangel på glass, og tok en tidlig kveld. Det er steinkaldt her, men våren er visstnok like om hjørnet.         Fortsettelse følger.