onsdag 16. mars 2016

Øyenvitner

Lille Hala er død. 6 og et halvt år gammel. Jeg husker ikke om jeg har skrevet om henne på bloggen før, men jeg vet at jeg har skrevet om henne i HA og i Palestinanytt. Jeg traff lille Hala etter siste krigen i Gaza. Hun var skadet i ryggen, og hadde mistet evnen til å snakke pga. voldsomme traumatiske opplevelser ved krigen(les masakren) i Gaza. Jeg møtte henne på sykehuset her i Beit Jala og strikket rosa raggsokker til henne. Mitt ørlille håpløse bidrag. I dag har jeg fått vite at hun døde. Ryggmargen var ødelagt, hun var gjennom flere operasjoner, men det endte med at hun fikk koldbrann i begge bena og døde. Lille vidunderlig vakre og totalt uskyldige Hala. En av tusenvis av ofre for dette vanviddet. Jeg gråter. Mest for Hala, men for alle uskyldige liv som drepes i denne massakren som stadig pågår her nede.                  Hver eneste natt kommer det soldater inn i Aida camp og Deheishe camp. Med giftig tåregass, med geværer, med arrestordre. Jeg har vært her nede jevnlig i over 7 år nå, men aldri, aldri har det vært så ille som nå.                                              Min venn kelneren Mahmoud ( som ga meg verdens største bamseklem da vi møttes i dag), fortalte at han hadde gått i koma for noen få dager siden, og blitt sendt på sykehus i ambulanse. Mahmoud bor i Aida camp, og hadde blitt utsatt for så mye giftig tåregass dé siste uka, at lungene kollapset. De fikk renset han opp igjen, i dag var han tilbake på jobb. Mahmoud ble skutt av israelské soldater den første gangen da han var 10 år. 7 cm unna hjertet traff kulen. Neste gang var han 12. Skutt i ryggen. 15 år ble han arrestert og fengslet 1. Gang. Slik fortsatte det. Han har en liten sønn.  Mahmoud sier til oss: jég vil ikke at min sønn skal bli som meg, en sint ung mann. Jeg vil lære han at kviver og tåregass og geværkuler ikke løser noen problemer. Min ungdom ble ødelagt, jeg vil ikke at min sønns liv skal bli ødelagt. MEN, sier Mahmoud, hvis israelerne dreper min mor ,min kone eller min sønn, da vil jeg gjøre dét jeg kan for  å drepe igjen. De tar vel meg først, men ok.                      Slik er det her nå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar