Skole igjen

I dag har jeg fra hotellvinduet bivånet skolestarten på Terra Santa boy school. Elevene har hatt en friuke pga. el Eid. De første kom kvart på sju, og begynte straks å spille fotball. Så økte det på med store og små, og da de skulle starte klokka halv åtte, var de fleste av de 1500 på plass.   Her var det orden, gitt! Etter at noen sa noe i en høytaler, stilte alle seg vakkert opp på rekke og rad med skolesekken på bakken foran seg. Klassevis. Så holdt rektor en tale, mens alle sto som tente lys, og sermonien ble avsluttet med musikk og nasjonalsangen. ( Bi Lædi). Da var det rett i ryggen og hendene samlet bak. Ittno tull. Det er lenge siden vi hadde det slik, men var det så aldeles dumt, mon tru? Jeg så alt fra orkesterplass 4 etasjer opp, og traktet meg en god kopp kaffe, men nå tutler jeg vel ned i senga igjen en stund. Siste dag i Bethlehem for denne gangen.

Familiegjenforening

på lørdag kom Kjetill ektefelle samt Kjetil kollega. På mandag kom Martha. Fint å være sammen. For Kjetil kollega(av Kjetill) har det nok vært enormt tette dager. Han reiser tilbake allerede på torsdag, og ville gjerne rekke -alt-,og vi ville gjerne vise han alt. Så, da blir det rimelig mange ting og mange inntrykk stabla på hverandre. Så langt har vi rukket over en masse, men Hebron og Deheishe flyktningleir på en og samme dag, kan ta pipen av de fleste.....                   I morgen, onsdag, har de tenkt seg på maratontur nordover. Jeg blir her.             Martha kunne forøvrig bli bare ei natt, så var det tilbake til Jordan for henne.        Bethlehem og hele Palestina preges av skolefri og tildels ferie for andre pga. Eid, den store muslimske høytiden. Det er mot normalt mye folk ute i gatene på kvelden, ungene har på seg sine nye klær og har fått penger- noe som tilsvarer våre julegaver. Folk besøker familie og venner, lammet er slaktet. Eid er altså til minne om at Gud ba Abraham om å ofre sin førstefødte sønn Ismael, og Abraham var villig til det. Da sendte Gud et lam til Abraham slik at han kunne ofre det i stedet for sønnen. Vi har nøyaktig den samme historien  i Bibelen, men der er det Isak som er sønnen som skal ofres. Ismael er, også ifølge Bibelen, Abrahams sønn, men moren er trellekvinnen Hagar, og ikke Sara.  Det var dagens leksjon for event. ikkevitere. Nåja, lammeslakting er altså viktig her hos muslimene i Palestina. I dag fikk vi også noen ekstra flotte fylte småkaker til dessert. De tilhører den kristne tradisjonen her. De kristne bruker kakene bare til påske. De symboliserer Jesu lidelse og død, men fungerer helt utmerket til muslimsk el Eid. This is Palestine.

Hva skjer?

Jeg har hatt en lang prat med Baha i dag. Hva skjer her, hvordan utvikler folk seg? Hvordan opplever de seg selv? Jeg skal prøve å komme med noen refleksjoner.                                                 - Menneskene er ufrie. Selv om de ønsker å fremstå som selvstendige og voksne, så er de helt underlagt israelsk makt. De begynner åføle seg som det de blir behandlet som: uverdige, unødvendige, uanstendige. Når de (heldige) hver morgen står i kø ved sjekkpunktet for å komme seg inn til Jerusalem og på jobb, så handler det om En ting: å komme seg gjennom, tjene penger til seg og familien, droppe omsorg og kødannelse og høflighet. Når de år etter år har blitt trakkassert og hundset, så mister de selvrespekten og troen på egenverdi. Livet selv blir uten særlig betydning, for fra makthvernes ståsted så har de ingen som helst verdi. De blir behandlet som dyr, og begynner å se på seg selv som dyr. Jungelens lov hersker. De blir et resultat av israelsk syn, eller med et annet uttrykk; selvoppfyllende profetier; - ja, vi er vel som dyr, da. Hjernevasking kalles det også. Det er lett å begripe, men utrolig trist.

Dagen derpå

Det kjennes å gå gatelangs i Hebron i timesvis sammen med 4 timers bilkjøring. Ja, alt har side sider. I dag skriver jeg mest fordi vi igjen har internett i heimen!!! Jeg har  klaget min nød til Mike, som er venn med huseieren, og antagelig var det det som gjorde utslaget. Nå har vi nettadresse nummer 5, lurer på hvor lenge den funker....                     Den samme Mike, gammel venn og butikkeier, er bekymret for hva som skjer med mentaliteten blant palestinerne her. Folk har blitt så aggressive, har kort lunte, glemmer gamle verdier, blir radikalisert... Han har sikkert rett. Livet her er jo helt på trynet på mange måter. Noen venner, palestinske og internasjonale, hadde tenkt seg ned til Dødehavet på fredag. De ble stoppet på et nytt sjekkpunkt underveis. Hvor skal dere? Hvorfor det? Dere må være borte fra Dødehavet før klokka 4, etter det er det forbudt for palestinere til mandag. Har dere tenkt å grille? Ja. Det er forbudt. Hvorfor det? Det ER forbudt. Har dere tenkt å røyke vannpipe, har dere en slik i bilen? Ja. Det er forbudt? Hva?? Hvorfor? Det ER forbudt. De gav opp og reiste inn til Jeriko istedet. Dette er Palestina. Jeg har ingen problemer med å forstå at dette gjør MYE med folk. År ut og år inn. Sjekkpunktet jeg snakket om, er nyetablert, og langt inne på palestinsk område. Hva så. Makta rår. 80 % av de israelske jødene støtter Netanyahu. Framtida ser dyster ut. Sov godt der hjemme i trygge Norge. Jeg lengter hjem nå.

Hebron

I dag har Amani og jeg vært i Hebron, - to ganger. Utgangspunktet var altså at Amani ønsket å kjøpe tøy til ungene der nede, det skulle være billig, og selvsagt et mye større utvalg enn her. Hebron har visstnok ca. 300000 innbyggere. Vi dro. Downtown Hebron, handlestrøket, er stort og har en mengde digre rundkjøringer med 6 eller 8 gater ut fra hver. Hazem slapp oss av, og etter en drøy time hadde vi funnet vakre, om enn ikke billige klær. Så kafebesøk før vi dro nordover igjen. Sa far, so good. Vel hjemme viste det seg at klærne til tre av ungene var for små. Tenk, tenk. Vi bestemte oss omsider for å reise tilbake i efta. Tilbake til Hebron, en times kjøring. Amani trodde hun visste hvor forretningen var. Men, neida. Vi hadde ikke fått kvittering, klærne eller bæreposene fortalte oss ingenting, så vi begynte å lete etter den lille sjappa i en av de ørten gatene som gikk ut fra de ørten rundkjøringene. For å gjøre en laaang historie kort: vi fant ikke igjen butikken. Amani var mildest talt oppgitt, og forkynte at hun aldri mer i livet skulle sette sine bein in Hebron. Nå er jeg vel hjemme og drikker hvitvin. Om en stund vil vi le av det.                                                         Det har dessuten skjedd et mord her i byen i dag, en ung palestiner  har drept en annen ung palestiner med kniv. Trist, trist. Jeg vet ikke noe om omstendighetene, men føler meg ikke redd. Dessverre skjer slikt over hele verden, også i Norge. Ingen vil meg noe vondt her.

Fortsettelse....

Hvem var den dumme dama som definerte deres underholdning. Dumt, og uhøflig. Det eneste gode er at de i alle fall får noe nytt å snakke om. ...

Abonjim

Abonjim er en liten landsby blant mange andre ligger i ei åsside litt utenfor Bethlehem. En liten samling av hvite sandstenhus mellom steiner og sand, og med ett og annet mandeltre eller buskvekst. Det finnes en moske, to barneskoler og en kiosk som selger snop, men ingen butikk. Grønnsakbilen kommer iblant, og innimellom går det en service( åtteseter) inn til Bethlehem, men ingen fast rute. Etter mørkets frembrudd parkeres servicen..                                                   Utsikt har de der oppe i lia, både til Herodion og -selvsagt- til jødiske kolonier. De gror også her opp som paddehatter.                                        Her oppe leves livene slik de alltid har gjort. Jo, folk har strøm og vann og mobiltelefoner, men da er vel det meste sagt.                                Vi besøkte en familie som består av 2 søstre,2brødre med respektive ektefeller, skolebarn, arbeidsledig ungdom, stemødre, fettere og desslike. Internett hadde de ikke, selv om muligheten var der. Hvorfor ikke? Nei, de hadde nå ikke opplevd behov for det foreløpig, så da så. Husene var halvferdige. 2.etasje sto og manglet det meste av vegger og innredning. De manglet penger til fullføring.. Da vi kom, var kvinnene alene hjemme. De er sammen mye av dagen, og gudene må vite hva de bruker tida til. Hus og barn, javel, men så? Ikke vet jeg, men i denne lille flekken av Guds karrige jord må det da bli en del slarv og tomprat. Her skjer det ingen verdens ting. Hit kommer ingen. Alle er muslimer. Kvinnene ifører seg sin hijab selv om de bare skal fem meter inn til svigerinnens dør. Alltid. Jeg spør hvorfor? Tja, dt er nå slik det er. Ute er det 40 grader i sola. Takk og lov for vifta inne som gjør det levelig å puste.                             Ungene høster mandler fra treeet utenfor. Knuser dem meg steiner,og rekker meg smilende en håndfull.              Så er det lunsj. Kylling og ris(!), dawali, yoghurt og noen få, men saftige kjøttbein av lam. Jeg forsøker å ikke være for grådig for lammebeina.               Kvinnene, alle unntatt Amani, snakker bare arabisk, men det er jeg vant til, det er ok. Jeg lytter, reflekterer, leker litt med ungene. Amanis yngste søster er ugift og uten jobb. Hun har aldri vært i Israel, ei heller noe annet sted utenfor nærmeste omegn. Hvorfor tenker jeg at hun må ha et kjedelig liv? Hvem definerer ET GOD LIV?                                                  Søren dytte, nå har jeg fornærmet folka. Tven sto på, og de viste en av disse utallige tyrkiske såpeoperanene h or alt består av nærbilder av rike kvinner som i full makeup gråter sildrende inn i kameraet, og eller smilende erklærer sin evige kjærlighet. I nærbilde, eller under en balkadin av silkedraperier.  Jeg kunne ikke la være å smile diskret, men gjorde det garantert på feil sted. Kvinnenes ansikt ble stramme. Hvem var det dumme .

Internett!!

Hele uka har gått uten at jeg har fått ut noe som helst på bloggen. Delvis er det latskap, men en svært viktig årsak er at nett- tilkomblingen her i heimen har vært mildt sagt ustabil. Jeg har vært inne på nettet andre steder, men da blir det bare for korte perioder. Nå ser imidlertid  nett-fremtiden lysere ut her i Salisien street 49. Jeg bor i en trang og smal bakgate, tvers over veien ligger International Nativity Museum (hvor jeg ikke har vært), og like bak meg den eldgamle Syrien arameic church(hvor jeg heller ikke har vært) . Jeg er ikke flink til å ta meg til ting når det er veldig varmt og jeg er veldig energiløs. I morgen,derimot, skal jeg/vi til Hebron og handle barneklær til Al Eid-feiringen som snart begynner. Før det skal jeg fortelle om en landsby jeg besøkte her en dag.