Abonjim

Abonjim er en liten landsby blant mange andre ligger i ei åsside litt utenfor Bethlehem. En liten samling av hvite sandstenhus mellom steiner og sand, og med ett og annet mandeltre eller buskvekst. Det finnes en moske, to barneskoler og en kiosk som selger snop, men ingen butikk. Grønnsakbilen kommer iblant, og innimellom går det en service( åtteseter) inn til Bethlehem, men ingen fast rute. Etter mørkets frembrudd parkeres servicen..                                                   Utsikt har de der oppe i lia, både til Herodion og -selvsagt- til jødiske kolonier. De gror også her opp som paddehatter.                                        Her oppe leves livene slik de alltid har gjort. Jo, folk har strøm og vann og mobiltelefoner, men da er vel det meste sagt.                                Vi besøkte en familie som består av 2 søstre,2brødre med respektive ektefeller, skolebarn, arbeidsledig ungdom, stemødre, fettere og desslike. Internett hadde de ikke, selv om muligheten var der. Hvorfor ikke? Nei, de hadde nå ikke opplevd behov for det foreløpig, så da så. Husene var halvferdige. 2.etasje sto og manglet det meste av vegger og innredning. De manglet penger til fullføring.. Da vi kom, var kvinnene alene hjemme. De er sammen mye av dagen, og gudene må vite hva de bruker tida til. Hus og barn, javel, men så? Ikke vet jeg, men i denne lille flekken av Guds karrige jord må det da bli en del slarv og tomprat. Her skjer det ingen verdens ting. Hit kommer ingen. Alle er muslimer. Kvinnene ifører seg sin hijab selv om de bare skal fem meter inn til svigerinnens dør. Alltid. Jeg spør hvorfor? Tja, dt er nå slik det er. Ute er det 40 grader i sola. Takk og lov for vifta inne som gjør det levelig å puste.                             Ungene høster mandler fra treeet utenfor. Knuser dem meg steiner,og rekker meg smilende en håndfull.              Så er det lunsj. Kylling og ris(!), dawali, yoghurt og noen få, men saftige kjøttbein av lam. Jeg forsøker å ikke være for grådig for lammebeina.               Kvinnene, alle unntatt Amani, snakker bare arabisk, men det er jeg vant til, det er ok. Jeg lytter, reflekterer, leker litt med ungene. Amanis yngste søster er ugift og uten jobb. Hun har aldri vært i Israel, ei heller noe annet sted utenfor nærmeste omegn. Hvorfor tenker jeg at hun må ha et kjedelig liv? Hvem definerer ET GOD LIV?                                                  Søren dytte, nå har jeg fornærmet folka. Tven sto på, og de viste en av disse utallige tyrkiske såpeoperanene h or alt består av nærbilder av rike kvinner som i full makeup gråter sildrende inn i kameraet, og eller smilende erklærer sin evige kjærlighet. I nærbilde, eller under en balkadin av silkedraperier.  Jeg kunne ikke la være å smile diskret, men gjorde det garantert på feil sted. Kvinnenes ansikt ble stramme. Hvem var det dumme .