Dagen derpå

Det kjennes å gå gatelangs i Hebron i timesvis sammen med 4 timers bilkjøring. Ja, alt har side sider. I dag skriver jeg mest fordi vi igjen har internett i heimen!!! Jeg har  klaget min nød til Mike, som er venn med huseieren, og antagelig var det det som gjorde utslaget. Nå har vi nettadresse nummer 5, lurer på hvor lenge den funker....                     Den samme Mike, gammel venn og butikkeier, er bekymret for hva som skjer med mentaliteten blant palestinerne her. Folk har blitt så aggressive, har kort lunte, glemmer gamle verdier, blir radikalisert... Han har sikkert rett. Livet her er jo helt på trynet på mange måter. Noen venner, palestinske og internasjonale, hadde tenkt seg ned til Dødehavet på fredag. De ble stoppet på et nytt sjekkpunkt underveis. Hvor skal dere? Hvorfor det? Dere må være borte fra Dødehavet før klokka 4, etter det er det forbudt for palestinere til mandag. Har dere tenkt å grille? Ja. Det er forbudt. Hvorfor det? Det ER forbudt. Har dere tenkt å røyke vannpipe, har dere en slik i bilen? Ja. Det er forbudt? Hva?? Hvorfor? Det ER forbudt. De gav opp og reiste inn til Jeriko istedet. Dette er Palestina. Jeg har ingen problemer med å forstå at dette gjør MYE med folk. År ut og år inn. Sjekkpunktet jeg snakket om, er nyetablert, og langt inne på palestinsk område. Hva så. Makta rår. 80 % av de israelske jødene støtter Netanyahu. Framtida ser dyster ut. Sov godt der hjemme i trygge Norge. Jeg lengter hjem nå.