Tull og ball

Som dere vel lurer på; nei, jeg har ikke fått dysleksi. Det er noe tullball med bloggsida mi nå som gjør at jeg ikke får redigert og retta feil. Beklager alle skrivefeil og underlige avslutninger! Forøvrig blir jeg himla bortskjemt av alle her,- går fra selskap til selskap.. Israelske myndigheter er "snille" pt. Det er mange palestinere som får lov å reise inn til Jerusalem nå pga. Ramadan. Er det noen sak....
Jeg får vel ta kvelden nå, men dette er den beste tida på døgnet,- gradestokken har karret seg såvidt under 30 grader og det er en liten bris i lufta.

Mer bryllup

Festen ble holdt på Le Royal, et selskapslokale med plass til 600(?) Det ble i hvertall fullt der. Bordene var fylt med alskens god mat, og da kelneen kom og spurte om jeg ønsket øl til mate, øynet jeg håp. nbid, har dere det? Wine? vin?? Nix, ingen nbid. Ville fruen ha øl eller arak eller wiskhey? Det ville fruen ikke. Altså Sprite enda en gang.

bryllup fortsettelse

Palestinske brylluper er stappfulle av tradisjoner, det være seg muslimske eller kristne.Jeg vet egenterlig ikke hva som skjer hjemme hos brudens familie, jeg har begge gangene vært brudgommens gjest. Hjemme hos brudgommen samles de nærmeste ( også jeg,da) for å synge og danse og drikke kaffe OG beundre hverandres kjoler. Vi fikk besøk av trommeorkester som satte lyd og liv til forsamlingen.  Brudgommen ( Basel) hentet så bruden i hennes hjem, og vi hang på slep i mange biler. Hos henne var det mer trommeorkester og mere halloi før bruden ( Rana) kom ut ved sin fars arm. Svart Mercedes med sotfargete ruter og dekorert med blomster, ventet på paret og så var det kortesje til( den ortodokse) kirken hvor vielsen fant sted. Tre prester. Intet mindre. Etterpå var det fotografering,- MYE fotografering, til og med veldig mye fotografering før turen gikk videre til en helt alminnelig leilighet i 3. etasje, og jeg ikke skjønte bæra hva vi skulle gjøre der i 10 minutter før vi forlot åstedet og dro på fest. Først etterpå fikk jeg forklatingen: Leiligheten var brudeparets nye hjem- den skulle vises frem til all  folket

BRYLLUP!!

Rana og Basel skulle gifte seg. Det har vært bestemt lenge. For tre år siden traff de hverandre, i fjor sommer ble forlovelsen feiret, nå skulle de gifte seg.
Raja, -Basels far og min husvert, -hadde i denne perioden bygget hus/leilighet til paret.
Både Rana og Basil hadde unnagjort sin universitetsutdanning på bacchelor- nivå. Her går alt i "riktig" rekkefølge.De er begge kristne.
I Palestina betyr det i denne sammenhengen at de følger de palestinske tradisjonene,- det er svært mye likt hos muslimske og kristne når det handler om bryllup.

To ting skiller religionene: Selve inngåelsen av ekteskapet ( hva må gjøres/sies/avtales for å være lovlig viet) OG det faktum at de kristne drikker alkohol( ganske så mye) når de feirer noe.Hos muslimene er det vann og Cola. Resten er likt såvidt jeg kan bedømme, da er det pengene som er den begrensende faktor eller ikke hos begge parter. 
Nå har jeg vært i både muslimsk og kristent bryllup, og når sant skal sies så opplever jeg det først og fremst som en konkurranse om den flotteste kjolen(e). Her er det meget viktig å se og bli sett!!
Kvinnene trenger minst to kreasjoner; en for hennafesten -som er den palestinske varianten av utdrikkingslag, men uten rølp,- og så en annen kjole til DEN STORE DAGEN.

Amira

 Adam, Amira og undertegnede. Amira er ca. 90 og flyktning fra 1948. Hun har aldri fått vende tilbake til Jeremiah, landsbyen hun flyktet fra.Hun har hatt slag og mistet taleevnen samt mange andre funksjoner. Stort sett er hun sengeliggende. I blant blir hun lempet/slept/båret ut av huset for å være med på familieselskap. Antagelig kjenner hun igjen meg. Hun tar etter handa mi og kommer med noen lyder iblant. Often er hun sint for ett eller annet, men hele storfamilien kappes om å være hos henne og gi omsorg.

litt bilder

fra Deheishe

mat på gamlemåten

klar til bryllup

Søndag.

Uten internett skrev jeg et laaangt bloginnlegg som jeg trodde var lett å overføre til bloggen min. Å nei, da. Jeg er ei ku når det gjelder data.
Kanhende vil innlegge dukke opp senere ( hvis jeg får hjelp) Det handla om siste dag i Jordan + turen hit til Palestina. Kort-kort versjon::45 grader pluss på grensestasjonen nede ved Dødehavet,- telefonproblemer, Hazan hentet meg,- sent, men godt i seng hos Nisreen i Betlehem.

Nisreen er muslim og overholder Ramadan, men heldigvis synes hun det er greit at jeg både drikker og spiser. Skjønt, spising blir det uansett lite av på dagen,- det er svært varmt her.Etter at det er forkynt fra minareten at dagens faste er over ( sånn cirka halv åtte), og ordene Allah Akbahr ( Gud er stor) er ropt ut, begynner dagens ene måltid. Det er STORT!! Torsdag kveld var alle i Nisreens familie samlet oppe i Deheisha. Jeg tror vi var 50-60 stk. En kjempegryte sto og putret over levende ild. I tillegg fantes x antall fat med alt av salater og ris og brød og grønnsaker og humus +++. Etter på var det kaffe, te og søtsaker.Litt utpå kvelden satte 6 voksne og to barn seg inn i en bil og dro via her og der hjem til Nisreen. Der fortsatte festen, bare med et mindre antall. Jeg klarte meg en stund før jeg sjangla til køys akkopangert av glade stemmer fra verandaen og fra byen ellers.
 Ikke skjønner jeg hvordan de orker det! De fleste skal på jobb dagen etter. Nisreen som er lærer, har sommerferie, resten må få samfunnet til å fungere. Riktignok er mye stengt under Ramadan, men dagligvarehandlerne og mange ellers har stor omsetning. Og så er det altså godt over 30 grader i skyggen!

Fredag formiddag var jeg oppe hos mine gode venner i Jabal Al Mawaleh. Tvillingene som ble født sist jeg var her, var nå noen herlige runde og blide og oppvakte guttebarn på snart seks mnd. De de storsøsknene deres på 4 og 6 ønsket meg velkommen med klemmer og smil og hopp og dans: Elda, Elda. Godt, godt å være tilbake.

På kvelden var det bryllup, så Nisreen var frisør og kosmetolog og slikt og gjorde meg "vakker" til den store festen.