Hjemme på Hamar

Hjemme igjen. Flyplassen i Tel Aviv gikk greit, ikke mye juging. Lørdag er helligdag for jødene, ingen EL Al fly er på vingene. Jeg tror også at mange av sikkerhetsfolka var innleid,- spesielt lure var de ikke i spørringa si.Bra for meg. Det faktum at jeg ha en datter som jobber på ambassaden i Amman, virker,- tja,-det virker som om det demper utspørringen. Er de redde for å herse med en "diplomatmor"???? Frøkna vår er jo ikke diplomat, da,- men det er en annen sak.
Grei tur, men jeg kjente godt hvor sliten og kjørt jeg var både i kropp og sjel.
På Gardermoen sto Kjetill og ventet med varm bil. Brrr, så kaldt dette landet er! Samtidig, vel hjemme på Hamar mens han tente lys og fyrte i peisen og jeg kjente varmen og freden spre seg, kjente jeg så stor takknemlighet over å bo i Norge og ha ALLE godene som palestinerne mangler.
Jeg er så heldig som ble født i dette hjørnet av verden, og jeg er også så heldig at jeg kan få bruke mye av min tid ( 4 mnd. i år) sammen med mine utrolige palestinske venner. Vi snakkes. Nå skal vi snart markere Palestinas dag- 29.11, og følge med på avstemmingen i FN. Vet dere at palestinerne ble beskrevet første gang av historieskriveren Homer? ( filistrene) Det er en sånn ca. 5000 år siden. Joda, Palestina finnes.

24.11.12

Avreisedag. Godt og også rart. Jeg er sliten nå. Gruer meg selvfølgelig til utspørringen på flyplassen.
Kjenner at jeg ønsker meg hit i igjen, så hvis Vår Herre gir meg dager, så..
Jeg vil nok fortsette å skrive litt i tida som kommer, det skjer stadig ting her nede som jeg vil prøve å sette ord på.
Men- klokka 13.00 i dag kommer bilen og henter meg, klokka 17.00 er det avreise Riga.
Takk for følget!
Det er våpenhvile her,- takk og lov,- men ikke frihet, ikke rettferdighet, ikke likeverd.
Vi får prøve hver for oss, etter fattig evne,- å fortsatt tale og virke for palestinernes sak. De fortjener det.

Oliven og agurker og laaang tur uten radio.

En underlig tittel, . jeg vet. I dag tidlig reiste Baha, sjåfør og landbruksingeniør Mhammad og jeg avgårde for å vurdere olivenplanter til neste sesong. Baha sa i forrige uke at vi skulle til Jordandalen, OK. Nordover bar det, men vi svingte ikke av et eneste kryss retning f.eks. Jerico. Det varte og det rakk,- jeg ville jo østover i hue mitt, og slik som veiene snor seg rundt alle bosettingene,- klarte jeg ikke helt å følge med, og følte meg rimelig bortreist, Da vi omsider så drivhus, grønne åkre og vakkert landbruksland, spurte jeg så Baha om vi var i Jordandalen. Oh no. Vi var oppe i Jenindistriktet, og nærmere muren enn noensinne. Å ja, da så. Godeste Baha hadde glemt å fortelle meg at planene var byttet, det var her oppe vi skulle besøke olivendyrkerne.Ganske snodig; jeg ville jo at vi skulle nord.østover, og så ble det liksom slik inni hue mitt.

Vi besøkte tre ulike olivendyrkere. Hjelpemeg for en lang prosess!! Først tager man en kjerne fra en vill oliven og putter i jord. Vokser/vokser ikke?? De som lever, blir flytta over i ny jord, får gjødsel og hvit plastikkhatt på hodet. Etter en stund blir de podet med romersk oliven, hvis ikke kommer det ikke frukt. Dette kjenner vi fra poding av frukttrær hjemme.

Så er det å vurdere vekst og rotutvikling, styrke, farge.. Alt blir gjort for hånd, en etter en etter 10 10000(?)

Bonde nummer 1 var en fin fyr med en diger produksjon,og utmerkede planer. Nummer 2 var en sleiping som gikk i bukser med press og spisse sko ( jeg forutinntatt, nei!!) Olivene hans hadde nesten ikke rotverk, og det var søplete der, Nummer 3 var trivelig og med fine oliven- helt til Mhammad fant ut at det var en sykdom på røttene..
Lusjtid.
Deretter så vi på veksthus hvor agurkene var gjødslet med restene av olivenpressing, og til slutt på produksjon av rød basilikum,, og SÅ reiste vi østover til Jordandalen. Vi måtte gå gjennom Hamra sjekkpunkt, men ingen problemer
.Hele, absolutt hele Jordansletten er okkupert av jødiske settlement med kjempestore landbruksanlegg/ produksjon. Hebraiske bokstave overalt,bare veien var til for oss, Stengte porter, vakter, Jeg så over til Jordan, og lengtet plutselig etter dattera mi!!
Da vi var hjemme her igjen i 7.tida, var jeg nesten bevisstløs- men jeg hadde ønsket dette selv, så..
Bilradioen sto avskrudd, takk og lov. Fint å  kunne skru av krigen,

I kveld er det Gudskjelov våpenhvile, håper og ber om at den vil vare. Bildene jeg legger ut, er for spesielt interesserte, kanskje unntatt det siste; Av alle ting fant jeg denne boksen på butikken her! Det skal bli kattemat!! NÅ skal jeg sove, sove, sove

hva nå??

Nå er det spesielt å være i Palestina. Krigen raser i Gaza, og vi merker det godt også her på Vestbredden. Jeg/vi var faktisk her nede sist gang det brøt ut krig også, jula 2008. Vi merket det selvfølgelig da også, men det kjennes annerledes ut denne gangen. Nærmere, mer truende.. Kanskje er det fordi jeg nå er mere inni i samfunnet,- snakker med flere, forflytter meg mere,- jeg vet ikke.
Vi lever jo livene våre nå som før,- men.
En familie jeg kjenner godt, har 4 små barn- 6 år-4 år- 2x 9 mnd. Mammaen fortalte at hun og mannen hadde snakket sammen om hva de kunne gjøre hvis de måtte ta med seg ungene og flykte. Hvordan? Hvor? (Besteforeldrene er flyktninger fra 1948)
Slikt gjør inntrykk.
På lokalTV nå i ettermiddag var det reportasje fra området borte ved sjekkpunktet og Aida camp. Kjente steder. Ungdommen kastet stein. Oppe fra det israelske tårnet kom tåregassgranatene.2  ungdommer er alvorlig skadet.
På veg hjem med drosja måtte vi gjennom en ganske stor folkemengde borte på Souq Ashab ( senteret i Beit Sahour). Plakater og fredelig nok, men jeg vet jo ikke om soldatene ville komme. Tidlig i dag fikk jeg en SMS fra en jeg kjenner ( han er fra Aida): Ville jeg møte opp på Manger Square klokka 6, der skulle det være markeringer. Jeg avsto.
Jeg har hørt ordet "3.Intifada" mange ganger det siste døgnet. Ingen vet hva som vil skje.
Det virker på meg som det faktum at en baby oppe på Qualania døde i senga si etter at tåregass kom inn gjennom vinduet, har trigget folk voldsomt. ALLE snakker om uskyldig drepte barn i Gaza og her.

Samtidig: Jeg var oppe hos en nesten nybakt mor i dag, Sønnen- Ahmed- ble født 10.10. I dag kom alle venninnene på barselvisitt. Masse høye hæler og nydelige klær, livlig prat, masse god mat, presanger, te, kaker...
Så fort de var ute av døra, kom nyhetskanalen på.
Slik har vi det.
Jeg skal hjem- de andre må bli.

Krig er forakt for liv, fred er å skape, kast dine krefter inn, døden må tape.

Dagen i går var en rar dag. Vi dro av gårde,- 3 søstre og jeg,- nordover til Jenin hvor vi skulle i henna-party.Første stopp Ramallah hvor søster nr. 4 ++ ble med på følget. Denne nr. 4 søster er den kommende brudgoms mor. Vi lasta inn kurver med snop og blomster og lys etc., og fortsatte gjennom vakre landskap. Det gærne reisefølget mitt sang og prata og gliste, radioen sto på full guffe, damene var klare for henna.Jeg strikka.
Jenin er en samling landsbyer samt en stor flyktningleir,- alt spredt utover dalsidene.

I et stort lokale ventet 100(?) damer på at vi skulle komme med kurvene og lysene og kaste glans over bruden som satt oppe på en tronelignende stol i sin vakre palestinske kjole.Så ble det dans og dans og mere dans til øredøvende arabisk musikk. jeg lurte på når det skulle skje noe mer,- men dett var dett.

Jeg gledet meg med de glade og beundret alle de utrolig vakre broderte kreasjonene og drakk en skvett brus.

Vi hadde hørt litt på nyhetene nordover, og visste at rakettene hadde landet nær Jerusalem, og rykter sa noe om en bosetting som var truffet. Martha og Kjetill sendte bekymrings - SMS.

Etter et par timer snudde vi nesa sørover igjen. Nå sto nyhetene på i bilen hele tida,- de meldte om flere døde, om veisperringer og bråk i Nablus.
Det hadde skjedd noe i Nablus. Vi ble møtt av  israelske soldater, gjenger med palestinsk ungdom og utrykingskjøretøy. Veibanene var fulle av delvis hele og delvis knuste betongblokker som vi måtte zigzake oss i mellom, men ingen stoppet oss. Det var svært liten trafikk på veiene.
I Ramallah stoppet vi for å spise ( +et glass rødvin til meg).Det var rart å sitte ved side av søster2 som bruker hijab og drikke alkohol!!

Neste utfordring var Qualania sjekkpunkt. På veg nordover var det kraftige demonstrasjoner der,- hva nå??
Ikke en kjeft. Vi trillet gjennom og pustet lettet ut. Bare Conteinersjekkpunktet igjen. To soldater, ingen stopp. Pfff!! Tilbake i Beit Sahour. Klokka gikk mot midnatt.
GODT å være hjemme.

KRIG

Så er Gaza igjen førstesidestoff. Ille var det, verre blir det. Det siste jeg hørte nå, var at Hamas ( eller en eller annen fraksjon) hadde sendt en rakett som hadde utløst -fare- signalene i Tel Aviv. Det er skikkelig skummelt, hva vil Israel gjøre nå??? Jeg hørte på intervjuet med Netanyauh for litt siden. I følge han må de bare forsvare seg som best de kan, og de kommer ikke til å la noe eller noen stoppe dem. Bakkestyrker neste??
Jeg hørte dessuten på Barth Eide; og har skjelden eller aldri hørt så utilslørt israelstøtte. Hallo, ser han ikke hva som skjer??
Jeg støtter IKKE noen form for bombing, men igjen er det David/Goliat problematikken: Gaza har ingentig,Israel har alt.
Stakkars folk der nede.
Det er per definisjon ikke langt mellom Beit Sahour og Gaza, men samtidig er det en verden i avstand. Folk er svært opptatt  av nyhetssendingene her, og alle kommenterer de drepte barna, men ellers så rusler og går dagene, så også for meg.

Jeg er buden på henna-party i morgen! Det foregår oppe i Jenin. Jeg har verken vært på henna-party før, ei heller i Jenin,- så det blir fine greier. Hennaparty er altså en jenteting-den kommende brud treffer alle sine venninner og blir dekorert med hennamaling og alle viser frem sin nye kjole og alle spiser og prater og gudene vet hva mer....
Jeg skal reise sammen med en gjeng herfra. Før avreise skal jeg også avvikle et bursdagsselskap,. så detta blir full dag, men langtfra full kvinne,- 0 alkohol.

Jeg kjøpte meg en håndbrodert bluse i går, og i dag slo jeg til med et vakkert fotsidt silkeskjørt + stæsj. Jeg har dessuten lånt meg sko og en liten brodert veske, Jenin- here we come!!

Jeg handla hos ei kjempehyggelig palestinsk dame i dag. Hun hadde bodd 13 år i Malmø, så jeg snakket svorsk. Er selvsagt buden dit på kaffe/te.

Det første juletreet har dukket opp i Betlehem, og i dag hørte jeg en ungegjeng som sang -Jinglebell-, Ja, ja.

Jeg kjenner på meg at jeg må høre på nyhetene igjen....
NB: Kan noen ta et par ord med Barth Eide??

mandag kveld

Så har høsten kommet til Palestina. Ikke at det er så kaldt, men det regner litt og blåser litt og jakka er god å ha. Dyna er tatt i bruk.
Jeg har fredlige dager. Leser strikker, besøker venner, sover..
På søndag var vi på besøk hos noen folk i en annen landsby. De fleste landsbyer ligner hverandre til forveksling i denne delen av landet. Lave hus, en liten hageflekk, noen smale gater, en kolonial eller to,en skole,en moske. Noen åpne plasser med søppel.noen vakre blomster. Alle hus i sandstein, alle med en svart diger tank på taket ( vannreserve). På to sider av landsbyen lå jødiske bosettinger ( uten ekstra vannreserve.)
Alt "som normalt", med andre ord.
Vi ble traktert eller alle kunstens regler og hadde det utmerket, og jeg var kjempestolt da "mine" små tvillinggutter i tur og orden sovna mens jeg bar dem og nynnet -ingen er så trygg i fare- for dem.
Alle trenger litt multikulturell påvirkning!
I dag har jeg kjøpt inn mine siste bestillinger til Norge, så nå skal jeg snart avgårde og sende en dige pakke hjem. Jeg må vel snart begynne å grue meg til Ben Gurion-flyplassen også... Drittsted!!

I Gaza bomber de igjen,- stadig nye liv går tapt.Jeg begriper ikke at Hamas sender avgårde raketter til Israel i hytt og pine!  Heldigvis tar ikke de liv, men det eneste Hamas oppnår, er at IDF gjengjelder så det holder. Spurv skytes med kanoner, og det vet jo Hamas!! Så er det de sjøl som må betale med egne sivile liv. Meningsløst. Jeg husker jeg var på en demonstrasjon her for lenge siden. Martha og Liam var med. Alt gikk fredelig for seg inntil noen unggutter begynte å kaste stein i retning de israelske soldatene som hadde ankommet. ( Ingen traff, avstanden var alt for lang) Både Martha og Liam utbrøt: Å nei, ikke kast stein!! Jeg tenkte at det var vel ikke så farlig fordi avstanden var alt for lang,og ingen ville bli skadet, - så dum var jeg. Steinene var signalet som soldatene hadde ventet på: Snart hagla det med tåregass og gummikuler.
Så- da blir det gjengjeldelsesaksjon - som de kaller det. Jeg hater dette! Israel mottar visstnok 8.5 millioner dollar per dag fra USA, Tallet høres helt meningsløst ut, men påståes å være korrekt.

Så går jeg her da og bysser babyer og nynner for de om -Guds barneskare- og så vet jeg jo slett ikke om de har en framtid... 

Skilsmisser med mer.

Jeg har i de siste ukene blitt fortalt mange tragiske skilsmissehistorier. Ulike historier,- men også veldig like: Den muslimske mann har ALLE rettigheter ved en skilsmisse, kona har ingen. Er hun heldig, får hun beholde barna.

Historie 1: Han var politisk aktiv, og gikk ut og inn ( mest inn) av israelske fengsler.Hun holdt det gående hjemme og fikk bygget et hjem for seg og de etterhvert fire barna.Etter 20 år, takket han for seg. Hun og ungene måtte flytte ut, han flyttet inn i huset med ny dame. Hun bodde tre år hjemme hos sin mor med ungene før hun møysommelig ,- og etter et psykisk breakdown,- klorte seg videre i livet.
Historie 2: Hun hadde utdannelse, han ikke. Han begynte å studere mens hun forsørget de. De planla å kjøpe seg hus, og hun gikk i banken og lånte 50000 dollar. De hadde to små barn. Samme dag som han fikk sin master, tok han pengene + alt annet og gikk.
Historie 3: Paret hadde 4 barn; 4 år, 3 år, 1 år og 4 dager gammel baby da han sa takk for seg.Hun flyttet inn til sine foreldre. Han lagde masse krøll, bl. annet så prøvde han å kidnappe de,- det var politi og redsel og baluba.
Historie 4: Paret hadde kranglet,- hun tok de to ungene og reiste hjem til sin mor. Uken etter var han gift på nytt (!) Hun måtte da flytte inn i underetasjen på deres tidliger felles hus, den nye kona overtok resten av huset.

Som dere jo skjønner, så er dette historier fortalt av henne, eller hennes familie/venner. Likevel, det er mye som er helt på trynet med systemet her.

Mannen får skilsmisse der og da hvis han går til muslimsk råd og sier fra. Det finnes en ordning hvor mannen skal pålegges å betale for ungene, og også for kona hvis undene er små,- men den ordningen er stappfull av hull. Minstebeløp å betale er 300 NIS i måneden, altså 10 NIS om dagen. Med 4 barn får du da tre kroner og femti øre per barn per dag og kan kjøpe alt du ser..
Muslimsk råd består av bare menn.
Hun som blir forlatt, får også stemplet " dårlig kvinne".
Det minner meg sørgelig mye om Norge for 200 år siden.

Selvfølgelig lurer jeg på om de muslimske mennene er så utrolig mye mindre ansvarsfulle enn norske menn. Jeg lurer på om systemet skaper mannen, eller om mannen skaper systemet,- og jeg har ikke svar.

Heldigvis kjenner jeg en mann som er skilt/gift på nytt, men som har de to ungene hos seg på omtrent halv tid, og som betaler for dem pluss for ex-kona og stiller opp med presanger og ekstrautgifter og slikt. Kanskje de fleste er slik? Jeg vet ikke det heller.

Igjen må jeg tenke på min venn Mike da vi diskuterte kvinners rettigheter. Mike er ung og han er kristen. Han sa: Jeg synes jo, og skjønner jo at kvinner og menn skal ha samme rettigheter. Det er bare det at jeg drar på en ryggsekk med hundrevis av gammel tradisjon, den er det ikke lett å kvitte seg med."

Jeg tror forøvrig at de kristne gjør det på en annen måte, dvs. jeg vet ikke om de får skilsmisse??? ( jeg vet at kirkene har mere penger å gi til fattige familier)

Ja, ja. Dette var jo en deprimerende måte å begynne en solfylt dag på. Det er bedre å fortelle at jeg i går hentet en kjempepose med ull-tove-ting som jeg håper at hamarsinger vil kjøpe til jul!  Som jeg har nevnt før, så er produktene laget av psykisk utviklingshemmede.

Det går veeldig smått med "arabiskstudiene" mine, men jeg strikker mye!!
I dag skal jeg ha middagsgjester igjen, biff med løk denne gangen.

På søndag skal noen av oss reise ut til en landsby som heter Abudjeen og besøke folk, mellom andre en ung og kjekk og intelligent kar som er døvstum og analfabet. Han livnærer seg utmerket ved å lage olivensuvenirer, men kan ikke lese og skrive. Opplæringstillbudet for funksjonshemmede her er elendig, alt skjer via veldedige organisasjoner.

Det er meldt regn og kaldere, men fortsatt klarer jeg meg godt uten dyna som ligger i skapet og venter på meg.

Livet er nå.

For snart 3 år siden kom Hussam til Norge som asylsøker, og ble plassert på et mottak i Porsgrunn. Jeg hadde truffet han her i Betlehem før han dro til Norge, så vi gjenopptok kontakten, og han var hos oss noen ganger på Hamar og på hytta.
Hussam har vokst opp i SOS barnelandsby her i Betlehem. Han fikk avslag på asylsøknaden, anket, og fikk nye avslag. Jeg hadde jo ikke noe med det å gjøre, men var enig i avslagene ut fra den lovgivningen vi har, og også ut fra hva jeg personlig trodde var best for han.
I begynnelsen av august var han tilbake her.,og i går møtte jeg en svært så oppegående og fornøyd ung mann. Han har jobb i et ingeniørfirma, han disponerer firmabil, han har via arbeidsgiver fått seg et utrolig koselig lite hus  ( foreløpig med bare litt møbler), og han omgåes venner.
Han har det så bra,- sjøl syntes han at han bare hadde vært borte herfra noen få måneder, nå var han hjemme.
Jo, han savnet mye med Norge også,- det er ikke lett å gå fra et fritt land til et med allverdens restriksjoner,- men likevel. I hans tilfelle er jeg sikker på at dette er det beste.
Vi dro i bursdagsselskap i går kveld, det var en "søster" fra SOS som ble feiret med lasagne og tiramisu under løvverket på en veranda. Jeg ble svart med en typisk palestinsk kommentar da jeg takket for meg og beklaget at jeg ikke hadde med noen presang: "Du har presang, du er en presang!"
Å ja, det er lett å trives her!
Mannen i huset jobber på hotell i Jeriko. Han kunne fortelle om amerikanske turister som ble redde og usikre da de forsto at de ikke var i Israel, men i Palestina. "Det er fali, det"
Ikke så veldig farlig, spør du meg.

Hussams soverom,- med vannseng!

 

Betlehem er overfylt av nigerianere nå. Jeg tror den nigerianske staten/ kirken har subsidiert eller gitt turer hit, uvisst hvorfor.De synes så godt i sine fantastiske klesdrakter.

Lærerne i byen er i delvis streik. De får ikke lønna si, og har jo ingen streikekasse, så det er ikke så lett. Ikke jobbe- ikke penger. Det gjelder stort sett sykefravær også, men de som jobber i det offentelige, får noen kroner i noen dager.
En ung kar jeg kjenner, var i en bilulykke for to uker siden. Han ble skadet, det gikk værst utover skuldre og brystkasse. Han er fortsatt arbeidsufør, og får ikke en krone i inntekt. Han er produksjonsarbeider. Fordi han er flyktning, får han dekket mye av utgiftene til sykehus og leger. Han må imidlertid forskuttere alt sjøl, og så søke om refusjon. Ikke enkelt.
Jeg er svært heldig som er fra et land med gode syke- og pensjonsordninger, selv om det også hos oss er svakheter i systemet.


-De 3 nyomskårne( nyomskjærte?)guttene har det visstnok rimelig bra, men liker ikke å tisse.

-Netanyahu har bestemt seg for å bygge 1213 nye bosetterenheter oppi her.

- Iyad Burnat er på veg til USA!!!!

- Jeg har hatt sovedag i dag, men nå skal jeg komme meg på butikken.

Fet, lat og bortskjemt

Ja, overskriften henviser til meg.Jeg går fra det ene dekkede bordet til det andre, og gjør ikke det skapte grann,- bortsett fra å nyte tilværelsen sammen med SÅ MANGE flotte folk.

I går var det iom el zatun ( olivendagen), så jeg var i Betlehem og så og hørte og prata og spiste og hadde det flott. Statsministeren hadde forlatt åstedet da jeg ankom, men til gjengjeld fikk jeg med meg bl. annet mye fin dabkedans og lunsj med norske ungdommer.

Etterpå var jeg oppe i Deheishe på BBQ. Det er alltid en herlig greie. Fullt av folk, grilling og argile og unger som løper. Lille Adam på 3 ble hysterisk redd i går. Det hørtes en politibil nede i gata, og han fikk hetta. Helhetta. Moren hans forklarte at han tidligere hadde blitt så skremt av folk med uniformer og våpen og ule- lyder ( les soldater), at det ikke var mulig å stoppe han fra å gråte og skrike. Hun forsøkte å fortelle han at politiet var snille og bare ville passe på,men nix. Det er ikke bare, bare å være barn I Deheisha anno 2012.

Gamlemor Amira er fortsatt i live, og har fått tilbake litt talegaver. Hun sa "Elda habibti", og jeg var så glad! Døtrene hennes har dessuten "pyntet henne opp" med å farge hennes sølvhvite hår med hennafarge. Oh Lord.

Jeg har alltid mange unger rundt meg oppe i Deheisa. I går holdt jeg på med en strikking, og de sto nærmest i kø for å lære. Ei av de er superglup,- etter en halvtime strikket hun som en proff. Det er forøvrig samme jenta som jeg har skrevet om før. Hun har en mystisk sykdom som gir noen voldsomme kuler/utvekster i venstre arm og hånd. Det stoppet henne ikke fra å strikke! Etterpå fikk hun vondt, men mammaen sa at det var fint at jenta beveget armen/handa, så nå skulle de kjøpe pinner og garn.

Dagen i dag har vært spesiell. Jeg har for første gang bivånet omskjæring. 3 stykker. Hmm.Jeg får mange tanker. Først: Takk Gud fordi jeg ikke tror at omskjæring er nødvendig og etter Hans lov. Så: det går nok sterilt og ordentelig for seg, men fyttikatta som de skreik! Det er selvsagt dritvondt. ( rensing, klype over fremdratt forhud, avbrenning av forhuden,( laserpenn??) bandasjering.) Mammaene gråt også,- pappaene var stolte(?)
Jeg spurte en mamma om hun tenkte over/ reflekterte om dette var slik det måtte være eller ikke, men hun svarte nei. " This is Islam". Javel. Pappaene sa at det var ikke det at de burde gjøre det, de måtte fordi profeten hadde sagt det, og det var renslig og lurt. Jeg sa hva jeg tenkte, også om omskjæring av pikebarn, og der var vi (heldigvis) 100% enig om at det var en helt forkastelig styggedom.
Etterpå var det kaker og te.
 Jeg tok en del bilder, men velger å ikke legge de ut.
Dagen er over.Jeg har funnet meg et glass vin eller to.

PEENG PÅ BOK OG LITT TIL

Det er vel et par år siden jeg første gang leste om Rawabi, denne superbyen som var planlagt bygget mellom Ramallah og Bir Zeit.
Nå er prosjektet godt i gang.
Bashar al- Masri , heter mannen bak prosjektet. Han ble født i Nablus, bodde en tid i Egypt, utdannet som ingeniør i USA, og dro så til Quatar. Der startet han opp en kjemisk bedrift og tjente MANGE penger på å produsere/selge våpen til USA i den første krigen i Irak. Nå er han multimilliardær.
På 90-tallet flyttet han til Ramallah.
Rawabi er planlagt å bli den første supermoderne palestinske by med plass til 10 000 boenheter, og er kostnadsregnet til 850 mill dollar.
Alt dette høres jo ut som en solskinnshistorie, og kanskje er det det også.
Nå har det seg slik, at planene for byen ligner veeeldig mye på et jødisk settlement,- men, men.
Masris rådgiver er en venn av Simon Peres (?) eller var det en av de andre gutta. OK.Det er mange dyktige folk i Israel. 
Det som er litt spes, er at alle store underleverandører er firmaer som er eiet av den selvsamme Masri.Ikke mye anbud her. Imidlertid er boenhetene beregnet å bli noenlunde rimelige, og noen er også øremerket og subsidiert for folk med store behov og få penger.
Så hvorfor ikke la Bashargutten tjene noen millioner ekstra og gjøre alle glade?
Onde tunger ( blant annet  Boycott diversment santions against Israel), liker slett ikke planene og mener at kontakten og nærheten til Israel er betenkelig, særlig fordi Masri selv har gått sterkt ut og proklamert Rawabi som tidenes nasjonale palestinske prosjekt.
Ikke vet jeg, og samma kan det væra, men det er her som ellers i verden: Penga rår.

Noe som er langt enklere å forholde seg til, er at jeg i går endelig traff Lars Petter som er leder for vennskapbysamarbeidet Betlehem - Sarpsborg! Han har vært her 36 ganger gjennom de siste 15 årene! Nå kom han sammen med en liten gruppe fra Skjeberg Folkehøgskole. De har fått til så mye kreativt samarbeid, folk besøker hverandre,- både ordførere og dødlige, de skaffer penger og har prosjekter og julemesser her nede og.... SÅ mye bra! Hamar har en masse å lære,- jeg må virkelig prøve å sette folka i kontakt med hverandre. Lars Petter kjente forøvrig flere fra Hamar, bl. annet Busterud og Frøysang. I desember kommer det 40 stk, fra Sarpsborg til Betlehem.

Jeg traff han hos Mike og John( hvor ellers?) og vi var alle invitert hjem til Mikes familie på middag. En kjempetrivelig kveld!
Nytt ellers:
 -Iyad Burnad, som skulle (skal) på 2 mnd. turne i Usa, ble stoppet av jordanske myndigheter på grensa. Nå foregår det et intens dimplomati.
-I dag er det olivenfestival i Betlehem, og vi blir beæret med besøk av selveste statsministeren.
-På mandag skal jeg treffe Hussam Burhan, og på tirsdag blir det middag hos Tanya og Jesus.
-Baha og jeg ar planer om å reise til Jordandalen og besøke planteskoler for å se på olivenplanter.
-Soldater og mye uro i Deheishe. Folk blir "tatt ut".
- Jeg har kjøpt billett hjem til den 24. november.

TRIVELIG!!!!

Skype er lurt!
Nå i kveld har jeg "vært hjemme", dvs. - jeg har vært på skype og truffet alle mine face to face. Jeg er ikke noen skypebruker sånn vanligvis, men jamen var det artig!
Det var kakeselskap hjemme fordi Kjetill har bursdag i morgen, og alle var der,- og jeg fikk en god prat med samtlige. Trivelig!!
Imidlertid var det snø og 8 minusgrader på Hamar, så det haster vel ikke så veldig med å vende nesa hjemover...
Alle mine hadde det bra, det er det viktigste. Ett barnebarn manglet på Hamar,- Ingeborg er i Connecticut midt i uværet, men hun er trygg og alt er vel der også,- selv om det både regner og blåser.
Takk Gud så heldig og priviligert jeg er.
Det var kveldens blogg.

Gode dager

Det er en utrolig fullmåne over Palestina. Kvelden er svart og mild.Rundt om i alle hjem, enkle eller flotte,- går livet sin vanlige gang. Klær skal ordnes, mat skal lages, unger skal legges.
Det er siste dag i Eid, i morgen er det jobb og skole igjen. Nå er det "for sent" å slakte. Dagen i dag feires fordi pilgrimene nå forlater Mekka.
I forgårs fikk jeg servert "mænsaf" oppe i Deheishe. Det er utrolig godt, og en av mine absolutte favoritter i matveien. Hovedingrediensene er tynt brød (lefse), ris, lammekjøtt, youghurt. Mmmmm.

I går inviterte jeg til norsk middag! Soppsuppe ( gul trompetkantarell fra Furuberget), skikkelige kjøttkaker med kokte poteter og kålstuing, salat, fruktcoctail med krem og "norsk" kaffe. Alt gikk unna og smakte nok godt for palestinske ganer. Kålstuinga var mest populær, der måtte jeg fram med oppskriften.

Det er ganske artig å kjøpe kjøttdeig. Sammen med tolk gikk jeg til slakteren. Inne i et kjølerom hang okseskrottene på rad. Slakteren fant en dertil egnet kniv.og skar av et passende lårstykke. Det viste seg å være nøyaktig så stort som jeg hadde bedt om,- 2 kg.
Så ble kjøttet delt opp og putta i ei kvern med ønsket finhetsgrad. Ta med en løk, takk! OK. Jeg vil ha det kvernet en gang til, og så litt saltet. OK.

Deretter var det bare å spe og å steke som vanlig!! Gode ble de, og det var utrolig koselig å ha huset fullt av kjøttkakespisende venner!

Den siste uka har jeg vært i veldig god form,- det er så herlig!! Hvis jeg bare holder meg unna oppoverbakker, så er livet helt supert. Jeg er så takknemlig.

Eid al- Adha

Det er høytid i Palestina. Eid al- Adha. Fire fridager for mange,- litt som jula hjemme. Høytiden har en lang forhistorie som jeg bare kjenner brokker av. Imidlertid så minnes man at Abraham ville sjenke sin sønn Ismael(!) til Gud. Likeheten til Bibelen er påfallende- her også.
I stedet så slaktes det nå sauer og geiter over en lav sko. Den siste uka har det hørtes breking og mekring fra alle gårdsrom. I dag er det stille - de fleste dyrene måtte bøte med livet i går morges.
Dyrene slaktes ved at de stikkes i hovedpulsåren i halsen slik at alt blodet renner ut. Blodet blir ikke brukt, det er imot Koranen. Så blir dyret flådd, og parteringen begynner. Stort sett alt blir brukt til mat. Jeg fikk minner om min barndoms juleslakting da jeg bivånet dette i går. - Beklageligvis glemte jeg å ta bilder!!
To brødre sto for slaktinga som skjedde ute på gårdsplassen. Etter partering ble slaktet fordelt i ulike hauger, alle i familien skulle ha sin skjerv, dvs. alle som hadde familie ( les kone). I dette tilfellet ble det 4 hauger som så ble levert til de repektive kvinnene.
Da jeg ankom klokka halv ni, var ungene alt stripynta i sine nye klær, og løp rundt og lekte. Ungene får spise all den snopen de vil denne dagen, og får dessuten litt penger av alle som kommer innom.

Jeg hadde ikke blitt buden hjem til familens datter, og syntes vel det var litt snålt,- de var jo alltid så ivrige etter å ha meg på besøk. Vel, vel, - jeg hadde det bra der jeg var ( hos en svigerdatter).
Etterhvert kom forklaringen: På Eids første dag, er alle kvinnene hjemme. De får i tur og orden,- eller samlet,- besøk av sine mannlige biologiske slektninger og de største barna. Det serveres småkaker og te, samt at kjøtt ( og noe penger) blir overlevert til kvinnen i huset.
Hun jeg var hos, fikk altså besøk av sine 2 brødre med barn, mens mannen - sammen med sine brødre -gikk til sin søster og mor.
Slik var sammenhengen og årsaken til at jeg ikke ble en del av selskapelighetene. Man lærer så lenge man lever.
I dag, på Eids andre dag,- kan kvinnene besøke hverandre.
Vi har alle våre uskrevne regler,- hvem ville vel stikke innom naboen eller en venn sånn midt på julekvelden??

Kan også fortelle at et lam med slaktevekt på omtrent 40 kg, koster 1000 NIS eller deromkring, -2 ukers lønning for en vanlig arbeider.

I dag skal Baha og jeg til slakteren! Jeg skal få kvernet kjøttdeig,- i morgen skal jeg servere norsk middag her for en skokk med folk. Gleder meg veldig, men er ørlite bekymret også, det er ikke lett å finne fram til de råvarene jeg trenger. Irriterende er det også at jeg er totalt avhengig av å kjøpe israelske varer!!!
Rapport følger etterhvert.
I mangel på blodige slaktebilder, legger jeg heller ut et bilde av den vakreste lille 4-åringen i Betlehem.....

Nedtur og opptur

Da olivenplukkinga var på det mest intense forrige uke, ble jeg syk. Pustevansker ++. Legen ga med en mengde remedier samt surstoff, og fortalte/beordret meg til å holde meg langt unna olivenlundene. Kanskje allergi, iallefall astma. Så,- kort sesong for meg i år.Sånn skjer. Etter noen dårlige dager er jeg nå restituert, - jeg gjør som Knausgård og bruker Cortison...
I går rusla jeg meg en tur, helt herlig.Temperaturen her er også mye mer behagelig nå, sol og litt skyer og en behagelig bris.

I går hørte jeg en historie som påstås å være sann( den har ihvertfall gått på TV) Følgende skjedde i en liten landsby sør for Hebron: Ute i en olivenlund gikk noen personer iført arabiske klær. Så ble de angrepet av illsinte bosettere fra nabolagets meget aggressive bosetting. Bosetterne brukte stokker og dælja løs helt til "araberne" rope og huja og ba de stoppe,- de var i virkeligheten israelske soldater på spaning. En brukket arm og mange blåmerker var resultatet. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, og jeg vet heller ikke hvordan historien har kommet verden for øre. Baha skal sende meg linken.

Verden er gal,- bosetterne er spenna gærne.

This is Palestine!!!

Jeg får begynne med det siste først: På veg hjem i kveld spurte jeg Hazem om han visste hvor jeg kunne få kjøpt elektronisk sigarett. Jovisst, -var det slik at jeg ville kjøpe en?? Yes. Hazem grep en mobil, snakket i telefonen et halvt minutt, snudde bilen i gata, reiste tilbake 200 meter, og stoppet. Øyeblikket etter stoppet en annen drosje ved siden av oss. Elektronisk sigarett, sa du? sa sjåfør nr. 2. Look here. Han dro fram en eske, åpnet, demonstrerte.. Kunden i den andre bilen prøvde- fullstendig dødfødt,- å få drosja si til å fortsette til bestemmelsesstedet.- Wait, wait,- one minut...
Tre minutter senere var jeg den lykkelige (?)eier av en elektronisk sigarett. Jeg hadde ikke betalt, riktignok, men vi dro innom nærmeste ATM og ordna den saken. Hazem videreformidler pengene, og er selvoppnevnt klagenemd, - hvis ønskelig. Ikke mye byråkrati her, nei!
Nå får vi se, da.. Noen sier at det her er flott, helsemyndighetene sier; huff, huff, disse "sigarettene" er skadelige. Onde tunger sier at helsemyndighetene bare ønsker fortsatte avgift/inntekter fra tobakkimportørene. Ikke vet jeg, men min nye såkalte sigarett er en vannpipe i miniatyr, dette skal bli spennende!!

I går var det valg her. Fatah er den store vinner. Det viser seg at mange som sto på listene ikke var "lovlige" pga deres sivile status, men åkkesom. I kveld er det fyrverkeri og greier her for å feire.PA består av 11 ulike fraksjoner, noen består vissnok av noen få og eldgamle gubber.Penger spiller en viktig rolle i valgkampen har jeg forstått, men spør meg ikke helt hvordan.

Jeg besøkte en ung venninne i går. Hun hadde besøk av en annen, og meget vakker, venninne.Venninne 2 hadde en datter på 6,en Shirley Temple variant. Venninne 2 var svært så hyggelig, men var samtidig veldig flink til å fortelle om sine fashionshows, sine filminnspillinger, datterens modellkarriere, en liten hendig fettsuging,- og Botox heter nok Botox på mange språk. Kontrastene er STORE her!!

VANN

Dette bildet viser en av mange, mange vannpumpeanlegg. Noen er betydelig større, andre er mindre. Alle står på palestinsk jord. Alle er israelsk eiendom, og som du ser, forsvarlig inngjerdet og innelåst. Alt vannet går til bosettingsbruk eller til Israel. Dette du ser her, forsyner en bosetting.
I bosettingene er det sprinkelvanning i rabatten mellom kjørebanene, og grønne plener.
Palestinerne må kjøpe sitt eget vann av Israel, og det er dyrt. Forbruket er ca.1/5 av bosetternes.
Hvis du ser i forkant på bildet, ser du et hvitt rør med en grønn liten dusk på toppen. Det er et oliventre som vi plantet i vår.
KEEP HOPE ALIVE.

IDF - BESØK

I går fikk vi- olivenplukkerne - besøk av 2 soldater fra IDF ( altså israel defense forces)
Sjefen hadde kapteins grad, og var druser. Her trenges det litt forklaring: Druserne er en folkegruppe som bor rundt om i Midtøsten. De har sin egen religion som går ut fra islam. I Israel bodde det ca. 50000 oppe i Gallilea i 1948. Mange valgte å bli, og de aksepterte jødenes lover og regler, og gikk også inn i hæren. Samtidig har de visstnok ganske stor frihet til å følge egne regler. Druserne oppsto som gruppe ca. år 1000.
Igår kom de "på besøk", og kapteinen hadde mye usnakka med både bonden og Baha. Han var liksom "good gay", og sa at vi måtte jo samarbeide! Dersom de hadde visst at vi kom, så kunne de jo beskytte oss mot bosetterne i den svært så aggressive bosettingen i nærheten, osv.Det var ikke måte på hvor smilende han var, og Baha strammet kjevene mer og mer,og sa hva han mente om hvem som hadde noe der å gjøre. Alt dette tok sin tid, men det endte opp i ingenting. Baha var bekymret for at vi kunne vente oss angrep fra bosetterne etterpå, men ingenting skjedde.

Oppe i Nord Dakota har norsættede fortsatt en uttrykk som passer inn her: Bulldrit. Eller pissprat. Eller noe annet.

Det var glovarmt i åkern i går, over 30 grader i skyggen og med støv i tillegg var det ikke noen yndlingssituasjon for en med kols. Men- olivene kom ned og alle var glade. Jeg forsøkte å kommunisere med bonden. Hvor mange barnebarn har du?? Han himla med øya og begynte å telle:
Han har 7 sønner og 3 døtre. En sønn er ugift. Han ramset opp, og vi andre telte på fingrene. Resultatet var 54 barnebarn. Ja, ja.

Han er en ganske kortvokst og værbitt kar på 72 år som lever og ånder for gården sin. Jeg har truffet han tidligere, så jeg ble møtt med et stort og gjenkjennende smil. Lunsjen besto av kylling og ris. Da blir det vel ris og kylling i morgen.

Min palestinske familie

Allerede da jeg var her i august, gjorde min palestinske "datter" og jeg en avtale om at vi to skulle reise sammen til Ramallah i oktober. I dag var dagen kommet. Hun hadde aldri vært i Ramallah før, til tross for sine 28?? år.
Søstra hennes hadde kommet for å passe på ungene, og Hazem var sjåfør og guide.
Vi har hatt en strålende dag!!
Først besøk på Yasar Arafat Mausoleum. Der var det egentelig stengt pga. noe ombygging + besøk av en delegasjon fra Colombia. Men,- blå øyne fra Norge fungerte som overtalelse, vi kom inn, og fikk til og med litt informasjon av en korrekt antrukket fyr i dress og slips. Alle var happy.
Så downtown til alle butikkene. Det var litt underlig at jeg skulle guide henne rundt Al Manaraplassen, det skulle jo vært omvendt...

I to timer brukte vi tiden godt, og kom nedlessa med bæreposer fylte av klær ++ til Stars & Bucks hvor vi spiste og jeg (endelig!!) fikk kaffe.
Så hjem igjen. Under over alle under,- trafikken fløt lett på sjekkpunktene, vi brukte bare en time hjem igjen, - nesten rekord.

Resten av dagen har jeg vært sammen med familien. Jeg fikk meg en god lur på sofaen mens andre la unger og ordna opp. Jeg har foreløpig ikke fått noen rapport fra olivenhøstingen i dag.

Area A + B + C

I følge Osloavtalene ble Vestbredden delt opp i tre ulike soner: a+b+c
I sone a skal palestinerne ha fullt indre selvstyre, i sone b skal det være en slags israelsk/palestinsk blanding, og i sone c skal israelerne råde.
I virkelighetens verden så gjør israelerne hva de vil over alt, men f.eks Betlehem, som er sone a,- er stort sett forskånet fra israelsk militære.
Nå ja, dette er bare bakgrunnsteppe for det jeg ville si.

På veien mellom Beit Sahour og Ramallah har jeg mange ganger lurt på hvorfor det er så aldeles forferdelig skittent og søplete og braskete oppe i byene Abu Dis og Eizariya. Nå har jeg fått forklaringen:
Begge stedene ligger tett inntil muren,- Abu Dis er faktisk delt i to av den selsamme mur. De er i sone c, og altså på palestinsk side. Nå har det seg slik at rett ved Abu Dis har det vært,- og delvis er,- hovedsøplefyllinga for Jerusalem. Dalsidene har ganske enkelt blitt fylt opp av søplelass. ( nå holder de på å fylle over).
I tillegg så er saken den at palestinsk politi ikke får tillatelse av israelske myndigheter til å ha politistasjon og folk i disse to byene. Årsak: De ligger så tett inntil muren at det oppleves som en sikkerhetsrisiko å ha fiendens politi så nær. Altså ingen politi. De palestinere som helst vil holde seg langt unna politi og slikt,- de har det greit der. Ingen bryr seg, - israelerne holder seg også langt unna. Det er heller ikke noe særlig kommunale tjenester av ulikt slag,- så det humper og går. Helsevesenet har problemer, for verken det israelske eller palestinske helsevesen synes de har noe å gjøre der. Resultatet er en slags avtale med Røde Halvmåne.
Kommunal renovasjon er ikkeeksisterende, ingen har noe med det heller.
Ifølge min kilde så er Abu Dis og Eizariya noe av det mest utrygge og ukoselige som Palestina har å by på-
og jeg tror det!

Jeg har altså vært i Ramallah nå i ettermiddag sammen med en venninne og datteren hennes. Da vi reiste nordover og nærmet oss Qualania sjekkpunktet, var det full stopp. Vi fikk høre at det hadde stått stille lenge. Min venninne visste råd. Vi snudde bilen og reiste tilbake en mils veg. Mitt i intet gikk det av en liten veg( grinda sto oppe). Der tok vi av og kjørte utallige mange svinger og daler og høyder før vi ankom Ramallah innenfor Qualania. Grinda/bommen hadde stått åpen den siste tida, så vi hadde flaks.
Hvis du lurer på hvem som styrte grinda, så trenger du å gjette bare en gang.
NB: Jeg er bevisst på at jeg skjelden bruker navnet på de jeg snakker om. Blogg kan leses og oversettes av hvem som helst, så det er like greit å ikke si det. Man vet aldri.

ET BARN ER FØDT I BETLEHEM

Klokka 7 i går morges kom det et lite velskapt guttebarn til verden. Han ble svøpt og lagt i en liten fin seng på Holy Family Hospital. Mormor ringte straks rundt til hele familien om den gode nyheten. Dette guttebarnet er 3 generasjon flyktning, hans morfar var to år da familien i 1948 måtte forlate landsbyen sin- bare noen kilometer unna.
Jeg kom til sykehuset halv ett. Mammaen satt smilende i senga, og rundt senga( 4sengsrom), var det samlet pappa + storesøster, mormor, tanter, kusiner, fettere, venninner.... Himmel og hav.  Folk gikk ut og inn, alle beundret babyen, noen spiste sjokolade og kaker, småunger løp og lo og gråt gjennom korridorene, alle skulle snakke med den nybakte mor. Jeg begriper ikke hvordan hun orket.og at det er tillatt. Jeg kunne bare spørre etter vekommende i resepsjonen, og fikk så oppgitt romnummer.
Når det er sagt, så er fødselshjelpen og barselhjelpen god på dette private sykehuset.
Fordi disse er flyktninger, kan de søke om tilskudd fra UNRWA til utgiftene. Pappaen tjener brukbart bra, og mammaen jobber også, så denne familien klarer seg godt, heldigvis.
I dag skal de hjem. Der venter mormor.
Så- i motsetning til Jesusbarnet har de noen som tar vare på seg - inne blant murer og gjerder og sjekkpunkter. Men- hva med fremtiden for dette guttebarnet??

HJERTERÅTT

Nå er økonomien beintøff for den vanlige palestiner. Jeg snakket med en venn i går. Han jobber her, og tjener sine 120 nis om dagen. Det var ikke nok til det daglige før,- men nå er det krise pga prisstigningen. Nå vurderer han å snike seg inn i Israel (via mørke stier og hull i gjerder), få seg illegal jobb på byggeplass inne i Israel, og tjene noe mer slik at han en natt i uka kan snike seg tilbake til kona og barna. Hvis han blir tatt, blir det fengsel og bøter. Kona orker ikke tanken, men hva er alternativet?

"Norgesdager"

Tirsdag - sen kveld i Beit Sahour.
I to dager nå ar jeg mye av tida vært bare sammen med nordmenn. Veldig trivelig og også uvant. De 6 "hamardamene" er jo her ( reiser i morgen), og nå er også 4 venner fra Bergen her,- så nå er vi et lite mininorge midt i Palestina.Jeg forsøker å ikke overkjøre folk med informasjon og med ulike historier, men samtidig så blir jeg spurt om dette og hint,- og klarer ikke å slutte å snakke! Det er så godt å være sammen med engasjerte mennesker som i tillegg er kjempekoselige!

I dag var jeg i Fødselskirken sammen med Inger Andrea og Ole fra Bergen. Vi hadde en guide som klarte å lure oss forbi hele den eviglange køen ned til krypten, og kom jo også i prat med guiden - Josef som han heter.
Det endte med at vi nå har en stående innbydelse til å besøke han hjemme til et måltid,- han bor her i Beit Sahour. Han lovet også å skaffe meg adgang til den delen av kirken som er avstengt, så det skal jeg gjøre en dag!
Ellers så tror jeg nordmennene har brukt mye penger i dag,- den ene etter den andre kom med nye poser med skjerf, olivensmykker, vesker, ikoner, engler.... Sjøl har jeg ikke brukt noe, greit det og.

Min venninnes datter Sandra er mye syk igjen,- det er snakk om en nyreoperasjon. Mamman, som er skilt, fortviler. Først og fremst over datterens plager, men også økonomisk. De har en form for sykeforsikring, men den dekker bare enkel behandling på et offentlig ( les: dårlig) sykehus, og slett ikke operasjon som antagelig vil koste 4000 dollar. Mammans lønn er 2500 NIS i måneden. Nå i kveld snakket vi med en hotellansatt hvis søster trenger en øyeoperasjon,- samme problem igjen.Det er ikke penger til det. Jeg skulle ønske jeg hadde et pengetre.

I morgen tidlig skal Inger Andrea, Grete og jeg  bort til Maan Lil-Hayat; organisajonen som jobber med psykisk utvilklinghemmede/ toving av ullprodukter. Karene skal kjøpe olivensmykker.

GODE VENNER

Jeg er så inderlig takknemlig for alle gode venner her i Palestina!
Nå har jeg gått/kjørt fra hjem til hjem og vi er så glade for å se hverandre, - store som små. Særlig koselig er det jo når ungene stormer frem og roper Elda, Elda og har bøttevis med klemmer og kyss.

Det er imidlertid mye vanskeligheter her nå på ulikt hold Prisene har steget mye, og går stadig oppover. Folk raser mot de palestinske myndighetene som de mener skor seg på befolkningen. All import fra Israel er tollbelagt, og så legger PA på enda mer enn før- sies det. I dag har det ikke vært kyllinger på markedet. Det er "statsdrevne" kyllingfarmer, og hvis jeg har forstått riktig så har ikke de slaktet nå fordi folk ikke har råd til å kjøpe. Prisen har vært fordoblet sist uke, men alle priser er svært ustabile, og de fyker opp og ned på enkelte varer.Hvetemelet er dyrere og dårligere, så nå blir brødene bakt i  mindre størrelse hos bakeren. Tomatprisen har økt 50%

I tillegg til dette, er bosetterne mer og mer aggressive, og IDF står og ser på, - eller de beskytter sine egne. Nå blir igjen oliventær brent, olivenplanter rykket opp, landområder konfiskert, outposter dukker opp flere steder, bønder og landsbyer trakkasert..... Jeg har ikke opplevd det så intens før på de årene jeg har vært her.
Alle snakker om alt dette, så jeg får en mengde informasjon og har ikke helt oversikt. Inntrykket så langt, er at folk her protesterer mot egne myndigheter, men snart ikke orker å regere mot jødiske overtranp. Dette er et hardt prøvet folkeferd!

Som et resultat av at sigarettene har blitt så dyre her, så er elektroniske sigaretter det helt store her nå!! Jeg prøvde de en gang på en eller annen flyplass for et par år siden- uten å bli overbevist,- men nå er de for fullt å markedet.
Kanskje jeg også skal prøve igjen??
Det handler altså om en batteridrevet "sigarett" som kan fylles med ulikt innhold og som avgir litt vanndamp. Likheten med vannpipe er stor, kanskje derfor de er så populære her nede.
Jeg skal nå uansett ha en røyk til før jeg tar kvelden

HJEMME IGJEN

Beit Sahour, fredag kveld.
Så sitter jeg med laptopen på fanget her som så mange ganger før.
Det har vært en fin dag. Reisen gikk fort og greit, jeg måtte ikke juge( så veldig)mye i den israelske kontrollen på grensen, og Hazem ventet på andre sida og brakte meg trygt hit etter å ha vært innom en minibank, en butikk og Baha på hjemveg.
Her ventet Munira og Raja med lunsj, med nye gardiner og nyvaska leilighet og nytt på badet. Jeg er bortskjemt.
Imidlertid gjorde vi en acstikker på vegen som IKKE var trivelig.
Her i Beit Sahour er det et sted som kalles Ushe Grab. I sin tid var det en grensestasjon mot Transjordan. Siden 1948 har det da vært palestinsk/ okkupert israelsk område. Jeg har skrevet om Ushe Grab tidligere fordi  "woman in Green" , en jødisk erkeortodoks kvinnegruppe har hatt mange fremstøt mot plassen fordi de vil at det skal være jødisk land. Vel, nå har de vunnet frem. Per i går kom jødiske aktivister, soldater og bosettere og erklærte stedet for jødisk. Nå vaier det israelske flagg overalt, soldatene er på plass, og bosetterne begynner å komme. Ingen kan gjøre noe. Folk er svært redde for bosetterne som ofte er utstyrt med våpen. Isralske militære har En oppgave: å beskytte sine. Jeg vet ikke mer enn dette nå, men regner med å bli oppdatert.
Jeg opplever det som skikkelig ille; midt inne i Beit Sahour vaier nå israelske flagg. Jeg har ikke skjekka nyhetene om noen i det hele tatt har tatt seg bryet med å skrive om det,- antagelig ikke. Skriver mer om dette når jeg vet mer.
Mye hyggeligere var det å treffe Hamargjengen og å spise middag sammen med de i kveld. De hadde flotte, men travle dager forsto jeg. I morgen sto Jeriko og Dødehavet for tur.
Sjøl skal jeg treffe ulike venner fra tidlig til sent i morra,- gleder meg!!
Nå gleder jeg meg til senga!

Frøya og Roald

Frøya og Roald er selvfølgelig kattene som i dag har inntatt heimen her i Amman. Nå er det jo slett ikke sikkert at bloggleserne mine er like hekta på katter som vi/jeg er, så jeg skal ikke utbrodere. La meg konstatere at de har funnet seg meget vel til rette på alle vis, - og at adopsjonen så langt synes svært vellykket.

Ja, ja. Her er dyrene.
I morgen drar jeg til Palestina. Martha og Liam kjører meg til grensa, og så har jeg foreløpig en delvis avtale med henting på andre sida. det pleier å ordne seg.
Vi har spist en fantastisk biff i kveld. Ute er det vennlig sommervær.
Snakkes hjemme i Palestina.

LESERFORVENTNINGER

Jeg leste gjennom det jeg har skrevet fra turen så langt: Rufsete flytur, fårikål, engelsk pub og katter. Ikke akkurat de store og skjellsettende sakene, særlig når det kommer fra Midtøsten. Det som kommer herfra "skal" liksom være viktig/farlig/tankevekkende/traumatisk eller lignende.
Slik er ikke hverdagene her i fredlige Amman.

Begge mine to her jobber med tildels tøffe saker- nabolandet i nord sørger for det,- men på hjemmeplan rusler dagene sin gang,- og takk for det.

FREDELIGE DAGER

To fredelige dager i Amman. Jeg er sløv hushjelp mens M+L er på jobb, og ellers så har vi det trivelig sammen uten de helt store utskeielsene,- mat-vin-kaffe-en ostebit, en prat, innkjøp til kattene, ( i morgen er DEN STORE KATTEHENTEDAGEN)
I går kveld spiste vi på en veldig engelsk pub. Innenfor dørene var det ikke noe som fortalte oss at vi var i Jordan,- det kunne like gjerne vært Newcastle. Nydelig mat og service og veldig trivelig samvær med datter og svigersønn. Jeg har det godt.
Amman er så stor og så mangfoldig på alle vis. Nede i downtown er byen på alle måter både arabisk og muslimsk, i andre deler av byen er det bare de arabiske skiltene ++ som signaliserer hvor palmene og de store villaene og supermarkedene og ambassadene befinner seg.
Det bor drøyt 2 millioner mennesker her, jeg tror det er omtrent halvparten av hele landets befolkning. Amman er- i likhet med Damaskus- Jeriko og Jerusalem-, blant verdens eldste byer. Likevel har ikke jeg så langt funnet noe spesielt særpreg her slik som jeg opplever i Jerusalem og for den saks skyld i Jeriko. Antagelig har jeg ikke vært på de riktige plassene.
I morgen kommer kattenyheter!!

MANGT OG MYE

I går kom jeg med brask og bram til Jordan. Jeg fløy med nydelige Royal Jordanian Air, og koste meg underveis mellom Berlin og Amman. Vi begynte å nærme oss Amman og hadde startet med innflyvningen, da det skjedde: Plutselig, ut av intet, var det som om flyet kjørte rett inn i en mur av betong. Pang! Vi falt, vi krenget voldsomt, vi datt og vi krenget på nytt , vi flaksa. Folk ombord var mer eller mindre hysteriske,- skrek og ulte og... Rimelig heavy. Det hele varte ikke så mange minuttene, så ble det mere "normal humpete veg" ei stund, og de fleste pustet roligere. Jeg var ikke redd, og det var så godt å registrere. Jeg tenkte et øyeblikk eller to at det var fint at jeg var i Jordan, for da kunne Martha ivareta det som måtte komme. Ellers registrerte jeg mer hvilke reaksjoner som var rundt meg.
Vi flaksa videre, og gikk etterhvert inn for landing med veldig høy fart( tror jeg), det ble sterk oppbremsing og mye hopsidaisy før vi stoppa nede på runwayen og folk klappet mye og lenge. Da var vi IKKE på den flyplassen vi skulle ha vært, men på Marka, en egentelig nedlagt flyplass i Amman.
Nå ja, nede var vi. En passasjer trengte legehjelp pga pustevansker, resten var uskadet, men mange var redde og opprørte.
Jeg vet ikke hvor alvorlig det hele var, men  jeg tror det var mer enn middels spesielt.
Jeg hadde telefonkontakt med Martha flere ganger. Hun og Liam var på hovedflyplassen og venta på meg. Informasjonen der var mangelfull,-det eneste sikre var at ingen fly landet der, og at det var en voldsom storm i lufta.
Alt det her tok naturlig nok sin tid,så jeg ringte til Kjetill og fortalte historien.Det som var værst var at jeg hadde så lyst på en røyk, sa jeg, men han var ikke helt enig i prioriteringen min.
To- tre timer forsinket kom jeg i drosje til Martha og Liam, og det smakte himmelsk med hjemmelaget fårikål og to store glass rødvin!!

I dag har jeg tatt det svært med ro. I kveld har Martha, Liam og jeg både handla litt og hatt en nydelig og avslappet kveld sammen.
NB: Martha og Liams store greie er at de snart skal bli " foreldre" til to halvstore katter! De folka er enda mer kattegærne enn meg, så hovedemne nå er NAVN TIL KATTER. Per i kveld så er det Roald til hankatten, og Embla Leverpustei til hunkatten. Fortsettelse følger..

På`n igjen

Om to uker går turen igjen ned til Midtøsten. Også denne gangen drar jeg først til Amman i Jordan for å være noen dager sammen med Martha og Liam, så får jeg tråkle meg over til Palestina igjen nede ved Dødehavet. Sist jeg sto på grensa der, viste gradestokken 45 meget varme grader. Satser på noe bedring denne gangen, men varmen klorer seg fast der nede.

Liam har fått et engasjement i WHO i Jordan, og vi gleder oss med han. Det er flyktningsituasjonen fra Syria som krever flere medarbeidere, noe som isolert sett er ille, men som sideeffekt gir min kjære og dyktige "svigersønn"en viktig jobb.

Martha jobber med stor entusiasme i ambassaden,- jeg er så glad og takknemlig for at de er fornøyde med livet!

Samme dag som jeg reiser til Jordan, drar 7 flotte damer fra Gardemoen til Beit Sahour. 4 av de var med på "min" tur i fjor, nå drar de tilbake med nye venner. Jeg er sikker på de får en kjempetur, og skal selvfølgelig treffe de og feire en bursdag sammen med de også.

Dette blir min tur nummer 11 til Palestina. Jo, det kjennes sa absolutt ut som mitt hjemland nummer to, men det er sørgelig at jeg ikke har guts nok til å lære meg arabisk. Vanskelig, ja vel, men småunger klarer det jo!!!  Gleder meg forvrig stort til å treffe alle småttingene "mine" igjen, 9 barn ( snart 10) under ti år! De minste, tvillingene, er 8 mnd nå, og krabber nok rundt... En av gutta har begynt på skolen i høst, spørs om jeg ikke skal kjøpe ei klokke til han. En ny baby ventes i disse dager. Gud gi at de og alle andre barn kan vokse opp i et fritt og rettferdig land. 

Unskyld, men jeg har blitt matlei!

Muslimene spiser ikke mellom soloppgang og solnedgang nå under Ramadan. Dvs. fra 5.30 til 19.20
Klokka 19.40 kommer så maten på bordet. I mengder!! Fat på fat på fat. Nå er jeg normalt ganske småspist, gradestokken viser 30 omtrent, og bare synet av all maten OG av menneskene som hiver innpå av vann og mat,.. vel, jeg blir mett med en gang.Litt salat,- og så takk for maten.

I går kveld var vi oppe i Ramallah. For å komme seg dit må man passere Qualania sjekkpunkt.Totalkaos som vanlig, alle skulle først frem.I all knuffinga mellom bilene, var det en styor og ny og hvit bil med to ungdommer i, som tok en skikkelig spansk en og presset seg inn i vår bil.Nisreen som kjørte, tente. Hun slengte ut ett eller annet, og fikk igjen til de grader.Det ble et munnhuggeri av dimensjoner, Nisreen var så sint at hun skalv og ropte og skrek. Jeg trengte ikke å kunne arabisk for å forstå at de ikke akkurat var bestevenner. Nisreen fortalte etterpå at de hadde kalt henne hore og lignende, men gjett om hun tok igjen!!
Både folk og biler overlevde uten varige men.

I Ramallah spiste vi på en hel-muslimsk resturant. Dvs. jeg ha vært der før med Martha og Liam, og da kunne man få vin ol. Ikke under Ramadan.De hadde buffet, alle kunne spise alt for en bestemt sum. Vi ankom kvart over sju, og det var allerede en del folk der. På bordene sto vann og colaflasker. Alle satt og ventet.Ingen gjorde mine til å åpne en eneste vannflaske. Så begynte bønnen fra moskeen. Ingen tig skjedde før de forløsende ordene var sagt: Allah Akhbar. Da kastet folk seg opp av stolene for å forsyne seg, og vannet forsvant ned i knusktørre struper.
Det er interessant å oppleve dette på nært hold, og jeg gjør mange refleksjoner.
Jeg oppfatter islam som en "gjøre" religion. Hvis man gjør de rette tingene, så blir Allah fornøyd og man selv får god samvittighet.Reglene og lovene i Koranen blir det viktigste, omtrent som Det Gamle Testamentet. ( Det er forøvrig veldig mye likt) Likheten med Nytestamentet er også stor: Elsk din neste, ikke slå ihjel, ikke lyv osv.
Jeg spurte en her en dag om Ramadan var det vanskeligste i Islam? Å nei, sa han, den er det letteste. Hva var det vanskeligste, spurte jeg. Etter litt betenkning svarte han: Å være god.
Er ikke også kristendommens ulike praksis også slik? For noen er ritualer og regler svært så viktig og gir god samvittighet, for andre er rammene underordnet.
At det gjøres faenskap både blant de som kaller seg muslimer og kristne, det vet vi så altfor godt.

I kveld er Ramadan slutt, så da begynner festen ( Eid). Jeg reiser nå hjem i morra kveld, men kanskje får jeg med meg litt.   

IKKE-AKTIVIST

Iblant har jeg blitt "titulert" som frivillig eller aktivist her nede. Vel, er det noe jeg ikke er nå, så er det akkurat det. Jeg har deilige og late dager, og gjør ikke det skapte grann. Sitter i en stol og prater med folk, leker og koser med unger, går på resturant,tar avkjølende dusjer, får maten servert, sover lenge.
Jeg hadde forøvrig en artig opplevelse i går. Jeg skulle ut til Maan Il- Hayat, det er de som lager tove-ting. Hazem kom. Jeg visste ikke den nøyaktige vegen, og Hazem visste ikke i det hele tatt. Vi kjørte og kjørte, og min vanligvis meget vennlig drosjesjåfør ble surere og surere. Så prøvde vi å ringe hit og dit for å få hjelp,- men nei. For å gjøre en laaang historie kort; vi fant fram og vi fant også ut at huset var stengt under Ramadan!
 Jeg trodde at Hazem var sur på meg fordi jeg hadde glemt veien, men neida.Han var dritsur på seg sjøl. Han kjørte taxi i Betlehem, og da burde han vite alle om steder! Mine "relax" og "mis muskele" var for døve ører. Han kommer garantert til å huske stedet heretter, og dere kan fortsatt bestille tovede krybber etc. til jul-
Det er fredelig her i julekveld- byen. Ramadan slutter på lørdag eller søndag. Hvis det slutter på lørdag så blir det fest ( Eid). Jeg håper jeg får med meg det. Det er den nøyaktige månefasen som bestemmer når Ramadan slutter- null måne = Eid  ( tror jeg)