skip to main |
skip to sidebar
Frøya og Roald er selvfølgelig kattene som i dag har inntatt heimen her i Amman. Nå er det jo slett ikke sikkert at bloggleserne mine er like hekta på katter som vi/jeg er, så jeg skal ikke utbrodere. La meg konstatere at de har funnet seg meget vel til rette på alle vis, - og at adopsjonen så langt synes svært vellykket.
Ja, ja. Her er dyrene.
I morgen drar jeg til Palestina. Martha og Liam kjører meg til grensa, og så har jeg foreløpig en delvis avtale med henting på andre sida. det pleier å ordne seg.
Vi har spist en fantastisk biff i kveld. Ute er det vennlig sommervær.
Snakkes hjemme i Palestina.
Jeg leste gjennom det jeg har skrevet fra turen så langt: Rufsete flytur, fårikål, engelsk pub og katter. Ikke akkurat de store og skjellsettende sakene, særlig når det kommer fra Midtøsten. Det som kommer herfra "skal" liksom være viktig/farlig/tankevekkende/traumatisk eller lignende.
Slik er ikke hverdagene her i fredlige Amman.
Begge mine to her jobber med tildels tøffe saker- nabolandet i nord sørger for det,- men på hjemmeplan rusler dagene sin gang,- og takk for det.
To fredelige dager i Amman. Jeg er sløv hushjelp mens M+L er på jobb, og ellers så har vi det trivelig sammen uten de helt store utskeielsene,- mat-vin-kaffe-en ostebit, en prat, innkjøp til kattene, ( i morgen er DEN STORE KATTEHENTEDAGEN)
I går kveld spiste vi på en veldig engelsk pub. Innenfor dørene var det ikke noe som fortalte oss at vi var i Jordan,- det kunne like gjerne vært Newcastle. Nydelig mat og service og veldig trivelig samvær med datter og svigersønn. Jeg har det godt.
Amman er så stor og så mangfoldig på alle vis. Nede i downtown er byen på alle måter både arabisk og muslimsk, i andre deler av byen er det bare de arabiske skiltene ++ som signaliserer hvor palmene og de store villaene og supermarkedene og ambassadene befinner seg.
Det bor drøyt 2 millioner mennesker her, jeg tror det er omtrent halvparten av hele landets befolkning. Amman er- i likhet med Damaskus- Jeriko og Jerusalem-, blant verdens eldste byer. Likevel har ikke jeg så langt funnet noe spesielt særpreg her slik som jeg opplever i Jerusalem og for den saks skyld i Jeriko. Antagelig har jeg ikke vært på de riktige plassene.
I morgen kommer kattenyheter!!
I går kom jeg med brask og bram til Jordan. Jeg fløy med nydelige Royal Jordanian Air, og koste meg underveis mellom Berlin og Amman. Vi begynte å nærme oss Amman og hadde startet med innflyvningen, da det skjedde: Plutselig, ut av intet, var det som om flyet kjørte rett inn i en mur av betong. Pang! Vi falt, vi krenget voldsomt, vi datt og vi krenget på nytt , vi flaksa. Folk ombord var mer eller mindre hysteriske,- skrek og ulte og... Rimelig heavy. Det hele varte ikke så mange minuttene, så ble det mere "normal humpete veg" ei stund, og de fleste pustet roligere. Jeg var ikke redd, og det var så godt å registrere. Jeg tenkte et øyeblikk eller to at det var fint at jeg var i Jordan, for da kunne Martha ivareta det som måtte komme. Ellers registrerte jeg mer hvilke reaksjoner som var rundt meg.
Vi flaksa videre, og gikk etterhvert inn for landing med veldig høy fart( tror jeg), det ble sterk oppbremsing og mye hopsidaisy før vi stoppa nede på runwayen og folk klappet mye og lenge. Da var vi IKKE på den flyplassen vi skulle ha vært, men på Marka, en egentelig nedlagt flyplass i Amman.
Nå ja, nede var vi. En passasjer trengte legehjelp pga pustevansker, resten var uskadet, men mange var redde og opprørte.
Jeg vet ikke hvor alvorlig det hele var, men jeg tror det var mer enn middels spesielt.
Jeg hadde telefonkontakt med Martha flere ganger. Hun og Liam var på hovedflyplassen og venta på meg. Informasjonen der var mangelfull,-det eneste sikre var at ingen fly landet der, og at det var en voldsom storm i lufta.
Alt det her tok naturlig nok sin tid,så jeg ringte til Kjetill og fortalte historien.Det som var værst var at jeg hadde så lyst på en røyk, sa jeg, men han var ikke helt enig i prioriteringen min.
To- tre timer forsinket kom jeg i drosje til Martha og Liam, og det smakte himmelsk med hjemmelaget fårikål og to store glass rødvin!!
I dag har jeg tatt det svært med ro. I kveld har Martha, Liam og jeg både handla litt og hatt en nydelig og avslappet kveld sammen.
NB: Martha og Liams store greie er at de snart skal bli " foreldre" til to halvstore katter! De folka er enda mer kattegærne enn meg, så hovedemne nå er NAVN TIL KATTER. Per i kveld så er det Roald til hankatten, og Embla Leverpustei til hunkatten. Fortsettelse følger..
Om to uker går turen igjen ned til Midtøsten. Også denne gangen drar jeg først til Amman i Jordan for å være noen dager sammen med Martha og Liam, så får jeg tråkle meg over til Palestina igjen nede ved Dødehavet. Sist jeg sto på grensa der, viste gradestokken 45 meget varme grader. Satser på noe bedring denne gangen, men varmen klorer seg fast der nede.
Liam har fått et engasjement i WHO i Jordan, og vi gleder oss med han. Det er flyktningsituasjonen fra Syria som krever flere medarbeidere, noe som isolert sett er ille, men som sideeffekt gir min kjære og dyktige "svigersønn"en viktig jobb.
Martha jobber med stor entusiasme i ambassaden,- jeg er så glad og takknemlig for at de er fornøyde med livet!
Samme dag som jeg reiser til Jordan, drar 7 flotte damer fra Gardemoen til Beit Sahour. 4 av de var med på "min" tur i fjor, nå drar de tilbake med nye venner. Jeg er sikker på de får en kjempetur, og skal selvfølgelig treffe de og feire en bursdag sammen med de også.
Dette blir min tur nummer 11 til Palestina. Jo, det kjennes sa absolutt ut som mitt hjemland nummer to, men det er sørgelig at jeg ikke har guts nok til å lære meg arabisk. Vanskelig, ja vel, men småunger klarer det jo!!! Gleder meg forvrig stort til å treffe alle småttingene "mine" igjen, 9 barn ( snart 10) under ti år! De minste, tvillingene, er 8 mnd nå, og krabber nok rundt... En av gutta har begynt på skolen i høst, spørs om jeg ikke skal kjøpe ei klokke til han. En ny baby ventes i disse dager. Gud gi at de og alle andre barn kan vokse opp i et fritt og rettferdig land.
Muslimene spiser ikke mellom soloppgang og solnedgang nå under Ramadan. Dvs. fra 5.30 til 19.20
Klokka 19.40 kommer så maten på bordet. I mengder!! Fat på fat på fat. Nå er jeg normalt ganske småspist, gradestokken viser 30 omtrent, og bare synet av all maten OG av menneskene som hiver innpå av vann og mat,.. vel, jeg blir mett med en gang.Litt salat,- og så takk for maten.
I går kveld var vi oppe i Ramallah. For å komme seg dit må man passere Qualania sjekkpunkt.Totalkaos som vanlig, alle skulle først frem.I all knuffinga mellom bilene, var det en styor og ny og hvit bil med to ungdommer i, som tok en skikkelig spansk en og presset seg inn i vår bil.Nisreen som kjørte, tente. Hun slengte ut ett eller annet, og fikk igjen til de grader.Det ble et munnhuggeri av dimensjoner, Nisreen var så sint at hun skalv og ropte og skrek. Jeg trengte ikke å kunne arabisk for å forstå at de ikke akkurat var bestevenner. Nisreen fortalte etterpå at de hadde kalt henne hore og lignende, men gjett om hun tok igjen!!
Både folk og biler overlevde uten varige men.
I Ramallah spiste vi på en hel-muslimsk resturant. Dvs. jeg ha vært der før med Martha og Liam, og da kunne man få vin ol. Ikke under Ramadan.De hadde buffet, alle kunne spise alt for en bestemt sum. Vi ankom kvart over sju, og det var allerede en del folk der. På bordene sto vann og colaflasker. Alle satt og ventet.Ingen gjorde mine til å åpne en eneste vannflaske. Så begynte bønnen fra moskeen. Ingen tig skjedde før de forløsende ordene var sagt: Allah Akhbar. Da kastet folk seg opp av stolene for å forsyne seg, og vannet forsvant ned i knusktørre struper.
Det er interessant å oppleve dette på nært hold, og jeg gjør mange refleksjoner.
Jeg oppfatter islam som en "gjøre" religion. Hvis man gjør de rette tingene, så blir Allah fornøyd og man selv får god samvittighet.Reglene og lovene i Koranen blir det viktigste, omtrent som Det Gamle Testamentet. ( Det er forøvrig veldig mye likt) Likheten med Nytestamentet er også stor: Elsk din neste, ikke slå ihjel, ikke lyv osv.
Jeg spurte en her en dag om Ramadan var det vanskeligste i Islam? Å nei, sa han, den er det letteste. Hva var det vanskeligste, spurte jeg. Etter litt betenkning svarte han: Å være god.
Er ikke også kristendommens ulike praksis også slik? For noen er ritualer og regler svært så viktig og gir god samvittighet, for andre er rammene underordnet.
At det gjøres faenskap både blant de som kaller seg muslimer og kristne, det vet vi så altfor godt.
I kveld er Ramadan slutt, så da begynner festen ( Eid). Jeg reiser nå hjem i morra kveld, men kanskje får jeg med meg litt.
Iblant har jeg blitt "titulert" som frivillig eller aktivist her nede. Vel, er det noe jeg ikke er nå, så er det akkurat det. Jeg har deilige og late dager, og gjør ikke det skapte grann. Sitter i en stol og prater med folk, leker og koser med unger, går på resturant,tar avkjølende dusjer, får maten servert, sover lenge.
Jeg hadde forøvrig en artig opplevelse i går. Jeg skulle ut til Maan Il- Hayat, det er de som lager tove-ting. Hazem kom. Jeg visste ikke den nøyaktige vegen, og Hazem visste ikke i det hele tatt. Vi kjørte og kjørte, og min vanligvis meget vennlig drosjesjåfør ble surere og surere. Så prøvde vi å ringe hit og dit for å få hjelp,- men nei. For å gjøre en laaang historie kort; vi fant fram og vi fant også ut at huset var stengt under Ramadan!
Jeg trodde at Hazem var sur på meg fordi jeg hadde glemt veien, men neida.Han var dritsur på seg sjøl. Han kjørte taxi i Betlehem, og da burde han vite alle om steder! Mine "relax" og "mis muskele" var for døve ører. Han kommer garantert til å huske stedet heretter, og dere kan fortsatt bestille tovede krybber etc. til jul-
Det er fredelig her i julekveld- byen. Ramadan slutter på lørdag eller søndag. Hvis det slutter på lørdag så blir det fest ( Eid). Jeg håper jeg får med meg det. Det er den nøyaktige månefasen som bestemmer når Ramadan slutter- null måne = Eid ( tror jeg)
