På`n igjen

Om to uker går turen igjen ned til Midtøsten. Også denne gangen drar jeg først til Amman i Jordan for å være noen dager sammen med Martha og Liam, så får jeg tråkle meg over til Palestina igjen nede ved Dødehavet. Sist jeg sto på grensa der, viste gradestokken 45 meget varme grader. Satser på noe bedring denne gangen, men varmen klorer seg fast der nede.

Liam har fått et engasjement i WHO i Jordan, og vi gleder oss med han. Det er flyktningsituasjonen fra Syria som krever flere medarbeidere, noe som isolert sett er ille, men som sideeffekt gir min kjære og dyktige "svigersønn"en viktig jobb.

Martha jobber med stor entusiasme i ambassaden,- jeg er så glad og takknemlig for at de er fornøyde med livet!

Samme dag som jeg reiser til Jordan, drar 7 flotte damer fra Gardemoen til Beit Sahour. 4 av de var med på "min" tur i fjor, nå drar de tilbake med nye venner. Jeg er sikker på de får en kjempetur, og skal selvfølgelig treffe de og feire en bursdag sammen med de også.

Dette blir min tur nummer 11 til Palestina. Jo, det kjennes sa absolutt ut som mitt hjemland nummer to, men det er sørgelig at jeg ikke har guts nok til å lære meg arabisk. Vanskelig, ja vel, men småunger klarer det jo!!!  Gleder meg forvrig stort til å treffe alle småttingene "mine" igjen, 9 barn ( snart 10) under ti år! De minste, tvillingene, er 8 mnd nå, og krabber nok rundt... En av gutta har begynt på skolen i høst, spørs om jeg ikke skal kjøpe ei klokke til han. En ny baby ventes i disse dager. Gud gi at de og alle andre barn kan vokse opp i et fritt og rettferdig land. 

Unskyld, men jeg har blitt matlei!

Muslimene spiser ikke mellom soloppgang og solnedgang nå under Ramadan. Dvs. fra 5.30 til 19.20
Klokka 19.40 kommer så maten på bordet. I mengder!! Fat på fat på fat. Nå er jeg normalt ganske småspist, gradestokken viser 30 omtrent, og bare synet av all maten OG av menneskene som hiver innpå av vann og mat,.. vel, jeg blir mett med en gang.Litt salat,- og så takk for maten.

I går kveld var vi oppe i Ramallah. For å komme seg dit må man passere Qualania sjekkpunkt.Totalkaos som vanlig, alle skulle først frem.I all knuffinga mellom bilene, var det en styor og ny og hvit bil med to ungdommer i, som tok en skikkelig spansk en og presset seg inn i vår bil.Nisreen som kjørte, tente. Hun slengte ut ett eller annet, og fikk igjen til de grader.Det ble et munnhuggeri av dimensjoner, Nisreen var så sint at hun skalv og ropte og skrek. Jeg trengte ikke å kunne arabisk for å forstå at de ikke akkurat var bestevenner. Nisreen fortalte etterpå at de hadde kalt henne hore og lignende, men gjett om hun tok igjen!!
Både folk og biler overlevde uten varige men.

I Ramallah spiste vi på en hel-muslimsk resturant. Dvs. jeg ha vært der før med Martha og Liam, og da kunne man få vin ol. Ikke under Ramadan.De hadde buffet, alle kunne spise alt for en bestemt sum. Vi ankom kvart over sju, og det var allerede en del folk der. På bordene sto vann og colaflasker. Alle satt og ventet.Ingen gjorde mine til å åpne en eneste vannflaske. Så begynte bønnen fra moskeen. Ingen tig skjedde før de forløsende ordene var sagt: Allah Akhbar. Da kastet folk seg opp av stolene for å forsyne seg, og vannet forsvant ned i knusktørre struper.
Det er interessant å oppleve dette på nært hold, og jeg gjør mange refleksjoner.
Jeg oppfatter islam som en "gjøre" religion. Hvis man gjør de rette tingene, så blir Allah fornøyd og man selv får god samvittighet.Reglene og lovene i Koranen blir det viktigste, omtrent som Det Gamle Testamentet. ( Det er forøvrig veldig mye likt) Likheten med Nytestamentet er også stor: Elsk din neste, ikke slå ihjel, ikke lyv osv.
Jeg spurte en her en dag om Ramadan var det vanskeligste i Islam? Å nei, sa han, den er det letteste. Hva var det vanskeligste, spurte jeg. Etter litt betenkning svarte han: Å være god.
Er ikke også kristendommens ulike praksis også slik? For noen er ritualer og regler svært så viktig og gir god samvittighet, for andre er rammene underordnet.
At det gjøres faenskap både blant de som kaller seg muslimer og kristne, det vet vi så altfor godt.

I kveld er Ramadan slutt, så da begynner festen ( Eid). Jeg reiser nå hjem i morra kveld, men kanskje får jeg med meg litt.   

IKKE-AKTIVIST

Iblant har jeg blitt "titulert" som frivillig eller aktivist her nede. Vel, er det noe jeg ikke er nå, så er det akkurat det. Jeg har deilige og late dager, og gjør ikke det skapte grann. Sitter i en stol og prater med folk, leker og koser med unger, går på resturant,tar avkjølende dusjer, får maten servert, sover lenge.
Jeg hadde forøvrig en artig opplevelse i går. Jeg skulle ut til Maan Il- Hayat, det er de som lager tove-ting. Hazem kom. Jeg visste ikke den nøyaktige vegen, og Hazem visste ikke i det hele tatt. Vi kjørte og kjørte, og min vanligvis meget vennlig drosjesjåfør ble surere og surere. Så prøvde vi å ringe hit og dit for å få hjelp,- men nei. For å gjøre en laaang historie kort; vi fant fram og vi fant også ut at huset var stengt under Ramadan!
 Jeg trodde at Hazem var sur på meg fordi jeg hadde glemt veien, men neida.Han var dritsur på seg sjøl. Han kjørte taxi i Betlehem, og da burde han vite alle om steder! Mine "relax" og "mis muskele" var for døve ører. Han kommer garantert til å huske stedet heretter, og dere kan fortsatt bestille tovede krybber etc. til jul-
Det er fredelig her i julekveld- byen. Ramadan slutter på lørdag eller søndag. Hvis det slutter på lørdag så blir det fest ( Eid). Jeg håper jeg får med meg det. Det er den nøyaktige månefasen som bestemmer når Ramadan slutter- null måne = Eid  ( tror jeg)

Tull og ball

Som dere vel lurer på; nei, jeg har ikke fått dysleksi. Det er noe tullball med bloggsida mi nå som gjør at jeg ikke får redigert og retta feil. Beklager alle skrivefeil og underlige avslutninger! Forøvrig blir jeg himla bortskjemt av alle her,- går fra selskap til selskap.. Israelske myndigheter er "snille" pt. Det er mange palestinere som får lov å reise inn til Jerusalem nå pga. Ramadan. Er det noen sak....
Jeg får vel ta kvelden nå, men dette er den beste tida på døgnet,- gradestokken har karret seg såvidt under 30 grader og det er en liten bris i lufta.

Mer bryllup

Festen ble holdt på Le Royal, et selskapslokale med plass til 600(?) Det ble i hvertall fullt der. Bordene var fylt med alskens god mat, og da kelneen kom og spurte om jeg ønsket øl til mate, øynet jeg håp. nbid, har dere det? Wine? vin?? Nix, ingen nbid. Ville fruen ha øl eller arak eller wiskhey? Det ville fruen ikke. Altså Sprite enda en gang.

bryllup fortsettelse

Palestinske brylluper er stappfulle av tradisjoner, det være seg muslimske eller kristne.Jeg vet egenterlig ikke hva som skjer hjemme hos brudens familie, jeg har begge gangene vært brudgommens gjest. Hjemme hos brudgommen samles de nærmeste ( også jeg,da) for å synge og danse og drikke kaffe OG beundre hverandres kjoler. Vi fikk besøk av trommeorkester som satte lyd og liv til forsamlingen.  Brudgommen ( Basel) hentet så bruden i hennes hjem, og vi hang på slep i mange biler. Hos henne var det mer trommeorkester og mere halloi før bruden ( Rana) kom ut ved sin fars arm. Svart Mercedes med sotfargete ruter og dekorert med blomster, ventet på paret og så var det kortesje til( den ortodokse) kirken hvor vielsen fant sted. Tre prester. Intet mindre. Etterpå var det fotografering,- MYE fotografering, til og med veldig mye fotografering før turen gikk videre til en helt alminnelig leilighet i 3. etasje, og jeg ikke skjønte bæra hva vi skulle gjøre der i 10 minutter før vi forlot åstedet og dro på fest. Først etterpå fikk jeg forklatingen: Leiligheten var brudeparets nye hjem- den skulle vises frem til all  folket

BRYLLUP!!

Rana og Basel skulle gifte seg. Det har vært bestemt lenge. For tre år siden traff de hverandre, i fjor sommer ble forlovelsen feiret, nå skulle de gifte seg.
Raja, -Basels far og min husvert, -hadde i denne perioden bygget hus/leilighet til paret.
Både Rana og Basil hadde unnagjort sin universitetsutdanning på bacchelor- nivå. Her går alt i "riktig" rekkefølge.De er begge kristne.
I Palestina betyr det i denne sammenhengen at de følger de palestinske tradisjonene,- det er svært mye likt hos muslimske og kristne når det handler om bryllup.

To ting skiller religionene: Selve inngåelsen av ekteskapet ( hva må gjøres/sies/avtales for å være lovlig viet) OG det faktum at de kristne drikker alkohol( ganske så mye) når de feirer noe.Hos muslimene er det vann og Cola. Resten er likt såvidt jeg kan bedømme, da er det pengene som er den begrensende faktor eller ikke hos begge parter. 
Nå har jeg vært i både muslimsk og kristent bryllup, og når sant skal sies så opplever jeg det først og fremst som en konkurranse om den flotteste kjolen(e). Her er det meget viktig å se og bli sett!!
Kvinnene trenger minst to kreasjoner; en for hennafesten -som er den palestinske varianten av utdrikkingslag, men uten rølp,- og så en annen kjole til DEN STORE DAGEN.