Jeg var ute med søpla i stad, og traff på huseieren. Skal du ut og kjøre, sa jeg. Neida, svarte han,- men i dag har vi vann, så da får jeg passe på å vanne litt. Ja, det er vel kanskje Palestina i et nøtteskall.
Jeg har pakka, sagt adjø til alle og enhver, rydda og ordna,- nå venter gulvvasken( jeg utstår ikke å vaske gulv!!) Sami ringte akkurat og bekreftet henting i morra tidlig.
Tvillingene skjønner ikke at det blir lenge til vi ser hverandre igjen,- det gjør jeg.
Vel, lenge?? Jeg har ikke sett mine i Norge på over 2 mnd, og i februar reiser jeg etter planen ned igjen, så.. Alt er relativt.
Det skal bli godt å komme hjem nå. Jeg er rimelig fed up av alle slags problemer hos alle,-orke ikke å forholde meg til alt. Det skal bli fint å treffe mine, å alltid ha varmt vann og godt trykk i dusjen i et bad med varme i gulvet. Det skal bli godt å kunne gå på CC og skjønne hva jeg kjøper, det skal bli godt å kjøre bil igjen, å spise fersk fisk og Mokkatrøffel(!!), osv.
Selvfølgelig vil jeg savne vennene her, men hvis Gud gir meg dager, så reiser jeg ned igjen. Håper at jeg får noen anledninger til å snakke til folk i Norge om livet her nede.
Det er flere som streiker her nå,-blant annet UNRWA. Lønningene,- hvis de kommer,- er svært lave, og alle priser stiger. Det er kul krampe å klare seg på en vanlig lønning, mange er desperate. Noen bruker sine siste shekel på å spille på lotteriet i håp om å vinne potten. Jeg forstår dem!!!
For sånn omtrent 30 år siden kunne en kjøpe det som trengtes i en storfamilie for 200 NIS i uka, og lønningene var bare litt lavere enn nå. Nå trenges nok det 4-dobbelte for de samme varene. Strøm og vann distribueres( selvfølgelig) av Israel, og de prisene er himmelhøye.
Jeg har sett mange tomme kjøleskap, men dersom begge foreldre er i jobb, barneflokken ikke er for stor, og det ikke er streik,- ja, da rusler og går det.( hvis man ikke blir syk og trenger lege/ sykehus/medisiner/ CT..)
Jeg kommer til å bli folkevond neste gang vanlige folk klager hjemme. ( ja, det finnes fattige hjemme og, jeg vet det).
Som vanlig gruer jeg meg til flyplass-utspørringen i morra. Lurer på om jeg skal fortelle at jeg har besøkt samaritanene? De er jo "jøder", men bor på Vestbredden. Vi får se.
Nå skal jeg høre på Johnny Cash og vaske gulv før jeg finner senga. Takk for følget så langt.
tirsdag 19. november 2013
søndag 17. november 2013
søndag-ettertanke
Jeg leser iblant andre blogger fra Palestina. De er fine, de er politiske, de forteller om uro, arrestasjoner, IDF, de reflekterer..
Min blogg er ganske kjedelig, jeg vet det. Livet mitt her er godt, jeg er sammen med venner, jeg deler det glade og det triste med dem, jeg leker med unger og lager mat og prater med folk... Helt vanlige ting.Det er sjelden jeg høre på nyhetene,- orker ikke. Ganske så sløvt.
I går natt, f.eks, var det raid igjen inne i Bilin. Ja,- hvor mange ganger har vel ikke det skjedd?
Palestinske barn blir arrestert,- som vanlig.
Samtidig vet jeg hvorfor jeg er slik; jeg er maktesløs ovenfor storpolitikken. Jeg forsøker å hjelpe enkeltmennesker og små grupper, thats`ìt.
Jeg forsøker å informere,men til hvilken nytte?
De siste dagene har jeg ( dumt nok) utvekslet meninger med en MIFF tilhenger.Det er fullstendig dødfødt. I dag fortalte han meg at jeg var i Gaza for et år siden(!), og at det var bare latterlig at jeg ikke kjente noen som ville utrydde Israel. Da ga jeg opp. Hvis Israel har bare slike venner,hva skal de da med fiender?
Det er bare noe få dager til jeg vender nesa hjemover. I dag skal jeg sende en masse varer, og jeg har begynt nedtellingen/ryddingen/pakkingen.
I går var det en fin dag!! Jeg var delvis i bursdagsselskap, delvis var jeg på matlagings-dugnad. Vi var vel 7 kvinner som jobba i mange timer, mannen i huset sto for stekinga i en utendørs bakerovn. Herlig med arbeidsfelleskap!
Etterpå var det bursdag med bløtkake og sang og stjerneskudd, og på hjemvei kjøpte jeg meg vin. Hva mer kan en få ut av en dag??
Kvelden før,- på fredag, var vi på en av disse BBQ- ene oppe i Deheishe som jeg er så glad i.Masser av folk, masse mat, masse latter. Det foregår,- som før,- i et uferdig hus og vi sitter på utrangerte bilseter og det ryker av grillen og ungene løper rundt og jeg kjenner hvor godt jeg har det. Fullmåne-gode venner.( dessuten utsikt til muren som slynger seg gjennom landskapet)Vi har så mye å lære, vi bortskjemte nordmenn.
Min blogg er ganske kjedelig, jeg vet det. Livet mitt her er godt, jeg er sammen med venner, jeg deler det glade og det triste med dem, jeg leker med unger og lager mat og prater med folk... Helt vanlige ting.Det er sjelden jeg høre på nyhetene,- orker ikke. Ganske så sløvt.
I går natt, f.eks, var det raid igjen inne i Bilin. Ja,- hvor mange ganger har vel ikke det skjedd?
Palestinske barn blir arrestert,- som vanlig.
Samtidig vet jeg hvorfor jeg er slik; jeg er maktesløs ovenfor storpolitikken. Jeg forsøker å hjelpe enkeltmennesker og små grupper, thats`ìt.
Jeg forsøker å informere,men til hvilken nytte?
De siste dagene har jeg ( dumt nok) utvekslet meninger med en MIFF tilhenger.Det er fullstendig dødfødt. I dag fortalte han meg at jeg var i Gaza for et år siden(!), og at det var bare latterlig at jeg ikke kjente noen som ville utrydde Israel. Da ga jeg opp. Hvis Israel har bare slike venner,hva skal de da med fiender?
Det er bare noe få dager til jeg vender nesa hjemover. I dag skal jeg sende en masse varer, og jeg har begynt nedtellingen/ryddingen/pakkingen.
I går var det en fin dag!! Jeg var delvis i bursdagsselskap, delvis var jeg på matlagings-dugnad. Vi var vel 7 kvinner som jobba i mange timer, mannen i huset sto for stekinga i en utendørs bakerovn. Herlig med arbeidsfelleskap!
Etterpå var det bursdag med bløtkake og sang og stjerneskudd, og på hjemvei kjøpte jeg meg vin. Hva mer kan en få ut av en dag??
Kvelden før,- på fredag, var vi på en av disse BBQ- ene oppe i Deheishe som jeg er så glad i.Masser av folk, masse mat, masse latter. Det foregår,- som før,- i et uferdig hus og vi sitter på utrangerte bilseter og det ryker av grillen og ungene løper rundt og jeg kjenner hvor godt jeg har det. Fullmåne-gode venner.( dessuten utsikt til muren som slynger seg gjennom landskapet)Vi har så mye å lære, vi bortskjemte nordmenn.
tirsdag 12. november 2013
Samaria
Samarialandskapet er vakkert. Slakke åser med oliventrær, små kronglete landsbyer, et naturvernområde. Vi var innom to steder på vår veg nordover- Burqa,- ( som betyr skinnende steiner), og Sabastia ( samaria) som i en fjern fortid var hovedstad for den delen av landet.
Vi var buden hjem til en familie i Burqa hvor vi blant annet møtte to menn som nylig var løslatt fra israelske fengsler etter hhv. 24 og 26 år. Den ene av de hadde i tillegg hatt husarrest i noen år. Nå var de vel snaut 50, så de visste ikke om noe særlig annet enn livet innenfor murene.
Vi var minst 25 mennesker i huset, og ble servert stor lunsj. Stående. Det var ganske enkelt ikke stoler ( men sofaer), så vi sto. Hvorfor ikke??
De to løslatte sa ikke så mye. Fysisk sett så de ut til å være i ok form, men særlig han ene var underlig grå i ansiktet, og så bare rett fram,- møtte ikke blikket til noen. Lurer på hva han tenker og føler? Neppe revansj, han virka svært depressiv og nærmest uklar. Jeg vet ikke hva slags behandling de hadde fått, men vet at mange politiske fanger blir torturert.
Etterpå dro vi og besøkte en eldre kvinne som bodde i noe som var nærmest en ruin. Hennes sønn ble også arrestert for over 20 år siden. Han kom ikke levende fra det.
Vi plukket appelsiner fra trærne. Vi fikk kaffe og kaker. Vi kunne fritt dra videre. De andre måtte bli igjen.
Så dro vi til Sebastia. En aldeles nydelig landsby hvor døperen Johannes hadde fått en kirke oppkalt etter seg. Nå var det bare ruiner igjen. Det fantes også rester av et Forum Romanum, unger lekte blant søylene. I souvenirbutikken hadde de verdens vakreste håndhamrede sølvarmbånd som var laget av beduiner nede i Negev-ørkenen. Det holdt hardt å forlate det....Jeg kjøpte et kart i stedet.
Bilder kommer i morgen, jeg klarte å glemme kameraet mitt hos " småfuglene"..
Vi var buden hjem til en familie i Burqa hvor vi blant annet møtte to menn som nylig var løslatt fra israelske fengsler etter hhv. 24 og 26 år. Den ene av de hadde i tillegg hatt husarrest i noen år. Nå var de vel snaut 50, så de visste ikke om noe særlig annet enn livet innenfor murene.
Vi var minst 25 mennesker i huset, og ble servert stor lunsj. Stående. Det var ganske enkelt ikke stoler ( men sofaer), så vi sto. Hvorfor ikke??
De to løslatte sa ikke så mye. Fysisk sett så de ut til å være i ok form, men særlig han ene var underlig grå i ansiktet, og så bare rett fram,- møtte ikke blikket til noen. Lurer på hva han tenker og føler? Neppe revansj, han virka svært depressiv og nærmest uklar. Jeg vet ikke hva slags behandling de hadde fått, men vet at mange politiske fanger blir torturert.
Etterpå dro vi og besøkte en eldre kvinne som bodde i noe som var nærmest en ruin. Hennes sønn ble også arrestert for over 20 år siden. Han kom ikke levende fra det.
Vi plukket appelsiner fra trærne. Vi fikk kaffe og kaker. Vi kunne fritt dra videre. De andre måtte bli igjen.
Så dro vi til Sebastia. En aldeles nydelig landsby hvor døperen Johannes hadde fått en kirke oppkalt etter seg. Nå var det bare ruiner igjen. Det fantes også rester av et Forum Romanum, unger lekte blant søylene. I souvenirbutikken hadde de verdens vakreste håndhamrede sølvarmbånd som var laget av beduiner nede i Negev-ørkenen. Det holdt hardt å forlate det....Jeg kjøpte et kart i stedet.
Bilder kommer i morgen, jeg klarte å glemme kameraet mitt hos " småfuglene"..
mandag 11. november 2013
Alle fugler små de er.
Som vi vet så finnes det pasjonerte jegere. Denne karen jeg snakker om, skyter på alt som flyr. Med sprettert. Visstnok vanlig jaktvåpen på disse kanter. Han er gift med en av mine venner. Hun legger fangsten i fryseren. I går skulle vi ta fatt på den, dvs. fangsten-
Plastposer med halvtinte fugleskrotter kom på bordet. 2 duer, resten var små, små fugler, flere mindre enn spurver. Noen var vakre med fargerike fjør og langt nebb. Nå skulle de bli til mat,- ikke bare mat, men DELIKATESSER.
Ribbing var første post, så fjerning av mage og nebb og klør. Vasking i flere vann,- og -fram med steikepanna.
Ja, jeg var med på det. Jeg bestemte meg for å klare det, og ikke la meg overvinne av brekningsfornemmelsene.
Jeg spiste en ørliten skrott. Smaken var isolert sett helt fin, mentalt så var det aldeles grusomt. Aldeles grusomt. Helt jæ... ille.
Jeg spiser rype og storfugl med stoooort velbehag, men disse ørsmå skapningene her????
Never again.
Plastposer med halvtinte fugleskrotter kom på bordet. 2 duer, resten var små, små fugler, flere mindre enn spurver. Noen var vakre med fargerike fjør og langt nebb. Nå skulle de bli til mat,- ikke bare mat, men DELIKATESSER.
Ribbing var første post, så fjerning av mage og nebb og klør. Vasking i flere vann,- og -fram med steikepanna.
Ja, jeg var med på det. Jeg bestemte meg for å klare det, og ikke la meg overvinne av brekningsfornemmelsene.
Jeg spiste en ørliten skrott. Smaken var isolert sett helt fin, mentalt så var det aldeles grusomt. Aldeles grusomt. Helt jæ... ille.
Jeg spiser rype og storfugl med stoooort velbehag, men disse ørsmå skapningene her????
Never again.
fredag 8. november 2013
DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN
Hjemme igjen etter en lang og interessant tur nordover.
Her er jeg med en utgave av den barmhjertige samaritan anno 2013.Mellom oss er Toraen.
Baha hadde en gruppe fra Abu Dabi her, og jeg fikk være med dem ut i det blå. Det som lokket meg til å bli med, var at vi skulle besøke samaritanene som bor oppe på Garisimfjellet ved Nablus.
Etter 2.5 time og en del leting, var vi der. Inne i det nye og flotte museet fikk vi en lang og innholdsrik forklaring på mangt og mye. Men,- alt foregikk på arabisk, så... Neida, det var ikke så gæli, Ibtisam ( amerikansk-palestinsk,- bosatt i Emiratene) satt ved siden av meg og oversatte hviskende til engelsk en god del.
Det er artig med samaritanene. De er nå en gruppe i denne verden på ca. 500 personer fordelt på to steder: Garisim og Holon utenfor Tel Aviv. Like fullt er de klippefaste i sin tro om å ha funnet det eneste rette svaret på historien, og den eneste rette tro.
-De har en grei slektstavle som går fra Adam til Moses: 26 ledd. Etter det er det en like grei slektstavle på sånn ca. 150 ledd fram til i dag.
Full oversikt.
Det var på Garisim Abraham ble bedt av Gud om å ofre Isak.
Det er på Garisim at Templet skal bygges opp igjen, og restene av det gamle ligger slett ikke i Jerusalem, men på det selvsamme fjell .
Samaritanene er israelere i religion, men ikke i politikk.
De skal ikke gifte seg utenom gruppen. ( problem, problem, masse inngifte, nå skal visstnok noen menn få finne seg kvinne utenfor klanen)
De er opptatt av astrologi, og av betydningen av ens navn.
Slektskap med samaritanene kan ses på øreflippen(?)
De faster,- men bare en dag om gangen. Barn fra ett år må faste!!! Da lærer de små seg lidelsen, og derved lærer de behovet for å hjelpe andre,
De har 3 pass: Israelsk, palestinsk og samaritansk.
De leser Toraen på gammel-hebraisk, snakker arabisk, samt har sin egen dialekt.
De er verdens minste religiøse sekt nå, men har i tidligere tider vært så mange som 3 mill.
De har bodd her på fjellet i 3-4000 år,- eller - bestandig.- som de sier.
På toppen av fjellet er den en offerplass hvor de under høytidelige seremonier ofrer lam, men vi hadde ikke adgang dit.
De deltar ikke i IDF.
Mao: Rimelig spesiell gjeng som bor på et vakkert sted i vakre hus med blomstrende hager.
Jeg må lese meg opp mer på disse folka her, og samtidig justere event. feil og misforståelser av det jeg fikk fortalt.
Her er hele slekta, fra Adam til Moses.
Gjenstand fra museet, ser det kjent ut for noen??
Utsikt mot Nablus by.
Her er jeg med en utgave av den barmhjertige samaritan anno 2013.Mellom oss er Toraen.Baha hadde en gruppe fra Abu Dabi her, og jeg fikk være med dem ut i det blå. Det som lokket meg til å bli med, var at vi skulle besøke samaritanene som bor oppe på Garisimfjellet ved Nablus.
Etter 2.5 time og en del leting, var vi der. Inne i det nye og flotte museet fikk vi en lang og innholdsrik forklaring på mangt og mye. Men,- alt foregikk på arabisk, så... Neida, det var ikke så gæli, Ibtisam ( amerikansk-palestinsk,- bosatt i Emiratene) satt ved siden av meg og oversatte hviskende til engelsk en god del.
Det er artig med samaritanene. De er nå en gruppe i denne verden på ca. 500 personer fordelt på to steder: Garisim og Holon utenfor Tel Aviv. Like fullt er de klippefaste i sin tro om å ha funnet det eneste rette svaret på historien, og den eneste rette tro.
-De har en grei slektstavle som går fra Adam til Moses: 26 ledd. Etter det er det en like grei slektstavle på sånn ca. 150 ledd fram til i dag.
Full oversikt.
Det var på Garisim Abraham ble bedt av Gud om å ofre Isak.
Det er på Garisim at Templet skal bygges opp igjen, og restene av det gamle ligger slett ikke i Jerusalem, men på det selvsamme fjell .
Samaritanene er israelere i religion, men ikke i politikk.
De skal ikke gifte seg utenom gruppen. ( problem, problem, masse inngifte, nå skal visstnok noen menn få finne seg kvinne utenfor klanen)
De er opptatt av astrologi, og av betydningen av ens navn.
Slektskap med samaritanene kan ses på øreflippen(?)
De faster,- men bare en dag om gangen. Barn fra ett år må faste!!! Da lærer de små seg lidelsen, og derved lærer de behovet for å hjelpe andre,
De har 3 pass: Israelsk, palestinsk og samaritansk.
De leser Toraen på gammel-hebraisk, snakker arabisk, samt har sin egen dialekt.
De er verdens minste religiøse sekt nå, men har i tidligere tider vært så mange som 3 mill.
De har bodd her på fjellet i 3-4000 år,- eller - bestandig.- som de sier.
På toppen av fjellet er den en offerplass hvor de under høytidelige seremonier ofrer lam, men vi hadde ikke adgang dit.
De deltar ikke i IDF.
Mao: Rimelig spesiell gjeng som bor på et vakkert sted i vakre hus med blomstrende hager.
Jeg må lese meg opp mer på disse folka her, og samtidig justere event. feil og misforståelser av det jeg fikk fortalt.
Her er hele slekta, fra Adam til Moses.
Gjenstand fra museet, ser det kjent ut for noen??
Utsikt mot Nablus by.
Resten av turen får jeg skrive om i morgen, nå er jeg stuptrøtt!!
tirsdag 5. november 2013
GEOGRAFI
Det er kanskje greit med litt politisk geografi etter gårdagens sjekkpunkt-virvar.
Altså: Elva Jordan renner fra Genesaretsjøen og ut i Dødehavet- ca. 12 mil lenger sør. Grenseovergangen som jeg brukte, ligger helt nede ved Dødehavet. (420?) meter under havets overflate.
På østsida av elva ligger staten Jordan, på vestsida ligger Israel/ Vestbredden. Før 1967 var det palestinerne som hadde kontrollen langs elva på denne siden. Israelerne har overtatt/ okkupert hele Jordandalen og med det også tilgangen til vannet. Jordanelva er forresten redusert til en liten bekk. Inne i den okkuperte Jordandalen ligger Jeriko. Den byen er fortsatt under palestinsk styring, men er omgitt av store israelske grønnsak/fruktplantasjer og jødiske bosettinger samt en masse "closed military zones".
Jeriko ligger bare noen få kilometer fra grenseovergangen.og byen ligger altså som en palestinsk øy inne i et israelsk landskap.
På den israelske grensestasjonen finnes det flere muligheter for transport: Israelske busser som tar deg til Jerusalem, busser fra Jeriko som tar deg til den palestinske grensestasjonen inne i Jeriko hvor du må vise gyldig pass/dokumenter, eller også israelske drosjer som enten tar deg til "hvorsomhelst" i Israel, -eller noen hundre meter bort på et jorde. Dette jordet er like ved en hovedvei hvor palestinske drosjer har lov å kjøre,- de får ikke kjøre helt inn til grensen.
Jeg har vært der nede 3 ganger. Første gangen tok vi buss til Jerusalem. Andre gangen tok jeg israelsk drosje til ut på jordet hvor Hazem sto, i går klarte jeg altså å finne den bussen som gikk til Jeriko. Jeg irriterer meg fortsatt over meg sjøl. Neste gang skal jeg være mer presis i omtale av sjekkpunkter!!!
Jeg led ingen nød og var overhodet ikke bekymret, men min stakkars sjåfør var fortvilet over å ha "mistet meg", og redd for at noe hadde tilstøtt meg. Han hadde til og med ringt Baha :" I have lost Elda!!" og visstnok også spurt noen politi om de hadde sett meg... Nå har han fått mitt andre telefonnummer også.
Epilog: Det hender vi reiser fra hytta og inn til Långflon i Sverige for å kjøpe sigaretter. Der står det et skilt:- Riksgrens Sverige- på den ene siden. Når vi skal hjem, står det - riksgrense Norge-. That is. Greit det, syns nå jeg.
Nede her går Jordanelva
Martha og Roald
Hagl og torden i Amman
vakker hage
Kjetill skuer utover Amman
flotte dyr!!!
grønnsakmarkedet i Jerico
Altså: Elva Jordan renner fra Genesaretsjøen og ut i Dødehavet- ca. 12 mil lenger sør. Grenseovergangen som jeg brukte, ligger helt nede ved Dødehavet. (420?) meter under havets overflate.
På østsida av elva ligger staten Jordan, på vestsida ligger Israel/ Vestbredden. Før 1967 var det palestinerne som hadde kontrollen langs elva på denne siden. Israelerne har overtatt/ okkupert hele Jordandalen og med det også tilgangen til vannet. Jordanelva er forresten redusert til en liten bekk. Inne i den okkuperte Jordandalen ligger Jeriko. Den byen er fortsatt under palestinsk styring, men er omgitt av store israelske grønnsak/fruktplantasjer og jødiske bosettinger samt en masse "closed military zones".
Jeriko ligger bare noen få kilometer fra grenseovergangen.og byen ligger altså som en palestinsk øy inne i et israelsk landskap.
På den israelske grensestasjonen finnes det flere muligheter for transport: Israelske busser som tar deg til Jerusalem, busser fra Jeriko som tar deg til den palestinske grensestasjonen inne i Jeriko hvor du må vise gyldig pass/dokumenter, eller også israelske drosjer som enten tar deg til "hvorsomhelst" i Israel, -eller noen hundre meter bort på et jorde. Dette jordet er like ved en hovedvei hvor palestinske drosjer har lov å kjøre,- de får ikke kjøre helt inn til grensen.
Jeg har vært der nede 3 ganger. Første gangen tok vi buss til Jerusalem. Andre gangen tok jeg israelsk drosje til ut på jordet hvor Hazem sto, i går klarte jeg altså å finne den bussen som gikk til Jeriko. Jeg irriterer meg fortsatt over meg sjøl. Neste gang skal jeg være mer presis i omtale av sjekkpunkter!!!
Jeg led ingen nød og var overhodet ikke bekymret, men min stakkars sjåfør var fortvilet over å ha "mistet meg", og redd for at noe hadde tilstøtt meg. Han hadde til og med ringt Baha :" I have lost Elda!!" og visstnok også spurt noen politi om de hadde sett meg... Nå har han fått mitt andre telefonnummer også.
Epilog: Det hender vi reiser fra hytta og inn til Långflon i Sverige for å kjøpe sigaretter. Der står det et skilt:- Riksgrens Sverige- på den ene siden. Når vi skal hjem, står det - riksgrense Norge-. That is. Greit det, syns nå jeg.
Nede her går Jordanelva
Martha og Roald
Hagl og torden i Amman
vakker hage
Kjetill skuer utover Amman
flotte dyr!!!
grønnsakmarkedet i Jericomandag 4. november 2013
jordan tur-retur
Vi har vært på trivelig besøk hos Martha og Liam i Amman! De har det godt sammen, kattene er noen skjønnheter, og alt er vel. En engelsk pub er en engelsk pub også i Amman, og supermarkedene står ikke tilbake for de amerikanske. Leiligheten er helt nydelig og har en frodig og vakker hage!
Turen til Amman gikk som planlagt. Alt tok sin tid, og alle skulle ha betalt for at vi dro inn, hhv, ut av landet, men alle stemplet alt og alle var happy. Hvis en da ikke regner så mye på den lange køen,- gikk det smertefritt. På andre siden av den siste sperringen sto ei smilende Martha og ventet i sola.
I dag kjørte Kjetill meg til grensen,- jeg skulle tilbake hit, han drar til Norge i morgen.
Så startet returen. Etter nye betalinger og stemplinger kunne jeg vinke farvel til han og begynne på første busstur. Det gikk aldeles fint også på neste grensestasjon ( kø, riktignok) og jeg fortalte min vanlige historie som jeg nå snart tror på sjøl,- de ga meg 3 mnd nytt visum til Israel!!
Det var da jeg tabbet meg ut. Jeg spurte om bil/buss til checkpunktet for Palestina. Det skulle en drosje fra Bethlehem plukke meg opp. Billett ble ordnet. Nytt spørsmål til bussjåføren: stopper denne bussen ved checkpunktet? Ja, ja.
OK. Vi kjørte. Hazem visste at jeg var på veg.
Men, nei. Bussen kjørte fort og greit forbi checkpunktet og inn til Jerico hvor den stoppet utenfor en terminal og alle gikk inn der for ny passkontroll. -Er dette checkpunktet?? - ja-. Hm. hva nå. Er det endrede rutiner for inn- og utkjøring? Jeg ventet en stund, og ble servert kaffe av en daddelselgende og vennlig mann.
Etter en stund ringte jeg Hazem. Where are you, Elda? Jeg prøvde å forklare. Tida gikk. Så ringte jeg igjen. Jo, han var like i nærheten, men hadde ikke tillatelse til å kjøre drosja inn på selve terminalen. Kunne jeg komme ut på veien slik og slik? Mannen med dadlene overtok telefonen. Ok, OK. Daddelmannen vinket på en annen kar som skulle ledsage meg og posene mine til rett sted.
Før vi kom så langt, sto Hazem der med åpne armer, men et noe forknytt smil. Han hadde forsøkt å ringe meg mange ganger, men hans telefon funka ikke der ( annet nettverk...)
Jeg la sakene i bilen, men hadde ikke tillatelse til å sette meg inn før utenfor terminalen. En politimann skulle ha 50 NIS av Hazem fordi han hadde kjørt lengere enn tillatt.
Hazem var illsint. Ikke på meg,- som han burde vært,- men på alle bestemmelser og reguleringer og gudene vet hva.
Så dro i hjemover etter at Hazem hadde forsynt meg med bananer og mandariner fra det lokale grønnsakmarkedet.
For et styr!! Jeg følte meg mildest talt veldig dum. Hadde jeg bedt om å bli kjørt til det israelske sjekkpunktet, hadde alt dette vært unngått.
TURISTER SKULLE HOLDE SEG HJEMME.
Nå er jeg tilbake i Beit Sahour takket være Hazem, jeg har sovet noen timer og det er svarte natta utenfor vinduene mine.
Får vel finne igjen senga. Bildene får komme i morgen.
Turen til Amman gikk som planlagt. Alt tok sin tid, og alle skulle ha betalt for at vi dro inn, hhv, ut av landet, men alle stemplet alt og alle var happy. Hvis en da ikke regner så mye på den lange køen,- gikk det smertefritt. På andre siden av den siste sperringen sto ei smilende Martha og ventet i sola.
I dag kjørte Kjetill meg til grensen,- jeg skulle tilbake hit, han drar til Norge i morgen.
Så startet returen. Etter nye betalinger og stemplinger kunne jeg vinke farvel til han og begynne på første busstur. Det gikk aldeles fint også på neste grensestasjon ( kø, riktignok) og jeg fortalte min vanlige historie som jeg nå snart tror på sjøl,- de ga meg 3 mnd nytt visum til Israel!!
Det var da jeg tabbet meg ut. Jeg spurte om bil/buss til checkpunktet for Palestina. Det skulle en drosje fra Bethlehem plukke meg opp. Billett ble ordnet. Nytt spørsmål til bussjåføren: stopper denne bussen ved checkpunktet? Ja, ja.
OK. Vi kjørte. Hazem visste at jeg var på veg.
Men, nei. Bussen kjørte fort og greit forbi checkpunktet og inn til Jerico hvor den stoppet utenfor en terminal og alle gikk inn der for ny passkontroll. -Er dette checkpunktet?? - ja-. Hm. hva nå. Er det endrede rutiner for inn- og utkjøring? Jeg ventet en stund, og ble servert kaffe av en daddelselgende og vennlig mann.
Etter en stund ringte jeg Hazem. Where are you, Elda? Jeg prøvde å forklare. Tida gikk. Så ringte jeg igjen. Jo, han var like i nærheten, men hadde ikke tillatelse til å kjøre drosja inn på selve terminalen. Kunne jeg komme ut på veien slik og slik? Mannen med dadlene overtok telefonen. Ok, OK. Daddelmannen vinket på en annen kar som skulle ledsage meg og posene mine til rett sted.
Før vi kom så langt, sto Hazem der med åpne armer, men et noe forknytt smil. Han hadde forsøkt å ringe meg mange ganger, men hans telefon funka ikke der ( annet nettverk...)
Jeg la sakene i bilen, men hadde ikke tillatelse til å sette meg inn før utenfor terminalen. En politimann skulle ha 50 NIS av Hazem fordi han hadde kjørt lengere enn tillatt.
Hazem var illsint. Ikke på meg,- som han burde vært,- men på alle bestemmelser og reguleringer og gudene vet hva.
Så dro i hjemover etter at Hazem hadde forsynt meg med bananer og mandariner fra det lokale grønnsakmarkedet.
For et styr!! Jeg følte meg mildest talt veldig dum. Hadde jeg bedt om å bli kjørt til det israelske sjekkpunktet, hadde alt dette vært unngått.
TURISTER SKULLE HOLDE SEG HJEMME.
Nå er jeg tilbake i Beit Sahour takket være Hazem, jeg har sovet noen timer og det er svarte natta utenfor vinduene mine.
Får vel finne igjen senga. Bildene får komme i morgen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)