jordan tur-retur

Vi har vært på trivelig besøk hos Martha og Liam i Amman! De har det godt sammen, kattene er noen skjønnheter, og alt er vel. En engelsk pub er en engelsk pub også i Amman, og supermarkedene står ikke tilbake for de amerikanske. Leiligheten er helt nydelig og har en frodig og vakker hage!
Turen til Amman gikk som planlagt. Alt tok sin tid, og alle skulle ha betalt for at vi dro inn, hhv, ut av landet, men alle stemplet alt og alle var happy. Hvis en da ikke regner så mye på den lange køen,- gikk det smertefritt. På andre siden av den siste sperringen sto ei smilende Martha og ventet i sola.
I dag kjørte Kjetill meg til grensen,- jeg skulle tilbake hit, han drar til Norge i morgen.
Så startet returen. Etter nye betalinger og stemplinger kunne jeg vinke farvel til han og begynne på første busstur. Det gikk aldeles fint også på neste grensestasjon ( kø, riktignok) og jeg fortalte min vanlige historie som jeg nå snart tror på sjøl,- de ga meg 3 mnd nytt visum til Israel!!
Det var da jeg tabbet meg ut. Jeg spurte om bil/buss til checkpunktet for Palestina. Det skulle en drosje fra Bethlehem plukke meg opp. Billett ble ordnet. Nytt spørsmål til bussjåføren: stopper denne bussen ved checkpunktet? Ja, ja.
OK. Vi kjørte. Hazem visste at jeg var på veg.
Men, nei. Bussen kjørte fort og greit forbi checkpunktet og inn til Jerico hvor den stoppet utenfor en terminal og alle gikk inn der for ny passkontroll. -Er dette checkpunktet?? - ja-.  Hm. hva nå. Er det endrede rutiner for inn- og utkjøring? Jeg ventet en stund, og ble servert kaffe av en daddelselgende og vennlig mann.
Etter en stund ringte jeg Hazem. Where are you, Elda? Jeg prøvde å forklare. Tida gikk. Så ringte jeg igjen. Jo, han var like i nærheten, men hadde ikke tillatelse til å kjøre drosja inn på selve terminalen. Kunne jeg komme ut på veien slik og slik? Mannen med dadlene overtok telefonen. Ok, OK. Daddelmannen vinket på en annen kar som skulle ledsage meg og posene mine til rett sted.
Før vi kom så langt, sto Hazem der med åpne armer, men et noe forknytt smil. Han hadde forsøkt å ringe meg mange ganger, men hans telefon funka ikke der ( annet nettverk...)
Jeg la sakene i bilen, men hadde ikke tillatelse til å sette meg inn før utenfor terminalen. En politimann skulle ha 50 NIS av Hazem fordi han hadde kjørt lengere enn tillatt.
Hazem var illsint. Ikke på meg,- som han burde vært,- men på alle bestemmelser og reguleringer og gudene vet hva.
Så dro i hjemover etter at Hazem hadde forsynt meg med bananer og mandariner fra det lokale grønnsakmarkedet.
For et styr!! Jeg følte meg mildest talt veldig dum. Hadde jeg bedt om å bli kjørt til det israelske sjekkpunktet, hadde alt dette vært unngått.
TURISTER SKULLE HOLDE SEG HJEMME.
Nå er jeg tilbake i Beit Sahour takket være Hazem, jeg har sovet noen timer og det er svarte natta utenfor vinduene mine.
Får vel finne igjen senga. Bildene får komme i morgen.