"En liten tur til Ramallah"

Nisreen og jeg skulle ta en liten tur til Ramallah i dag. De to ungene hennes,- Mhammad og Sandra,- hadde overnattet hos faren sin der oppe, og skulle hentes. Så skulle vi stikke innom Nisreens søster Rouda, få oss litt mat,- og så hjem.

Alt gikk lenge etter planen. Vi spiste en nydelig middag på en nydelig restaurant, og kjørte Rouda og hennes datter hjem igjen-

Klokka var kvart på 8 da vi satte nesa hjemover.

"Egentlig" er det bare ca. 3 mil mellom Betlehem og Ramallah. Dvs, hvis du er jøde og har bil med gule skilter.Da kan du feie avgårde på bypass-road.

Vi andre kan ikke det. Det er EN veg mellom Ramallah og Betlehem som er tillatt for palestinere.Den er meget smal, meget kronglete og meget svingete.Vanligvis bruker bussen en time eller halvannen.

Rett utenfor Ramallah ligger Qualanya sjekkpunkt. Det er der du må igjennom hvis du skal til Jerusalem.Alle bilene fra alle gatene i Ramallah må til Qualanya,- noen for å komme gjennom sjekkpunktet, andre for å dra sørover på palestinsk side.

I kveld var det totalt kaos. Biler sto på kryss og tvers uten noe form for system. Det gjorde ikke ting bedre at de visstnok(?)holder på å utbedre området hvilket innebar stengte veier og humpete jorder. Vi sto og sto og sto. en time og 20 minutter sto vi før vi kunne legge Qualanya bak oss. Deretter var det " bare" kø ei stund, men så gikk alt så meget bedre.Rett skal være rett, deler av veien er utbedret, og det skjer noe sånn smått om senn. Like fullt er det litt av en prøvelse. Veien går opp og ned bratte daler. Den ene dalen kalles visst for Trash Valley, den andre heter Wadi Nar,- hvilket betyr "ilddalen" ( helvetesdalen) Og så er det selvsagt sjekkpunkter. I kveld var det kø ved "Container-sjekkpunktet".

22.30 satte jeg nøkkelen i låsen hjemme. Jeg hadde vært en liten tur i Ramallah.

BILDER!!!

"sikkerhetsgaten" mellom to gjerder i Bil`in

Hylse til tåregassgranat Nye oliventrær klare til utplanting

Som dere ser så har jeg med "megen flid og møie" fått lagt ut noen bilder. Det ligger flere på Facebook!

Jeg har vært hjemme i dag,men nå skal jeg snart reise opp til Ramallah sammen med Nisreen. Hun er ei god venninne, og dessuten eier av en liten Peugot!

Gassvarmeren min har gått tom,- det tok ikke mange dagene. Jeg får påfyll i løpet av kvelden. Det koster ca. 20 dollar, og med påfyll to ganger i uka er det mye mer enn de fleste her har råd til. Strøm er også svært dyrt, og dessuten tåler ikke nettet så store belastninger. Alle hus er av mur, det finnes ikke isolering, og takhøyden inne er vanligvis 3 meter. Den smule varme som kan skaffes, går derfor enten ut gjennom sprekker ved dører og vinduer, eller den legger seg opp under taket. I svært mange hus er ytterveggene svarte av mugg.

Jeg har fyrt alt jeg kan, men tør ikke å ha gassen på om natta.Nå er det ikke lenger så rått her inne ( unntatt på badet), og den nye dyna mi er perfekt!-

Nå skal jeg lage meg en kaffeskvett og strikke mens jeg hører på NRK 1

At det går an!!

Nå har jeg sittet i en og en halv time og forsøkt å legge bilder inn på bloggen,- men neimen om jeg har fått det til!! Ja, jeg vet; alle dere som synes det er kjempelettvint, synes at jeg er tilsvarende dum. Dere har rett!!

Jeg har TO " oppskrifter", men like fullt. Det er så inderlig ergerlig.

Jeg skal i stedet fortelle dere om olivenplantingen i går. Vi var 38 stykker som plantet like ved en by-pass-road,- og det var bosettinger rundt oss på alle kanter. Det tok vel knappe 5 minutter før den første militærbilen viste seg. Soldatene var selvfølgelig tungt bevæpnet, men de valgte å ta bilder. Masser av bilder, så det ut til. Muligens til bruk på flyplassen når folk skal ut av landet. Så kom det en israelsk journalist, så kom det flere bosettere, De prøvde å få igang en diskusjon med noen av oss, og fortalte at vi støttet feil side i konflikten. Jorda var deres, det hadde den bestandig vært og skulle bestandig bli. Jeg var blant de som lot som de var luft, og fortsatte med mitt. To kvinnelige bosettere parkerte bilen sin like opp i olivenplantene, og fortalte av vi " produserte virkelighet" ved å plante på deres jord.

Vi gjorde oss ferdig og dro.

I dag kom den sørgelige meldingen at bosettere hadde ødelagt en hel del av plantene og røsket de opp. Baha reiste ut dit i dag for å snakke med bonden. Det er det jeg vet så langt.

Den gode nyheten er derimot at vi i går passerte et jorde hvor vi plantet for to år siden,- og der er jordet nå fullt av unge, grønne og høyst levende oliventrær! KEEP HOPE ALIVE. ( Jeg tok bilder av de også, men..)

Mens jeg har sittet her og plundret med bilder etc., har alt jeg har av varmeelementer stått på for fullt og nå ER DET 20 GRADER VED KJØKKENBORDET!! Yes, ny rekord. Jeg har forøvrig kjøpt meg ei ny og ganske tjukk dyne i dag. Dundyner finnes ikke, men den ny-innkjøpte virker god.

I kveld er det Valentine-feiring oppi her. Jeg er buden- kanskje jeg går, men nå har jeg jo endelig fått varmen i kroppen!!!

Bilìn

Bilìn. Jeg hadde hørt stedet nevnt mange ganger før som ett av de stedene hvor det var jevnlige demonstrasjoner. Mer visste jeg ikke før i går,- lørdag. Da var vi der, og nå er Bilìn et sted jeg vil huske lenge, lenge.http://www.bilin-village.org/english/

Bilìn er en liten landsby langt inne mellom palestinske grønne daler. Det bor visstnok bare ca. 300 mennesker der. Jorda er god, folket er bønder. Olivenlundene strekker seg utover skråningene.

Så kom de israelske gjerdene og skilte landsbyen fra olivenlundene.

Men denne lille landsbyen nektet å akseptere. Hver eneste fredag i 6 år har befolkningen protestert og demonstrert. Flere har kommet til. Noen demonstrasjoner har hatt 1000 deltagere eller mer. Alle er med, unge og gamle. De har gått med fanene sine, med opprop, med musikk- sikkert også med steinkasting mot gjerdene, soldatene og våpnene. De har gått til sak mot staten Israel. Folk fra landsbyen har blitt arrestert og fengslet. 2 er drept av soldatene. ( skuddet som drepte den ene, er på video, han ble skutt i brystet)

I fjor fikk de medhold fra Høyesterett; gjerdet skulle flyttes noe tilbake. Ingenting skjedde. Demonstrasjonene fortsatte. Rundt i gresset så vi dusinvis, hundrevis? av tomme tåregassgranater. En av kvinnene i vår gruppe gikk helt inn til gjerdet og tok på det, ristet i det. Soldatene på andre siden nærmet seg, Lederen vår ba kvinnen om øyeblikkelig å gå litt unna gjerdet, han var redd for sikkerheten vår.

Mannen som fulgte oss bort til gjerdene, var koordinator for demonstrasjonene. Han hadde med seg de to småungene sine, en gutt og ei jente.

Jeg plukket en valmue til veslejenta og sa til faren at jeg håpet og trodde at hun skulle få en god framtid. Faren takket og sa at han elsket sine barn og ønsket de alt godt,- slik også de israelske foreldrene ønsket for sine barn. Vi vil ha rettferdighet og fred for alle, sa han.

Fortsatt står gjerdene der, piggtråden, de bevæpnede israelske soldatene.

Etter planen skal det nå bli flytting ( ca. 500 m) om en uke eller to. Jeg skal følge med. Er jeg riktig heldig så får jeg være med.

Jeg tok en del bilder. De kommer i morgen, håper jeg.

Anbefaler der å lese/ se på den www. adressen lenger opp. Masse informasjon, masse bilder.

Mobarak er pensjonist!!

Dagens gladnyhet er selvfølgelig at Mobarak har gått av. Folket gleder seg stort her!! Israelske myndigheter er ikke glade, de mistet en støttespiller. Dessuten ga Obama sin støtte til folkeopprøret, og det liker nok Netanya.. ( hvordan skriver han navnet sitt, tru)enda dårligere.

Rent bortsett fra alle de store nyhetene, så har jeg vært på Sahara Hotel og reservert rom for gjengen som skal reise nedover i september,- jeg har vært i Betlehem og hilst på kjentsfolk, vært hjemme hos venner og beundret familiens nye baby( gutt, 3mnd), truffet drosjesjåføren " min", handla litt, tatt en liten eftasdupp,- og avsluttet dagen med å gå på foredrag + konsert oppe på AIC ( oppe i sentrum av Beit Sahour) Der traff jeg flere venner og kjente-koselig!! Aman kjørte meg hjem. Han er sønn i huset til noen vi tidligere har høstet oliven hos.

Da er det vel kvelden.

Jeg skal prøve å stå opp tidlig i morgen og bli med olivenplanterne til Ramallah

HJEMME IGJEN

Vi skriver 11. februar, og igjen sitter jeg ved kjøkkenbordet her i Beit Sahour og skriver blogg. Jeg sitter forøvrig omkranset av varmeovner og gassvarmer,. det er kaldt i det hellige land.

Turen nedover i går gikk greit, og Airberlin kan anbefales på det varmeste. Billig, presis, og med utmerket service.

Som alltid så grudde jeg meg til utspørringen på flyplassen. Jeg hadde laget meg en historie på forhånd som jeg presenterte for den mannlige vakten, og den gikk som smurt: Hvorfor er du her? Jeg skal besøke gamle kirker. Hvor da? Både i Jerusalem og oppe i Acre. Acre? Ja, eller Acco, som dere kanskje kaller det. Reiser du i en gruppe? Nei, alene.Hvor lenge skal du være her? Det er noe usikkert. Jeg er pensjonert og liker å reise. Dessuten håper jeg å kunne skrive noe om ulike kirker. Skal du til Acco i dag? Nei, bare til Jerusalem. Skal du bo på hotell der? Nei, jeg blir mottatt av menigheten. OK. Pang, pang, stempel på 3 mnd. visum. Ja, sånn omtrent foregikk det. Det tok max 5 minutter, og jeg var i Israel.

Kjære venner som planlegger tur: Dere skal være en uke og trenger ikke å lage historier, Israel vil gjerne ha vanlige turister, men ikke slike som meg,-må vite.

Så vandret jeg ut av flyplassen, fant meg en egnet sherut som i øspøsende regnvær tok meg til Jerusalem hotell i Øst-jerusalem.

En taxi svingte samtidig opp foran hotellet, og han kunne ta meg helt hit, så jeg takket -ja- og han lempet bagasjen inn i bilen. Det jeg derimot IKKE gjorde, var å avtale pris. Dumt. Det ble dritdyrt,- pruting kom ikke på tale. ( Jeg burde vite bedre)

Her ble jeg mottatt med åpne armer, en grønnsåperen leilighet med oppredde senger, nytt teppe på gulvet og deretter mat og kaffe. Lucky me.

Sovet godt i 10 timer, og våknet spent på situasjonen i Egypt. Nedtur!!

Ja, ja.

Nå er jeg snart klar til å gå ut. Gleder meg. Sola titter fram.

Pakking

Det har blitt tirsdag den 8. februar. Kofferten står på gulvet og fylles stadig opp. Klær og slikt er greit, men alle småtingene, "dingsene"-er mer nødvendig. Ladere til kamera og telefon, bøker og lydbøker, presanger,strikkesaker,medisiner selvfølgelig, stearinlys ( dyrt og vanskelig å få tak i der nede),ordbøker,bankID, bilder....

Jeg har fått så koselige mailer fra vertskapet mitt; de ønsker meg velkommen hjem!

Hodebryet mitt nå, er å finne ut hvordan jeg skal juge på flyplassen. Jeg har ikke returbillett, så de vil nok spørre og spørre.

Det er regnvær og kaldt i Beit Sahour, men neste uke ser det "bedre" ut - i følge YR. Jorda trenger vann, så det er flott med nedbør.

Det er så mye uro i regionen nå, så jeg skal melde fra til ambassaden at jeg er der. Det er rolig i Palestina , men det kan fort endre seg. Jeg er ikke bekymret i det hele tatt, det er mer som å ta på seg bilbelte i alle tilfellers skyld.

Da "snakkes" vi igjen i Beit Sahour.