Nattlige refleksjoner

En av mange fordeler med å ikke jobbe lenger, er at jeg styrer tida mi omtrent som jeg vil. Nå, for eksempel, viser klokka 04.20 -jeg våkna - og kjente at jeg var kaffetørst. Altså sto jeg opp og satte på kjelen.
Så nå sitter jeg her i en stille by og nyter de gylne dråper med laptopen på fanget. Til og med bikkja holder fred.
Riktignok hadde jeg verdens beste jobb, men den har jeg slutta å savne, tenker bare tilbake på tida med stor glede og takknemmelighet.( superenkel forskning viser at alle aldre har sin sjarm).

I går var vi i og ved Dødehavet. 4 små, 3 store og en sjåfør (og en servis). Det ble en praktfull dag. Det var ungenes aller første opplevelse med et hav, så de frydet seg, selv om det nok var litt skummelt også. Nå er Dødehavet noe for seg selv der det ligger ramsalt minus 450 meter under normal havoverflate,- men likefullt et hav. Været var strålende,vinden fraværende og gjennom en liten varmedis så vi fjellene i Jordan. Jeg hadde litt vondt av Amani, min palestinske "datter", som ikke kledde av seg,- men slik er tradisjonen for mange her. Ute i vannet fløt mange påkledde kvinner med hijaben på og hadde det nok helt fint.
Ungene lekte og plaska og lagde sandslott, tvillingene på ett år hadde det tryggest i armene på en voksen,- men også de ble fikk badet seg (og fikk salt i øya).

Dødehavet synker og synker takket være et stort overforbruk av vannet fra Jordan som er eneste tilførselskilde. For noen få år tilbake kunne en omtrent parkere ned til vannet, nå er det mange trapper nedover som må forseres før tærne blir våte.

Nå begynte bikkja å gneldre....

I morgen lørdag skal jeg til flyplassen og møte Kirsti,- det skal bli så fint! I går,- torsdag, kom Kjetill og Harald vel frem til Martha og Liam i Jordan. Om noen få dager til kommer Arne. Troppene samler seg i Midtøsten! Spørs om ikke påskeuka blir travel.

Jeg,- derimot,- skal finne dyna igjen, men etterpå må jeg vaske opp og vaske klær og slikt,- det har jeg forsømt for lenge.

Fuglene har begynt å synge!!Herlige lyder.

This is Palestine

Best: vennlighet og omsorg.
Verst: søppel
Irriterende: Egg i løs vekt
Brukes til alt: svarte plastposer
Vanskelig å få tak i: Mørkt brød
Billig:transport
Slakterbutikker. krevende
Utrolig:tolmodighet og overlevelsesvilje

Savner: Ikke noe spesielt
Kjempedyrt: elektrisitet
Trivsel: stor

En dag i Hebron

Tidlig i dag dro jeg med Huda til St. Johns hospital; Hebron Eye Center. Hun skulle ta en stær-operasjon.
Det er vakkert nedover mot Hebron- hadde det ikke vært for alle settlement og utposter som stadig vokser i antall og omfang.Verden begynte å våkne til liv. Gamle menn red sine like gamle esler, muldyr trakk kjerrer med grønnsaker til markedet.Skolebarn i sine uniformer. Biler, selvsagt. Sjekkpunkter, selvsagt.
Det spesialsykehuset vi dro til, lå egentelig i Jerusalem, men så kom muren og hindret palestinerne å bruke det. Dette her i Dahiyet Al Zaytoon sør for Hebron ble bygget som erstatning.

Alt tok tid, jeg hadde allverdens mulighet for å rusle litt og å løse kryssord i solskinnet.
Tvers over gata lå en liten alt-mellom-himmel-og jord- som -er- bruktbutikk. Innehaveren solgte kjoler og keramiske fliser ( noen hele), allverdens ræl, ferskpresset juice og sandwich. Jeg spurte om han hadde kaffe. Selvfølgelig! Betaling skulle han ikke ha, men det var noe jeg kanskje kunne hjelpe han med: Kjente jeg noen som kunne skaffe han en ny kone? Amerikansk, kanskje, sånn ca. 30 år!? ( sa gamlingen)på sitt stotrende engelsk.
Neppe, sa jeg.
Jeg har kone, skjønner du, sa han videre, men hun er så voldsom fet, hun har diabetes, vonde ben og dårlig syn, så jeg har bare en halv kone!!
Akkurat, ja. Jeg kan nok ikke hjelpe deg, sa jeg, og kom meg ut i friluft litt svint.
Tror ikke gubben akkurat gikk i tog den 8. mars..

Hudas operasjon gikk fint.

Surdag

Nei, ikke en sur dag. Jeg hadde surdag.
Saken er: vi, dvs. huseier, har hund og katt. Klokka 6 vekte den drittbikkja meg med sin evinnlig bjeffing pluss at han kastet rundt på blikk-spisefatene sine mellom hver bjeff. Katta skreik på døra mi, var sulten. Oh, happy start.
Utpå dagen skulle jeg besøke noen folk.De har verdens mest bråkete og ekle unger (vel,vel,- nesten)som sloss om lekene mens forldrene kjefta. Etterpå ble jeg bedt på lunsj.Det er vanligvis veldig godt, men denne dagen hadde jeg definitivt IKKE lyst på spinatsuppe og ris. Blæh.
Etterpå måtte jeg slepe meg opp verdens bratteste bakke. Også så mye søppel det var overalt! Fyttigrisen.

Tror jeg stopper der.

Saken var bare den, det var ikke verden det var noe feil med, men meg. Jeg hadde til de grader stått opp med feil bein først. Jeg ser det.
Men den bikkja!! I`ll kill that dog.

Når sant skal sies så skinte sola og fuglene sang og alle er snille og vennlige, og kvinnene preparerer ville urter.

Så skjedde det igjen..

I dag fredag, hadde jeg ringt til Hazem sjåfør for at han skulle kjøre meg til slaktern. Jeg gikk ut på veien og låste porten bak meg, det var deilig å stå i sola. Etter to minutter kom to ungdommer: Are you Ok? Yes thank you, waiting for taxi. De prøvde så å forklare meg at jeg måtte gå ned på hovedveien for å få taxi, men jeg fikk forklart at jeg hadde ringt. OK.
Hazem kom, og vi dro. 3-4 minutter etter ringte mobilen min, det var Radja, husverten. Elda, are you OK?
Noen nabo hadde sett at jeg sto utenfor en stengt port, og var bekymret for at jeg ikke hadde nøkkel eller noe slikt,- og derfor ringt Radja som igjen ringte meg.
Ja, de som leste bloggen min sist uke, vet at "tilsvarende" skjedde da. Jeg føler meg usedvanlig godt ivaretatt overalt her.

Sist gang hendte det i et område med hovedsaklig muslimer, i dag i et område med flest kristne. Jeg aner selvfølgelig ikke hva disse folka tror eller ikke tror på; de er palestinere alle sammen  = verdens nydeligste folkeferd.

OM BESØK, OM REGLER OG OM BADEROM.

I går var jeg på trivelig besøk oppe i Beit Jala, -byen som er en fortsettelse av Betlehem på motsatt side av Beit Sahour,- hvor jeg bor.
Vårr palestinske venn og hamarboer Belal har en søster der som han ville jeg skulle ta kontakt med.
Det gjorde jeg,- via tolk,- og søsteren og familien inviterte meg sporenstreks til å besøke dem. De hentet meg i Betlehem,og vi hadde en svært trivelig kveld hvor vi alle fikk god brukt for armer-og-bein-språk; det var så som så med felles språkkunnskaper...
De bor høyt og (U)fritt oppe i åsen med utsikt til alle kanter. Rett nedenfor er det murer og murer og murer med en veg imellom, rett utenfor huset beitet geitene, ovenfor der er Gilo- en diger israelsk bosetting.( 30.000?) Bak der; Jerusalem- stengt med mur og sjekkpunkter og vakttårn.Beit Jala er en vakker by, men det er usedvanlig vanskelig og tungvint der fordi murene deler byen i flere deler. Jeg har vært der oppe flere ganger, men ville aldri klare å finne frem!! Den ligger forøvrig på 900 meters høyde. I klarvær ser vi fjellene i Jordan ++.
Vi hadde det utmerket sammen,- familien på 5 ( sååå nydelige unger), og kanskje reiser jeg opp til Ramallah neste uke for å treffe Belals bror. Han snakker engelsk!
Det er fortsatt ganske kjølig her. Nå er vi i en periode med 10- dagers vind. Vinden heter noe ubegripelig på arabisk, men den kommer i mars og betyr"vinden som låner vinteren fra februar".

I dag ble det snakk om palestinske og israelske produkter, og problemene med å eksportere palestinske varer.Blant annet ble jeg fortalt at de palestinerne som bor i Jerusalem og som ofte har lov til å reise hit; de får ikke ta med seg landbruksprodukter fra Palestina tilbake til Jerusalem.
Vi snakket også om problemene med at varer produsert i bosettinger, ble merket Israel og strek-kode 729. Det er ulovlig, men so what.Det er ingen som sjekker, og de største landbruksprodusentene ligger i Jordandalen eller i tilknytning til bosettingene.= okkupert land. Jeg sliter stadig når jeg handler, jeg VET at jeg kjøper ting som er produsert av Israel eller jødiske bosettere, men det er kul krampe å unngå.

Jeg har lenge reflektert over palestinske baderom. Nå skal det sies at jeg stort sett kjenner folk med enkle husvære, men likevel: Saken er den, alle baderom har mangler av ett eller annet slag. Noen er begredelige, noen er ikke så ille, men med ødelagt vask eller slikt, noen mangler lister, alle mangler dopapir...Alle har en sånn liten hånd(rompe)dusj som kanskje virker eller kanskje ikke, og som jeg ikke har fått dreisen på. Til og med i velutstyrte og dyrere hus er det en eller glipp på badet. Et par fliser som mangler-kroker eller henger på halv tolv. Underlig. Nå er sikkert jeg enda mer underlig som bryr meg om akkurat dette, men det er en helt annen historie..
For dere som ikke har vært her foreløpig:Det medbragte (og så brukte) papiret kastes aldri i do, men i en dertil egnet bøtte ved siden av. Årsak: elendige kloakksystem.Jeg er så barnslig at når jeg kommer til Israel så blir jeg sur når jeg er på nevnte rom og vet at det ikke er noen begrensninger i vann og kloakk....

Det har roet seg noe her nå.Alle jeg snakker med, sier at de ikke ønsker noen ny intifada. Folk er slitne og desillusjonerte,- ungdommen er kanskje unntaket. Så da går livet sin gang med de vanlige arrestasjonene, de vanlige konfrontasjonene, de vanlige opprøskingene av oliventrær, den vanlige hersingen.Hvordan makter folk å være så utrolig vennlige og positive mot oss som representerer Vesten og likegyldigheten?? Utrolig.

På tur.

Fredag er dagen for utflukter. På denne tiden av året, er Dødehavet og Jeriko populært fordi det er betydelig varmere der nede langt under havnivået. I Jeriko er det minst tre store og fine parker som er tilrettelagt for barnefamilier,- med griller i massevis, langbord, lekeapparater, svømmebasseng, kiosker.... Det var tråkafullt overalt, men vi 11 som reiste sammen, fant oss omsider en ledig plass. Opp av bager og poser kom ALT vi trengte for en helaften;grillspyd, mat til grilling, salater, kaffe + kjele, våtsevietter, duker,- you name it. Jeg prøvde å lage kabab, det er vanskeligere enn det ser ut til, men øvelse gjør (nesten) mester.Til gjengjeld var gjengen svært så imponert over meg som strikket sokker med 5 pinner,- det er nok ekslusivt her. Vi hadde noen fine timer sammen, både store og små. De fleste i selskapet var ukjente for meg, men som alltid er det lett å komme i kontakt med folk.
Oppe ved Qalania var det bråk. Brennende dekk, demonstrerende ungdommer, masse israelske soldater,pansede kjøretøy, skyting, blokader i veien. Vi kom oss helskinna rundt.Også nede ved Al Ram var det hauger med brennende og osende bildekk, mao: fredag på Vestbredden.
Det gikk ikke ann å komme seg til Dødehavet i går. Den ene plassen som fortsatt er tilgjengelig for palestinere, er stengt i helgene. Da vil jødene så gjerne overnatte på stranden fra fredag til lørdag, må vite, og da blir konsekvensene klare: Ingen palestinere.

Jeg skal nå likevel ta med meg Amani med familie dit en dag, ingen av de har noensinne sett et hav/ en sjø.Problemet er at muslimene er på jobb de dagene som tilgangen til Dødehavet er åpen for de... This is Palestine.

Jeg hørte forresten noe annet i går vedr. visum til Israel. De stempler ikke lenger passene, jeg fikk en liten papirbit litt større et bankkort da jeg kom inn. Jeg viste det fram ved neste kontroll, men så ikke så nøye på det. Denne lille papirbiten forteller at du har lov til å oppholde deg i Israel i inntil 3 mnd, men det er ikke et visum. Det betyr visstnok, at dersom jeg av en eller annen grunn blir tatt av IDF, så kan de bare sende meg ut uten noen form for begrunnelse.. Med visum ville jeg ha rettigheter i forhold til kontakt med ambassade, rett til rettslig prøving og denslags.Jeg vet ikke om dette stemmer, men det ville være interessant å få det bekreftet eller avkreftet.
Den lille papirlappen må man ihvertfall ta godt vare på, den er det eneste beviset på at man er her lovlig.
Nå skal jeg sette på kaffekjelen. NB. Jeg lærer meg litt etter litt enkle arabiske gloser, og kan nå sånn omtrent like mye som en 2-åring. Neste mål er 3-årsstadiet.