Natt til lørdag

I Deheishe flykningleir bor det ca. 6000 mennesker. Svært mange av dem er tredje generasjon. En av de få som er 1. generasjon, er Amira på noen og åtti. Enke, sengeliggende, pleietrengende og med dårlig hørsel. Det sistnevnte var fint sist natt. Da ble huset hun bor i, omringet av soldater, og noen forsøkte å rive ned bakveggen i huset, uvisst av hvilken grunn. Soldatene var på jakt etter en navngitt mann, men han fant de ikke, så noe måtte de kanskje bruke tida til? Alle i huset til Amira ( unntatt henne så lå i en seng) la seg flatt ned på gulvet og turde ikke å bevege seg. De har erfaring med at soldatene skyter mot alt som beveger seg. Det var et barnebarn på 17 som lå hos henne denne natta, hun har alltid noen hos seg. Han ringte hviskende sin mor klokka 3, og  sa at han var livredd. Hun kunne ikke gjøre noe. I leiligheten ved siden av lå  Amiras sønn med kone og barn. Musestille på gulvet. Soldatene ga opp å rive ned huset. Det er en liten betongkasse fra 1952, og beregnet på å motså kuler og brekkjern.  Soldatene var ei leiren i 3,5 timer og såret 6 på sitt raid, jeg vet foreløpig ikke hvor alvorlig . Amira lever uvitende om nattens hendelser. Jeg leste i dag en artikkel fra en israelsk avis. Der uttalte en minister at han ikke var fornøyd før alle unge menn i Deheishe var bltt invalide. Jeg skulle gjerne kopiert over artikkelen hvis jeg hadde klart. Det er selvfølgelig mulig at avisen løy, og saken var oversatt til engelsk, men.               Slik går nettene her.                                       En hyggelig melding til slutt: ( mine) barnebarn har kommet inn på en god skole ikke langt fra der de bor. Jeg har spist davali til middag