Solidaritet og motstand og slikt.

Jeg skulle så ønske at jeg var flinkere med data. Her forleden la jeg ut et langt innlegg med bilder på facebook, og så hadde jeg altså planlagt å kopiere det over hit. Dengang ei. Kortversjon:  En palestinsk mann har sonet 14 år i israelsk fengsel, og skulle løslates. De bestemte de israelske myndigheten at han skulle puttes inn igjen. Han ble satt tilbake på cella etter regelen om Administrativ Detention, dvs. at hvemsomhelst kan fengsles uten siktelse eller mistanke eller rettergang for 6 mnd. om gangen. Igjen og igjen. Belal heter mannen. Han startet å sultestreike, og har nå gjort det i 70 dager per idag. Hver kveld samles folk i nabolaget hans her i Bethlehem, samler inn litt penger, viser solidaritet. ( ja, israelske myndigheter krever familien for ca. 2.800 kr. måneden for kost og losji for Belal.)          Denne kvelden var det også samlet rundt 100 palestinere som var såret av israelske kuler siden okt. i fjor. Svært mange av de ødelagt for livstid.            Jeg var tilstede sammen med hundrevis av andre. Bestemødre i broderte kjoler, ungdom, barn, menn. Det ble holdt appeller. Erkebiskopen for den greskortodokse kirka i Jerusalem holdt en sterk appell, en av de unge sårede- som jeg kjenner likeså, repr, for myndighetene...det ble sunget sanger og kaffe ble sendt rundt. En meget sterk opplevelse som jeg altså har bilder fra, men..                   Siden da har jeg besøkt Hussam Burhan som kanskje noen             kjenner etter hans 2-årige opphold i Norge. Den lille familien har det bra. De bor i et hus som ligger fem? meter fra et israelsk gjerde som deler dette landet på langs og tvers og kryss, og Hussam kan ikke snu bilen på vanlig måte, men må trikse og rygge på en femøring for ikke å bli stoppet av israelske grensevakter.  Men, han har jobb, de har hus via arbeidsgiver, og venter snart barn nummer to og er blide og glade og hadde laget dawali til meg..                           Skolene bbegynner her lørdag. I dag var souqen fullstappa av mødre som skulle kjøpe inn utstyr til ungene. Amani og jeg var også av gårde og handla. " Mine" unger skulle etter planen begynne igjen på SOS skolen hvor de har gått hele tida. Men så, i dag, tre dager før skolestart, fikk alle beskjed om at SOS skolen skulle stenge, og 500 elever ble dermed plutselig uten skoleplass.Da var det om å gjøre å snu se veldig fort rundt. Vi får se hva vi kan få til i morra. Kanskje blir det Terra Santa school for Muhamad, kanskje en tysk skole oppe i Beit Jala for Huda.  De må jo nå konkurrere med 500 andre familier om skoleplass. Jo, det finnes offentlige skoler, men de er svært mye dårligere enn private. Foreldrene her selger gjerne sjela si for at ungene skal få en best mulig skolegang, men det koster flesk. De private skolen eies og drives enten av en kirkelig eller en ideell organisasjon, men har en blanding av muslimske og kristne elever.                          Vi har satt i sving det vi har av kontakter, så ........ Fortsettelse følger.