REISEDAGER

Palestina gir meg små og store gleder hver dag, men noen store begivenheter som andre kanskje er interessert i, er det smått med.

På søndag var det en bosetter som visstnok med viten og vilje kjørte bilen rett over to småjenter. Den ene døde, den andre ligger på sykehus. Men,- dette kommer ikke ut i utenlandsk media som så spesielt. Israelske myndigheter skal visstnok undersøke saken, men ingen har særlig tro på at det fører til noe. Palestinske liv har så uendelig liten verdi for makthaverne. Det arabiske ordet for -esel- er hamarr (ikke hamar!!), og det brukes generelt om palestinerne- av herrefolket.

Lørdag dro Kirsti og jeg opp til Nablus for å treffe de to kara som i forrige måned var gjester hos Eidsiva på Hamar. De møtte smilende opp og tok oss først ut til lunsj og etterpå hjem til en av familiene i en landsby utenfor Nablus. Der var bestemor og 5 barn samt 10 barnebarn samlet. ( det var 5 barnebarn til, og to kvinner var gravide)
Som alltid fikk vi en varm velkomst og ble servert te og brus og kaker og a vi lekte og tøysa litt med ungene, var smilene enda bredere.
Vi rakk også en snartur opp til samaritanerne før en drosje tok oss de smale og kronglete veiene til Salfit.
Vel fremme ringte en av våre nablusvenner og spurte om alt var bra, hadde vi funnet våre venner i Salfit? Omsorg, omsorg, omsorg.

Ja, våre to norske solidaritetsarbeidere i Salfit møtte oss, og vi tilbrakte kvelden og natta der. De var to fine unge kvinner, men fant seg nok ikke helt til rette i byen og i jobben. ( når  sant skal sies så virka ikke Salfit som verdens triveligste by, heller)
På søndag dro vi til Qualqilia. Det er en by helt inntil grensen av Israel, og med muren som synlig veiviser. Qualqilia er ikke pen. (Jeg har vært der i Zoo en gang før, og det er en kjempeekkel dyrehage) Nå holdt vi oss langt unna dyrehagen. Vi satte oss på et spisested, og ba om kaffe. Beklager, ingen kaffe. ÅÅÅÅ. Vent, vent. Mannen ringte og etter 4 minutter kom det en annen en inn med to kopper nytrukket kaffe. Vi spiste og drakk, og spurte om hvor vi kunne få et bykart. Hm, hm. En av servitørene tok med seg Kirsti. Nedover gata, inn i et hus,  gjennom noen kontorer,- og voila! der fikk hun et aldeles flott bykart.
Vi skulle betale 13 shekel for mat og kaffe. Jeg ga han 15, og ville at han skulle beholde 2. Nei, nei. 13 var 13. Kirsti kjøpte en flaske vann. For free! Enjoy your stay.
Vi rusla litt før hofta mi meldte pass, og jeg satte meg i en gebrekkelig sofa på fortauet utenfor et bilverksted. Etter to minutter kom det en mann og spurte om jeg trengte noe. Kaffe? Te? En bedre stol?
Det er slik jeg alltid opplever palestinerne.

Så gikk turen med buss ned til Ramallah. Vi så de flotte hovedveiene her og der, men de er forbeholdt andre enn oss, må vite. Vi zigzaget oss opp og ned trange daler og bratte kurver og brukte nærmere to timer på 4?? mil, men kom trygt til Ramallah.
Det hadde vært/var et voldsomt uvær i distriktet. Regn og flom og vind, veiene var skylt bort, vannspruten sto opp av kumlokkene i gatene. Jeg aner ikke hvor buss-sjåføren førte oss, men det var langt ut på jorder, gjennom svære kratere av vann og på krøtterstier hvor jeg nok aldri hadde vært før. Langt om lenge kom vi inn på asfaltert vei igjen. I den bratteste dalen ( Wadi Nar) mellom Ramallah og Bethlehem, hadde trailerne stanset og gitt opp. Det var for farlig å kjøre under slike værforhold. Vår sjåfør snirklet seg meget pent og pyntelig frem, og vi havnet trygt i Beit Sahour. På Singer cafe var Baha og Neda og Tariq og flere kjente. Godt å komme hjem!!

tilbake igjen

Onsdag ble en laaaang dag underveis. Imidlertid fikk jeg, uvisst av hvilken grunn, tildelt et sete på businessklasse fra Istanbul til Tel Aviv. Det var godt, det! Noen koffert fant jeg ikke ved ankomst til det hellige? land. Etter en times venting og rot oppdaget jeg tilfeldig en koffert som surra alene rundt på et helt annet bagasjebånd ,og som ligna veldig på min. Joda, den hadde kommet med et tidligere fly fra Tyrkias land og vi kunne gjenforenes.. Da var klokka nærmere ett om natta, men min trofaste sjåfør ventet utenfor terminalen og vi kjøret FORT på nattstille veier hit til Beit Sahour hvor Kirsti ventet med smil og klem!  Godt å være tilbake!!
I dag: opp til min kjære familie, så besøke St. John, konsert og middag på the Square og nå en stille kveld med laptop og et vinglass. Verden er slett ikke  verst.
På lørdag drar vi etter planen til Nablus. Morgendagen ligger åpen.

PÅ HAMAR

I helga døde min gamle og kjære svigerfar, så jeg dro hjem for å være sammen med familien. Jeg drar snart ned igjen, men inntil da: ingen blogg fra Palestina.

PALESTINA PÅ GODT OG VONDT

Det er langt på natt, jeg skal snart finne senga, men skal først forklare overskriften på dagens blogg.

Da jeg sto opp i dag, var det ikke noe strøm i huset. Imidlertid så er det ganske vanlig, så takket være gassen fikk jeg meg morraskaffen min og forlot heimen.

Klokka halv ti i kveld kom jeg tilbake til et  meget mørklagt hus. Prøvde sikringene, men alt så ut til å være i orden. Ringte husleier. Ikke svar. Sendte melding til huseier, og fikk tilbakemelding: Beklager, er bortreist i bryllup, ring Yasser. Hm. Yasser er mellom-mann mellom huseier, Baha og meg. Jeg ringte Baha. Han skulle ringe Yasser. Yasser var ikke hjemme. Baha ringte Madsji. Madsji kom. Problemet var antagelig at man måtte ha betalt på et kort som puttes inn i strømsystemet et eller annet sted, og som da altså gir lys så lenge det er penger på  kortet. Dette mystiske kortet befant seg oppe i 2. etasje et sted. Madsji gikk på jakt med lommelykt og fant det etter litt leting.

Hvor kunne man så få fylt opp dette lysgivende kortet sent en torsdagskveld? Jo, antagelig på en bestemt butikk. Madsji dro, jeg satt ute  med stearinlys og hvitvin og dingla med beina.. Ti minutter senere kom den gode hjelper tilbake, og ett minutt senere flommet lyset! Moralen er: Peeng på bok! (les:kort)

This is  Palestine! Håpløse systemer, men alltid gode hjelpere for hånden.

 I morgen skal jeg med Nisreen til Ramallah i forlovelsesselskap.   Jeg har det godt, meg fattes intet.           

September 2014 Hjemme igjen i Beit Sahour. Jeg har flyttet! Nå ar jeg fått en koselig, men ganske så nedslitt leilighet i gamlebyen her i B.S. Stue, kjøkken, soverom, bad samt en fin uteplass- alt i en fredelig liten gatestump . Her skal det bli bra! Hit kom jeg i går kveld og dette skriver jeg midt på natta. Søvnen har kommet og gått, så nå er det «morraskaffe» sjøl om klokka bare er 4 pluss litt til. Jeg hadde en interessant tur hit i går. I Wien ventet de på meg med rullestol ved flyet…. Jeg hadde bedt om sånn flyplassbil, men altså. Ja, ja, en gang må være den første. I gaten til Tel Aviv var det sånn omtrent 100 ortodokse jøder som ventet på samme fly som meg. I hadde det meget travelt med alle ritualene, hattene, sjalene, skriftene tingtangene og krøllene sine. Greit nok det, men jeg har problemer med å forstå at deres Gud krever så mange ytre ting av dem,- de overtok gaten fullstendig. Jeg følte meg som tilskuer til et underlig skuespill. Det tok laaang tid å få alle på plass i flyet. Alt utstyret tok all bagasjeplassen og litt til, og kaoset hersket. Vi kom oss på vingene etter en ekstra halvtime. På Ben Gurion ventet det bil på meg, så fort og greit kom jeg uten en eneste anstrengelse gjennom flyplassen. Liker!!! ( hva har skjedd? Et stempel i passet uten et spørsmål?). Å være minusvalido,- som de sier i Spania,- har definitivt sine fordeler. Sol og sommer ventet meg i Tel Aviv, men ingen Sami. Jeg rakk både en og to sigaretter før han dukket opp. Bilen, - denne gangen en jeep, - hadde en svært så dårlig dag. Motoren hadde tilnærmet null drivkraft, og stoppet gang på gang. Vi brukte over to timer på det som normalt tar 45 minutter. Stakkars mann. Vel innenfor murer og sjekkpunkter bestilte han en annen drosje til meg som tok meg til Singer Cafe hvor kjære Baha ventet med åpne armer og hvor jeg fikk meg både et hvitvinsglass og en omelett av en

Arabisk barne-TV og Lars Monsen

De siste ukene har min TV-underholdning i hovedsak bestått av arabisk barne-TV, ispedd noen episoder av Arabic Idol og The Voice.
Ikke det verste, det. Barne-Tv har mye bra, bl. annet smurfene, Tom og Jerry og et marokkansk program som minner om - Den levende skogen.
Dette var inntil her forleden. Da fant jeg ut at nå var det så gode mottakerforhold natterstid at jeg kunne få inn NRK nett-TV,- og der er det som bekjent litt av hvert.
Jeg fant Monsen på villtur.

Jeg fikk så hjemlengsel!!! Først og fremst til Julussdalen og hytta, dernest til alle luktene og alt det grønne og kjente. Riktignok føler jeg meg hjemme her, og vennene mine sier det bare er spørsmål om tid før jeg får palestinsk ID, men..
Jeg er norsk langt inn i margen når det gjelder natur, lyder og lukter, - og skulle gjerne tatt med meg den palestinske omsorgen og gjestfriheten til Norge!

I dag er det søndag. Jeg rydder og pakker og skal på alle -ha det godt- visittene.
Ettersom det er siste gangen jeg bor akkurat her, så sorterer og organiserer og fordeler jeg etter beste evne. 5 år har det blitt i denne leiligheten nå, så det er litt rart å tømme den for alt personlig.

De bombet i Gaza i natt. Det er troppesamlinger ved grensa i Erez. Jeg vet ikke hvor mye f....skap som er utført denne gangen. En av toppene i den israelske regjering ser folk midt i øya og sier at palestinerne er som dyr og at de ikke fortjener å leve, -så hva kan vi vel vente oss?
Fortell meg: hvordan kan presumtivt oppegående mennesker fordømme et helt folkeslag slik? Det er noe som er riv rav ruskende galt. ( joda, jeg vet om mine egne svarte hull(=fordommer),men de får jeg sloss med sjøl. Jeg husker hva en tidligere kollega av meg fortalte. Han var på veg til Soul, og på flyplassen i Singapore sto flykapteinen og ønsket velkommen om bord. Kapteinen var koreaner, mørk og kortvokst. Min kollega tenkte da i et glimt: Hjelpe meg, skal denne lille mørke mannen styre dette store flyet?? I hans hode var flykapteiner blonde og høye. Det hender vi møter oss sjøl skikkelig i døra, så da gjelder det summe seg og ta et oppgjør med seg sjøl.

Jeg skal derimot bare ta meg en dusj før alle dagens visitter.

GRUPPER SOM KOMMER OG GRUPPER SOM GÅR

Det ble snakket norsk ved nabobordet der jeg satt og strikket og drakk kaffe. 5 ivrige unge jenter. Etter en stund tilkjennega jeg at jeg skjønte de de sa, og ble prompte bedt om å sette meg sammen med dem. De var del av en større gjeng fra en folkehøgskole nordpå som var på skikkelig jordomseiling,- og som mer enn gjerne ville dele spennende opplevelser med meg. Amazonasjungel med båtvelt, New York, fjerne Østen. Og- Palestina. De snakket og spurte og var noenlunde velorientert og veldig trivelige. Visste jeg om noen av flykting-leirene? Jeg visste. Hvordan få se en leir? Jeg ba Mustafa kelner om å komme, han bor i Aida. De gjorde en avtale om å møtes neste dag klokka ett, og i dag fikk jeg referat.
Jentene hadde vært i leiren hele dagen fram til sene kveld. De ble vist rundt, de kom hjem til familier, de fikk selvfølgelig mat og te og kaffe og argile. De hadde sett og lyttet og spurt,- og hadde lovet å skrive om dette når de kom tilbake til skolen og hverdagen. Så bra!! Det trengs ungdom som ser alvoret i Palestina, og som forteller videre.

I dag traff jeg på en godt voksen kvinne med armen i gips og skrubbsår i fjeset. Hun var en av en gruppe på 16 fra Sarpsborg som hadde gått de 140 km. fra Nasaret til Betlehem. 10 dager hadde en svært innholdsrike turen tatt. En utfordring både fysisk og mentalt. Alle hadde gjennomført, inklusive damen som hadde tryna og brukket armen underveis.Det er 15 faste sjekkpunkter på den turen. ...Vi fikk dessverre bare en kort tid sammen før hun skulle videre.

I dag var også dagen for å se på event. ny leilighet. Det var nedtur, det! Åjameg så stygg og ukoselig og diger og nedslitt og gardinløs og....Der vil jeg ikke bo! Da blir det å se etter noe annet. Klarer jeg det ikke nå, så får jeg  bare lagre sakene mine et sted og satse på at noen venner finner noe til meg før høsten og neste reise kommer.
Det ordner seg nok. Nå sorterer og organisere og pakker jeg ting og tang.
Om noen få dager er jeg tilbake på Hamar. Jeg har blitt lovet både dawali og shis barak før jeg drar. Hjemme vil jeg ha fersk fisk og saftig biff!