Palmesøndag

Vi var i kirka i dag. Helt stappfullt. God stemning, sanger og taler og palmegrener og alt dertil hørende. På arabisk, selvfølgelig. Jeg satt og så meg rundt. Det var mange nonner i kirka- fra ulike ordner, med ulike drakter OG med ulik hodebekledning. Håret var skjult, slik det pleier. Det kalles ikke hijab, men har nøyaktig samme funksjon. Lurer på om det også ødelegger norsk  kultur eller noe slikt? Jeg har heldekkende skaut til min bunad. Kanskje jeg skal mobbes for det? Det siste er litt tøysete sagt, men det er et alvorlig emne.                                                                Jeg glemmer nok aldri da jeg overvar fredsprisutdelingen i 1979, Mor Theresa var den verdige vinner. En bitteliten, men stor, kvinne i sin blå og hvite nonnedrakt, og med skautet helt ned i de vakre og milde øynene.  Tenk om vi kunne lære litt av Mor Theresa,! Det ville gjøre Norge til et rikere land. Ole Paus sier jo: I Norge har vi alt, men det er også alt vi har. Ha en fin Palmesøndag der ute i eteren hvorenn du er.

Bursdag

I dag fylte Muhamad 9. År, hvilket vi måtte feire. Jeg tok med med han og lillesøster Huda ned til Bethlehem og kjøpte litt gaver og en kake, mens Kirsti og mammaen bakte bløtkake hjemme. Så da ble det bursdagssang på arabisk, engelsk og norsk, det ble kaker og lys og brus og alle var glade.                                Det ble drept en mann på 22 år i Hebron i natt, i Gaza ble 5 skadet. Jeg tror noen har dødd for israelske kuler hver dag siden vi kom hit. I forrige uke skjøt de en kvinne som satt inne i en bil. Hun hadde visstnok 52 kuler i kroppen, men denne historien har vi ikke fått verifisert.                                                                   Like fullt,i Betlehem går livet tilsynelatende sin vante gang.  Det var mye folk i byen i dag. De tar en dag om gangen, hva annet kan de gjøre.                                 I morgen skal vi prøve å komme oss opp og gå i palmesøndagsgudstjeneste i Fødselskirken. I morgen kveld er det en tilstelning forbarn oppe i Deheishe, og dessuten morsdag. Vi får feire det vi kan feire. Ha en god natt.

Fredag 18.mars

Hadde en lang prat med yndlingskelneren min i dag igjen. Han så slett ikke frisk ut der han sto, så jeg spurte om alt var ok. Ja, ja, var svaret. Sikkert? Vel, han hadde igjen vært på sykehuset, når sant skulle sies. Tårgassen har innvirket på hele organismen, han tåler ikke mat, alt kommer ut igjen, og det er noe med slimhinnene i magen. Nå skal han kures i 80 dager, os må bruke mengder av medisiner hver dag. Legen hadde gitt beskjed om  to ukers hvile, men min venn gikk på jobb. Hvorfor, spurte jeg. To grunner: de venter barn nummer to i løpet av en måned, og han ville at kona skulle oppleve at han kunne ta seg av dem og ikke gjøre henne bekymret. Han tjener heller ikke to øre når han ikke er på jobb, og økonomien er meget tynnslitt. Han tjener 2.200 nis pr mnd,altså drøyt 4.500kroner, og alt er dyrt her. Jeg begriper ikke hvordan det går i hop. Sønnen på 5 har begynt på skolen nå, og de har valgt en privat skole til han fordi det er den beste starten de kan gi han. Skolepengene har de lånt, og skal betale tilbake litt etter hvert. Dette er typisk for så mange jeg kjenner. De går omtrent bukseløse og spiser bare linser og ris for å prioritere god skolegang for ungene sine.  Han fortalte at kona hans hadde ringt og sendt mange sms i dag,- ja hun har nok ingen problemer med å se hvordan han har det, uansett hva han måtte si. Jeg er skikkelig bekymret for helsa hans. Han var ganske opprådd sjøl også, og sa at dersom han nå hadde fått mulighet for å ta med seg kone og barn og dra fra Palestina, så hadde han ikke trengt fem minutters betenkningstid. Dette er nye toner,- ikke bare fra han, men fra mange. "Vi dør fra innsiden", sa Nisreen i dag.                                                                 Kirsti og jeg var oppe i Deheishe i dag. Der var det helt annerledes enn før. Ingen trafikk, ingen unger som lekte i smugene, ingen ungdommer som hang på gatehjørnene, ingen musikk og skrål fra husene. Ingenting. I dag ble en ung mann på 20 drept- ikke i leiren, men noen få kilometer derifra. Hvem er nestemann? Ja, det er lett å skjønne at folk dør fra innsiden mens de bare kan registrere at ungdom på ungdom blir drept av IDF.

Kjærlighet og vennskap

Jeg ser at jeg bare skriver om enendighet, og det er det mye av. Likevel, jeg møter jo så utrolig mye varme og kjærlighet her hjemme i Palestina. Møtet med lille "barnebarn Huda", var utrolig. Mamman hadde ikke fortalt at jeg skulle komme, men da Huda kom fra skolen, åpnet jeg døra. Hun så og så på meg med oppspilte øyne, og så brast hun i gråt og kasta seg rundt halsen på meg. Så måtte hunn SE på meg igjen og lo og gråt om hverandre. Sterkt.                                         I går møtte jeg Baha igjen, også et flott møte. En eldre kjøpmann oppe på torget smilte og håndhilste da han så meg, og spurte så:where have you been all the time? Jeg vet ikke om han tror at det er her jeg bor. Jeg sa jo at jeg hadde vært i Norge, men.... Jeg har møtt så mange av mine venner allerede, og alle er så utrolig vennlige og blide. I kveld,-fredag, skal vi opp til Deheisha og møte flere fra Nisreens familie. Hun fortalte imidlertid at de har sluttet med den felles fredagsgrillingen. Livet inne i leiren er for uforutsigbart og vanskelig nå. Vi reiser nå opp dit en tur, treffer sikkert flere. De pleier å komme innom mor Amira så ofte som mulig. Hazem kjører oss. Han er tryggheten selv. Da jeg traff han i går lurte han på hvorfor jeg hadde vært her et helt døgn uten å kontakte ham.                        Jeg har fått dawali.  Jeg har fått makloube. Jeg har blitt lovet shis barak. Alle de beste palestinske yndlinsrettene mine. Meg fattes intet.

Flyktninger

Amira er flyktning. I 1948 flyktet hun fra landsbyen Jeremia da jøødene kom og deklarerte at de var de rettmessige eierne. Amira havnet etterhvert i Deheishe camp. Der bor hun fortsatt. Gammel og meget skrøpelig. Hun ligger til sengs. Nå invaderes leiren hver natt av israelske soldater som kaster tåregassgranater, noen med svært giftig innhold. Gassen siver inn over alt, lufta blir vanskelig å puste. Amira har ingen steder å gjemme seg. Når nattens angrep er over, bærer Amiras familie henne ut av huset, der klarner lufta fortere enn innendørs. Noen ganger må hun sendes til sykehuset for å få hjelp. Overlever hun neste natt? Vil en av hennes barnebarn bli angrepet og skutt i natt? Jeg kjenner dem alle. Mange ungdommer. Vil de bruke kniv, kaste stein? Hvordan ville mine barnebarn reagert i samme situasjon?  Ungdommene opplever stadig at venner blir skutt, skadet, arrestert. Hva er "riktig" reaksjon? Hjemme snakker politikerne om - et balansert bilde av situasjonen-. De skulle vært tvangsendt hit og vært med på å bære Amira ut og inn av det lille utette, gamle huset i leiren. 

Øyenvitner

Lille Hala er død. 6 og et halvt år gammel. Jeg husker ikke om jeg har skrevet om henne på bloggen før, men jeg vet at jeg har skrevet om henne i HA og i Palestinanytt. Jeg traff lille Hala etter siste krigen i Gaza. Hun var skadet i ryggen, og hadde mistet evnen til å snakke pga. voldsomme traumatiske opplevelser ved krigen(les masakren) i Gaza. Jeg møtte henne på sykehuset her i Beit Jala og strikket rosa raggsokker til henne. Mitt ørlille håpløse bidrag. I dag har jeg fått vite at hun døde. Ryggmargen var ødelagt, hun var gjennom flere operasjoner, men det endte med at hun fikk koldbrann i begge bena og døde. Lille vidunderlig vakre og totalt uskyldige Hala. En av tusenvis av ofre for dette vanviddet. Jeg gråter. Mest for Hala, men for alle uskyldige liv som drepes i denne massakren som stadig pågår her nede.                  Hver eneste natt kommer det soldater inn i Aida camp og Deheishe camp. Med giftig tåregass, med geværer, med arrestordre. Jeg har vært her nede jevnlig i over 7 år nå, men aldri, aldri har det vært så ille som nå.                                              Min venn kelneren Mahmoud ( som ga meg verdens største bamseklem da vi møttes i dag), fortalte at han hadde gått i koma for noen få dager siden, og blitt sendt på sykehus i ambulanse. Mahmoud bor i Aida camp, og hadde blitt utsatt for så mye giftig tåregass dé siste uka, at lungene kollapset. De fikk renset han opp igjen, i dag var han tilbake på jobb. Mahmoud ble skutt av israelské soldater den første gangen da han var 10 år. 7 cm unna hjertet traff kulen. Neste gang var han 12. Skutt i ryggen. 15 år ble han arrestert og fengslet 1. Gang. Slik fortsatte det. Han har en liten sønn.  Mahmoud sier til oss: jég vil ikke at min sønn skal bli som meg, en sint ung mann. Jeg vil lære han at kviver og tåregass og geværkuler ikke løser noen problemer. Min ungdom ble ødelagt, jeg vil ikke at min sønns liv skal bli ødelagt. MEN, sier Mahmoud, hvis israelerne dreper min mor ,min kone eller min sønn, da vil jeg gjøre dét jeg kan for  å drepe igjen. De tar vel meg først, men ok.                      Slik er det her nå.

Tilbake

Den 15. mars satte jeg endelig foten på palestinsk jord i gjen etter nesten ett år i Norge. Min kjære venninne  Kirsti og jeg hadde en behagelig og stressfri tur nedover. Jeg får jo ekstraservice på flyplassene pga krykkene mine, og det er både nødvendig og bekvemt. På Ben Gurion kikket passkontrollereren på passet og på meg, og spurte " how long are you going to stay this time? Hun var fornøyd med svaret- easter sunday- så da fikk jeg den nødvendige lille lappen som gir meg lov til å bli i inntil 3 mnd. Det var det. Mis muskele!,  Vi skulle bli hentet av en venn av en venn av Sami, og det ble vi. Sjåføren er palestiner fra Jerusalem, og turen gikk fort og greit helt til vi kom til Al mahal og fotballstadionet. Der kjørte han feil,- aldeles feil, og jeg forsto jo raskt at han ikke hadde peiling, men jeg sa ikke noe, det kunne jo være endringer i veisystemet som jeg ikke kjente til. Nå ja, halveis til Hebron skjønte han det nok selv, og begynte å tråkle. Og tråkle. Og tråkle.  Fyren hadde aldri vært i Betlehem før, så også inne i byen var han blank. Jeg tillot meg å vise vei her inne, men han stolte ikke på det, og spurte seg fram flere ganger. Ja, ja. Vi hadde avtalt pris, så det var ikke vårt problem at han fikk sightseeing på Vestbreddeb og i Betlehem i samme slengen.                                                                                   Hotellet vårt var engang lite og sikkert pent. Nå er det lite og nedslitt og sånn passe rent, men beliggenheten er upåklagelig ( like ved Manger square), det er heis, varmt vann og internetttilknytning. Hva mer trenger vi vel?                              Kirsti og jeg spiste middag på the Square, hilste på Afran og Samar, drakk portvin rett fra flaska i mangel på glass, og tok en tidlig kveld. Det er steinkaldt her, men våren er visstnok like om hjørnet.         Fortsettelse følger.