mandag

Jeg er lat. Jeg utsetter å reise hit og dit, men sitter her med mine lydbøker og kaffekoppen. Helsa er fin, det er godt å nyte sommerlige temperaturer sent i oktober. Hadde jeg bodd på en kanariøy så ville jeg ikke tenkt at jeg "skulle noe" heller, men her er det litt annerledes.  Hofta/ryggen gir meg mange begrensninger, men først og fremst er et nok latskapen som rår.

 Livet går sin vante gang oppe i Bethlehem. Turistbussene har kommet tilbake, litt handel blir det vel for de som fallbyr varene sine like utenfor fødselskirken. Kirken restaureres i disse dager i likhet med det store forretningsbygget på the Square.Det snakkes om at souqen skal "fjernes" og erstattes med moderne butikker. Ingen er happy for det,- folk sier at da kan man heller reise til Tel Aviv. Bethlehem er og skal være en gammel og ærverdig by med sine trange gater og eldgamle hus og smug.- sier alle jeg snakker med, og jeg er enig. Sjøl bor jeg inne i en bakgate i Beit Sahour og sliter med  finne fram hvis jeg kommer fra en uvant retning....., men det er greit. ( og litt pinlig).

Som forventet ble med lite mediedekning da et palestinsk barn ble drept av en settler,, og desto mer da et israelsk barn ble drept av en palestiner. Den vestlige verden fornekter seg ikke. Alle barn har da samme verdi!!!!!!!

Jeg blir så oppgitt og sliten, men sola skinner og olivenhøsten går sin gang, og alle skjemmer meg bort. Vi vet overhode ikke hvor godt vi har det i Norge.

 Nei, nå må jeg gi meg før oppgittheten tar overhånd, hvordan klarer palestinerne "to keep hope alive"?Dersom jeg hadde vært gutt og 14 år ville vel også jeg kastet stein mot alt israelsk som rørte seg, og dermed blitt "terrorist"?

 Jeg får ta meg en kaffekopp til. Om ikke lenge kommer Kristel og plukker meg opp.

Fredelig

Det har vært noen stygge hendelser de siste dagene. først ble to palestinske småjenter meid ned av en settler,-en av jentene døde.

I går ble en baby drept av en palestinsk bilfører, og en kvinne hardt skadet.

Vold avler vold, det er en spiral som aldri stopper, og som bare gjør vondt verre.

Jeg har ikke god nok oversikt over hvordan mediene dekker dette, men er stygt redd for at sistnevnte hendelse får mest spalteplass. Håper at jeg tar feil! Alle liv er like verdifulle.

Her i Beit Sahour synes livet fredelig, men uroen er like rundt hjørnet. I går var en norsk gruppe borte i Aida camp sammen med Eirik Mills da IDF begynte å skyte tåregass inn i huset de var i. Palestinske ungdommer kasta stein. Dagligliv her.

Jeg plukka oliven i går! Takket være snille venner ble jeg kjørt helt inn til olivenlunden og satt på bakken og plukket olivenen opp i bøtter. Det var en gruppe folk fra mange land som var der, og jeg fikk igjen oppleve den gode stemningen og gleden av å gjøre litt nytte for meg. Lunsjen var IKKE ris og kylling, men derimot linsesuppe og dawali!

Forleden dag var Amani og jeg på en rask handletur hvor vi rakk å bruke maange penger på bare jenteting! Klær, sminke, sko... Herlig ufornuftig!!

Mao: Jeg har det veldig bra, og kanskje fordi det er trusler og  problemer alle steder, så er det ekstra godt å bare gjøre noe herlig sprøtt en (sjelden) gang i blant.

På lørdag skal vi kanskje i en lekepark med ungene. Slik går no dagan. 

REISEDAGER

Palestina gir meg små og store gleder hver dag, men noen store begivenheter som andre kanskje er interessert i, er det smått med.

På søndag var det en bosetter som visstnok med viten og vilje kjørte bilen rett over to småjenter. Den ene døde, den andre ligger på sykehus. Men,- dette kommer ikke ut i utenlandsk media som så spesielt. Israelske myndigheter skal visstnok undersøke saken, men ingen har særlig tro på at det fører til noe. Palestinske liv har så uendelig liten verdi for makthaverne. Det arabiske ordet for -esel- er hamarr (ikke hamar!!), og det brukes generelt om palestinerne- av herrefolket.

Lørdag dro Kirsti og jeg opp til Nablus for å treffe de to kara som i forrige måned var gjester hos Eidsiva på Hamar. De møtte smilende opp og tok oss først ut til lunsj og etterpå hjem til en av familiene i en landsby utenfor Nablus. Der var bestemor og 5 barn samt 10 barnebarn samlet. ( det var 5 barnebarn til, og to kvinner var gravide)
Som alltid fikk vi en varm velkomst og ble servert te og brus og kaker og a vi lekte og tøysa litt med ungene, var smilene enda bredere.
Vi rakk også en snartur opp til samaritanerne før en drosje tok oss de smale og kronglete veiene til Salfit.
Vel fremme ringte en av våre nablusvenner og spurte om alt var bra, hadde vi funnet våre venner i Salfit? Omsorg, omsorg, omsorg.

Ja, våre to norske solidaritetsarbeidere i Salfit møtte oss, og vi tilbrakte kvelden og natta der. De var to fine unge kvinner, men fant seg nok ikke helt til rette i byen og i jobben. ( når  sant skal sies så virka ikke Salfit som verdens triveligste by, heller)
På søndag dro vi til Qualqilia. Det er en by helt inntil grensen av Israel, og med muren som synlig veiviser. Qualqilia er ikke pen. (Jeg har vært der i Zoo en gang før, og det er en kjempeekkel dyrehage) Nå holdt vi oss langt unna dyrehagen. Vi satte oss på et spisested, og ba om kaffe. Beklager, ingen kaffe. ÅÅÅÅ. Vent, vent. Mannen ringte og etter 4 minutter kom det en annen en inn med to kopper nytrukket kaffe. Vi spiste og drakk, og spurte om hvor vi kunne få et bykart. Hm, hm. En av servitørene tok med seg Kirsti. Nedover gata, inn i et hus,  gjennom noen kontorer,- og voila! der fikk hun et aldeles flott bykart.
Vi skulle betale 13 shekel for mat og kaffe. Jeg ga han 15, og ville at han skulle beholde 2. Nei, nei. 13 var 13. Kirsti kjøpte en flaske vann. For free! Enjoy your stay.
Vi rusla litt før hofta mi meldte pass, og jeg satte meg i en gebrekkelig sofa på fortauet utenfor et bilverksted. Etter to minutter kom det en mann og spurte om jeg trengte noe. Kaffe? Te? En bedre stol?
Det er slik jeg alltid opplever palestinerne.

Så gikk turen med buss ned til Ramallah. Vi så de flotte hovedveiene her og der, men de er forbeholdt andre enn oss, må vite. Vi zigzaget oss opp og ned trange daler og bratte kurver og brukte nærmere to timer på 4?? mil, men kom trygt til Ramallah.
Det hadde vært/var et voldsomt uvær i distriktet. Regn og flom og vind, veiene var skylt bort, vannspruten sto opp av kumlokkene i gatene. Jeg aner ikke hvor buss-sjåføren førte oss, men det var langt ut på jorder, gjennom svære kratere av vann og på krøtterstier hvor jeg nok aldri hadde vært før. Langt om lenge kom vi inn på asfaltert vei igjen. I den bratteste dalen ( Wadi Nar) mellom Ramallah og Bethlehem, hadde trailerne stanset og gitt opp. Det var for farlig å kjøre under slike værforhold. Vår sjåfør snirklet seg meget pent og pyntelig frem, og vi havnet trygt i Beit Sahour. På Singer cafe var Baha og Neda og Tariq og flere kjente. Godt å komme hjem!!

tilbake igjen

Onsdag ble en laaaang dag underveis. Imidlertid fikk jeg, uvisst av hvilken grunn, tildelt et sete på businessklasse fra Istanbul til Tel Aviv. Det var godt, det! Noen koffert fant jeg ikke ved ankomst til det hellige? land. Etter en times venting og rot oppdaget jeg tilfeldig en koffert som surra alene rundt på et helt annet bagasjebånd ,og som ligna veldig på min. Joda, den hadde kommet med et tidligere fly fra Tyrkias land og vi kunne gjenforenes.. Da var klokka nærmere ett om natta, men min trofaste sjåfør ventet utenfor terminalen og vi kjøret FORT på nattstille veier hit til Beit Sahour hvor Kirsti ventet med smil og klem!  Godt å være tilbake!!
I dag: opp til min kjære familie, så besøke St. John, konsert og middag på the Square og nå en stille kveld med laptop og et vinglass. Verden er slett ikke  verst.
På lørdag drar vi etter planen til Nablus. Morgendagen ligger åpen.

PÅ HAMAR

I helga døde min gamle og kjære svigerfar, så jeg dro hjem for å være sammen med familien. Jeg drar snart ned igjen, men inntil da: ingen blogg fra Palestina.

PALESTINA PÅ GODT OG VONDT

Det er langt på natt, jeg skal snart finne senga, men skal først forklare overskriften på dagens blogg.

Da jeg sto opp i dag, var det ikke noe strøm i huset. Imidlertid så er det ganske vanlig, så takket være gassen fikk jeg meg morraskaffen min og forlot heimen.

Klokka halv ti i kveld kom jeg tilbake til et  meget mørklagt hus. Prøvde sikringene, men alt så ut til å være i orden. Ringte husleier. Ikke svar. Sendte melding til huseier, og fikk tilbakemelding: Beklager, er bortreist i bryllup, ring Yasser. Hm. Yasser er mellom-mann mellom huseier, Baha og meg. Jeg ringte Baha. Han skulle ringe Yasser. Yasser var ikke hjemme. Baha ringte Madsji. Madsji kom. Problemet var antagelig at man måtte ha betalt på et kort som puttes inn i strømsystemet et eller annet sted, og som da altså gir lys så lenge det er penger på  kortet. Dette mystiske kortet befant seg oppe i 2. etasje et sted. Madsji gikk på jakt med lommelykt og fant det etter litt leting.

Hvor kunne man så få fylt opp dette lysgivende kortet sent en torsdagskveld? Jo, antagelig på en bestemt butikk. Madsji dro, jeg satt ute  med stearinlys og hvitvin og dingla med beina.. Ti minutter senere kom den gode hjelper tilbake, og ett minutt senere flommet lyset! Moralen er: Peeng på bok! (les:kort)

This is  Palestine! Håpløse systemer, men alltid gode hjelpere for hånden.

 I morgen skal jeg med Nisreen til Ramallah i forlovelsesselskap.   Jeg har det godt, meg fattes intet.           

September 2014 Hjemme igjen i Beit Sahour. Jeg har flyttet! Nå ar jeg fått en koselig, men ganske så nedslitt leilighet i gamlebyen her i B.S. Stue, kjøkken, soverom, bad samt en fin uteplass- alt i en fredelig liten gatestump . Her skal det bli bra! Hit kom jeg i går kveld og dette skriver jeg midt på natta. Søvnen har kommet og gått, så nå er det «morraskaffe» sjøl om klokka bare er 4 pluss litt til. Jeg hadde en interessant tur hit i går. I Wien ventet de på meg med rullestol ved flyet…. Jeg hadde bedt om sånn flyplassbil, men altså. Ja, ja, en gang må være den første. I gaten til Tel Aviv var det sånn omtrent 100 ortodokse jøder som ventet på samme fly som meg. I hadde det meget travelt med alle ritualene, hattene, sjalene, skriftene tingtangene og krøllene sine. Greit nok det, men jeg har problemer med å forstå at deres Gud krever så mange ytre ting av dem,- de overtok gaten fullstendig. Jeg følte meg som tilskuer til et underlig skuespill. Det tok laaang tid å få alle på plass i flyet. Alt utstyret tok all bagasjeplassen og litt til, og kaoset hersket. Vi kom oss på vingene etter en ekstra halvtime. På Ben Gurion ventet det bil på meg, så fort og greit kom jeg uten en eneste anstrengelse gjennom flyplassen. Liker!!! ( hva har skjedd? Et stempel i passet uten et spørsmål?). Å være minusvalido,- som de sier i Spania,- har definitivt sine fordeler. Sol og sommer ventet meg i Tel Aviv, men ingen Sami. Jeg rakk både en og to sigaretter før han dukket opp. Bilen, - denne gangen en jeep, - hadde en svært så dårlig dag. Motoren hadde tilnærmet null drivkraft, og stoppet gang på gang. Vi brukte over to timer på det som normalt tar 45 minutter. Stakkars mann. Vel innenfor murer og sjekkpunkter bestilte han en annen drosje til meg som tok meg til Singer Cafe hvor kjære Baha ventet med åpne armer og hvor jeg fikk meg både et hvitvinsglass og en omelett av en