De små nyhetene

Jeg trodde at jeg skulle savne TV og VM på ski, men nei.Det er så langt unna, og blir så uviktig. Joda, jeg ser på nett om kvelden og gleder meg over norske medaljer, men det er det.
I går kveld, f.eks, var jeg oppe hos John og Mike. Det var kaldt og det blåste. John visste råd: Han dro et slags grillfat og ei hjennomhullet tønne ut på fortauet, fylte i med biter av brask og oliventre, og tente opp. Nydelig og varmende bål!!
Leilighetene i 2. etasje er snart klare. Jeg spurte om fyring der.Tja, kanskje elektrisk, eller kanskje en ovn. Ovn? Du har ingen pipe?? Vel, vel, så lagde man vel en slags pipe ut gjennom et høl i veggen. Mis muskele.Gad vite hva norsk brannvesen ville sagt til opplegget!
Jeg har bedt om å få hjelpe til med å klargjøre rommene i 2. etasje.Mike var litt unnvikende,men jeg skal ikke gi meg.

Den samme Mike kunne fortelle at i Israel leverer de nå ut gassmasker til samtlige innbyggere. Vi vet ikke hva det betyr,- de har ikke noe å frykte fra palestinerne, men kanskje Syria eller Irak??? Kanskje det bare er et utslag av israelernes store frykt for alt og alle.
Hazem (sjåfør)fortalte meg at to ungdommer var drept borte ved Aida camp. Den ene fordi han fikk en gummikule gjennom magen, den andre fikk hodet knust. Nummer to "lever" i den forstand at hjertet slår, men hjernen er død. I følge islamsk lov har en ikke rett til å stoppe behandling så lenge hjertet slår,- så han bare ligger der.
Gårsdagen brukte jeg også til mange timers god prat med Baha,-en lang skype med en gjeng hjemme,- tja-så var vel dagen over. Som sagt,- de små nyhetene.

STILLE MORGEN

Grytidlig morgen. Akkurat nå er det helt stille rundt meg. Bikkja holder fred til en forandring, 1. morgenbønn fra minareten er unnagjort, og morrastrafikken har ikke begynt.Jeg har kokt meg en kaffeskvett.
I går hadde jeg en fredelig og god dag. Amani og jeg hadde jentetur på byen etter at vi hadde vært innom SOS school, hvor eldstegutten går.
Her i Betlehem driver SOS barnelandsbyer både en landsby, en skole og en førskole. Det var en østerriker som i sin tid startet denne organisasjonen til hjelp for foreldreløse barn. Jeg har skrevet om landsbyen før. Skolen er åpen for alle, og vurderes som meget god,men det koster å gå der.Det er så stor forskjell på kommunale og private tiltak her, enten det gjelder skole eller helse.Så sant det er ryddig råd, prøver foreldrene å bruke de private.
Nå er SOS- skolen i pengeproblemer,- støtten fra Europa minker, finanskrisen har så mange konsekvenser, ikke bare i eget land.

Det var flott og solfylt vårvær i går, så vi damene rusla gjennom hele souqen, handla litt til ungene, prate litt med kjentsfolk, og avsluttet med lunsj på Square. Dessuten har jordbærene kommet!

Det var fredelig i byen i går, vi merket ikke noe til uroligheter, men så holdt vi oss unna de "verste" stedene. Ryktene sa at to ungdommer var skadet borte ved Aida camp.Et rykte sa at en av de var død av en gummikule. Jeg vet ikke hva som er sant.
Det er ikke annet å gjøre enn å ta en dag om gangen.

Jeg la ut et bilde på facebook som gjør meg sjuk. En gjeng jøder gikk løs på en muslimsk kvinne i Jerusalem og prøvde bl. annet å dra av henne hijaben.Det skjedde på en trikkeholdeplass. Vakten sto og så på og smilte. Finnes det ingen grenser, og hvorfor reagerer ikke andre land på alt det som skjer her?

Hjemme.

Søndag kveld 24. februar- med lap-topen på fanget. Jeg er hjemme i Beit Sahour igjen, og alt er bra.
Det er mye å fortelle: Det begynte på Gardemoen da jeg skulle sjekke inn kofferten min. " hvor er returbilletten din?" Hallo, jeg hadde reist ned hit i mange år uten returbillett, hva var problemet? Oh yes, nå må alle nordmenn som reiser til Israel ha returbillett. Javel, ja.Ingen ting hjalp. Så,- Kjetill og jeg fikk det rimelig travelt med å finne et flyselskap som kunne selge meg en billig returbillett. Norwegian åpna klokka halv seks, og to menn i bakrus som skulle til København og drikke mer, lot meg få deres plass i køen. Kjetill gikk tilbake for å stå i baggasjekøen igjen. Jeg kjøpte billett,- retur i april. OK. Jeg fikk boardingkortene mine og kvittet meg med kofferten, og bortsett fra en forsinkelse i Berlin, gikk resten smertefritt.
På Ben Gurion sto to smilende karer og ventet tolmodig, og de brakte meg fort og greit hjem hvor Raja ventet med klar leilighet, frukt på bordet og oppredd seng.
Det er godt å være tilbake.
Nå har jeg brukt de to første dagene på å besøke venner og å slite for å få lap-topen min til å virke. Nå funker alt unntatt hotmailen.
Jeg vil fortelle en fin historie som jeg allerede har lagt på facebook, men det er ikke alle kjente som er der, så her kommer den:
I går var jeg på veg fra vennefamilie 1 til vennefamilie 2. De bor ganske nære hverandre.Jeg rusla nedover veien, og traff på en gjeng guttunger, sånn fra 6 til 15 år kanskje.En av de så mer voksen ut. De - eller noen av dem- gjette en geiteflokk som beita ved veien.Guttene hilste og smilte og ønsket meg velkommen, og spurte om å få sigaretter,- jeg gikk og røykte.  Jeg fikk forklart dem at de var for små, men den eldste fikk en røyk.De prata og hang rundt meg. Jeg skulle gå en snarvei over en bratt dal,- ved siden av geitene, hvor det var svært ulendt. De ropte og hoia, og en av guttene spratt rundt meg. Jeg hørte de ropte " careful" fra toppen av bakken.Vel fremme på andre siden, sto en mann med to sønner. Han spurte på engelsk om alt var bra, og om jeg hadde gått meg bort. Han hadde tydligvis fulgt min ferd nedover bratta. Hadde guttene trakkasert meg? Mannen hadde likså godt ringt politiet! Javel, ja. Jeg sa som sant var at alt var utmerket, guttene hadde vært vennlige og jeg hadde ikke gått bort meg. Ellers tusen takk. Mens vi sto der, kom en scooter med to politimenn på. Var alt bra, hadde jeg gått meg bort, trengte jeg hjelp???? Jeg tok reprise av historien, takket igjen, og alle ønsket hverandre en god dag fortsatt. Så gikk jeg de siste 50 metrene til huset jeg skulle til, og der slutter historien.
Imidlertid: Det er slik jeg stadig opplever palestinerne,- bare vennlighet og omsorg- også for helt ukjente damer som stavrer seg ned et geitetråkk i utkanten av Betlehem.

Ellers så er det urolig her nå. Etter at en palestinsk fange ble torturert til døde i et israelsk fengsel forleden dag, koker det mange steder.I dag har jeg hørt "3. intifada" mange ganger. Vi får se i dagene som kommer.

SNART

Om en uke i morgen drar jeg ned igjen. Godt. Nå har jeg vel fått unna alle innkjøp,- bortsett fra en røkelaksside og mer medisiner.
Jeg følger med på YR,- desverre er det fortsatt meldt ganske grælete vær. 12 varmegrader høres greit ut det, men det betyr at det også er 12 grader innendørs. Det er ikke greit. Ja, ja, våren kommer etterhvert.
Denne gangen vil vi i en periode være 5 hedemarkinger samtidig i Betlehem: Jeg får besøk av Kjetill med kollega Harald Jacobsen, av Kirsti Hougen på Tante Gerda, og av Arne Danbolt som var gift med Ingeborg F. Storartet,-for hver tur jeg reiser ned, kommer det nye nordmenn nedover. Flere får oppleve VIRKELIGHETEN, ikke avisoverskriftene.Det er det palestinerne ber oss om også:" Tell the world about us, tell everyone that we have a fair case."

Jeg  skal kjøpe en god del broderier og andre ting denne gangen. I mai skal Ingrid P. Røe og jeg opp til Vingelen og fortelle om Palestina, og da var det ønskelig at vi skulle ta med varer for salg. Så gjerne!!
I forrige uke hadde jeg gleden av å fortelle om palestinske kvinner på årsmøtet for IKFF, og møtte stort engasjement!

Over til det mer trivielle; jeg har gått til innkjøp av ny koffert og ny sekk i herlige gladfarger og gleder meg til  ta de i bruk...
Ja, det var vel det for i dag

Hjemme på Hamar

Hjemme igjen. Flyplassen i Tel Aviv gikk greit, ikke mye juging. Lørdag er helligdag for jødene, ingen EL Al fly er på vingene. Jeg tror også at mange av sikkerhetsfolka var innleid,- spesielt lure var de ikke i spørringa si.Bra for meg. Det faktum at jeg ha en datter som jobber på ambassaden i Amman, virker,- tja,-det virker som om det demper utspørringen. Er de redde for å herse med en "diplomatmor"???? Frøkna vår er jo ikke diplomat, da,- men det er en annen sak.
Grei tur, men jeg kjente godt hvor sliten og kjørt jeg var både i kropp og sjel.
På Gardermoen sto Kjetill og ventet med varm bil. Brrr, så kaldt dette landet er! Samtidig, vel hjemme på Hamar mens han tente lys og fyrte i peisen og jeg kjente varmen og freden spre seg, kjente jeg så stor takknemlighet over å bo i Norge og ha ALLE godene som palestinerne mangler.
Jeg er så heldig som ble født i dette hjørnet av verden, og jeg er også så heldig at jeg kan få bruke mye av min tid ( 4 mnd. i år) sammen med mine utrolige palestinske venner. Vi snakkes. Nå skal vi snart markere Palestinas dag- 29.11, og følge med på avstemmingen i FN. Vet dere at palestinerne ble beskrevet første gang av historieskriveren Homer? ( filistrene) Det er en sånn ca. 5000 år siden. Joda, Palestina finnes.

24.11.12

Avreisedag. Godt og også rart. Jeg er sliten nå. Gruer meg selvfølgelig til utspørringen på flyplassen.
Kjenner at jeg ønsker meg hit i igjen, så hvis Vår Herre gir meg dager, så..
Jeg vil nok fortsette å skrive litt i tida som kommer, det skjer stadig ting her nede som jeg vil prøve å sette ord på.
Men- klokka 13.00 i dag kommer bilen og henter meg, klokka 17.00 er det avreise Riga.
Takk for følget!
Det er våpenhvile her,- takk og lov,- men ikke frihet, ikke rettferdighet, ikke likeverd.
Vi får prøve hver for oss, etter fattig evne,- å fortsatt tale og virke for palestinernes sak. De fortjener det.

Oliven og agurker og laaang tur uten radio.

En underlig tittel, . jeg vet. I dag tidlig reiste Baha, sjåfør og landbruksingeniør Mhammad og jeg avgårde for å vurdere olivenplanter til neste sesong. Baha sa i forrige uke at vi skulle til Jordandalen, OK. Nordover bar det, men vi svingte ikke av et eneste kryss retning f.eks. Jerico. Det varte og det rakk,- jeg ville jo østover i hue mitt, og slik som veiene snor seg rundt alle bosettingene,- klarte jeg ikke helt å følge med, og følte meg rimelig bortreist, Da vi omsider så drivhus, grønne åkre og vakkert landbruksland, spurte jeg så Baha om vi var i Jordandalen. Oh no. Vi var oppe i Jenindistriktet, og nærmere muren enn noensinne. Å ja, da så. Godeste Baha hadde glemt å fortelle meg at planene var byttet, det var her oppe vi skulle besøke olivendyrkerne.Ganske snodig; jeg ville jo at vi skulle nord.østover, og så ble det liksom slik inni hue mitt.

Vi besøkte tre ulike olivendyrkere. Hjelpemeg for en lang prosess!! Først tager man en kjerne fra en vill oliven og putter i jord. Vokser/vokser ikke?? De som lever, blir flytta over i ny jord, får gjødsel og hvit plastikkhatt på hodet. Etter en stund blir de podet med romersk oliven, hvis ikke kommer det ikke frukt. Dette kjenner vi fra poding av frukttrær hjemme.

Så er det å vurdere vekst og rotutvikling, styrke, farge.. Alt blir gjort for hånd, en etter en etter 10 10000(?)

Bonde nummer 1 var en fin fyr med en diger produksjon,og utmerkede planer. Nummer 2 var en sleiping som gikk i bukser med press og spisse sko ( jeg forutinntatt, nei!!) Olivene hans hadde nesten ikke rotverk, og det var søplete der, Nummer 3 var trivelig og med fine oliven- helt til Mhammad fant ut at det var en sykdom på røttene..
Lusjtid.
Deretter så vi på veksthus hvor agurkene var gjødslet med restene av olivenpressing, og til slutt på produksjon av rød basilikum,, og SÅ reiste vi østover til Jordandalen. Vi måtte gå gjennom Hamra sjekkpunkt, men ingen problemer
.Hele, absolutt hele Jordansletten er okkupert av jødiske settlement med kjempestore landbruksanlegg/ produksjon. Hebraiske bokstave overalt,bare veien var til for oss, Stengte porter, vakter, Jeg så over til Jordan, og lengtet plutselig etter dattera mi!!
Da vi var hjemme her igjen i 7.tida, var jeg nesten bevisstløs- men jeg hadde ønsket dette selv, så..
Bilradioen sto avskrudd, takk og lov. Fint å  kunne skru av krigen,

I kveld er det Gudskjelov våpenhvile, håper og ber om at den vil vare. Bildene jeg legger ut, er for spesielt interesserte, kanskje unntatt det siste; Av alle ting fant jeg denne boksen på butikken her! Det skal bli kattemat!! NÅ skal jeg sove, sove, sove