Kjærlighet og vennskap

Jeg ser at jeg bare skriver om enendighet, og det er det mye av. Likevel, jeg møter jo så utrolig mye varme og kjærlighet her hjemme i Palestina. Møtet med lille "barnebarn Huda", var utrolig. Mamman hadde ikke fortalt at jeg skulle komme, men da Huda kom fra skolen, åpnet jeg døra. Hun så og så på meg med oppspilte øyne, og så brast hun i gråt og kasta seg rundt halsen på meg. Så måtte hunn SE på meg igjen og lo og gråt om hverandre. Sterkt.                                         I går møtte jeg Baha igjen, også et flott møte. En eldre kjøpmann oppe på torget smilte og håndhilste da han så meg, og spurte så:where have you been all the time? Jeg vet ikke om han tror at det er her jeg bor. Jeg sa jo at jeg hadde vært i Norge, men.... Jeg har møtt så mange av mine venner allerede, og alle er så utrolig vennlige og blide. I kveld,-fredag, skal vi opp til Deheisha og møte flere fra Nisreens familie. Hun fortalte imidlertid at de har sluttet med den felles fredagsgrillingen. Livet inne i leiren er for uforutsigbart og vanskelig nå. Vi reiser nå opp dit en tur, treffer sikkert flere. De pleier å komme innom mor Amira så ofte som mulig. Hazem kjører oss. Han er tryggheten selv. Da jeg traff han i går lurte han på hvorfor jeg hadde vært her et helt døgn uten å kontakte ham.                        Jeg har fått dawali.  Jeg har fått makloube. Jeg har blitt lovet shis barak. Alle de beste palestinske yndlinsrettene mine. Meg fattes intet.