Tilbake

Den 15. mars satte jeg endelig foten på palestinsk jord i gjen etter nesten ett år i Norge. Min kjære venninne  Kirsti og jeg hadde en behagelig og stressfri tur nedover. Jeg får jo ekstraservice på flyplassene pga krykkene mine, og det er både nødvendig og bekvemt. På Ben Gurion kikket passkontrollereren på passet og på meg, og spurte " how long are you going to stay this time? Hun var fornøyd med svaret- easter sunday- så da fikk jeg den nødvendige lille lappen som gir meg lov til å bli i inntil 3 mnd. Det var det. Mis muskele!,  Vi skulle bli hentet av en venn av en venn av Sami, og det ble vi. Sjåføren er palestiner fra Jerusalem, og turen gikk fort og greit helt til vi kom til Al mahal og fotballstadionet. Der kjørte han feil,- aldeles feil, og jeg forsto jo raskt at han ikke hadde peiling, men jeg sa ikke noe, det kunne jo være endringer i veisystemet som jeg ikke kjente til. Nå ja, halveis til Hebron skjønte han det nok selv, og begynte å tråkle. Og tråkle. Og tråkle.  Fyren hadde aldri vært i Betlehem før, så også inne i byen var han blank. Jeg tillot meg å vise vei her inne, men han stolte ikke på det, og spurte seg fram flere ganger. Ja, ja. Vi hadde avtalt pris, så det var ikke vårt problem at han fikk sightseeing på Vestbreddeb og i Betlehem i samme slengen.                                                                                   Hotellet vårt var engang lite og sikkert pent. Nå er det lite og nedslitt og sånn passe rent, men beliggenheten er upåklagelig ( like ved Manger square), det er heis, varmt vann og internetttilknytning. Hva mer trenger vi vel?                              Kirsti og jeg spiste middag på the Square, hilste på Afran og Samar, drakk portvin rett fra flaska i mangel på glass, og tok en tidlig kveld. Det er steinkaldt her, men våren er visstnok like om hjørnet.         Fortsettelse følger.