BURSDAG -OG SÅ NOEN REFLEKSJONER

Nå kom jeg akkurat fra bursdagsselskapet til Ahmed- 1 år. Der var det 30-40 unger  eller noe slikt, allverdens slekt med tanter, bestemødre , fettere og kusiner, og noen få fedre. Fedrene satt på terrassen i en krok og snakket om viktige(?) ting. Omtrent som i Norge, med andre ord??
Åkkesom, det var full fart med kaker og brus, og høylytt arabisk musikk, og ungene begynte å danse,- så ble de voksne med. Jeg kunne jo heller ikke dy meg da jeg ble spurt, så det gikk fint i noen minutter, men så ble det nok for både hofta og meg. Artig var det!!!!
Nå skal jeg steke meg svinekjøtt. Yes, yes, første gang på snart en måned, det skal bli bra. Jeg kjøpte meg rødvin på veien hjem.

Så noen estetikk- refleksjoner. Da vi for mange år siden var i Nicaragua, skjønte jeg for alvor at estetikk ikke var et objektiv begrep. Der satte de opp hyttene sine med forskalingsbord, og fikk de en krone til overs så hang de opp en glitterlenke på veggene og syntes det var fint. Småjentene var kledd som små prinsesser, I blant minner Palestina meg om Nicaragua: Ungene skal først og fremst være rene og velstelte og med pene klær, jeg tror at svært mange dusjer hver dag, selv om det er lite vann. Badene mangler alltid noe- om ikke annet så noen fliser her og der, eller noen vannrør som er litt på halv tolv.
Bord og benker og gulv vaskes og vaskes, men skitten på veggene,- og særlig på alle lysbrytere(!) tilsynelatende ikke affiseres. I blant klør jeg i fingrene etter å vaske lysbrytere..
Den største forskjellen mellom Norge og her, finner vi likevel utenfor boligene. Der er det fritt fram. Der jeg var i dag, for eksempel, har de brukt masse tid og penger på noe slags arabisk-inspirert takdekor inne, og sofaene er store og myke. Utafor, derimot, er det fullstendig "byggeplass". Terrassen er stor, men med et ujevnt betongdekke, og med masse "ræl" overalt. Slik har det vært siden leiligheten sto ferdig for 3 år siden.
Trapper og innkjørsler er også gjerne preget av søppel og uferdighet. Nå før El Eid så blir gardiner tatt ned og vasket og masse forberedelser gjort, men altså utafor husene...., jeg sier ikke mer.
Det er ganske så interessant å registrere, vi i Norge tror selvfølgelig at vi har sett og skjønt " de riktige og viktige" tingene, men kanskje er det ikke slik??
 Jeg kommer nå til å fortsette med å sope og spyle utenfor hjemmet, uansett om jeg er her eller i Norge.

Den skal tidlig krøkes som god danser skal bli.

Marhaba!

LITT AV HVERT

I dag har jeg stort sett vært hjemme. Jeg satt ute med lunsjen min og en bok da husverten kom og spurte om jeg hadde " a day off?".
Gårsdagen tilbrakte jeg stort sett på sykehuset mens Huda lå med dialyse. Det foregår på sykehuset i Beit Jala, som er offentlig og elendig- etter norske normer.
De er 8 meget slitte liggestoler inne på en sal hvor dialysen foregår. Midt på gulvet står det en søppeldunk som gradvis fylles av tomme slanger og intravenøsposer, samt brukte slanger med blod i. Den tømmes i 4- tida, da er den smekkfull. Jeg var fristet til å ta bilde, men lot det være. De ansatte gjør så godt de kan under rådende forhold. Det er ikke noen form for sengetøy og slikt, pasientene må selv ta med seg det de trenger,. pledd, tepper, vann...
Gratis -er det imidlertid.

Nå i kveld var jeg en liten tur oppe i Bethlehem og fant meg en matbit  på The Square. Mahmoud var på jobb, så vi slo av en prat. Han fortalte meg at han hadde diabetes, og hadde hatt det i mange år,- det var helt ukjent for meg. Det hadde brutt ut da han satt i fengsel. Nå var han avhengig av insulin flere ganger om dagen, og det er ( selvfølgelig) et problem her.
En måneds forbruk koster 300 NIS. Ikke så kjempedyrt, men når lønninga er 2000, er det nok. Fordi han er flyktning, har han rett til noe fra UNRWA, men det er heller ikke bare, bare. UNRWA får insulin fra Jordan eller Israel. På grensen blir som bekjent alt sjekket, og dersom insulinen er i varmen noen minutter, mister den effekten, men det er ikke noe israelske soldater på grensevakt bryr seg et skvatt om.
Mahmoud fortalte at UNRWA ofte ikke har insulin på lager heller, - virksom eller ei. 
Senest i går kveld hadde han besvimt pga lavt blodsukker, men hadde ikke insulin, ei heller penger til å kjøpe. Han hadde ringt en venn som også er diabetiker, og så tatt en drosje til han og fått låne insulin for en ukes forbruk.

Det er ikke mye som er lettvint her.

Det skjer hyggelige ting også: Jeg satt oppe ved Fødselskirken nå i kveld og ventet på at Hazem skulle komme og ta meg hjem, da en liten bil bråstoppet ved meg og en smilende kar stupte ut og ropte Eldbjørg!! Det var Hussam Burhan, min palestinske venn fra Porsgrunn/ Bethlehem. Kjempekoselig!
Han var sammen med sin vakre frue (YES!). Jeg ble buden hjem til de på lørdag. Så, så koselig at livet smiler til Hussam!!
Jeg er så glad.

Ramallah og litt til

I fårgårs skjedde det ille ting ved en flyktningleir i nærheten av Ramallah. En palestiner forsøkte å klatre opp en mur ved en bosetting, det ble tumulter, og palestineren skadet stygt en bosetterkvinne (barn?). Det går ulike historier. Uansett så var det ille, og det har selvfølgelig fått etterspill, men det er vanskelig å få tak i korrekte opplysninger. Jeg har ikke lest nyhetene nå i kveld.
I går var jeg i hvert fall i Ramallah med Nisreen og Amina, og vi hadde en fin, om enn stressende dag. Ramallah var preget av demonstrasjoner og trafikk-kork og med stappfulle gater. Ikke vet jeg hva de demonstrerte for og/eller imot,- fortsett fra at hovedparolen visstnok var " free Palestine", og flaggene var gule = Fatah.
Vi krongla oss rundt i Nisreens leiebil. Hun skulle ordne noe for jobben sin og måtte til i utdanningsdep., jeg skulle ha visum til Jordan, og Amani skulle ha seg nye klær til El Eid.
Alt ble gjennomført,jeg fikk også tak i litt ullgarn og noen pinner, men utvalget er til å gråte over. Vi damene avsluttet med en god lunsj før vi satte kursen sørover igjen. Ute på Qualania checkpunkt var det hel- stopp, så der ble vi stående leeenge. Ikke noe bråk der som vi registrerte, men litt lenger sør ( ved avkjøringen til Al Ram), brant det i bildekk.
Vi kom oss hjem uten viderverdigheter.
Jeg hadde en avtale med "kelner-familien min", så mye forsinket kom jeg til de oppe i Doha, og ble traktert slik bare palestinere kan. Veldig trivelig familie et en helt ekstra koselig leilighet, men jeg var helt slakt da jeg etter hvert fikk meg en drosje hjem og stupte i seng.

Ikke desto mindre var jeg fit for fight tidlig i morges, og ble med en ung venninne på et ærend som hun hadde ikke lyst til å dra alene til. Noen ganger er det greit med en " gammeltante"
Kjøpt og tilberedt fersk fisk har jeg også gjort i dag,- ikke hverdagskost her! Godt, godt, med saus kokt på fiskekraft, kokte pottiter og salat.

Det meste handler om El Eid her nå. Den begynner om en uke. Nye klær til ungene og slakting av lam er det viktigste.Et (levende) lam koster opptil 3000 NIS, en grusom mengde penger for de fleste. Vi er heldige i Norge som spiser rimelig ribbe til jul, men jula pleier å bli dyr nok likevel for oss også... Her er det ikke noe snakk om gavehysteri, men ungene får gjerne 10 NIS av hver av de voksne i familien,- som blir brukt til snop. 

Forleden dag var jeg borte på Maan Lil -Hayat med penger, og bestilte samtidig flere varer. Det er altså den organisasjonen som sysselsetter psykisk utviklingshemmede ungdom og som lager produkter i tovet ull. Nå blir det mulig å kjøpe ull-krybber og ull-engler til jul! På Tante Gerda.

 Demonstrasjon på Yassir Arafat-plassen i Ramallah

 Figuren oppe i flaggstanga er IKKE levende!

Flotte damer på restaurant.

LIV OG LÆRE + litt arabisk

Akk, ja. I kveld har jeg fått en lang, meget åpenhjertig og ganske så personlig betroelse fra en ung venn.
Riktignok kjenner jeg han ganske godt og har besøkt familien hans. Han er en av mine yndlingskelnere, men likevel.
Det handlet  om røykeslutt, om ekteskapet og om alkoholforbruk.

Som kjent drikker muslimer sjelden i offentlighet, det er mot Koranens ord. Imidlertid så skjer det jo en del saker som er " unntatt offentlighet".
Dere skal slippe å høre hele historien. Jeg bare konstaterer at min ærlige og herlige venn også har sine " svin på skogen".Dvs; det uttrykket passer svært så dårlig - svin- er mer tabu enn alkohol, men whisky er jo så godt..noen ganger. Akk ja.

Jeg ble utrolig imponert over meg selv på samme restaurant.
Hør bare: Ana bidi kahoa arabie bidin sukar, min fadlek. Yes!! Jeg fikk min arabiske kaffe uten sukker! Wow- det tok da ikke så mange år!
Etterpå ba jeg om mteke, og askebegeret kom. Selvfølgelig takket jeg pent på arabisk: Shukran ktir. Kanskje om en sånn cirka 20 år til så kan jeg føre en enkel samtale..
Tidligere i kveld, da jeg bestilte vin (nbid) spurte kelneren om jeg ville ha " o bird may" ( kaldt vann) også, og jeg svarte klart og greit at det ville jeg ikke ha i dag, takk. På arabisk. Wow.
Som sagt, om tjue år, Insh Allah.
NB: Jeg har hørt løse rykter om at noen lærer fortere enn meg (?)(?)
Kjære datter og andre som KAN dette her: Ikke kikk på detaljer da, jeg forsto og ble forstått,

HALLO VERDEN!!

I går, den 30. sept., var Johan Falkbergets fødselsdag ( 1879) Som barn leste han " Le Miserable", og som forfatter ble han et talsrør for de fattige og underkuede. Bøkene hans er stadig like aktuelle, og hadde han levet nå, kunne han ha fylt mange nye bøker om alle de utfordringene fattigfolk og folk uten rettigheter stadig møter,- blant annet her i Palestina. Falkberget var småkårsfolks talsmann. Palestina trenger mange dyktige talsmenn og -kvinner!!
Se! Hør! verden der ute! Vi sliter!
-mot okkupasjonsmakt
-mot trakassering
-mot fattigdom
-mot korrupsjon
Vi vil bare en framtid for ungene våre. 
Vi vil bare en framtid for landet vårt, for livet vårt, for rettferdighet.
Se! Hør! verden der ute.
Vi er palestinere, men vi har ingen frihet, ingen rettferdighet.
Oliventreets røtter er våre røtter. men de står i okkupert jord.
Palestinas røde jord.

VALG

Ja, så er altså valgets resultat endt med en blå-blå regjering samt en samarbeidsavtale som stiller mange spørsmålstegn, og noen få avklaringer. Jeg forsøker å se resultatet med palestinske øyne, men innser at jeg ikke har godt nok grunnlag for å danne meg noen kvalifisert gjetning om hvordan det er. Den palestinske virkelighet er så uendelig fjern fra den norske.
I de to ukene jeg har vært her til nå, har fokuset vært på skyhøye sykehusregninger, manglende tillatelse for pårørende å besøke sine nærmeste på sykehuset, manglende lønn for de som er i arbeid, og manglende arbeid for så veldig mange. I tillegg kommer den store forskjellen på privatskoler og offentlige skoler både når det gjelder kvalitet og økonomi. Som jeg vel har sagt før, - folk gjør alt de kan for å holde ungene på private skoler, men det koster skjorta.
I dag har som kjent USA mislykket i å få godta et statsbudsjett, mye på grunn av Obamas helsereform. Jeg er rimelig sikker på at folk her svært gjerne ville hatt en slik helsereform,- tenk å kunne få nødvendig behandling uten å ha en masse penger!!!

Tilbake til den nye norske regjeringen,- jo,- jeg gruer meg til å få Frpfolk som ministre. Kanskje var det lurt av Venstre og KRF å holde seg utenfor,- men likevel. Det eneste jeg har fått med meg som sikkert, er at Lofoten, Vesterålen og Senja er fredet i 4 år, og det er utmerket. Så ble jeg først så glad fordi det ble sagt at lengeværende asylbarn nå skulle få bli,- men dette viste seg jo å ikke være så opplagt. Nå er det visst ikke barna, men det landet de kom fra, som blir utslagsgivende.
Det blir en uklar og spennende tid fremover, med eller uten hjemmebrenning eller noen av de andre viktige Frp-sakene....
Både i Norge, her i Palestina og i USA skulle jeg ønske at " -eg tykkje støtt at det høve best å hjelpa den som det trenger mest",- var det som var gjeldende politikk. Slik er dessverre ikke verden. En verden jeg sjøl er en del av,- en god venn himla med øynene da jeg kjøpte tunfisk til husets katt. Var det ingen grenser for sløsing?? Hm.

Jeg prøver å strikke litt, men her på disse kanter er det kul krampe å få tak i tynne strikkepinner og skikkelig garn. Nå sitter jeg her med ekkelt syntetisk garn og pinner nr. 4. Det blir ikke pene plagg av slikt- mener nå jeg. Skal forsøke oppe i Ramallah en dag.

Min kjære Huda er på bedringens vei, og utskrevet fra sykehus nr. 3. Den siste operasjonen snudde sykdomsbildet, så nå tør vi håpe på stadig bedring. Neste skritt er å forsøke å finne en leilighet til henne og yngste sønn. Jeg håper det går!!! Det handler ikke om manglende leiligheter, men - som alltid - om mangel på penger. Hun har "bare" tatt vare på og oppdratt 8 unger ++ og er syk, men her gis det ingen uttelling. Jeg fikk vite at muslimske barn forplikter seg til å sørge for økonomien og omsorgen til foreldre over 60 år. Det er nok mye bra i det sånn prinsipielt, men når arbeidsløsheten er som her og alt bare blir dyrere hele tida, så er det lettere sagt enn gjort. De kristne her har noen aldershjem, men også for de er det skikkelig nedtur å ta en forelder dit.
Hjemmebasert omsorg har ingen hørt om.
Ja, ja. Dette ble bare noen ustrukturerte tanker om samfunn og slikt.

FØDSEL UNDER INTIFADA

Denne historien utspant seg i Ramallah under den 2.Intifadaen 1 2002.
Moren ventet barn nummer 2. Eldstemann var 3 år. Ektemannen, som jobbet på sykehuset ,- var dagen i forveien blitt arrestert sammen med fem andre helsearbeidere. De ble bakbundet, kneblet og fikk bind for øynene. Så ble de fremstilt på en israelsk video som terrorister. Israelske myndigheter hadde overtatt de palestinske TV - stasjonene, og i tillegg til å vise denne videoen gang på gang, sendte de bare sexfilmer.

Ramallah var beleiret, ingen vanlige kjøretøy hadde anledning til å trafikkere veiene.
Moren fikk veer. Hun ringte etter Røde Halvmåne-ambulansen, men de ble nektet å reise ut. Det samme skjedde da hun ringte sykehuset,- ingen ambulanse. Etter 5 timer gikk vannet. Hun ringte igjen, denne gangen til legen. Nei, han kunne ikke hjelpe, men fortalte henne hva hun trengte for å klare fødselen alene ( sammen med sin lille sønn). Tilslutt var det en pansret bil som fikk tillatelse, men nektet å ta med 3-åringen. Nabokona tilbød seg å passe den lille. Det endte godt, barn nummer to kom til verden på sykehuset - med keisersnitt.
Bare en av de mange historiene,- lignende skjer hver dag rundt i verden, og dessverre langt fra alltid med godt utfall. Det er dette krig handler om.