LITT AV HVERT

I dag har jeg stort sett vært hjemme. Jeg satt ute med lunsjen min og en bok da husverten kom og spurte om jeg hadde " a day off?".
Gårsdagen tilbrakte jeg stort sett på sykehuset mens Huda lå med dialyse. Det foregår på sykehuset i Beit Jala, som er offentlig og elendig- etter norske normer.
De er 8 meget slitte liggestoler inne på en sal hvor dialysen foregår. Midt på gulvet står det en søppeldunk som gradvis fylles av tomme slanger og intravenøsposer, samt brukte slanger med blod i. Den tømmes i 4- tida, da er den smekkfull. Jeg var fristet til å ta bilde, men lot det være. De ansatte gjør så godt de kan under rådende forhold. Det er ikke noen form for sengetøy og slikt, pasientene må selv ta med seg det de trenger,. pledd, tepper, vann...
Gratis -er det imidlertid.

Nå i kveld var jeg en liten tur oppe i Bethlehem og fant meg en matbit  på The Square. Mahmoud var på jobb, så vi slo av en prat. Han fortalte meg at han hadde diabetes, og hadde hatt det i mange år,- det var helt ukjent for meg. Det hadde brutt ut da han satt i fengsel. Nå var han avhengig av insulin flere ganger om dagen, og det er ( selvfølgelig) et problem her.
En måneds forbruk koster 300 NIS. Ikke så kjempedyrt, men når lønninga er 2000, er det nok. Fordi han er flyktning, har han rett til noe fra UNRWA, men det er heller ikke bare, bare. UNRWA får insulin fra Jordan eller Israel. På grensen blir som bekjent alt sjekket, og dersom insulinen er i varmen noen minutter, mister den effekten, men det er ikke noe israelske soldater på grensevakt bryr seg et skvatt om.
Mahmoud fortalte at UNRWA ofte ikke har insulin på lager heller, - virksom eller ei. 
Senest i går kveld hadde han besvimt pga lavt blodsukker, men hadde ikke insulin, ei heller penger til å kjøpe. Han hadde ringt en venn som også er diabetiker, og så tatt en drosje til han og fått låne insulin for en ukes forbruk.

Det er ikke mye som er lettvint her.

Det skjer hyggelige ting også: Jeg satt oppe ved Fødselskirken nå i kveld og ventet på at Hazem skulle komme og ta meg hjem, da en liten bil bråstoppet ved meg og en smilende kar stupte ut og ropte Eldbjørg!! Det var Hussam Burhan, min palestinske venn fra Porsgrunn/ Bethlehem. Kjempekoselig!
Han var sammen med sin vakre frue (YES!). Jeg ble buden hjem til de på lørdag. Så, så koselig at livet smiler til Hussam!!
Jeg er så glad.