Olivenfestival

I går, søndag, var det olivenfestival i Betlehem. Manger Square var fylt opp med salgsboder, en scene og mye folk. ( og nydelige glovarme maiskolber)

Det var ikke bare olivenprodukter som ble solgt, også ulike former for palestinsk håndarbeid. Utstillerne var ulike organisasjoner; Fairtrade Palestine, Women Cooperation og slike. Masse vakkert, og jeg klarte ikke å dy meg, men handla både sånt og slikt. Det vakreste av alt var noen små og tova "betlehemsstaller", og også juletrepynt i samme stil.

Så var det noen som ropte navnet mitt, og der sto Tagreed og hennes datter Rana. De representerer organisasjonen Annajdha. Dette er en organisasjon som skal styrke kvinners stilling ved bl. annet å få kvinner i arbeid og å gi de generell opplæring i ulike fag.

Jeg kjenner de fra før, det var Tagreed som første gangen tok meg med til kultursenteret i Aida camp. Hun er skredder, og hun broderer de aller vakreste ting. Det ble ei ny veske på meg.

Jeg kjente stikk av dårlig samvittighet fordi jeg ikke har tatt kontakt nå i høst, og lovet på tro og ære og gjøre avtale med henne til uka. Kvinneklassen min har jeg også forsømt, shame on me.

Oppe hos Mike og John var det fullt av nordmenn. Jeg skrev om Erik prest i et tidligere innlegg, dette var deler av hans gruppe som nå satt og drakk te og løste verdensproblemer på "vanlig måte."

Mike og John er et lite lokalt senter, her har jeg truffet mye fine folk, så også disse fra Uranienborg menighet.

I dag er Kjetill på veg fra Kairo og hitover. Jeg strikker sokker og hører på dårlige nyheter fra Gaza.

Dager kommer- dager går

Det skjer vel ikke de store tingene av allmenn interesse her i Beit Sahour.

Jeg får imidlertid stadig mer innblikk i folks økonomiske problemer.

En venninne har en datter som er mye syk, og mammaen har tatt henne med til allverdens leger og sykehus. Ulike medisiner er forsøkt, men uten hjelp. Nå hadde mammaen hørt om en spesialist i Jordan. Hun fikk en avtale, lånte penger opp over pipa, og de dro avgårde. 5 dager på spesialistsykehuset + turen, kostet 4000 dollar.( ca.14.ooo NIS). (Alene)mammaen tjener ca. 3000NIS i mnd.

Sykehusoppholdet var svært krevende for begge to, datteren gjennomgikk en masse timeslange tester, og mammaen satt stort sett på en stol ved senga om natta.

Vel hjemme, og med et lønnlig håp om at den nye behandlingen skulle hjelpe, gikk dattera på skolen igjen. Hun er 10 år.

Etter to timer på skolen, ble hun veldig svimmel, og falt og slo hodet i asfalten. Ble bevisstløs, og ble sendt til det private sykehuset i Betlehem som skolen bruker.

I 12 timer var hun bevisstløs, men kom seg etterhvert. Det var ikke brudd på hjerneskallen slik de først frykta. Mammaen ringte meg fullstendig oppløst. Jeg var en del på sykehuset sammen med de. MR koster 700 NIS per gang, og frøkna hadde 3. Mammaen må legge ut disse pengene, men skolen vil senere refundere. I tillegg koster det mye å ligge på sykehuset, og igjen satt mammaen og duppa på en stol ved senga.

Nå er de hjemme igjen, og prøver begge å komme seg til hektene.

Ikke vet jeg hvordan de skal klare å betale på lånet.

Ellers så har jeg hatt- og har-trivelig besøk!

På onsdag kom Mari fra Hamar, hun er på en to-ukers ferietur på gamle trakter.

I går kom Martha og Liam ned fra Ramallah, og vi meska oss med svinekjøtt med sopp og fløte.

På søndag kommer Kjetill fra Egypt.

I går var jeg oppe hos yndlingsfamilien min. Der var mor, far, 1 datter, 1 svigersønn, 2 svigerdøtre samt 5 barnebarn under fem år og 1 barnebarn på åtte. Stille var det ikke, men koselig,og den hjemmelagde maten var super som alltid.

Er det noen sak?

Vi er buden i bryllup i Beirut! Hurra, da er det jo flott at noen i familien er like i nærheten. Trodde vi. Vårt norske pass ble stemplet ved innreise til Israel. Libanon aksepterer ikke reisende som har vært i Israel. Altså trengte vi nytt pass.

Hallo, hallo norske ambassade i Tel Aviv,- kan vi få nytt pass?

Jada, ikke noe problem, men det hjelper ikke. Det nye passet må også stemples Tel Aviv,og da kommer dere ikke inn i Libanon.

Hallo,hallo, norske ambassade i Beirut, kan vi komme inn i landet via Jordan og med israelsk og jordansk stempel i passet? Dessverre. Ikke prøv engang, dere vil bli stående på flyplassen i Amman ( Jordan).

Hallo, hallo, norske representasjonskontor i Al-Ram. Kan dere hjelpe oss. Nei, dessverre. Nå står det jo ingen steder at det er forbudt å reise fra Israel til Libanon, men....

Hallo, hallo norske ambassade i Amman. Kan vi få nytt pass hos dere? Vi skulle vært i Beirut.

Tja og tjo. Vi utsteder ikke pass her, men hvis dere kommer hit personlig, så kan dere søke. Da sender vi søknaden til Norge, og så får dere nytt pass etter ca. 10 dager.

Kan vi da få passet tilsendt, eller må vi komme og hente det? Vel, vi kan sende passet til ambassaden i Tel Aviv, så kan dere hente det der.

Tenke, tenke... Å komme til og fra Amman tar antagelig 2 dager, selv om vi bruker drosje herfra til grensen og så fra grensen og opp til Amman. Det er laange køer ved grenseovergangene.

Å komme til og fra Tel Aviv tar hele dagen, og krever mange sjekkpunkter, busser og drosjer.

Hva vil dette koste?

Hva koster deretter "bryllupsturen" herfra til grensen til Jordan, opp til Amman og så fly til Beirut og samme veg tilbake?

Hva koster det å reise via Norge med et aldeles ferskt og vanlig nytt pass??

Vi tenker fortsatt.

Det er 26 mil mellom Jerusalem og Beirut.

Er det noen sak med gode naboforhold til Midt-Østens eneste demokrati?

Fine folk

Verden er full av fine folk. En av disse er Eirik Mills, prest i Uranienborg menighet. Jeg har visst om Eirik lenge, for som meg så er han her nede minst et par ganger i året, og er- som meg- fast inventar i butikken hos Mike og John. Endelig treftes vi da, og hadde en lang og fin prat.

Eirik er her med grupper to ganger i året; en "menneskerettighets-gruppe", og en "preste-gruppe"

Han sa så fint at det ble mer eller mindre samme turen; om du leser Bibelen eller FNs menneskerettigheter så blir resultatet det samme: Palestina er et eksempel både på manglende rettigheter og på manglende forståelse av hva Jesus står for. Klinger godt i ørene mine. ( dette er ikke akkurat slik han ordla seg, men innholdet stemmer)

Eirik importerer også palestinske varer til Norge , søk på GODGAVE.no

Samme dag som jeg traff Eirik, traff jeg en annen flott fyr. Han heter Firas Mukarker, og er fotograf av yrke, har studio oppe i Beit Jala. Han er forlovet med ei palestinsk/syrisk/svensk dame, og skal nå snart reise til Malmø og besøke henne for første gang.Han ville vite "alt" om Skandinavia og var dessuten interessert i hva jeg drev med. det resulterte i at jeg skal få bruke bildene hans på bloggen min uten vederlag.

I og med at kameraet mitt har "sukkersyke" og bare virker litt en gang i blant, så er det extra fint.

Jeg har altså ikke kjøpt kamera. Bruksanvisning på arabisk er til lite nytte, og når betjeningen i butikken ikke skjønte hvordan det virka så,ga jeg opp foreløpig.

Jeg må også fortelle om Jasmin. Hun er sveitsisk, og er EAPPI i Hebron. Henne har jeg truffet flere ganger og sammen har vi ( nesten) løst alle verdensproblemer. Vi har prata og plukket oliven og glist og spist lunsj sammen og glist mer. Førr ei dame!!

Forleden kveld var jeg og hørte på et flott foredrag om Kairosavtalen. Det var forfatteren og initiativtakeren som fortalte. Det er mange ulike trossamfunn som står bak Kairosavtalen. Jeg skal ikke begi meg ut på å referere hva de sa, unntatt dette:"vi tror først og fremst på et godt liv før døden", og " evangeliene snakker ikke om hat og hevn, men om ærlig og ikke-voldelig motstand. Rettferdighet er verdensomspennende."

Historien om Mhammad

Omtrent halvparten av alle førstefødte muslimske guttebarn heter Mohammad.

Han jeg skal fortelle om, heter noe annet, men la gå med det.

Han ble født i Deheisha flyktningleir for 24 år siden, og er familiens eldste av en barneflokk på fire.

Han ble født inn i en meget aktiv familie, både politisk og ellers.Begge foreldrene er også født i leiren, deres foreldre igjen flyktet fra sine landsbyer og hit i 1948. Israelske soldater overtok landsbyene deres.

Mhammad vokste opp i et hjem med mye kjærlighet, mye angst og lite penger.

Han sier sjøl at han ble voksen i 12 års-alderen. Soldatene kom,ungene ble skremt av bråk, husransakelser og skyting. Han lærte å kaste stein. Han erfarte at de tok faren hans og satte han i fengsel. Han opplevde lange perioder av unntakstilstand og portforbud. Han lærte om politikk.

Han prøvde å bidra med hjelp, hjemme og i nabolaget. Han lærte å dele med andre.

Mhammad var dyktig og ivrig på skolen og visste at han ønsket å studere. Foreldre støttet han, og han gjennomførte et Bachelorstudium i sosialt arbeid på universitetet i Betlehem samtidig som han var meget aktiv i frivillig arbeid i leiren. Arbeidsledigheten i Deheisha/ Betlehem er skyhøy. Mhammad fortsatte å jobbe frivillig og ubetalt, noe betalt jobb fikk han ikke.

Etter mye fram og tilbake, ble det bestemt at han skulle reise til Italia og ta en mastergrad der. Han skulle få stipend, og alt lå tilsynelatende til rette.

Det viste seg at universitetet i Italia hadde alle forelesninger på italiensk, ikke på engelsk som Mhammad hadde blitt forespeilet. Han fikk også vite, at dersom han etter 3 mnd. med språkopplæring ikke klarte å bestå første eksamen på universitetet, ville stipendet bli gjort om til lån.

Mhammad gjorde alt for å klare dette, men måtte innse at det ikke gikk. Han strøk til eksamen før jul. Nå var han i Italia uten penger, men med gjeld, og uten videre stipend.

Takket være en fjern slektning i en annen by, fikk han husrom og mat,- tok seg tilfeldige jobber og lærte seg italiensk.

Et halvt år senere kom han seg hjem igjen, men skyldte penger til universitetet.Der var og er veien stengt.

Han sa det slik: Det er omtrent som å komme med tog til stasjonen samtidig med at et annet tog forlater stasjonen i motsatt retning. Før kunne jeg ikke italiensk, men hadde studieplass. Nå kan jeg italiensk, men har mistet studieplassen.

Mhammad forelsket seg i Italia, og sier at han gjerne skulle gifte seg med jenta. Det er en umulighet. Hun får ikke bo her, han får ikke bo i Italia. Han har ikke jobb, ingen inntekt. Han er veldig lei av å bo hjemme hos foreldrene.

Han jobber frivillig som sosialarbeider, men sliter. " hvordan skal jeg kunne gi hjelp og håp til andre når jeg ikke har det selv?"

Det er ingen dører herfra, sier Mhammad. Iblant tror jeg at jeg ser en dør, men så er den låst.

Han har jobbet frivillig halve livet sitt, nå er han oppgitt. Han vil ikke ha almisser- " jeg vil heller kutte av meg armen enn å tigge"-.

Tenk allikevel om det fantes et stipend som du kan leve av og studere videre i utlandet- spør jeg.

" Svært gjerne,- sier Mhammad. " da kunne jeg få en høyere utdanning, få erfaring i et annet land noen år og så ha større mulighet for å komme hjem hit og hjelpe mine egne"

Foreløpig slutter historien der.

F..skap

I hele går plukket vi oliven inne i en dal som heter Vad Walaja. Det er tredje gangen jeg er der. Mye er det samme, men noe er endret også der. Fra før av var dalen avstengt for palestinere i begge ender. Årsak: Det ligger bosettinger på begge sider av dalen, og disse er forbundet med en bypass-road som går i ei bru høyt, høyt oppe over dalen. Da er det like greit å stenge av hele dalen slik at ikke de stakkars bosetterne risikerer at de palestinske terroristene nede i dalen er slemme mot de!! Nå hadde bosetterne gått et skritt lenger; de hadde satt fyr på en god del eldgamle oliventrær. "Sikkerhetsmessige årsaker"

Jeg blir kvalm.

Den blide karen på bildet drar nok endel av dere kjensel på. Han fikk selvfølgelig ikke bli med på denne turen fordi han er palestiner og derfor en sikkerhetsmessig trussel.

Vannpumpa står mellom palestinske oliventrær og forsyner? Ja, riktig gjetta; bosetterne.

Barnelatter, barnegråt

Denne smellvakre jenta her er min kjære venn. Hun er ikke gamle jenta, men da jeg kom hjem til dem første gangen nå i høst, så husket hun meg igjen. Hun smilte stort og sa -Elda, men så tok det noen sjenerte minutter før hun kom og skulle sitte på fanget. Hun, i likhet med alle verdens barn, har rett til en trygg oppvekst. Det har hun ikke. Hun er elsket av sine, men av de som bor like over haugen, sees hun på som en potensiell terrorist. Forstå det den som kan.

Det andre bildet er fra muren. Ja, eventyr begynner slik; det var en gang...

I dag har det iallefall vært barnefestival i Betlehem! Manger Square krydde av store og små. Det var klovner og sukkerspinn og musikk og kaos og glade barnestemmer og dans og fyrverkeri og hurramegrundt!!

Herlig!