Han jeg skal fortelle om, heter noe annet, men la gå med det.
Han ble født i Deheisha flyktningleir for 24 år siden, og er familiens eldste av en barneflokk på fire.
Han ble født inn i en meget aktiv familie, både politisk og ellers.Begge foreldrene er også født i leiren, deres foreldre igjen flyktet fra sine landsbyer og hit i 1948. Israelske soldater overtok landsbyene deres.
Mhammad vokste opp i et hjem med mye kjærlighet, mye angst og lite penger.
Han sier sjøl at han ble voksen i 12 års-alderen. Soldatene kom,ungene ble skremt av bråk, husransakelser og skyting. Han lærte å kaste stein. Han erfarte at de tok faren hans og satte han i fengsel. Han opplevde lange perioder av unntakstilstand og portforbud. Han lærte om politikk.
Han prøvde å bidra med hjelp, hjemme og i nabolaget. Han lærte å dele med andre.
Mhammad var dyktig og ivrig på skolen og visste at han ønsket å studere. Foreldre støttet han, og han gjennomførte et Bachelorstudium i sosialt arbeid på universitetet i Betlehem samtidig som han var meget aktiv i frivillig arbeid i leiren. Arbeidsledigheten i Deheisha/ Betlehem er skyhøy. Mhammad fortsatte å jobbe frivillig og ubetalt, noe betalt jobb fikk han ikke.
Etter mye fram og tilbake, ble det bestemt at han skulle reise til Italia og ta en mastergrad der. Han skulle få stipend, og alt lå tilsynelatende til rette.
Det viste seg at universitetet i Italia hadde alle forelesninger på italiensk, ikke på engelsk som Mhammad hadde blitt forespeilet. Han fikk også vite, at dersom han etter 3 mnd. med språkopplæring ikke klarte å bestå første eksamen på universitetet, ville stipendet bli gjort om til lån.
Mhammad gjorde alt for å klare dette, men måtte innse at det ikke gikk. Han strøk til eksamen før jul. Nå var han i Italia uten penger, men med gjeld, og uten videre stipend.
Takket være en fjern slektning i en annen by, fikk han husrom og mat,- tok seg tilfeldige jobber og lærte seg italiensk.
Et halvt år senere kom han seg hjem igjen, men skyldte penger til universitetet.Der var og er veien stengt.
Han sa det slik: Det er omtrent som å komme med tog til stasjonen samtidig med at et annet tog forlater stasjonen i motsatt retning. Før kunne jeg ikke italiensk, men hadde studieplass. Nå kan jeg italiensk, men har mistet studieplassen.
Mhammad forelsket seg i Italia, og sier at han gjerne skulle gifte seg med jenta. Det er en umulighet. Hun får ikke bo her, han får ikke bo i Italia. Han har ikke jobb, ingen inntekt. Han er veldig lei av å bo hjemme hos foreldrene.
Han jobber frivillig som sosialarbeider, men sliter. " hvordan skal jeg kunne gi hjelp og håp til andre når jeg ikke har det selv?"
Det er ingen dører herfra, sier Mhammad. Iblant tror jeg at jeg ser en dør, men så er den låst.
Han har jobbet frivillig halve livet sitt, nå er han oppgitt. Han vil ikke ha almisser- " jeg vil heller kutte av meg armen enn å tigge"-.
Tenk allikevel om det fantes et stipend som du kan leve av og studere videre i utlandet- spør jeg.
" Svært gjerne,- sier Mhammad. " da kunne jeg få en høyere utdanning, få erfaring i et annet land noen år og så ha større mulighet for å komme hjem hit og hjelpe mine egne"
Foreløpig slutter historien der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar