Lek

Med ryggen til muren, og med storslått utsikt over Betlehem, ligger parken Mari Dotti.
Caritas,- den katolske kirkes hjelpeorganisasjon- eier stedet. Det er grønne plener, vakre trær, blomster og busker, benker og stier. OG-en mengde av ulike lekeapparater for barn. Jeg har vært der sammen med mine 4 palestinske "barnebarn" samt deres mamma og tante. 3 nydelige timer i vårsola.
Da jeg ankom alene i drosja, sto det en mannsperson ved inngangen. - are you Elda- spurte han. Yeah. -They are waiting for you. Ok, thanks.
Jeg spurte folka mine om de kjente denne mannen. Nix. Forklaringen var at da ungene hadde kommet, hadde de spurt hvor teta Elda var. Her var hun, 4 minutter senere.
Så godt med grønt gras under beina! Enskjønt,- det luktet ingenting, og det skal jo gras gjøre - hvis det er ekte og norsk og slikt.
Nei, jeg lengter ikke hjem, men jeg kjenner samtidig hvor inderlig glad jeg er i gras- grønt og frodig og velduftende.

Jeg går til fysioterapeut nesten hver annen dag. Sist gang ble jeg lagt på " pinebenken". Jeg ble bundet fast, fast med reimer og greier, og så begynte en maskin å draaa meg. Litt skummelt. Hensikten er å dra skivene i ryggen litt fra hverandre, slik at de nervene som ligger i klem skal få det litt romsligere. Det hjalp faktisk litt!
Dagene går fort, selv om jeg ikke gjør noe særlig. Jeg har allerede vært her halve tida, og det er fortsatt mange jeg ikke har truffet av venner og kjente. Sløvt.

Det er fredelig i byen igjen. "Opprøret" varte en dag. Hva skal de stille opp med?

Dagene som kommer og går og som ER livet.

Følgende hendte for noen dager siden, men likevel. Jeg startet dagen med å ligge rett ut og høre på en spansk smør-tenor som sang om hjerte og smerte. Det passet godt, jeg var til behandling hos fysioterapeut dr. Issam i Souq Asab. For en times vondgod behandling med varme, oljemassasje, ultralyd og kortbølgebehandling, betalte jeg 75 kroner. Da var smørsanger og arabisk kaffe inkludert.
Våren har forsvunnet herfra nå, og jeg hadde kledd på meg alt for lite, men trengte mer garn. Trygve og jeg beveget oss sakte, men sikkert gjennom souqen i Betlehem, men jeg frøys. Altså stupte vi inn i en butikk hvor jeg handla tjukk og ikke så aller verst jakke og et par sokker og betalte 30 NIS. Nei takk, det skal IKKE pakkes inn. Rett på. Godt og godt.

Garnmannen min,- byens enste,- har en butikk på størrelse
med 1/10 Brustadbu, og det er ting og tang absolutt over alt- opp til taket. Gulvplass? Kanskje 1 kv.meter. Han er stor på lisser og stæsj og knapper og slikt, men mht. garn så har han akrylgarn, og dessuten akryl og akryl. Jeg kjøpte likeså godt akryl, jeg. Blått med glitter i.  Garnmannen ønsket meg velkommen tilbake. Vi har blitt kompiser han og jeg etter hvert.
Nå skal det bli skjørt størrelse 3 år.

Det har vært et voldsomt uvær her noen dager nå. Pøsregn, vind, torden og lyn. Alle hilser det velkommen, bortsett fra klissvåte turister på kort besøk. Jeg holder meg innendørs så mye som mulig og nyter varmeovnen min.
Nå er visstnok det meste over, og temperaturen går smått om senn oppover. Sist natt var det meldt om fare for snø oppe i Beit Jala.... Syden? Oh no.

I dag har jeg igjen hatt kjempekoselig besøk fra Norge; vår gode venn David med søster og far. Kaldt i været, men opphold. Vi gjorde de obligatoriske tingene her i Betlehem, og tilbragte mange timer sammen med lunsj og samtaler og de fikk også hilse på noen av mine gode venner og jeg fikk snakket om mitt kjære Palestina. Det er Davids tredje besøk her, men for de to andre var det første gang. Jeg liker så veldig godt å ta imot venner her!!
Etterpå klippet og farget jeg håret,- gjett om det var påkrevet...Frisøren er arameisk kristen, en av de få familiene her.
Drosjesjåføren som tok meg hjem, derimot,- var beduin. Han fortalte at han bodde i en leir borte ved Herodion( for de av dere som er kjent). Telt var varme, sa han,- der fyrte de med ordentlig ved, steinhus var bare kalde. Sjefen i leiren var en mann med 2 koner og 22 barn. Javel, ja, sa jeg da.
Personlig er jeg glad for å slippe både telt og 22 barn her nå.
Kaldt er det likevel her i steinhuset mitt, jeg trenger ikke å sette hvitvinen i kjøleskapet for å holde den kald. 
Nå venter dyna. 

11. mars

Det siste døgnet er 6 palestinere drept av IDF. I Gaza kom det en drone som bombet et hus, og med det de tre som var i huset. Dessuten en ved Ramallah, en i Nablus, og en ved Allenby bridge. Sistnevnte var en dommer som hadde vært i Jordan og skulle hjem. Reisen og livet sluttet ved sjekkpunktet. Årsakene til all denne drepingen vet jeg ikke. Det sies her at soldatene trodde at dommeren skulle trekke en kniv, men han tok fram en sigarett. Moralen er vel å skyte først og spørre etterpå.
Så; ungdom her i Betlehem reagerer med å tulle inn hodet i kufya, gå til muren og sjekkpunktet her borte, og begynne å kaste stein mot soldatene. Jeg så det sjøl. Steiner så store som en knyttneve eller mindre mot IDFs maskingevær og soldater med visir og hjelm. Rått parti, men ungdommene vil bli skyldige i opptøyer. Punktum.
Jeg prøvde å komme meg fra a til b akkurat da dette pågikk, men det var lettere sagt enn gjort. Totalkaos i trafikken. Igjen snakkes det om 3. intifada. Jeg forstår frustrasjonen sjøl om jeg ikke har noen tro på mer væpnet konflikt. Det er så alt for mange unge lik allerede.
Inne på dialyseavdelingen på sykehuset- dit jeg omsider kom fram til for å besøke min kjære venninne, sto TVn på og holdt oss oppdatert. Vel, sendingen var på arabisk,- men brann og blod forteller også sin historie.

Midt i galskapen så går livet videre. Nå kaller imamen til bønn her i Omar-moskeen ved Fødselsplassen. Jeg spiser lunsj. Min venninne er hjemme igjen fra dialysen for denne gangen. hun er langt fra bra. Dialyse 4 ganger i uka, svakt hjerte og diabetes og et blodtrykk som nesten ikke slår ut på skalaen. Det er ikke noe jeg kan gjøre bortsett fra å gi litt nærhet og omsorg.

I morgen kommer det flere venner fra Bergen/ Norge. De blir vel advart på flyplassen om at det er farlig her i Palestina..... Abu Masem har visstnok kommet med en uttalelse i dag, men jeg vet ikke hva han har sagt.
Så, hva gjør jeg? Jeg drikker mitt vin og lurer på hvorfor Abrahams barn ikke lenger kan leve i fred og fordragelighet med hverandre slik de i hovedsak gjorde fram til 1948. Min venn Mustafa sa nå: Vi håper alle at fremtiden skal bli bedre, men det ser verre og verre ut.

Dette får være nok for i dag. Det fine ved dagen er at min yngste datter har bursdag. HURRA!!

Om å ta tak i taket

Det som kanskje først og fremst kjennetegner et palestinsk hus( i motsetning til  et israelsk et), er den svarte plastdunken på taket. Der fyller man på kjøpt vann, -det som kommer fra det kommunale vannverket, blir svært ofte utilstrekkelig, og man må kjøpe i dyre dommer. På israelske tak ser man ikke plastdunker. De har alltid nok vann i springen. Årsaken er ganske enkelt den at mens palestinerne får tilgang på under 20 %, så tar israelerne resten. Boret opp i palestinsk jord. Det kalles sikkert demokrati det også. ?

En annen ting som kjennetegner palestinske hus, er uferdige tak. Betong og armeringsjern og brask sammen med en gammel sofa eller to; det er det vanlige. Om noen år vil det kanskje bli en etasje til oppå taket- den dagen en av sønnene trenger et sted å bo med kone og barn.
Inntil da- betong og brask. Og sofa. Der sitter man da og nyter frisk luft, drikker kaffe og røyker argile mens unger løper rundt og livet er rimelig godt. 
Med mine norske øyne lurer jeg veldig på hvorfor folk ikke kan ta et tak på taket??

 Jeg kom nettopp fra Betlehem hvor jeg hadde spist litt og drukket hvitvinen min på The Square. Drosje hjem. En sjåfør vinket på meg, men han er så nysgjerrig, så han orker jeg ikke. Nestemann så trivelig ut. Kan du ta meg til Beit Sahour? Jada, han visste hvor jeg bodde, han hadde kjørt meg for 3 mnd. siden. Han fortalte at han hadde 5 barn,- den eldste var 15. Det er mange munner å mette. Det var broren hans som eide drosja. Bensinen koster 7 shekel for literen, altså sånn ca. 11 kroner. Han hadde nesten ikke hatt noen turer før i dag, det er ustyrtelig mange drosjer her. Man blir ikke rik av å være drosjesjåfør her, jeg betaler 20 shekel for turen.
Har jeg feiret 8. mars? Vel, neppe. Jeg har spist makloube, strikket, lekt med unger, kjøpt blomster til en blomsterkasse,drukket kaffe på Stars & Bucks, vandret gjennom souqen og hilst på John og Samar før jeg havnet på min faste restaurant. Ja, jeg har kjøpt meg en ny makeup- krem også! Dyr.Dessuten har jeg skrevet et innlegg på FB som nok provoserer. Nei, dette svarer nok ikke til kvinnefrigjøring...Skitt au.

Et år før gikk jeg i demonstrasjonstog her den 8. mars. Nå har jeg blitt lat, og jeg har ei hofte som skriker hvis jeg går for langt. I morgen skal jeg ringe til fysioterapeuten. Jeg vurderer å leie meg en bil. Joda, drosje er billig og greit, men hvis jeg skal forskjellige ærender så ville det vært kjekt med egen bil, selv om det koster noe mer. Jeg får tenke på det.

Jeg har snakket med to gode venninner i Hamar i dag, det var koselig! Kjetill er på Cuba og har det bra sammen med kompisene sine.
Internet kommer og går. Akkurat nå har jeg kontakt med omverdenen, så jeg får sende dette før det slutter å virke.

Håper at dere lesere har stilt opp på 8. mars bedre enn meg.

SYKEHUS OG SLIKT

Sommeren 2012 ble jeg i hui og hast sendt til sykehus pga. magesmerter. I Sevastopol. Jeg blir minnet om de i disse dager når Sevastopol er i nyhetene mange ganger daglig.Sykehuset der på Krim var et høl, fullstendig nedslitt og med utrangert apparatur, men med dyktige fagfolk ( tror jeg). Hvis noen lurer på hvordan jeg i all verden kunne havne i Ukraina, så var det fordi Kjetill og jeg var på elvecruise der. Legen på båten vår ( som viste seg IKKE å være lege) var sørpe full. Nå ja, jeg er fortsatt blant dere. 

Det statlige sykehuset her i Betlehem er ikke fullt så ille som det ukrainske, men det ligner en del.Jeg har vært der mange ganger. Ikke fordi jeg er syk, men fordi min kjære venn Huda går til nyredialyse flere ganger i uka.Jeg var der i går igjen. Dialyserommet har plass til 8 liggestoler og-hurra-noen stoler er byttet ut siden i oktober. Midt på gulvet står det et digert plastikkspann hvor man kaster brukte slanger etc. Malinga flasser av veggene. Det som likevel er det tristeste, er at jeg kjente igjen nesten alle ansiktene der siden sist jeg var her nede. Kvinner og menn, unge og gamle. Dialyse tre eller fire ganger i uka. Hver behandling tar omtrent 4 timer, så med reisevei så går nesten halve uka bort. Transplantasjon er uaktuelt. Det koster visstnok borti 100 000 kroner, og det er det ingen som har. Det er ikke lett å være syk, og mye verre er det når det ikke finnes penger til helbredende behandling. Det er dårlige framtidsutsikter.

Lunsjen i går ble inntatt på Singer Cafe i Beit Sahour, dit jeg dro sammen med Baha. Vi fikk hilse på lille 2 uker gamle Louisa og stolte, glade og slitne foreldre. Louisa har foreløpig ikke funnet ut at natta er til å sove, men hun er et meget vakkert og velskapt barn.Hun ble født på sykehus på den israelske siden av muren, og har dermed bedre rettigheter enn om hun skulle vært født her.

Et annet par jeg kjenner, fikk sitt første barn for en måned siden. Faren er fra Øst-Jerusalem,moren fra Beit Jala, altså fra den palestinske siden. De valgte å flytte nordover til Nazaret før fødselen. Ikke fordi det var et ønsket bosted, men fordi babyen da ville bli født i Israel og altså få bedre rettigheter i livet. Et alternativ var å flytte til Jerusalem, men der er boligprisene kjempehøye.
 Så vidt jeg vet,er det farens "status" som bestemmer hvem som kan flytte hvor.(?) Reglene er infløkte. Hvorvidt den lille frøkna nå har israelsk statsborgerskap eller bare permanent oppholdstillatelse, glemte jeg å spørre om. Så, nå kjører pappaen to timer hver vei for å komme på jobb. Det er ikke enkelt å være palestiner.

Jeg har igjen vært dum nok til å kommentere noe på MIFFs hjemmesider. Ifølge dem så er det bare israelere som sliter, og bare palestinerne som er slemme. I går var det ei som påsto at jeg løy, og som mente at jeg ikke var her nede i det hele tatt. Jaja men, da er man opprådd for argumenter. Så,- nå dropper jeg MIFF en stund. Jeg liker svært dårlig å bli kalt løgner, men uttalelser fra de folka har neppe injurierende kraft. Vedkommende som kalte meg løgner, er psykiatrisk sykepleier.....

Våren rykker nærmere på mine kanter. Vi har hatt ørkenstøv i lufta et par dager nå, men i dag er det blå himmel. Det har ikke regnet her på hele vinteren, sier folk,- bare kommet litt snø. Sommeren skal nok bli svært tørr og vannløs. På andre siden av dalen, i bosettingen Har Homa, er det nok vann.
This is Palesine.

Aktive dager/ mye byråkrati.

De første dagene ble akkurat slik jeg hadde forventet: Masse folk, mange hjem, mye prat og mye mat.
Det toppet seg i går. Jeg fant ut at jeg hadde truffet 23 forskjellige venner med smått og stort på en og samme dag. 
I dag har jeg "hviledag".
HA hadde trykket mitt siste leserinnlegg om Palestina i dag. Jeg tar gjerne tilbakemeldinger! Går det an å kommentere på bloggen min nå, eller er det noe jeg må gjøre?
Byråkratiet her i landet er fullt på høyde med NAV. Dette skjedde i går: Jeg ble med Nisreen som skulle tegne en forsikring. Første stopp var da forsikringsselskapet. Der fylte hun ut noe papirer for hånd. Neste stopp var en mann med en computer som skrev ut og stemplet. Så dro vi til hennes fagorganisasjon som leste og stemplet. Bilder var nødvendig, så vi dro hjem og hentet ungene. Dette var en søndag, så de kristne fotografene holdt stengt, men vi fant nå en muslimsk en som gjorde jobben. Så skulle vi til en spesiell bank som skulle ta imot ( en masse) penger for forsikringen. Beklager, vi måtte først ha et nytt stempel fra forsikringsselskapet. OK. Det stengte klokka 1, og da var klokka halv to. Da ga jeg opp, og Nisreen skulle ta resten av prosedyren i dag.
Dessuten,-  skrekk og gru,- da vi gikk ut av drosje nr. ?? utenfor banken, glemte jeg krykka mi ( les Trygve) Jeg hadde ifølge Nisreen sett ut som jeg holdt på å besvime, og det var vel ikke så langt fra sannheten. Hun satte i gang å ringe til drosjesjåfører hun kjente. Mens vi sto der så stupte hun ut i gata, plystret høyt mellom tenna, og der stoppet det en drosje litt nedenfor. VÅR drosje. I baksetet lå Trygve, fortvilet og redd(?) Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan hun kunne kjenne igjen en drosje blant alle andre, men det gjorde hun. Lykke, lykke.
Jeg var bedt på lunsj hos Amani, og hun serverte min yndlingsrett; dawali.
I går kveld var jeg bedt på middag hos en svigerinne av henne, og hun serverte min yndlingsrett; dawali. Ja, jeg føler meg velkommen.
Alle ventet på Baha i går. Han har vært i Nord-Irland en måned, så noen dager i Jordan,- i går var han ventet hjem. Baha tilbragte 9 timer på Allenby Bridge i går før han kom seg gjennom, men han kom. Jeg treffer han vel i dag eller i morgen.
Obs: Jeg glemte visst noen folk da jeg telte,- jeg traff jo 3 til også. Ja, ja.

Jeg har hatt mye problemer med computeren min siden jeg kom, men nå tror jeg det meste er ordnet. Jeg er så dum med slikt og jeg bruker så mye tid, men Internett er ekstra viktig for meg når jeg er her.

Nå skal jeg ha meg litt mat og henge noen opp noen klær.