11. mars

Det siste døgnet er 6 palestinere drept av IDF. I Gaza kom det en drone som bombet et hus, og med det de tre som var i huset. Dessuten en ved Ramallah, en i Nablus, og en ved Allenby bridge. Sistnevnte var en dommer som hadde vært i Jordan og skulle hjem. Reisen og livet sluttet ved sjekkpunktet. Årsakene til all denne drepingen vet jeg ikke. Det sies her at soldatene trodde at dommeren skulle trekke en kniv, men han tok fram en sigarett. Moralen er vel å skyte først og spørre etterpå.
Så; ungdom her i Betlehem reagerer med å tulle inn hodet i kufya, gå til muren og sjekkpunktet her borte, og begynne å kaste stein mot soldatene. Jeg så det sjøl. Steiner så store som en knyttneve eller mindre mot IDFs maskingevær og soldater med visir og hjelm. Rått parti, men ungdommene vil bli skyldige i opptøyer. Punktum.
Jeg prøvde å komme meg fra a til b akkurat da dette pågikk, men det var lettere sagt enn gjort. Totalkaos i trafikken. Igjen snakkes det om 3. intifada. Jeg forstår frustrasjonen sjøl om jeg ikke har noen tro på mer væpnet konflikt. Det er så alt for mange unge lik allerede.
Inne på dialyseavdelingen på sykehuset- dit jeg omsider kom fram til for å besøke min kjære venninne, sto TVn på og holdt oss oppdatert. Vel, sendingen var på arabisk,- men brann og blod forteller også sin historie.

Midt i galskapen så går livet videre. Nå kaller imamen til bønn her i Omar-moskeen ved Fødselsplassen. Jeg spiser lunsj. Min venninne er hjemme igjen fra dialysen for denne gangen. hun er langt fra bra. Dialyse 4 ganger i uka, svakt hjerte og diabetes og et blodtrykk som nesten ikke slår ut på skalaen. Det er ikke noe jeg kan gjøre bortsett fra å gi litt nærhet og omsorg.

I morgen kommer det flere venner fra Bergen/ Norge. De blir vel advart på flyplassen om at det er farlig her i Palestina..... Abu Masem har visstnok kommet med en uttalelse i dag, men jeg vet ikke hva han har sagt.
Så, hva gjør jeg? Jeg drikker mitt vin og lurer på hvorfor Abrahams barn ikke lenger kan leve i fred og fordragelighet med hverandre slik de i hovedsak gjorde fram til 1948. Min venn Mustafa sa nå: Vi håper alle at fremtiden skal bli bedre, men det ser verre og verre ut.

Dette får være nok for i dag. Det fine ved dagen er at min yngste datter har bursdag. HURRA!!