NORGE

Så sitter jeg her i godstolen min igjen, og det er godt og varmt i hele huset. Yes, yes, yes.
Turen hjem i går var lang og kronglete og forsinket, og bagasjen min er i Stockholm. MEN- jeg fikk ikke et eneste vanskelig spørsmål på Ben Gurion, og slapp helt å juge. Å, så godt!!
Jeg anbefaler ikke Norwegians rute Oslo- Stockholm- Tel Aviv. Den er( skal være) kort og billig, men lider av svært mange barnesykdommer. Eks: På Ben Gurion ble jeg først sendt fra terminal 3 med buss til terminal 1. Der ble bagasjen sjekket inn, og der var pass/ visumkontroll. Så var det laaaangt å gå før jeg igjen ble sendt tilbake i buss til terminal 3 og så derifra laaaangt ut til gaten og ytterligere kontroller. Selv om jeg ikke opplevde noen problemer, tok hele runden over 2 timer. I Stockholm var det samme nøda. I tillegg ble flyet derfra kansellert og det var en masse stress og tull og forsinkelser og mangel på info, og ingen koffert på G.moen.

Nok om det.
Jeg er her, sjela mi er ?? Her? Beit Sahour? Midt i mellom?
Da jeg drev og pakket, fikk jeg en besynderlig følelse av å være på hytta (!) Noe skulle med, noe skulle kastes, noe skulle settes igjen til neste gang...  hvis Gud gir meg dager, så blir det nye turer. Nå skal jeg nyte Norge og alle de gode folka og tingene her.
Takk for følget godtfolk!
God påske ønskes dere alle.
Vi snakkes.

....OGSÅ FLEECEJAKKE OG RAGGSOKKER

Fredag den 30. mars. Jeg prøver å gjøre meg noen refleksjoner. Hva vil sitte best i minnet etter 6,5 uke her nede i det hellige land?
Opplevelsen av å være litt hjemme. Glede over et bedre geografisk kjennskap til landet generelt og til Betlehemsområdet spesielt. En forsterking av vennskap, og samtidig mer vurdering av hvor mange og hvem jeg ønsker å pleie vennskap med. Hvis det blir for mange så blir det uoversiktlig, og gir meg samtidig dårlig samvittighet hvis jeg ikke klarer å følge opp.
Mange tanker om hva jeg (ikke) gjør og hva jeg sikkert " burde" gjøre. Erkjennelse av manglende krefter og en del plager.
Glede over at jeg per i dag vet betydningen av ca. 100 arabiske ord, og at jeg er stolt av det.
Styrken hos det palestinske folket. Den utrolige vennligheten. Opplevelsen av å være viktig for det jeg er, ikke for det jeg gjør.
Gleden av å følge opp de nyfødte tvillingene.
At folk spør meg når jeg kommer tilbake, - ikke om.
Kulda, kulda, kulda.
Også fleecejakka og raggsokkene.
Alt dette etter innfallsmetoden. Det viktigste?

Gode,kjære venner.

Grei grill til steking av shrak, tynt og gørgodt brød.

GODT GJORT

Jeg treffer iblant folk her nede som er veldig åpne og sjenerøse når det gjelder å samarbeide med israelsk opposisjon. Det er så bra! Det finnes jo heldigvis en opposisjon i Israel, selv om den lever under trange kår. Jeg må tilstå at jeg blir mer og mer skeptisk til alt som smaker av Israel, og det er veldig dumt.
Jeg ser sammenhengen; mine møter med israelere( les jøder) er skjeldne og overveiende negative. Selvfølgelig finnes det mange flotte jøder - selvfølgelig finnes det mange som ser begge sider av konflikten og som uttrykker det i ord og gjerning. Ære være alle de.
Mine møter med jøder er først og fremst møter med soldater og settlere.Det er opprivende, negative og provoserende møter. Alltid.
Gang på gang uttrykker disse folka en svært nedlatende og til dels truende holdning. Hva slags opplæring/ oppdragelse ligger bak? De er da ikke født sånn?
Eksempler fra den siste tida:
1) En gruppe er i Hebron,- i den delte gata. Det er en palestiner i gruppa. Han spør soldaten som står vakt om han får lov å krysse gata sammen med resten av gruppa. " If you say - please - you might be allowed" var svaret.
2) Vi passerte et sjekkpunkt forleden. De to soldatene gransket meget nøye passene våre opp og ned. Lenge. Så spurte de Martha, - er du russisk? -Nå står du med mitt norske pass i handa, - sa Martha,- hvorfor i all verden spør du om jeg er russisk?  Åj, da, -sa soldaten,- hva er det du er så opphisset over- skal du ikke ta det litt med ro? Jeg kan beholde deg og passet ditt en time eller to hvis jeg vil, vet du.
Værsågod - svarte Martha.
 -Vi skal vel heller være fornøyde, ikke sant- sa soldaten. Of course. Have a nice day.  
Jeg blir IKKE vennligstemt av slike episoder.

I tillegg hender det at jeg har ork til å gå inn på MIFF sine sider, og se deres kommentarer om ulike situasjoner, men da blir jeg enten veldig trist eller veldig forundret. Det er aldeles utrolig hvor ulikt det går an å se på verden!!
Her i forrige uke leste jeg at et "bevis" på at Palestina ikke finnes, er at det arabiske alfabetet ikke har tegnet -P-. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Dersom man ikke vet at Palestina heter Filistiin ( sånn omtrent- arabisk har ikke vokaler heller), så er det ganske drøyt å bruke manglende lydtegn som bevis.
Dette var morgenens hjertesukk. Jeg har starta på min siste uke her nede, og har begynt å grue meg til alle avskjedene.  Dessuten må jeg lage meg en plausibel forklaring til bruk på Ben Gurion- uten å juge(?), det er alltid en utfordring.
Ha en fin vårdag i sola.

JA JA

Denne gamle mannen kom sammen med sin eldgamle hest for å pløye rundt oliventrærne utenfor huset her. Vel og bra. Det var bare det, at han viste seg å være veldig, veldig, veldig interessert i meg. Det var ikke måte på hvor mange ganger det var noe han ville meg, og hver gang kom han sånn helt tilfeldig borti meg. Det ble nokså ubehagelig, så jeg låste døra etter hvert. Da Imad kom hjem, fortalte jeg det til han. Imad gikk fullstendig bananas,-fortalte gubben hva han mente,- trua med politi og fengsel og kasta han ut der og da og fortalte at han ikke skulle vise seg mer. Ja, ja,så har jeg erfart det også.

Vakre Palestina med en svært uvakker outpost til høyre. Utsikt fra Herodion.


Turister på Herodion

Mine kjære på balkongen i Ramallah.

JA TAKK, BEGGE DELER

Morsdag er svære greier! Jeg har feiret og blitt feiret og gitt bort gaver og fått gaver og spist og spist og lekt med unger og snakket med venner og drukket veldig mye te og vært på restaurant med de to kara fra SOS som med styrke hevder at jeg er og vil forbli deres palestinske mor.
Det var Raji,- en av de to- som også ga meg en veldig spesiell og ekslusiv presang. Jeg fikk en palestinsk mynt fra 1927, den gangen Palestina var engelsk protektorat. Den har inskripsjoner på engelsk, arabisk og hebraisk. Så vidt jeg har kunnet finne ut, er den svært skjelden.
Uansett,- Raji ønsket at jeg skulle få den, og jeg kan bare takke i ydmykhet.

Skulle jeg legge inn en ørliten minusfaktor i gårsdagen, så må det være at den var ( selvfølgelig) helt alkoholfri. Så mye god mat så mange ganger uten en vinskvett!!! Profeten var nådeløs sånn. 

Dagen i dag har også vært perfekt. Jeg rusla i solværet, stoppa og snakka litt med folk her og der, og hadde en lang og fin prat med Baha før jeg lagde meg litt lunsj. I kveld var det middag med Nisreen og ungene før vi dro opp til Deheishe og besøkte hennes gamle og vakre mor som nå har fått slag, og ligger taus og hjelpeløs i senga.
Hele familien var samlet rundt a mor, jeg tror det var 12-15 personer i rommet. I tillegg kom alle småungene. Det var utrolig  hyggelig å treffe dem alle sammen - og ungeflokken skulle umiddelbart leke "lang lang rekke."
Det gjorde vi-til og fra butikken!!

  Bildet viser gutta boys, Abdallah snakket faktisk i to mobiltelefoner samtidig!

VÅRJEVNDØGN OG YOM EL UM

Godmorgen til vårjevndøgn! For meg er det årets fineste dag- sommeren overtar styringa-yes!
Her i Palestina er det også yom el um- hvilket er utlagt: morsdag.
Jeg var her på morsdag i fjor også, og da gikk det slag i slag med fester og feiringer. I dag blir det kanskje litt mindre, men jeg har et flott program i dag også. Det begynner klokka 11. Da skal jeg på "karnevalsfeiring" med 1.klasse ( 5-åringer) på skolen deres. "mitt" barn- Mhammad, stiller i dag som Spiderman.
Etterpå er det lunsj sammen med familien hans, og i kveld er jeg buden ut på middag av Raji og Abdallah,- de sier at jeg er deres palestinske mor.

Jeg har lyst til å fortelle litt om Mhammads mor- Amani. Hun er palestinsk, men født i Kuweit og er 28 år gammel.
Hun traff sin kjære mann Mahmoud tidlig i tenårene, og de kikka mye på hverandre lenge før det ble noe mer. Alle var happy da det gikk mot forlovelse og bryllup. Nå har de vært gift i 6 år.
I disse 6 årene har de bodd på ett rom samt en kjøkkenkrok i svigerforeldrenes hus. Et år etter vielsen kom Mhammad til verden, to år etter det så Huda dagens lys.
De lever av  den inntekten Mahmoud har som snekker. 110 shekel per dag. Hvis været gjør det umulig å jobbe, uteblir inntekten.
For et par år siden begynte Mahmoud å bygge egen leilighet. Hver eneste shekel ble lagt i prosjektet, men det gikk sørgelig smått, det var så lite å ta av.
I fjor ble Amani gravid- med tvillinger.
Det begynte å haste veldig. Omsider fikk de et lån som var til å leve med,og samme uke som tvillingene kom til verden, kunne de flytte inn.

I hele denne tiden klarte Amani å være positiv og å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun klagde aldri, hun hjalp sin svigermor, hun forgudet sin mann og sine barn. Tvillingmagen ga henne mye ryggvondt, men Amani klagde ikke.
Ektefellen på sin side jobber dag og natt for familien. Når han kommer sliten og grå hjem fra jobb, løper ungene han i møte med jubel og han fanger en i hver av armene og bærer de inn.

Nå bor de i sin nye og fine leilighet og er svært fornøyde. Det er svært så lite møbler og slikt, men pytt pytt.

Det er et fredens sted å være. Tvillingene spiser og sover, de to største leker, Amani ammer når det trengs, lager mat, hjelper Mhammad med lekser, trekker te og prater, holder hjemmet skinnende rent helt uten stress og hever skjelden eller aldri stemmen mot ungene.
I dag er det Amanis dag!! Yom el um! Hun er min hverdagshelt.

Bildet jeg legger ut er tatt 10 timer etterat tvillingene kom til verden med keisersnitt.

SETTLERE

Så ble det nærkontakt med settler denne gangen også.
I dag reiste jeg sammen med 20 unge dansker, to  EAPPIE-folk og Baha - opp til det feltet hvor nordmennene fra Rønningen ble skjelt ut, og hvor alle 200 trærne etterpå ble røska opp.
Vi hadde med oss 200 nye planter og satte igang.
Arbeidet gikk fort og fint, så vi var nesten ferdige da jeg gikk bort mot enden av jordet for å ta bilder.
Opp skråningen kom det et kvinnemenneske, og klesdrakten fortalte på lang lei at det var en settler.
Shalom- sa hun. Salan- sa jeg. Hvem er du- sa hun. Jeg er Elda-sa jeg,- hvem er du? Hun var Margot fra bosettingen like i nærheten.
Hva gjør alle disse folka her- sa hun. Som du ser så graver de- sa jeg.
Hva gjør du da-sa hun. Akkurat nå tar jeg bilder - sa jeg.
Intelligent samtale????
Det fortsatte litt på samme måten, jeg ga null informasjon,men svarte litt løst ut i lufta. Riktignok var det jo fristende å provosere, men til hvilken nytte? Det ville likevel gått ut over bonden eller de andre.
Hun prøvde å prate med en EAPPIE- mann også, uten å bli klokere. Så gikk hun litt unna og begynte å snakke i mobilen - vi var ferdige og forlot stedet. Jeg håper at historien slutter der,- men kanskje blir alle trærne røska opp for andre gang.
I så fall må vi tilbake og plante minst 250 nye oliventrær. KEEP HOPE ALIVE.

Planene mine for i ettermiddag måtte endres, beina mine protesterte iherdig etter all tråkkinga på jordet. Nå er det varmeflaske som gjelder. Alt har sin pris. Det nederste bildet viser Herodion. Det er et kunstig oppbygget fjell som kong Herodes fikk bygget. ( han dere vet som drepte alle guttebarn i Betlehem da han hørte rykter om at det skulle fødes en ny konge. ( Jesus) Det inneholder en borg/slott, muligens er Herodes sjøl gravlagt et sted inni der også.