Opplevelsen av å være litt hjemme. Glede over et bedre geografisk kjennskap til landet generelt og til Betlehemsområdet spesielt. En forsterking av vennskap, og samtidig mer vurdering av hvor mange og hvem jeg ønsker å pleie vennskap med. Hvis det blir for mange så blir det uoversiktlig, og gir meg samtidig dårlig samvittighet hvis jeg ikke klarer å følge opp.
Mange tanker om hva jeg (ikke) gjør og hva jeg sikkert " burde" gjøre. Erkjennelse av manglende krefter og en del plager.
Glede over at jeg per i dag vet betydningen av ca. 100 arabiske ord, og at jeg er stolt av det.
Styrken hos det palestinske folket. Den utrolige vennligheten. Opplevelsen av å være viktig for det jeg er, ikke for det jeg gjør.
Gleden av å følge opp de nyfødte tvillingene.
At folk spør meg når jeg kommer tilbake, - ikke om.
Kulda, kulda, kulda.
Også fleecejakka og raggsokkene.
Alt dette etter innfallsmetoden. Det viktigste?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar