HAMARBESØK

 Da jeg skulle reise opp til Betlehem i går, hadde strømmen gått. I og for seg ingen sjeldenhet, det er bare at da virker heller ikke porten ut mot gata. Så der sto jeg, gjerdet er høyt og piggtråden rusten. På andre siden ventet drosja. Det er da " rådyrene er gode".
Jeg fant meg en stige, bøyde unna noe piggtråd, og til sjåfør Magdis store forskrekkelse begynte jeg å klatre. Det gikk greit, på andre siden av gjerdet hvor det ikke var stige, sto jo han og kunne brukes til klatrestativ.
Uten en skramme, og til Magdis store og skrekkblandede beundring, var jeg nede,- litt stolt. Det er klart,- når kommentarene var: " du er ung, du er sprek, du er tøff og du har sikkert drevet mye med sport"-ja, da var det klatringa verd. Dessuten satt det 4 hamarsinger i Betlehem og ventet på meg.

Hamarsingene,-bestefar, far og to sønner, ventet på The Square. På  restauranten var også min gode venn kelneren Mahmoud, så det ble en hjertelig velkomst for meg. De fire som ventet hadde aldri vært i Palestina før. Bestefaren var svært skeptisk til alt bak murene, hadde jeg blitt fortalt. Nå var det fredag klokka 12, og vi satt rett utenfor moskeen og midt i fredagsbønnen, så starten ble kanskje litt voldsom, ikke vet jeg.
Ikke desto mindre så spiste vi lunsj og hadde det hyggelig, og vi var i Fødselskirken hvor det for en gangs skyld ikke var kø ned til fødselskrypten. Så var det opp til Mike, John og Sumar ( å- så godt å se dem igjen!) hvor det ble te og prat og litt handel.
Da de skulle reise, foreslo jeg at drosja skulle kjøre dem en liten runde i Aida camp, men det ble nedstemt. Jeg tror likevel at de fire hadde fått et positivt 1.inntrykk av Palestina, og for meg er det viktig. Som jeg alltid sier, fine folk er fine folk uansett hvem de er og hvor de er, og mine palestinske venner er blant de aller fineste.

I går kveld var jeg hos Nisreen, Sandra og Mohammad. Sandra er fortsatt mye syk, noe som preget både henne og mammaen. Nå har de funnet fram til en spesialist oppe i Haifa som muligens kan hjelpe den stakkars ungen. Jeg skal bli med når de reiser oppover,- kanskje til uka.
Håper og tror at det finnes hjelp å få. Sandra er bare 11 år, og plages mye med nyrene/urinveiene sine.

Nå skriver vi tidlig lørdag morgen. Sola er oppe og det skal bli en varm dag, sier meteorologene.Jeg skal ta meg en liten dupp til.

HJEMME IGJEN I BEIT SAHOUR.

Jeg lurer på om noen er mer privilegert enn meg. Hør bare:
Flyturen gikk greit, og da jeg kom med bagene mine og Trygve ( les: krykka) til Ben Gurion flyplassen, så var det en vennlig mann som vinket på meg og så at slike som meg (dvs.disabled persons) skulle slippe å stå i lang passkø. Come here!! Egen luke for slike som meg og Trygve. Det er tydelig at gamle damer med krykke ikke utgjør den største sikkerhetsfaren, for etter noen få spørsmål, var jeg gjennom med 3 mnd. visum.
Kofferten kom, og jeg belaget meg på en lang vandring ut av terminalen. Da så jeg en sånn " innebil" som kjører rundt med krøklinger, så jeg spurte om å få bli meg. Ja da! Jeg bilte helt fram til utgangen, og der sto Sami og ventet og tok meg hjem.  I LEXUS, jeg bare nevner det. Nei, det er ikke hans bil, men arbeidsgivers. Samma det.
På veien hit ringte både den ene og den andre og ønsket meg velkommen, og her hjemme venta oppredd seng og ferdig mat.
Er jeg heldig eller heldig?
Jeg dro ganske snart opp til min nr. 1 palestinske familie og har hatt det såååå godt. 4 unger som klemte og koste og skulle "ride ranke" og helst sitte oppå meg, foreldre som ikke visste hva best de skulle gjøre for meg.
Drosjesjåfører med klem og smil, velkomst og hyggelige ord i butikken....
Jeg er så privilegert.
Men NÅ er jeg trøtt, nå.

Snart underveis

Så skriver vi 26. februar. Grytidlig i morgen går flyet mitt, destinasjon er Ben Gurion. Der blir jeg hentet og kjørt direkte hjem til Beit Sahour.

 Her hjemme er det et merkelig vår-vinter-vær. Akkurat nå snør det digre kjerringer, men før i dag strøk en mild sommervind gjennom lufta. Snøen er nesten borte her i lavlandet, til fjells drukner hyttene i snømengder.
I Palestina venter våren. Fine dager, kalde netter.

Jeg gleder meg mye til å treffe alle nære og kjære, og er samtidig bekymret for de som er syke eller arbeidsledige og uten inntekt.
Å pakke kofferten er alltid en utfordring. Jeg synes det er så hyggelig å kjøpe med litt til venner, -det resulterer i at det ikke blir rare plassen igjen til klær og slikt. 20 kg. er ikke så mye...

Den siste tida har jeg vært i ganske så intense meningsutvekslinger med folk som " elsker Israel",- både på FB og i lokalavisa. Det er jo fint at Israel har venner, det trenger de, men samtidig er det trist av saklighetsnivået til tider er usannsynlig lavt hos mine meddebattanter. Jeg blir skjelt ut også,- som " idiot, jødehater, historieløs, mindre enn to hjerneceller osv. Sjøl prøver jeg etter beste evne å formidle de faktum jeg kjenner ganske så godt, og jeg holder meg langt unna personangrep, men til ingen nytte. Jeg tror at kunnskapsnivået om Midtøsten er lavt hos mange, og det er selvfølgelig realt nok. Det som er trist, er at noen likevel snakker med store bokstaver om ting de ikke har peiling på.
Det skjer store og viktige ting i Ukraina nå, for eksempel. Jeg har vært der en gang. Jeg har hørt på norske nyheter. Ut fra det som blir sagt, tror jeg at opposisjonen har mye å fare med. Likevel kan jeg jo ikke begi meg inn i en høylydt offentlig debatt om hva som er hva i Ukraina! Kunnskapsnivået mitt er alt for lavt til det. Det var pent i Kiev og på Krim,- og så da??
Nåvel, tilbake til Palestina. For et par uker sider sendte jeg en e-mail til husverten min der nede, og spurte om det var greit at jeg kom den 27. Svaret var: You are of course always welcome to your home, Elda!               Heldige meg.

Siste kvelden med gjengen

Jeg var ute med søpla i stad, og traff på huseieren. Skal du ut og kjøre, sa jeg. Neida, svarte han,- men i dag har vi vann, så da får jeg passe på å vanne litt. Ja, det er vel kanskje Palestina i et nøtteskall.
Jeg har pakka, sagt adjø til alle og enhver, rydda og ordna,- nå venter gulvvasken( jeg utstår ikke å vaske gulv!!) Sami ringte akkurat og bekreftet henting i morra tidlig.

Tvillingene skjønner ikke at det blir lenge til vi ser hverandre igjen,- det gjør jeg.
Vel, lenge?? Jeg har ikke sett mine i Norge på over 2 mnd, og i februar reiser jeg etter planen ned igjen, så.. Alt er relativt.
Det skal bli godt å komme hjem nå. Jeg er rimelig fed up av alle slags problemer hos alle,-orke ikke å forholde meg til alt. Det skal bli fint å treffe mine, å alltid ha varmt vann og godt trykk i dusjen i et bad med varme i gulvet. Det skal bli godt å kunne gå på CC og skjønne hva jeg kjøper, det skal bli godt å kjøre bil igjen, å spise fersk fisk og Mokkatrøffel(!!), osv.
Selvfølgelig vil jeg savne vennene her, men hvis Gud gir meg dager, så reiser jeg ned igjen. Håper at jeg får noen anledninger til å snakke til folk i Norge om livet her nede.

Det er flere som streiker her nå,-blant annet UNRWA. Lønningene,- hvis de kommer,- er svært lave, og alle priser stiger. Det er kul krampe å klare seg på en vanlig lønning, mange er desperate. Noen bruker sine siste shekel på å spille på lotteriet i håp om å vinne potten. Jeg forstår dem!!!

For sånn omtrent 30 år siden kunne en kjøpe det som trengtes i en storfamilie for 200 NIS i uka, og lønningene var bare litt lavere enn nå. Nå trenges nok det 4-dobbelte for de samme varene. Strøm og vann distribueres( selvfølgelig) av Israel, og de prisene er himmelhøye.
Jeg har sett mange tomme kjøleskap, men dersom begge foreldre er i jobb, barneflokken ikke er for stor, og det ikke er streik,- ja, da rusler og går det.( hvis man ikke blir syk og trenger lege/ sykehus/medisiner/ CT..)
Jeg kommer til å bli folkevond neste gang vanlige folk klager hjemme. ( ja, det finnes fattige hjemme og, jeg vet det).

Som vanlig gruer jeg meg til flyplass-utspørringen i morra. Lurer på om jeg skal fortelle at jeg har besøkt samaritanene? De er jo "jøder", men bor på Vestbredden. Vi får se.

Nå skal jeg høre på Johnny Cash og vaske gulv før jeg finner senga. Takk for følget så langt.

søndag-ettertanke

Jeg leser iblant andre blogger fra Palestina. De er fine, de er politiske, de forteller om uro, arrestasjoner, IDF, de reflekterer..
Min blogg er ganske kjedelig, jeg vet det. Livet mitt her er  godt, jeg er sammen med venner, jeg deler det glade og det triste med dem, jeg leker med unger og lager mat og prater med folk... Helt vanlige ting.Det er sjelden jeg høre på nyhetene,-  orker ikke. Ganske så sløvt.
I går natt, f.eks, var det raid igjen inne i Bilin. Ja,- hvor mange ganger har vel ikke det skjedd?
Palestinske barn blir arrestert,- som vanlig.
Samtidig vet jeg hvorfor jeg er slik; jeg er maktesløs ovenfor storpolitikken. Jeg forsøker å hjelpe enkeltmennesker og små grupper, thats`ìt.
Jeg forsøker å informere,men til hvilken nytte?
De siste dagene har jeg ( dumt nok) utvekslet meninger med en MIFF tilhenger.Det er fullstendig dødfødt. I dag fortalte han meg at jeg var i Gaza for et år siden(!), og at det var bare latterlig at jeg ikke kjente noen som ville utrydde Israel. Da ga jeg opp. Hvis Israel har bare slike venner,hva skal de da med fiender?

Det er bare noe få dager til jeg vender nesa hjemover. I dag skal jeg sende en masse varer, og jeg har begynt nedtellingen/ryddingen/pakkingen.

I går var det en fin dag!! Jeg var delvis i bursdagsselskap, delvis var jeg på matlagings-dugnad. Vi var vel 7 kvinner som jobba i mange timer, mannen i huset sto for stekinga i en utendørs bakerovn. Herlig med arbeidsfelleskap!

Etterpå var det bursdag med bløtkake og sang og stjerneskudd, og på hjemvei kjøpte jeg meg vin. Hva mer kan en få ut av en dag??

Kvelden før,- på fredag, var vi på en av disse BBQ- ene oppe i Deheishe som jeg er så glad i.Masser av folk, masse mat, masse latter. Det foregår,- som før,- i et uferdig hus og vi sitter på utrangerte bilseter og det ryker av grillen og ungene løper rundt og jeg kjenner hvor godt jeg har det. Fullmåne-gode venner.( dessuten utsikt til muren som slynger seg gjennom landskapet)Vi har så mye å lære, vi bortskjemte nordmenn.

Samaria

Samarialandskapet er vakkert. Slakke åser med oliventrær, små kronglete landsbyer, et naturvernområde. Vi var innom to steder på vår veg nordover- Burqa,- ( som betyr skinnende steiner), og Sabastia ( samaria) som i en fjern fortid var hovedstad for den delen av landet.
Vi var buden hjem til en familie i Burqa hvor vi blant annet møtte to menn som nylig var løslatt fra israelske fengsler etter hhv. 24 og 26 år. Den ene av de hadde i tillegg hatt husarrest i noen år. Nå var de vel snaut 50, så de visste ikke om noe særlig annet enn livet innenfor murene.
Vi var minst 25 mennesker i huset, og ble servert stor lunsj. Stående. Det var ganske enkelt ikke stoler ( men sofaer), så vi sto. Hvorfor ikke??
De to løslatte sa ikke så mye. Fysisk sett så de ut til å være i ok form, men særlig han ene var underlig grå i ansiktet, og så bare rett fram,- møtte ikke blikket til noen. Lurer på hva han tenker og føler? Neppe revansj, han virka svært depressiv og nærmest uklar. Jeg vet ikke hva slags behandling de hadde fått, men vet at mange politiske fanger blir torturert.

Etterpå dro vi og besøkte en eldre kvinne som bodde i noe som var nærmest en ruin. Hennes sønn ble også arrestert for over 20 år siden. Han kom ikke levende fra det.

Vi plukket appelsiner fra trærne. Vi fikk kaffe og kaker. Vi kunne fritt dra videre. De andre måtte bli igjen.

Så dro vi til Sebastia. En aldeles nydelig landsby hvor døperen Johannes hadde fått en kirke oppkalt etter seg. Nå var det bare ruiner igjen. Det fantes også rester av et Forum Romanum, unger lekte blant søylene. I souvenirbutikken hadde de verdens vakreste håndhamrede sølvarmbånd som var laget av beduiner nede i Negev-ørkenen. Det holdt hardt å forlate det....Jeg kjøpte et kart i stedet.
Bilder kommer i morgen, jeg klarte å glemme kameraet mitt hos " småfuglene"..

Alle fugler små de er.

Som vi vet så finnes det pasjonerte jegere. Denne karen jeg snakker om, skyter på alt som flyr. Med sprettert. Visstnok vanlig jaktvåpen på disse kanter. Han er gift med en av mine venner. Hun legger fangsten i fryseren. I går skulle vi ta fatt på den, dvs. fangsten-
Plastposer med halvtinte fugleskrotter kom på bordet. 2 duer, resten var små, små fugler, flere mindre enn spurver. Noen var vakre med fargerike fjør og langt nebb. Nå skulle de bli til mat,- ikke bare mat, men DELIKATESSER.
Ribbing var første post, så fjerning av mage og nebb og klør. Vasking i flere vann,- og -fram med steikepanna.
Ja, jeg var med på det. Jeg bestemte  meg for å klare det, og ikke la meg overvinne av brekningsfornemmelsene.
Jeg spiste en ørliten skrott. Smaken var isolert sett helt fin, mentalt så var det aldeles grusomt. Aldeles grusomt. Helt jæ... ille.
Jeg spiser rype og storfugl med stoooort velbehag, men disse ørsmå skapningene her????
Never again.