SLITEN

Ja, i kveld er jeg sliten. Jeg har vært oppe i Deheisha i sånn omtrent seks timer og spist en masse-selvfølgelig, og truffet en masse folk-selvfølgelig. Ikke noe galt i det, tvert i mot,- men når x- antall unger leker og roper og løper og griner, og når alle røyker vannpipe så jeg bare øyner andre siden av rommet,- når alle småjentene vil sitte på fanget eller ha meg med på div. og når alle samtaler foregår i forrykende tempo på arabisk....., ja, da blir en halvfrisk og (halv)gammel bestemor fra Norge rimelig sliten.
Men, nå sitter jeg her i freden og roden med et glass kald hvitvin og kan bare takke for alt jeg får være med på.
Jeg har forresten truffet både Ala og Ala i dag. Førstnevnte er en mann, den andre en kvinne. Ala traff jeg første gang for kanskje for 1 1/2 år siden. Da var hun forlovet med Mohammad, og var DEN jåledokka.- egentlig et fremmedelement i denne storfamilien hvor alle er veldig jordnære. Hun hadde kjempelange lakkerte negler, en kunstferdig frisyre og var sterkt- og vakkert- sminket.
Nå, derimot, hadde det skjedd noe. Hun var gravid i 8. mnd, og var forandret. Veldig forandret. Borte var neglene og det meste av sminken, borte var de flotte klærne og det oppsatte håret. Tilbake var en sliten og høygravid kvinne i grå joggedress med hår som hang litt tilforlatelig ned over skuldrene. Thats life. Jeg får håpe de får en baby som ikke er alt for krevende. Jeg var i bryllupet deres i fjor. Året før var jeg på hennafest til Ala oppe i Jenin. Det var samme dag som krigen i Gaza startet.

Når jeg først snakker om giftemål og babyer og slikt: I går kveld besøkte jeg H....,- noen av dere kjenner han fra Norge/ Porsgrunn. Han har vært gift med sin vakre og unge kone en god stund nå, men de venter veldig på at hun skal bli gravid.
Jeg spurte han om han hadde det bra. Joda, sa han ( her kommer slarven), det var bare det at han sov for lite. Javel?? Jo, altså-kona hans jobbet ikke og studerte ikke. Han hadde foreslått begge deler, men nei takk- hun foretrakk å være hjemme. Hun sov mye om dagen, sa han, så når han kom hjem etter jobb og var sliten, da ville hun være våken og han ville sove. Jo, jo. Jeg liker også å sove, men.. Lager hun mat til deg når du kommer fra jobb,- spurte jeg. Inshallah- litt sånn etter som, forsto jeg.

Vi var 7 personer der i heimen i går kveld, vi spiste kjøpepizza og salater og så på finalen i The Voice ( full styrke), og så ble jeg kjørt hjem-tankefull.

I morgen er det bare en uke til jeg skal hjem til Norge! Jeg har en klar følelse av at det vil bli noen hektiske dager.

Jeriko

Det hevdes at Jeriko er verdens eldste by. Kan godt hende det, gammel er den der den ligger omtrent 400 meter under havnivå,- et lite stykke Palestina midt inne i okkuperte områder. Nesten i Jordan. Jeg har vært der flere ganger, men har ennå til gode å se de urgamle severdighetene som finnes her og der.
Heller ikke i dag skulle vi beskue gamle dager, men derimot besøke Bananaland,- et stort og fint område for store og små.
Ahmed hentet som avtalt, og 3 voksne pluss 4 barn dro på tur. Egentlig er det ikke lange veien, men i dag var det saktegående kø ved et av sjekkpunktene. Det er israelske soldater, selvfølgelig, og det hjelper ikke at vegen går på palestinsk område.
This is Palestine.
I Bananaland er det masse ferskvann! Kanaler, bassenger, vanntrapper.. De fire små vet jo ikke om større vann enn et badekar, så gjett om det var stas. Igjen og igjen og igjen skulle det sprutes og plaskes og vasses og lekes.... Blå lepper og iskalde unger sjøl om sommerdagen var helt flott, og varmen der nede aldeles herlig. På`n igjen med tørre bukser,- mer bading!
Vi

 

 

 

 

 

 

grillet og vi koste oss. Vi red på kamel og på hest og lekte og spiste is. Jeg frydet meg over glade fjes!! 

På hjemveg, med 4 sovende barn i bilen, hadde israelerne laget seg en ekstra vegsperring like utenfor Beit Sahour. Man legger ganske enkelt en slags spikermatte i vegbanen,- så da er det jo bare å stoppe. Ja, ja.

HAIFA-UTEN MEG

Som overskriften sier,- det ble ikke noe Haifa på meg. Lungebetennelsen har skylda.
Det viktige var derimot at min venninne og hennes syke barn kom seg både dit og tilbake uten problemer. En blogg er som bekjent en åpen side, så jeg skal ikke gå i detaljer. Men: man trenger en dertil egnet person fra israelsk side som ikke har motforestillinger mot å kjøre folk ulovlig til lege. Man trenger også litt forkledning, litt mot og litt flaks. De hadde de. De var 3 timer hos professoren som nå er opphøyet til helgen hos mammaen..., og med løfte om at han kan operere barnet  med laser og forventer et godt resultat. I tillegg besøkte de den landsbyen min venninne kom fra, og de kjøpte fersk fisk fra Middelhavet! Klokka 8 i går kveld var de tilbake, lykkelige og slitne. So far so good.

I dag har jeg vært på sykebesøk her igjen,( hos dialysepasienten) jeg har spist mengder av dawali ( å, så godt!),hatt en lang og god middagslur, og jeg har vært oppe i Deheise camp og truffet mange venner- den ene er en aldeles ny og nydelig liten venn- Talia på 2 mnd. Det holdt på å ikke bli noe Deheise. Palestinsk politi hadde stengt av veiene inn pga. noe uro inne i leiren, men min drosjesjåfør kjenner bakveiene, så vi kom oss fram.

Jeg har kanskje fått ny leilighet! De som jeg nå har bodd hos de siste fem årene skal bygge om leiligheten til yngste sønn, men etter alle solemerker så blir mitt nye bosted avklart i løpet av en liten uke. Spent!
Det er interessant å følge med i Hamar Arbeiderblad og les kommentarene til mine leserinnlegg vedr. Palestina. Noen står på skikkelig for å overbevise seg sjøl og andre om jeg jeg er dum og ikke har forstått noen ting. En skrev mye om hvor viktig og riktig det var at folk sto timesvis i kø hver natt for å komme seg på jobb. Noen skriver at Palestina ikke finnes, og/eller at det er krig mellom Palestina og Israel. Alle her er visstnok terrorister. Litt tilbake til historien fra i går: Min venninne måtte bruke drosje hele veien nordover, for på både buss og tog kreves det gyldig ID, dvs. tillatelse til å oppholde seg i landet. Altså: drosje ( i dyre dommer) for min "terroristvennine og hennes barn på 11 år" Det er sikkert lurt, og de er sikkert skumle. Eller?

Bildet viser noe frukt som jeg fikk i dag. "hjertet" i forgrunnen er en kiwi- spesielt til meg. Ja, så er det vel slik terrorister gjør, da?

ittno knussel

Denne gangen skal jeg være selfi; det er visstnok det det heter nå. Altså: I hele desember sleit jeg med en lungebetennelse som ikke ville gi slipp. En lang og trøblete historie. Åkkesom, jeg ble da bra tilslutt.
Da jeg nå hadde blitt forkjøla, og etter hvert kjente en "velkjent" sperre nede i bronkiene mine, gikk jeg på klinikken her. Lege-røntgen-lege. Svar: ny lungebetennelse. Javel, ja. Så satte de i gang: 5+2 cl. hydrocortison + antibiotika rett i en vene. Så innhaleringsmaskin tilsatt ???? Så 2 resepter på gudene-vet-hva; dvs. det var noe for å åpne bronkier samt en slags sterk antibiotika. Ja, ja. Blir jeg ikke frisk av detta, så veit ikke jeg. Jeg skulle i tillegg bruke alle mine vanlige medisiner. De gjør ikke noe hælvvegas her på disse kanter. Nå blinker jeg vel kjemi som et juletre! Passer bra her ved Betlehem..
Hadde vært fint å bli fort frisk, i morra er planen å dra til Haifa med  venninne og sykt barn.

etterord??

Telefonhistorien min blir stadig lengre. I dag kunne Nisreen fortelle at hun hadde kommet i drosje når dette her pågikk. Det hadde stått mange drosjer der, og også politibiler. Nisreens sjåfør hadde sjekka hva det var, og kommet tilbake med beskjed: Det var en ikke-palestinsk dame som hadde blitt frastjålet en telefon. Hun bodde i Beit Sahour, visstnok. Nisreen hadde ikke spurt om navn, men tenkt på meg. Neste dag, altså da mobilen hadde tilbrakt natta hos politiet, ble hun oppringt, og hadde svart -Hi, Elda- da hun så det var "jeg" som ringte. Oh no. Politiet. Om hun kjente denne Elda? Så absolutt,- Elda var en nær venn. Så fikk hun brokker av historien. Nisreen tilbød seg så å reise til politistasjonen for å hente telefonen for meg, men den gang ei. Her trengtes det pass og personlig oppmøte. En regel er en regel er en regel. Rene NAV!!
Jaja, men. Lurer på når jeg får høre om dette i en  butikk eller hos naboen?

HISTORIEN OM EN MOBILTELEFON ELLER OM PALESTINSK POLITI.

Onsdag kveld slik i 7-tida, dro jeg hjem fra bursdagsselskap. Good bye, 14 lekende og masete og hylende unger.. Magdi brakte med stille og trygt hjem. Etter en stund oppdaget jeg at mobiltelefonen min.- den lokale-, ikke hadde blitt med meg hjem.
Jeg ringte Amani med den andre mobilen; har jeg glemt mobilen hos deg? Nei,- men nå skal du høre:
Her begynner historien:

Etter at Magdi hadde kjørt meg hjem, fikk han en annen kunde. Denne kunden fant min telefon-som hadde falt ut av lomma mi og ned på gulvet i drosja.
Er denne din, sjåfør? Nei, den tilhører antagelig min forrige kunde-Elda.
Kan du bevise det? Jeg er politimann fra Hebron, skjønner du. Har du stjålet denne telefonen? Nei! Vi kan jo dra sammen hjem til Elda og gi den til henne. Nix, jeg tror deg ikke. Hallo,- Elda trenger kanskje denne i natt, hun kan bli syk og trenge hjelp! Nix. Se på anropsregisteret da, sa Magdi,- hun har ringt meg. Bruk nummeret, så ser du. Mannen fra Hebron ringte- fra min telefon til Magdis,- men ingenting overbeviste den standhaftige politimannen. Også et par andre numre ble oppringt, de bekreftet at det så absolutt var Eldas telefon. Til ingen nytte.
Denne særs skumle mobilen skulle innleveres på hovedpolitistasjonen i Betlehem, der måtte jeg hente den selv.
Så skjedde, og en lett fortvilet Magdi, som ikke hadde mitt andre telefonnummer, måtte se den lille svarte og ytterst fredsommelige mobilen ble innelåst hos MYNDIGHETENE. Basta.
I dag fikk jeg den igjen etter å ha fremvist pass ( hm, this is not Elda but Eldbor???), signert et papir med mange stempler og etter at jeg klaget på den ihuga fyren fra Hebron som slett ikke har noe juridisk myndighet her i byen.
Jeg kunne bare takke Magdi, sende sms til alle involverte partnere, og så tok jeg meg et glass vin og viftet med tærne i Betlehem. Hadde det enda dreid seg om et gjenglemt gevær???

Lek

Med ryggen til muren, og med storslått utsikt over Betlehem, ligger parken Mari Dotti.
Caritas,- den katolske kirkes hjelpeorganisasjon- eier stedet. Det er grønne plener, vakre trær, blomster og busker, benker og stier. OG-en mengde av ulike lekeapparater for barn. Jeg har vært der sammen med mine 4 palestinske "barnebarn" samt deres mamma og tante. 3 nydelige timer i vårsola.
Da jeg ankom alene i drosja, sto det en mannsperson ved inngangen. - are you Elda- spurte han. Yeah. -They are waiting for you. Ok, thanks.
Jeg spurte folka mine om de kjente denne mannen. Nix. Forklaringen var at da ungene hadde kommet, hadde de spurt hvor teta Elda var. Her var hun, 4 minutter senere.
Så godt med grønt gras under beina! Enskjønt,- det luktet ingenting, og det skal jo gras gjøre - hvis det er ekte og norsk og slikt.
Nei, jeg lengter ikke hjem, men jeg kjenner samtidig hvor inderlig glad jeg er i gras- grønt og frodig og velduftende.

Jeg går til fysioterapeut nesten hver annen dag. Sist gang ble jeg lagt på " pinebenken". Jeg ble bundet fast, fast med reimer og greier, og så begynte en maskin å draaa meg. Litt skummelt. Hensikten er å dra skivene i ryggen litt fra hverandre, slik at de nervene som ligger i klem skal få det litt romsligere. Det hjalp faktisk litt!
Dagene går fort, selv om jeg ikke gjør noe særlig. Jeg har allerede vært her halve tida, og det er fortsatt mange jeg ikke har truffet av venner og kjente. Sløvt.

Det er fredelig i byen igjen. "Opprøret" varte en dag. Hva skal de stille opp med?