HISTORIEN OM EN MOBILTELEFON ELLER OM PALESTINSK POLITI.

Onsdag kveld slik i 7-tida, dro jeg hjem fra bursdagsselskap. Good bye, 14 lekende og masete og hylende unger.. Magdi brakte med stille og trygt hjem. Etter en stund oppdaget jeg at mobiltelefonen min.- den lokale-, ikke hadde blitt med meg hjem.
Jeg ringte Amani med den andre mobilen; har jeg glemt mobilen hos deg? Nei,- men nå skal du høre:
Her begynner historien:

Etter at Magdi hadde kjørt meg hjem, fikk han en annen kunde. Denne kunden fant min telefon-som hadde falt ut av lomma mi og ned på gulvet i drosja.
Er denne din, sjåfør? Nei, den tilhører antagelig min forrige kunde-Elda.
Kan du bevise det? Jeg er politimann fra Hebron, skjønner du. Har du stjålet denne telefonen? Nei! Vi kan jo dra sammen hjem til Elda og gi den til henne. Nix, jeg tror deg ikke. Hallo,- Elda trenger kanskje denne i natt, hun kan bli syk og trenge hjelp! Nix. Se på anropsregisteret da, sa Magdi,- hun har ringt meg. Bruk nummeret, så ser du. Mannen fra Hebron ringte- fra min telefon til Magdis,- men ingenting overbeviste den standhaftige politimannen. Også et par andre numre ble oppringt, de bekreftet at det så absolutt var Eldas telefon. Til ingen nytte.
Denne særs skumle mobilen skulle innleveres på hovedpolitistasjonen i Betlehem, der måtte jeg hente den selv.
Så skjedde, og en lett fortvilet Magdi, som ikke hadde mitt andre telefonnummer, måtte se den lille svarte og ytterst fredsommelige mobilen ble innelåst hos MYNDIGHETENE. Basta.
I dag fikk jeg den igjen etter å ha fremvist pass ( hm, this is not Elda but Eldbor???), signert et papir med mange stempler og etter at jeg klaget på den ihuga fyren fra Hebron som slett ikke har noe juridisk myndighet her i byen.
Jeg kunne bare takke Magdi, sende sms til alle involverte partnere, og så tok jeg meg et glass vin og viftet med tærne i Betlehem. Hadde det enda dreid seg om et gjenglemt gevær???