BILDER

Her lages det shrak.

Jide, jide, janke..

Poster av de forlovede.

Stor stas.

Opp i lufta!!!

Velkomstkomite. Min vertsfamilie.

Fredsfohandlinger??

Hvor har det blitt av de bildene jeg la ut her forleden dag? Rare greier.
Nå ja, jeg finner de kanskje igjen. Det er noe med meg og bilder, det blir bare tull.

For noen få dager siden skjedde det saker og ting som visstnok skal få fart i de pågående fredsforhandlingene: Det ble frigitt en god del palestinske fanger fra israelske fengsler, det ble bestemt at det skal bygges hundrevis av nye jødiske bosettinger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, og så arresterte IDF en god slump med nye palestinere.
Men,- la meg nå ta det som var gledelig: Mange palestinere (67??) ble løslatt. Alle hadde sittet inne mer enn 20 år, dvs. fra før Oslo- avtalen.
Hit til Bethlehem kom det tre, en fra hver flyktningleir. De hadde sittet henholdsvis 24, 26, og 31 år pga. kriminelle handlinger mot israelere, så antagelig har de sonet for sine handlinger nå.
Det er alltid usikkert hvem som blir løslatt, de pårørende kan bare håpe hver gang noe slikt skjer. Man fylte i hvert fall opp flere busser herfra og dro opp til Ramallah hvor løslatelsen skulle finne sted. Bussene var der i 5-tida, men først etter midnatt slapp de ut folka, som da ble satt i andre biler og fraktet hit ned til Beit Sahour hvor den egentlige løslatelsen fant sted.
Min kontakt Mahmoud fra Aida var en av de som var med på hele runden. Det var dansing i gatene i Aida, man spiste og feiret hele natta, ingen sov. Han kom p jobb tidlig på morran uten å ha hatt blund på øynene.
Mannen fra Aida som var løslatt, hadde sittet i 24 år. Han ble i sin tid tatt sammen med sin kone. De hadde bare vært gift noen uker. Kona ble drept av IFD der og da. Nå er han hjemme igjen. Mon tro hva han tenker o fred og fredsavtaler??

Jeg må slutte nå, snart kommer drosja som skal ta oss til nærmeste checkpunkt fra grensa til Jordan. Derfra er det ny drosje til den israelske grensestasjonen, sjekking, buss til den jordanske grensen, sjekking- og så ut på andre sida. Håper det ikke tar for mange timer og blir alt for trøblete. For å si det sånn: det er ikke akkurat noe Schengen..

Ektefelle og selskap og slikt

På fredag kom Kjetill, og flyplass-folka hadde vært OK. Det er alltid spennende på Ben Gurion.
Nå har vi brukt dagene til å besøke venner her og der, og til å være med på forlovelsesinngåelse med fest. Jeg har vært på en del slike sermonier, men for han var det første gang.
Det var huseiernes yngste sønn som forlovet seg etter alle kunstens regler. " Bare" 150 gjester. To gresk- ortodokse prester sto for selve inngåelsen med mye sermoni og mange velsignelser. Den kvinnelige delen av paret,- nydelige Shofia,- var iført det jeg vil kalle brudekjole uten slør, og bar en bukett med røde roser. Alle var glade, og så var det mat-dans-mat-dans, dans, dans. Drikkevarer er mineralvann, øl og arak.
Vi satt sammen med folk jeg kjente fra før, og hadde det hyggelig på alle vis. Jeg visste jo på forhånd at det ikke ville bli servert vin, men var tross alt litt skuffet over at hovedretten til middagen var kylling også denne gangen. Skjønner ikke at folk ikke blir lei kylling!!!!
Kjetill tok mange bilder, så vi får se om jeg klarer å få de over på PCn.
Jeg har kanskje sagt det før; her er det foreldrene til sønnen som bekoster forlovelse, husvære og bryllup. Noen ganger kan sønnen selv være med på moroa, men det er foreldrenes ansvar. Så, nå har mine kjære huseiere ett år eller to på seg til å sørge for husvære til det nye paret. Det kan være alt fra et rom i huset ( det er de med dårligst økonomi, selvfølgelig), til et stort og prangende hus. Som oftest- blant de jeg kjenner- blir det en form for påbygg på et allerede eksisterende hus.

I går satt vi hos Huda på sykehuset noen timer, og fikk samtidig god tid til å snakke med noen av sønnene hennes, både om livet i sin alminnelighet og om politikk i særdeleshet.

Jeg har gått til innkjøp av mange nydelige oliven- smykker, det skal bli fint å selge på Hamar, og jeg skal også handle inn flere nye ting.

Nå på mandag morgen har Kjetill reist opp til Ramallah for å ordne seg et visum til Jordan, jeg skal på fysikalsk behandling, og så venter to vennetreff senere i dag. Det er så mange vi skal rekke på de få dagene han er her.
Altså: ingen spesielle ting her fra Midt-Østen denne gang, bare de vanlige dagene sammen med vanlige folk. Og sola, den skinner.

DESSA FÆLE ARABERA.........

Følgende skjedde i dag: Jeg rinte Hazem- drosjesjåføren "min". Han kom, men ganske så forsinka, og var stressa. Unger skulle hentes å skolen, han var sent ute,- i det hele tatt. Det var tett trafikk, alt tok tid. Hazem tuta og klagde over at han var sliten. Jeg lurte på hvordan blodtrykket hans var?
Nå vel, han kjørte meg dit jeg skulle, alt var greit.
I løpet av dagen var jeg her og der, og da jeg skulle hjem sånn i 9-tida i kveld, var jeg i Bethlehem sentrum.  Jeg tok derfor en tilfeldig drosje derfra og hjem.
10 minutter på 10 ringte telefonen. Det var Hazem. " Elda, where are you"?
" At home". But,... is everything OK?    Yes.    "Good, I just  wonder because you did not call me tonight!" Just relax, my friend, and go to bed!

Sånn er det her. Jeg klager ikke over servicen, akkurat!!

ALZHEIMER M.M.

Også her til lands er Alzheimer er stort problem,- både for den som rammes, men kanskje enda mer for pårørende. her finnes det tilnærmet ingen sykehjem, og slett ikke for senile. Jeg hørte i kveld om ei som fikk sykdommen før fylte 50, og den hadde utviklet seg i ekspressfart. Nå var hun helt på bleiestadiet,-bokstavelig talt. Alle funksjoner var borte,- inklusive språket. Hun skrek derimot, i blant i timevis. Familien hadde mer enn fulltidsjobb med henne, og fremtiden hadde ingen lyspunktet for noen av dem. Ille, ille.

Har dere spist Haggis, den skotske nasjonalretten? I dag har jeg testa ut den palestinske varianten. I tre dager nå hadde 8 kvinner jobbet med 15 sauemager for å produsere denne delikatessen(?) Man vanner og rensker og deler og fyller og syr og koker biter av sauemager... Joda, det var egentlig bedre enn Haggis, men blir neppe min yndlingsrett. Dessuten så det ganske så ekkelt ut, men "if you are in Rome,"- osv.

En liten venninne har til sin store, store sorg måttet slutte på den skolen hun har gått på i mange år ( privat) for å begynne på en kommunal. Årsak: penger, så klart. Det som er særlig interessant sett med norske øyne, er at hun ( muslim)ikke vil bruke hijab( hun er 10 år), og da får hun ikke være med på religionsundervisningen!! Akk, ja, det er mange innfallsvinkler til ting og tang. Er det ikke aldeles meningsløst at et hodeplagg skal være så himla viktig- her og i Norge!!!

I morgen skal jeg på fysikalsk behandling, nå er det kvelden.

4 små, 3 store og en servis.

Vi har vært i Qualqilia. Quaqilia er et høl. Jeg får kanskje utdype litt:
Saken er den; ikke langt unna her, sånn om lag 2 kilometer, ligger det en ZOO. Den "lille" ulempen er at den ligger på andre siden av muren. og altså utilgjengelig for alle Vestbreddens barn. Sikkert pga. sikkerhet.
Men, ingen grunn til å fortvile! Palestina har sin egen ZOO, må vite,- oppe i Qualqilia. Vi dro avgårde. Apekatter og sjiraffer,- here we come!
På veien nordover opplevde vi regnskyll og 3 bilulykker. Veiene er jo å bratte at de kan brukes på begge sider, så når det regner, blir de skumle. Vår sjåfør var imidlertid tryggheten selv.
Veien gikk etter hvert gjennom delvis grønne lier, og dersom vi ikke løftet blikket for mye, var det vakkert. Løftet vi derimot blikket litt, så vi at på hver eneste topp var det en j..... bosetting- x 1, x2, x3,x4,x5...., og med dertil hørende vakttårn, piggtråd, stengte porter osv. (Hvordan kan noen tro på en to-statsløsning?)
Etter snaue to timer var vi fremme. I Qualqilia er det en vakker moske og minaret. Da har jeg sagt det som er bra om det stedet.
nåvel,- vi fant målet vårt; en park med dyr og fornøyelser.
Masse folk, masse søppel, lite dyr.
Jeg kunne akseptert både søppel og styr, men forholdene hos dyrene var så ille!!
To flodhester lå i en liten dam av skittent vann. 4 løver hadde en liten betongplass å røre seg på, to brunbjørner likeså. Vadefugler svømte rundt i ei suppe av gørr. DET VAR SÅ ILLE!!!!
Hadde jeg hatt ansvaret så skulle hele greia vært stengt der og da, og de arme kreaturene skulle fått korteste veien til dyrehimmelen.
Jeg er generelt ikke glad i dyrehager, det er så, men jeg har jo sett bra varianter også. Ikke her.
Fornøyelsesavdelingen var nedslitt, men den funka. De to største ungene koste seg, de to minste synes det var best å sitte på armen.
To og en halv time brukte vi før vi vendte nesa og servisen sørover igjen. De utrolige ungene maste eller klagde ikke en eneste gang, og mørket hadde kommet da jeg ble satt av utenfor heimen.


Vi har vært i Qualqilia, jeg skal ikke dit igjen.
Nei, jeg tok ingen bilder av dyrene.

Makaber turistgreie: Tornekroner til salgs.

Fullmånen henger på en lyktestolpe..

Glad lita frøken.

Matpause.

El Eid

I dag var det DEN STORE DAGEN. Høytiden er til minne om da Isak ville ofre sin førstefødte Ismael (født av trellkvinnen Hagar, ifølge Bibelen), men Gud ga Isak et lam å ofre i stedet. Altså slakter man lam. Overalt. På terrasser, i hager og bakgårder.
Sjøl hadde jeg store planer om å overvære en slakting, men da jeg våkna klokka 7, nektet kroppen min å stå opp. Så,- jeg krølla meg sammen og sov blidelig i flere timer til. Da jeg omsider kom meg avgårde, lå dyret ferdig partert, og jeg fikk det servert på fat litt senere i dag.
Denne første dagen i høytiden er det altså slakting. Så skal alle menn besøke sine nærmeste kvinnelige slektninger. Kvinnene er hjemme i dag. Mennene medbringer noe lammekjøtt,og gjerne litt penger til kvinner og barn. De blir til gjengjeld traktert md brus, kaffe og snop og eller kaker.

Alle tar på sine nyinnkjøpte klær. Ungene kjøper mere snop for pengene de har fått. Flere besøkende betyr nye runder med kaffe og søtsaker. Og så litt mere søtsaker. Te, kanskje, eller Cola. Så kommer det en lunsj innimellom, og nå i kveld var det BBQ av nyslaktet lam. Med kaker og kaffe etterpå. 
Jeg er stappmett, selv om mitt inntak av søte saker er svært begrenset. Godt å komme hjem til et glass vin og en aldeles stille leilighet...
Jeg har prøvd å finne ut hva den viktigste delen av feiringen er, men som hjemme så er nok det svært varierende. Ungene er imidlertid veldig viktige, slik som i vår julefeiring. Det helt store for muslimer, er å være i Mekka nå og gjøre Hadsj, men de fleste må nøye seg med å se det på TV. Hadsj ( eller hvordan det nå skrives) , pilegrimsreise, er en av de viktigste tingene en muslim kan gjøre. Man skal gå rundt den svarte stenen-Kaba-,x antall ganger og gjøre bot. I kunnskapen min om dette er det store svarte hull....
Også de kristne her har høytid/ ferie. Som før sagt så er tradisjonene tett knyttet sammen her i Bethlehemsområdet.  Alle skolene holder stengt, og tradisjonene med å besøke familien, gjelder begge religioner.  

Jeg er sint!!!

Forleden kveld skulle jeg opp til Deheishe, og fant meg en taxi oppe i Bethlehem. Jeg hadde truffet sjåføren før, en ung og blid mann. Vi gjorde avtale om pris.
Da vi kom til oppkjøringen til leiren, stoppa han og fortalte meg at han ikke ville kjøre lengre.
????? Nei, altså, det var så mange unger som lekte i de trange gatene, og noen hadde plastikkgeværer som de kunne skyte på bilen hans med..
Hallo!!
Jeg er redd, sa han,- for bilen min.
Jeg bruker krykke sa jeg, og du er min sjåfør, kjør meg dit jeg skal! Jeg er ikke redd.   -Nix.-   Ok, sa jeg, da betaler jeg ikke. Jamen, jomen. De kan skade bilen min. Jeg skjønner at bilen din er viktigere enn meg, sa jeg. Dette er siste gang jeg kjører med deg, og jeg skal fortelle dine kollegaer hvordan du er. Så slengte jeg noen shekel til han, og forlot bilen fresende. Blodtrykket var skyhøyt i ei lang stund!!

Det hjalp godt å bli møtt av en gjeng blide unger og en stor og skravlete familie!
Lille Karim på 3 mnd. er siste tilvekst til familien. Han er en blid liten fyr som smiler og gurgler bare han får pupp og oppmerksomhet. Han blir ammet midt mellom sigarettrøykende og arqilarøykende..
Riktignok er jeg ikke spesielt begeistret for den norske røykeloven, men det er da lov å bruke hue? Jeg velger å gå ut og røyke når han er i nærheten, men det synes de andre er ganske så snålt.

BURSDAG -OG SÅ NOEN REFLEKSJONER

Nå kom jeg akkurat fra bursdagsselskapet til Ahmed- 1 år. Der var det 30-40 unger  eller noe slikt, allverdens slekt med tanter, bestemødre , fettere og kusiner, og noen få fedre. Fedrene satt på terrassen i en krok og snakket om viktige(?) ting. Omtrent som i Norge, med andre ord??
Åkkesom, det var full fart med kaker og brus, og høylytt arabisk musikk, og ungene begynte å danse,- så ble de voksne med. Jeg kunne jo heller ikke dy meg da jeg ble spurt, så det gikk fint i noen minutter, men så ble det nok for både hofta og meg. Artig var det!!!!
Nå skal jeg steke meg svinekjøtt. Yes, yes, første gang på snart en måned, det skal bli bra. Jeg kjøpte meg rødvin på veien hjem.

Så noen estetikk- refleksjoner. Da vi for mange år siden var i Nicaragua, skjønte jeg for alvor at estetikk ikke var et objektiv begrep. Der satte de opp hyttene sine med forskalingsbord, og fikk de en krone til overs så hang de opp en glitterlenke på veggene og syntes det var fint. Småjentene var kledd som små prinsesser, I blant minner Palestina meg om Nicaragua: Ungene skal først og fremst være rene og velstelte og med pene klær, jeg tror at svært mange dusjer hver dag, selv om det er lite vann. Badene mangler alltid noe- om ikke annet så noen fliser her og der, eller noen vannrør som er litt på halv tolv.
Bord og benker og gulv vaskes og vaskes, men skitten på veggene,- og særlig på alle lysbrytere(!) tilsynelatende ikke affiseres. I blant klør jeg i fingrene etter å vaske lysbrytere..
Den største forskjellen mellom Norge og her, finner vi likevel utenfor boligene. Der er det fritt fram. Der jeg var i dag, for eksempel, har de brukt masse tid og penger på noe slags arabisk-inspirert takdekor inne, og sofaene er store og myke. Utafor, derimot, er det fullstendig "byggeplass". Terrassen er stor, men med et ujevnt betongdekke, og med masse "ræl" overalt. Slik har det vært siden leiligheten sto ferdig for 3 år siden.
Trapper og innkjørsler er også gjerne preget av søppel og uferdighet. Nå før El Eid så blir gardiner tatt ned og vasket og masse forberedelser gjort, men altså utafor husene...., jeg sier ikke mer.
Det er ganske så interessant å registrere, vi i Norge tror selvfølgelig at vi har sett og skjønt " de riktige og viktige" tingene, men kanskje er det ikke slik??
 Jeg kommer nå til å fortsette med å sope og spyle utenfor hjemmet, uansett om jeg er her eller i Norge.

Den skal tidlig krøkes som god danser skal bli.

Marhaba!

LITT AV HVERT

I dag har jeg stort sett vært hjemme. Jeg satt ute med lunsjen min og en bok da husverten kom og spurte om jeg hadde " a day off?".
Gårsdagen tilbrakte jeg stort sett på sykehuset mens Huda lå med dialyse. Det foregår på sykehuset i Beit Jala, som er offentlig og elendig- etter norske normer.
De er 8 meget slitte liggestoler inne på en sal hvor dialysen foregår. Midt på gulvet står det en søppeldunk som gradvis fylles av tomme slanger og intravenøsposer, samt brukte slanger med blod i. Den tømmes i 4- tida, da er den smekkfull. Jeg var fristet til å ta bilde, men lot det være. De ansatte gjør så godt de kan under rådende forhold. Det er ikke noen form for sengetøy og slikt, pasientene må selv ta med seg det de trenger,. pledd, tepper, vann...
Gratis -er det imidlertid.

Nå i kveld var jeg en liten tur oppe i Bethlehem og fant meg en matbit  på The Square. Mahmoud var på jobb, så vi slo av en prat. Han fortalte meg at han hadde diabetes, og hadde hatt det i mange år,- det var helt ukjent for meg. Det hadde brutt ut da han satt i fengsel. Nå var han avhengig av insulin flere ganger om dagen, og det er ( selvfølgelig) et problem her.
En måneds forbruk koster 300 NIS. Ikke så kjempedyrt, men når lønninga er 2000, er det nok. Fordi han er flyktning, har han rett til noe fra UNRWA, men det er heller ikke bare, bare. UNRWA får insulin fra Jordan eller Israel. På grensen blir som bekjent alt sjekket, og dersom insulinen er i varmen noen minutter, mister den effekten, men det er ikke noe israelske soldater på grensevakt bryr seg et skvatt om.
Mahmoud fortalte at UNRWA ofte ikke har insulin på lager heller, - virksom eller ei. 
Senest i går kveld hadde han besvimt pga lavt blodsukker, men hadde ikke insulin, ei heller penger til å kjøpe. Han hadde ringt en venn som også er diabetiker, og så tatt en drosje til han og fått låne insulin for en ukes forbruk.

Det er ikke mye som er lettvint her.

Det skjer hyggelige ting også: Jeg satt oppe ved Fødselskirken nå i kveld og ventet på at Hazem skulle komme og ta meg hjem, da en liten bil bråstoppet ved meg og en smilende kar stupte ut og ropte Eldbjørg!! Det var Hussam Burhan, min palestinske venn fra Porsgrunn/ Bethlehem. Kjempekoselig!
Han var sammen med sin vakre frue (YES!). Jeg ble buden hjem til de på lørdag. Så, så koselig at livet smiler til Hussam!!
Jeg er så glad.

Ramallah og litt til

I fårgårs skjedde det ille ting ved en flyktningleir i nærheten av Ramallah. En palestiner forsøkte å klatre opp en mur ved en bosetting, det ble tumulter, og palestineren skadet stygt en bosetterkvinne (barn?). Det går ulike historier. Uansett så var det ille, og det har selvfølgelig fått etterspill, men det er vanskelig å få tak i korrekte opplysninger. Jeg har ikke lest nyhetene nå i kveld.
I går var jeg i hvert fall i Ramallah med Nisreen og Amina, og vi hadde en fin, om enn stressende dag. Ramallah var preget av demonstrasjoner og trafikk-kork og med stappfulle gater. Ikke vet jeg hva de demonstrerte for og/eller imot,- fortsett fra at hovedparolen visstnok var " free Palestine", og flaggene var gule = Fatah.
Vi krongla oss rundt i Nisreens leiebil. Hun skulle ordne noe for jobben sin og måtte til i utdanningsdep., jeg skulle ha visum til Jordan, og Amani skulle ha seg nye klær til El Eid.
Alt ble gjennomført,jeg fikk også tak i litt ullgarn og noen pinner, men utvalget er til å gråte over. Vi damene avsluttet med en god lunsj før vi satte kursen sørover igjen. Ute på Qualania checkpunkt var det hel- stopp, så der ble vi stående leeenge. Ikke noe bråk der som vi registrerte, men litt lenger sør ( ved avkjøringen til Al Ram), brant det i bildekk.
Vi kom oss hjem uten viderverdigheter.
Jeg hadde en avtale med "kelner-familien min", så mye forsinket kom jeg til de oppe i Doha, og ble traktert slik bare palestinere kan. Veldig trivelig familie et en helt ekstra koselig leilighet, men jeg var helt slakt da jeg etter hvert fikk meg en drosje hjem og stupte i seng.

Ikke desto mindre var jeg fit for fight tidlig i morges, og ble med en ung venninne på et ærend som hun hadde ikke lyst til å dra alene til. Noen ganger er det greit med en " gammeltante"
Kjøpt og tilberedt fersk fisk har jeg også gjort i dag,- ikke hverdagskost her! Godt, godt, med saus kokt på fiskekraft, kokte pottiter og salat.

Det meste handler om El Eid her nå. Den begynner om en uke. Nye klær til ungene og slakting av lam er det viktigste.Et (levende) lam koster opptil 3000 NIS, en grusom mengde penger for de fleste. Vi er heldige i Norge som spiser rimelig ribbe til jul, men jula pleier å bli dyr nok likevel for oss også... Her er det ikke noe snakk om gavehysteri, men ungene får gjerne 10 NIS av hver av de voksne i familien,- som blir brukt til snop. 

Forleden dag var jeg borte på Maan Lil -Hayat med penger, og bestilte samtidig flere varer. Det er altså den organisasjonen som sysselsetter psykisk utviklingshemmede ungdom og som lager produkter i tovet ull. Nå blir det mulig å kjøpe ull-krybber og ull-engler til jul! På Tante Gerda.

 Demonstrasjon på Yassir Arafat-plassen i Ramallah

 Figuren oppe i flaggstanga er IKKE levende!

Flotte damer på restaurant.

LIV OG LÆRE + litt arabisk

Akk, ja. I kveld har jeg fått en lang, meget åpenhjertig og ganske så personlig betroelse fra en ung venn.
Riktignok kjenner jeg han ganske godt og har besøkt familien hans. Han er en av mine yndlingskelnere, men likevel.
Det handlet  om røykeslutt, om ekteskapet og om alkoholforbruk.

Som kjent drikker muslimer sjelden i offentlighet, det er mot Koranens ord. Imidlertid så skjer det jo en del saker som er " unntatt offentlighet".
Dere skal slippe å høre hele historien. Jeg bare konstaterer at min ærlige og herlige venn også har sine " svin på skogen".Dvs; det uttrykket passer svært så dårlig - svin- er mer tabu enn alkohol, men whisky er jo så godt..noen ganger. Akk ja.

Jeg ble utrolig imponert over meg selv på samme restaurant.
Hør bare: Ana bidi kahoa arabie bidin sukar, min fadlek. Yes!! Jeg fikk min arabiske kaffe uten sukker! Wow- det tok da ikke så mange år!
Etterpå ba jeg om mteke, og askebegeret kom. Selvfølgelig takket jeg pent på arabisk: Shukran ktir. Kanskje om en sånn cirka 20 år til så kan jeg føre en enkel samtale..
Tidligere i kveld, da jeg bestilte vin (nbid) spurte kelneren om jeg ville ha " o bird may" ( kaldt vann) også, og jeg svarte klart og greit at det ville jeg ikke ha i dag, takk. På arabisk. Wow.
Som sagt, om tjue år, Insh Allah.
NB: Jeg har hørt løse rykter om at noen lærer fortere enn meg (?)(?)
Kjære datter og andre som KAN dette her: Ikke kikk på detaljer da, jeg forsto og ble forstått,

HALLO VERDEN!!

I går, den 30. sept., var Johan Falkbergets fødselsdag ( 1879) Som barn leste han " Le Miserable", og som forfatter ble han et talsrør for de fattige og underkuede. Bøkene hans er stadig like aktuelle, og hadde han levet nå, kunne han ha fylt mange nye bøker om alle de utfordringene fattigfolk og folk uten rettigheter stadig møter,- blant annet her i Palestina. Falkberget var småkårsfolks talsmann. Palestina trenger mange dyktige talsmenn og -kvinner!!
Se! Hør! verden der ute! Vi sliter!
-mot okkupasjonsmakt
-mot trakassering
-mot fattigdom
-mot korrupsjon
Vi vil bare en framtid for ungene våre. 
Vi vil bare en framtid for landet vårt, for livet vårt, for rettferdighet.
Se! Hør! verden der ute.
Vi er palestinere, men vi har ingen frihet, ingen rettferdighet.
Oliventreets røtter er våre røtter. men de står i okkupert jord.
Palestinas røde jord.

VALG

Ja, så er altså valgets resultat endt med en blå-blå regjering samt en samarbeidsavtale som stiller mange spørsmålstegn, og noen få avklaringer. Jeg forsøker å se resultatet med palestinske øyne, men innser at jeg ikke har godt nok grunnlag for å danne meg noen kvalifisert gjetning om hvordan det er. Den palestinske virkelighet er så uendelig fjern fra den norske.
I de to ukene jeg har vært her til nå, har fokuset vært på skyhøye sykehusregninger, manglende tillatelse for pårørende å besøke sine nærmeste på sykehuset, manglende lønn for de som er i arbeid, og manglende arbeid for så veldig mange. I tillegg kommer den store forskjellen på privatskoler og offentlige skoler både når det gjelder kvalitet og økonomi. Som jeg vel har sagt før, - folk gjør alt de kan for å holde ungene på private skoler, men det koster skjorta.
I dag har som kjent USA mislykket i å få godta et statsbudsjett, mye på grunn av Obamas helsereform. Jeg er rimelig sikker på at folk her svært gjerne ville hatt en slik helsereform,- tenk å kunne få nødvendig behandling uten å ha en masse penger!!!

Tilbake til den nye norske regjeringen,- jo,- jeg gruer meg til å få Frpfolk som ministre. Kanskje var det lurt av Venstre og KRF å holde seg utenfor,- men likevel. Det eneste jeg har fått med meg som sikkert, er at Lofoten, Vesterålen og Senja er fredet i 4 år, og det er utmerket. Så ble jeg først så glad fordi det ble sagt at lengeværende asylbarn nå skulle få bli,- men dette viste seg jo å ikke være så opplagt. Nå er det visst ikke barna, men det landet de kom fra, som blir utslagsgivende.
Det blir en uklar og spennende tid fremover, med eller uten hjemmebrenning eller noen av de andre viktige Frp-sakene....
Både i Norge, her i Palestina og i USA skulle jeg ønske at " -eg tykkje støtt at det høve best å hjelpa den som det trenger mest",- var det som var gjeldende politikk. Slik er dessverre ikke verden. En verden jeg sjøl er en del av,- en god venn himla med øynene da jeg kjøpte tunfisk til husets katt. Var det ingen grenser for sløsing?? Hm.

Jeg prøver å strikke litt, men her på disse kanter er det kul krampe å få tak i tynne strikkepinner og skikkelig garn. Nå sitter jeg her med ekkelt syntetisk garn og pinner nr. 4. Det blir ikke pene plagg av slikt- mener nå jeg. Skal forsøke oppe i Ramallah en dag.

Min kjære Huda er på bedringens vei, og utskrevet fra sykehus nr. 3. Den siste operasjonen snudde sykdomsbildet, så nå tør vi håpe på stadig bedring. Neste skritt er å forsøke å finne en leilighet til henne og yngste sønn. Jeg håper det går!!! Det handler ikke om manglende leiligheter, men - som alltid - om mangel på penger. Hun har "bare" tatt vare på og oppdratt 8 unger ++ og er syk, men her gis det ingen uttelling. Jeg fikk vite at muslimske barn forplikter seg til å sørge for økonomien og omsorgen til foreldre over 60 år. Det er nok mye bra i det sånn prinsipielt, men når arbeidsløsheten er som her og alt bare blir dyrere hele tida, så er det lettere sagt enn gjort. De kristne her har noen aldershjem, men også for de er det skikkelig nedtur å ta en forelder dit.
Hjemmebasert omsorg har ingen hørt om.
Ja, ja. Dette ble bare noen ustrukturerte tanker om samfunn og slikt.