SLITEN

Ja, i kveld er jeg sliten. Jeg har vært oppe i Deheisha i sånn omtrent seks timer og spist en masse-selvfølgelig, og truffet en masse folk-selvfølgelig. Ikke noe galt i det, tvert i mot,- men når x- antall unger leker og roper og løper og griner, og når alle røyker vannpipe så jeg bare øyner andre siden av rommet,- når alle småjentene vil sitte på fanget eller ha meg med på div. og når alle samtaler foregår i forrykende tempo på arabisk....., ja, da blir en halvfrisk og (halv)gammel bestemor fra Norge rimelig sliten.
Men, nå sitter jeg her i freden og roden med et glass kald hvitvin og kan bare takke for alt jeg får være med på.
Jeg har forresten truffet både Ala og Ala i dag. Førstnevnte er en mann, den andre en kvinne. Ala traff jeg første gang for kanskje for 1 1/2 år siden. Da var hun forlovet med Mohammad, og var DEN jåledokka.- egentlig et fremmedelement i denne storfamilien hvor alle er veldig jordnære. Hun hadde kjempelange lakkerte negler, en kunstferdig frisyre og var sterkt- og vakkert- sminket.
Nå, derimot, hadde det skjedd noe. Hun var gravid i 8. mnd, og var forandret. Veldig forandret. Borte var neglene og det meste av sminken, borte var de flotte klærne og det oppsatte håret. Tilbake var en sliten og høygravid kvinne i grå joggedress med hår som hang litt tilforlatelig ned over skuldrene. Thats life. Jeg får håpe de får en baby som ikke er alt for krevende. Jeg var i bryllupet deres i fjor. Året før var jeg på hennafest til Ala oppe i Jenin. Det var samme dag som krigen i Gaza startet.

Når jeg først snakker om giftemål og babyer og slikt: I går kveld besøkte jeg H....,- noen av dere kjenner han fra Norge/ Porsgrunn. Han har vært gift med sin vakre og unge kone en god stund nå, men de venter veldig på at hun skal bli gravid.
Jeg spurte han om han hadde det bra. Joda, sa han ( her kommer slarven), det var bare det at han sov for lite. Javel?? Jo, altså-kona hans jobbet ikke og studerte ikke. Han hadde foreslått begge deler, men nei takk- hun foretrakk å være hjemme. Hun sov mye om dagen, sa han, så når han kom hjem etter jobb og var sliten, da ville hun være våken og han ville sove. Jo, jo. Jeg liker også å sove, men.. Lager hun mat til deg når du kommer fra jobb,- spurte jeg. Inshallah- litt sånn etter som, forsto jeg.

Vi var 7 personer der i heimen i går kveld, vi spiste kjøpepizza og salater og så på finalen i The Voice ( full styrke), og så ble jeg kjørt hjem-tankefull.

I morgen er det bare en uke til jeg skal hjem til Norge! Jeg har en klar følelse av at det vil bli noen hektiske dager.

Jeriko

Det hevdes at Jeriko er verdens eldste by. Kan godt hende det, gammel er den der den ligger omtrent 400 meter under havnivå,- et lite stykke Palestina midt inne i okkuperte områder. Nesten i Jordan. Jeg har vært der flere ganger, men har ennå til gode å se de urgamle severdighetene som finnes her og der.
Heller ikke i dag skulle vi beskue gamle dager, men derimot besøke Bananaland,- et stort og fint område for store og små.
Ahmed hentet som avtalt, og 3 voksne pluss 4 barn dro på tur. Egentlig er det ikke lange veien, men i dag var det saktegående kø ved et av sjekkpunktene. Det er israelske soldater, selvfølgelig, og det hjelper ikke at vegen går på palestinsk område.
This is Palestine.
I Bananaland er det masse ferskvann! Kanaler, bassenger, vanntrapper.. De fire små vet jo ikke om større vann enn et badekar, så gjett om det var stas. Igjen og igjen og igjen skulle det sprutes og plaskes og vasses og lekes.... Blå lepper og iskalde unger sjøl om sommerdagen var helt flott, og varmen der nede aldeles herlig. På`n igjen med tørre bukser,- mer bading!
Vi

 

 

 

 

 

 

grillet og vi koste oss. Vi red på kamel og på hest og lekte og spiste is. Jeg frydet meg over glade fjes!! 

På hjemveg, med 4 sovende barn i bilen, hadde israelerne laget seg en ekstra vegsperring like utenfor Beit Sahour. Man legger ganske enkelt en slags spikermatte i vegbanen,- så da er det jo bare å stoppe. Ja, ja.

HAIFA-UTEN MEG

Som overskriften sier,- det ble ikke noe Haifa på meg. Lungebetennelsen har skylda.
Det viktige var derimot at min venninne og hennes syke barn kom seg både dit og tilbake uten problemer. En blogg er som bekjent en åpen side, så jeg skal ikke gå i detaljer. Men: man trenger en dertil egnet person fra israelsk side som ikke har motforestillinger mot å kjøre folk ulovlig til lege. Man trenger også litt forkledning, litt mot og litt flaks. De hadde de. De var 3 timer hos professoren som nå er opphøyet til helgen hos mammaen..., og med løfte om at han kan operere barnet  med laser og forventer et godt resultat. I tillegg besøkte de den landsbyen min venninne kom fra, og de kjøpte fersk fisk fra Middelhavet! Klokka 8 i går kveld var de tilbake, lykkelige og slitne. So far so good.

I dag har jeg vært på sykebesøk her igjen,( hos dialysepasienten) jeg har spist mengder av dawali ( å, så godt!),hatt en lang og god middagslur, og jeg har vært oppe i Deheise camp og truffet mange venner- den ene er en aldeles ny og nydelig liten venn- Talia på 2 mnd. Det holdt på å ikke bli noe Deheise. Palestinsk politi hadde stengt av veiene inn pga. noe uro inne i leiren, men min drosjesjåfør kjenner bakveiene, så vi kom oss fram.

Jeg har kanskje fått ny leilighet! De som jeg nå har bodd hos de siste fem årene skal bygge om leiligheten til yngste sønn, men etter alle solemerker så blir mitt nye bosted avklart i løpet av en liten uke. Spent!
Det er interessant å følge med i Hamar Arbeiderblad og les kommentarene til mine leserinnlegg vedr. Palestina. Noen står på skikkelig for å overbevise seg sjøl og andre om jeg jeg er dum og ikke har forstått noen ting. En skrev mye om hvor viktig og riktig det var at folk sto timesvis i kø hver natt for å komme seg på jobb. Noen skriver at Palestina ikke finnes, og/eller at det er krig mellom Palestina og Israel. Alle her er visstnok terrorister. Litt tilbake til historien fra i går: Min venninne måtte bruke drosje hele veien nordover, for på både buss og tog kreves det gyldig ID, dvs. tillatelse til å oppholde seg i landet. Altså: drosje ( i dyre dommer) for min "terroristvennine og hennes barn på 11 år" Det er sikkert lurt, og de er sikkert skumle. Eller?

Bildet viser noe frukt som jeg fikk i dag. "hjertet" i forgrunnen er en kiwi- spesielt til meg. Ja, så er det vel slik terrorister gjør, da?

ittno knussel

Denne gangen skal jeg være selfi; det er visstnok det det heter nå. Altså: I hele desember sleit jeg med en lungebetennelse som ikke ville gi slipp. En lang og trøblete historie. Åkkesom, jeg ble da bra tilslutt.
Da jeg nå hadde blitt forkjøla, og etter hvert kjente en "velkjent" sperre nede i bronkiene mine, gikk jeg på klinikken her. Lege-røntgen-lege. Svar: ny lungebetennelse. Javel, ja. Så satte de i gang: 5+2 cl. hydrocortison + antibiotika rett i en vene. Så innhaleringsmaskin tilsatt ???? Så 2 resepter på gudene-vet-hva; dvs. det var noe for å åpne bronkier samt en slags sterk antibiotika. Ja, ja. Blir jeg ikke frisk av detta, så veit ikke jeg. Jeg skulle i tillegg bruke alle mine vanlige medisiner. De gjør ikke noe hælvvegas her på disse kanter. Nå blinker jeg vel kjemi som et juletre! Passer bra her ved Betlehem..
Hadde vært fint å bli fort frisk, i morra er planen å dra til Haifa med  venninne og sykt barn.

etterord??

Telefonhistorien min blir stadig lengre. I dag kunne Nisreen fortelle at hun hadde kommet i drosje når dette her pågikk. Det hadde stått mange drosjer der, og også politibiler. Nisreens sjåfør hadde sjekka hva det var, og kommet tilbake med beskjed: Det var en ikke-palestinsk dame som hadde blitt frastjålet en telefon. Hun bodde i Beit Sahour, visstnok. Nisreen hadde ikke spurt om navn, men tenkt på meg. Neste dag, altså da mobilen hadde tilbrakt natta hos politiet, ble hun oppringt, og hadde svart -Hi, Elda- da hun så det var "jeg" som ringte. Oh no. Politiet. Om hun kjente denne Elda? Så absolutt,- Elda var en nær venn. Så fikk hun brokker av historien. Nisreen tilbød seg så å reise til politistasjonen for å hente telefonen for meg, men den gang ei. Her trengtes det pass og personlig oppmøte. En regel er en regel er en regel. Rene NAV!!
Jaja, men. Lurer på når jeg får høre om dette i en  butikk eller hos naboen?

HISTORIEN OM EN MOBILTELEFON ELLER OM PALESTINSK POLITI.

Onsdag kveld slik i 7-tida, dro jeg hjem fra bursdagsselskap. Good bye, 14 lekende og masete og hylende unger.. Magdi brakte med stille og trygt hjem. Etter en stund oppdaget jeg at mobiltelefonen min.- den lokale-, ikke hadde blitt med meg hjem.
Jeg ringte Amani med den andre mobilen; har jeg glemt mobilen hos deg? Nei,- men nå skal du høre:
Her begynner historien:

Etter at Magdi hadde kjørt meg hjem, fikk han en annen kunde. Denne kunden fant min telefon-som hadde falt ut av lomma mi og ned på gulvet i drosja.
Er denne din, sjåfør? Nei, den tilhører antagelig min forrige kunde-Elda.
Kan du bevise det? Jeg er politimann fra Hebron, skjønner du. Har du stjålet denne telefonen? Nei! Vi kan jo dra sammen hjem til Elda og gi den til henne. Nix, jeg tror deg ikke. Hallo,- Elda trenger kanskje denne i natt, hun kan bli syk og trenge hjelp! Nix. Se på anropsregisteret da, sa Magdi,- hun har ringt meg. Bruk nummeret, så ser du. Mannen fra Hebron ringte- fra min telefon til Magdis,- men ingenting overbeviste den standhaftige politimannen. Også et par andre numre ble oppringt, de bekreftet at det så absolutt var Eldas telefon. Til ingen nytte.
Denne særs skumle mobilen skulle innleveres på hovedpolitistasjonen i Betlehem, der måtte jeg hente den selv.
Så skjedde, og en lett fortvilet Magdi, som ikke hadde mitt andre telefonnummer, måtte se den lille svarte og ytterst fredsommelige mobilen ble innelåst hos MYNDIGHETENE. Basta.
I dag fikk jeg den igjen etter å ha fremvist pass ( hm, this is not Elda but Eldbor???), signert et papir med mange stempler og etter at jeg klaget på den ihuga fyren fra Hebron som slett ikke har noe juridisk myndighet her i byen.
Jeg kunne bare takke Magdi, sende sms til alle involverte partnere, og så tok jeg meg et glass vin og viftet med tærne i Betlehem. Hadde det enda dreid seg om et gjenglemt gevær???

Lek

Med ryggen til muren, og med storslått utsikt over Betlehem, ligger parken Mari Dotti.
Caritas,- den katolske kirkes hjelpeorganisasjon- eier stedet. Det er grønne plener, vakre trær, blomster og busker, benker og stier. OG-en mengde av ulike lekeapparater for barn. Jeg har vært der sammen med mine 4 palestinske "barnebarn" samt deres mamma og tante. 3 nydelige timer i vårsola.
Da jeg ankom alene i drosja, sto det en mannsperson ved inngangen. - are you Elda- spurte han. Yeah. -They are waiting for you. Ok, thanks.
Jeg spurte folka mine om de kjente denne mannen. Nix. Forklaringen var at da ungene hadde kommet, hadde de spurt hvor teta Elda var. Her var hun, 4 minutter senere.
Så godt med grønt gras under beina! Enskjønt,- det luktet ingenting, og det skal jo gras gjøre - hvis det er ekte og norsk og slikt.
Nei, jeg lengter ikke hjem, men jeg kjenner samtidig hvor inderlig glad jeg er i gras- grønt og frodig og velduftende.

Jeg går til fysioterapeut nesten hver annen dag. Sist gang ble jeg lagt på " pinebenken". Jeg ble bundet fast, fast med reimer og greier, og så begynte en maskin å draaa meg. Litt skummelt. Hensikten er å dra skivene i ryggen litt fra hverandre, slik at de nervene som ligger i klem skal få det litt romsligere. Det hjalp faktisk litt!
Dagene går fort, selv om jeg ikke gjør noe særlig. Jeg har allerede vært her halve tida, og det er fortsatt mange jeg ikke har truffet av venner og kjente. Sløvt.

Det er fredelig i byen igjen. "Opprøret" varte en dag. Hva skal de stille opp med?

Dagene som kommer og går og som ER livet.

Følgende hendte for noen dager siden, men likevel. Jeg startet dagen med å ligge rett ut og høre på en spansk smør-tenor som sang om hjerte og smerte. Det passet godt, jeg var til behandling hos fysioterapeut dr. Issam i Souq Asab. For en times vondgod behandling med varme, oljemassasje, ultralyd og kortbølgebehandling, betalte jeg 75 kroner. Da var smørsanger og arabisk kaffe inkludert.
Våren har forsvunnet herfra nå, og jeg hadde kledd på meg alt for lite, men trengte mer garn. Trygve og jeg beveget oss sakte, men sikkert gjennom souqen i Betlehem, men jeg frøys. Altså stupte vi inn i en butikk hvor jeg handla tjukk og ikke så aller verst jakke og et par sokker og betalte 30 NIS. Nei takk, det skal IKKE pakkes inn. Rett på. Godt og godt.

Garnmannen min,- byens enste,- har en butikk på størrelse
med 1/10 Brustadbu, og det er ting og tang absolutt over alt- opp til taket. Gulvplass? Kanskje 1 kv.meter. Han er stor på lisser og stæsj og knapper og slikt, men mht. garn så har han akrylgarn, og dessuten akryl og akryl. Jeg kjøpte likeså godt akryl, jeg. Blått med glitter i.  Garnmannen ønsket meg velkommen tilbake. Vi har blitt kompiser han og jeg etter hvert.
Nå skal det bli skjørt størrelse 3 år.

Det har vært et voldsomt uvær her noen dager nå. Pøsregn, vind, torden og lyn. Alle hilser det velkommen, bortsett fra klissvåte turister på kort besøk. Jeg holder meg innendørs så mye som mulig og nyter varmeovnen min.
Nå er visstnok det meste over, og temperaturen går smått om senn oppover. Sist natt var det meldt om fare for snø oppe i Beit Jala.... Syden? Oh no.

I dag har jeg igjen hatt kjempekoselig besøk fra Norge; vår gode venn David med søster og far. Kaldt i været, men opphold. Vi gjorde de obligatoriske tingene her i Betlehem, og tilbragte mange timer sammen med lunsj og samtaler og de fikk også hilse på noen av mine gode venner og jeg fikk snakket om mitt kjære Palestina. Det er Davids tredje besøk her, men for de to andre var det første gang. Jeg liker så veldig godt å ta imot venner her!!
Etterpå klippet og farget jeg håret,- gjett om det var påkrevet...Frisøren er arameisk kristen, en av de få familiene her.
Drosjesjåføren som tok meg hjem, derimot,- var beduin. Han fortalte at han bodde i en leir borte ved Herodion( for de av dere som er kjent). Telt var varme, sa han,- der fyrte de med ordentlig ved, steinhus var bare kalde. Sjefen i leiren var en mann med 2 koner og 22 barn. Javel, ja, sa jeg da.
Personlig er jeg glad for å slippe både telt og 22 barn her nå.
Kaldt er det likevel her i steinhuset mitt, jeg trenger ikke å sette hvitvinen i kjøleskapet for å holde den kald. 
Nå venter dyna. 

11. mars

Det siste døgnet er 6 palestinere drept av IDF. I Gaza kom det en drone som bombet et hus, og med det de tre som var i huset. Dessuten en ved Ramallah, en i Nablus, og en ved Allenby bridge. Sistnevnte var en dommer som hadde vært i Jordan og skulle hjem. Reisen og livet sluttet ved sjekkpunktet. Årsakene til all denne drepingen vet jeg ikke. Det sies her at soldatene trodde at dommeren skulle trekke en kniv, men han tok fram en sigarett. Moralen er vel å skyte først og spørre etterpå.
Så; ungdom her i Betlehem reagerer med å tulle inn hodet i kufya, gå til muren og sjekkpunktet her borte, og begynne å kaste stein mot soldatene. Jeg så det sjøl. Steiner så store som en knyttneve eller mindre mot IDFs maskingevær og soldater med visir og hjelm. Rått parti, men ungdommene vil bli skyldige i opptøyer. Punktum.
Jeg prøvde å komme meg fra a til b akkurat da dette pågikk, men det var lettere sagt enn gjort. Totalkaos i trafikken. Igjen snakkes det om 3. intifada. Jeg forstår frustrasjonen sjøl om jeg ikke har noen tro på mer væpnet konflikt. Det er så alt for mange unge lik allerede.
Inne på dialyseavdelingen på sykehuset- dit jeg omsider kom fram til for å besøke min kjære venninne, sto TVn på og holdt oss oppdatert. Vel, sendingen var på arabisk,- men brann og blod forteller også sin historie.

Midt i galskapen så går livet videre. Nå kaller imamen til bønn her i Omar-moskeen ved Fødselsplassen. Jeg spiser lunsj. Min venninne er hjemme igjen fra dialysen for denne gangen. hun er langt fra bra. Dialyse 4 ganger i uka, svakt hjerte og diabetes og et blodtrykk som nesten ikke slår ut på skalaen. Det er ikke noe jeg kan gjøre bortsett fra å gi litt nærhet og omsorg.

I morgen kommer det flere venner fra Bergen/ Norge. De blir vel advart på flyplassen om at det er farlig her i Palestina..... Abu Masem har visstnok kommet med en uttalelse i dag, men jeg vet ikke hva han har sagt.
Så, hva gjør jeg? Jeg drikker mitt vin og lurer på hvorfor Abrahams barn ikke lenger kan leve i fred og fordragelighet med hverandre slik de i hovedsak gjorde fram til 1948. Min venn Mustafa sa nå: Vi håper alle at fremtiden skal bli bedre, men det ser verre og verre ut.

Dette får være nok for i dag. Det fine ved dagen er at min yngste datter har bursdag. HURRA!!

Om å ta tak i taket

Det som kanskje først og fremst kjennetegner et palestinsk hus( i motsetning til  et israelsk et), er den svarte plastdunken på taket. Der fyller man på kjøpt vann, -det som kommer fra det kommunale vannverket, blir svært ofte utilstrekkelig, og man må kjøpe i dyre dommer. På israelske tak ser man ikke plastdunker. De har alltid nok vann i springen. Årsaken er ganske enkelt den at mens palestinerne får tilgang på under 20 %, så tar israelerne resten. Boret opp i palestinsk jord. Det kalles sikkert demokrati det også. ?

En annen ting som kjennetegner palestinske hus, er uferdige tak. Betong og armeringsjern og brask sammen med en gammel sofa eller to; det er det vanlige. Om noen år vil det kanskje bli en etasje til oppå taket- den dagen en av sønnene trenger et sted å bo med kone og barn.
Inntil da- betong og brask. Og sofa. Der sitter man da og nyter frisk luft, drikker kaffe og røyker argile mens unger løper rundt og livet er rimelig godt. 
Med mine norske øyne lurer jeg veldig på hvorfor folk ikke kan ta et tak på taket??

 Jeg kom nettopp fra Betlehem hvor jeg hadde spist litt og drukket hvitvinen min på The Square. Drosje hjem. En sjåfør vinket på meg, men han er så nysgjerrig, så han orker jeg ikke. Nestemann så trivelig ut. Kan du ta meg til Beit Sahour? Jada, han visste hvor jeg bodde, han hadde kjørt meg for 3 mnd. siden. Han fortalte at han hadde 5 barn,- den eldste var 15. Det er mange munner å mette. Det var broren hans som eide drosja. Bensinen koster 7 shekel for literen, altså sånn ca. 11 kroner. Han hadde nesten ikke hatt noen turer før i dag, det er ustyrtelig mange drosjer her. Man blir ikke rik av å være drosjesjåfør her, jeg betaler 20 shekel for turen.
Har jeg feiret 8. mars? Vel, neppe. Jeg har spist makloube, strikket, lekt med unger, kjøpt blomster til en blomsterkasse,drukket kaffe på Stars & Bucks, vandret gjennom souqen og hilst på John og Samar før jeg havnet på min faste restaurant. Ja, jeg har kjøpt meg en ny makeup- krem også! Dyr.Dessuten har jeg skrevet et innlegg på FB som nok provoserer. Nei, dette svarer nok ikke til kvinnefrigjøring...Skitt au.

Et år før gikk jeg i demonstrasjonstog her den 8. mars. Nå har jeg blitt lat, og jeg har ei hofte som skriker hvis jeg går for langt. I morgen skal jeg ringe til fysioterapeuten. Jeg vurderer å leie meg en bil. Joda, drosje er billig og greit, men hvis jeg skal forskjellige ærender så ville det vært kjekt med egen bil, selv om det koster noe mer. Jeg får tenke på det.

Jeg har snakket med to gode venninner i Hamar i dag, det var koselig! Kjetill er på Cuba og har det bra sammen med kompisene sine.
Internet kommer og går. Akkurat nå har jeg kontakt med omverdenen, så jeg får sende dette før det slutter å virke.

Håper at dere lesere har stilt opp på 8. mars bedre enn meg.

SYKEHUS OG SLIKT

Sommeren 2012 ble jeg i hui og hast sendt til sykehus pga. magesmerter. I Sevastopol. Jeg blir minnet om de i disse dager når Sevastopol er i nyhetene mange ganger daglig.Sykehuset der på Krim var et høl, fullstendig nedslitt og med utrangert apparatur, men med dyktige fagfolk ( tror jeg). Hvis noen lurer på hvordan jeg i all verden kunne havne i Ukraina, så var det fordi Kjetill og jeg var på elvecruise der. Legen på båten vår ( som viste seg IKKE å være lege) var sørpe full. Nå ja, jeg er fortsatt blant dere. 

Det statlige sykehuset her i Betlehem er ikke fullt så ille som det ukrainske, men det ligner en del.Jeg har vært der mange ganger. Ikke fordi jeg er syk, men fordi min kjære venn Huda går til nyredialyse flere ganger i uka.Jeg var der i går igjen. Dialyserommet har plass til 8 liggestoler og-hurra-noen stoler er byttet ut siden i oktober. Midt på gulvet står det et digert plastikkspann hvor man kaster brukte slanger etc. Malinga flasser av veggene. Det som likevel er det tristeste, er at jeg kjente igjen nesten alle ansiktene der siden sist jeg var her nede. Kvinner og menn, unge og gamle. Dialyse tre eller fire ganger i uka. Hver behandling tar omtrent 4 timer, så med reisevei så går nesten halve uka bort. Transplantasjon er uaktuelt. Det koster visstnok borti 100 000 kroner, og det er det ingen som har. Det er ikke lett å være syk, og mye verre er det når det ikke finnes penger til helbredende behandling. Det er dårlige framtidsutsikter.

Lunsjen i går ble inntatt på Singer Cafe i Beit Sahour, dit jeg dro sammen med Baha. Vi fikk hilse på lille 2 uker gamle Louisa og stolte, glade og slitne foreldre. Louisa har foreløpig ikke funnet ut at natta er til å sove, men hun er et meget vakkert og velskapt barn.Hun ble født på sykehus på den israelske siden av muren, og har dermed bedre rettigheter enn om hun skulle vært født her.

Et annet par jeg kjenner, fikk sitt første barn for en måned siden. Faren er fra Øst-Jerusalem,moren fra Beit Jala, altså fra den palestinske siden. De valgte å flytte nordover til Nazaret før fødselen. Ikke fordi det var et ønsket bosted, men fordi babyen da ville bli født i Israel og altså få bedre rettigheter i livet. Et alternativ var å flytte til Jerusalem, men der er boligprisene kjempehøye.
 Så vidt jeg vet,er det farens "status" som bestemmer hvem som kan flytte hvor.(?) Reglene er infløkte. Hvorvidt den lille frøkna nå har israelsk statsborgerskap eller bare permanent oppholdstillatelse, glemte jeg å spørre om. Så, nå kjører pappaen to timer hver vei for å komme på jobb. Det er ikke enkelt å være palestiner.

Jeg har igjen vært dum nok til å kommentere noe på MIFFs hjemmesider. Ifølge dem så er det bare israelere som sliter, og bare palestinerne som er slemme. I går var det ei som påsto at jeg løy, og som mente at jeg ikke var her nede i det hele tatt. Jaja men, da er man opprådd for argumenter. Så,- nå dropper jeg MIFF en stund. Jeg liker svært dårlig å bli kalt løgner, men uttalelser fra de folka har neppe injurierende kraft. Vedkommende som kalte meg løgner, er psykiatrisk sykepleier.....

Våren rykker nærmere på mine kanter. Vi har hatt ørkenstøv i lufta et par dager nå, men i dag er det blå himmel. Det har ikke regnet her på hele vinteren, sier folk,- bare kommet litt snø. Sommeren skal nok bli svært tørr og vannløs. På andre siden av dalen, i bosettingen Har Homa, er det nok vann.
This is Palesine.

Aktive dager/ mye byråkrati.

De første dagene ble akkurat slik jeg hadde forventet: Masse folk, mange hjem, mye prat og mye mat.
Det toppet seg i går. Jeg fant ut at jeg hadde truffet 23 forskjellige venner med smått og stort på en og samme dag. 
I dag har jeg "hviledag".
HA hadde trykket mitt siste leserinnlegg om Palestina i dag. Jeg tar gjerne tilbakemeldinger! Går det an å kommentere på bloggen min nå, eller er det noe jeg må gjøre?
Byråkratiet her i landet er fullt på høyde med NAV. Dette skjedde i går: Jeg ble med Nisreen som skulle tegne en forsikring. Første stopp var da forsikringsselskapet. Der fylte hun ut noe papirer for hånd. Neste stopp var en mann med en computer som skrev ut og stemplet. Så dro vi til hennes fagorganisasjon som leste og stemplet. Bilder var nødvendig, så vi dro hjem og hentet ungene. Dette var en søndag, så de kristne fotografene holdt stengt, men vi fant nå en muslimsk en som gjorde jobben. Så skulle vi til en spesiell bank som skulle ta imot ( en masse) penger for forsikringen. Beklager, vi måtte først ha et nytt stempel fra forsikringsselskapet. OK. Det stengte klokka 1, og da var klokka halv to. Da ga jeg opp, og Nisreen skulle ta resten av prosedyren i dag.
Dessuten,-  skrekk og gru,- da vi gikk ut av drosje nr. ?? utenfor banken, glemte jeg krykka mi ( les Trygve) Jeg hadde ifølge Nisreen sett ut som jeg holdt på å besvime, og det var vel ikke så langt fra sannheten. Hun satte i gang å ringe til drosjesjåfører hun kjente. Mens vi sto der så stupte hun ut i gata, plystret høyt mellom tenna, og der stoppet det en drosje litt nedenfor. VÅR drosje. I baksetet lå Trygve, fortvilet og redd(?) Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan hun kunne kjenne igjen en drosje blant alle andre, men det gjorde hun. Lykke, lykke.
Jeg var bedt på lunsj hos Amani, og hun serverte min yndlingsrett; dawali.
I går kveld var jeg bedt på middag hos en svigerinne av henne, og hun serverte min yndlingsrett; dawali. Ja, jeg føler meg velkommen.
Alle ventet på Baha i går. Han har vært i Nord-Irland en måned, så noen dager i Jordan,- i går var han ventet hjem. Baha tilbragte 9 timer på Allenby Bridge i går før han kom seg gjennom, men han kom. Jeg treffer han vel i dag eller i morgen.
Obs: Jeg glemte visst noen folk da jeg telte,- jeg traff jo 3 til også. Ja, ja.

Jeg har hatt mye problemer med computeren min siden jeg kom, men nå tror jeg det meste er ordnet. Jeg er så dum med slikt og jeg bruker så mye tid, men Internett er ekstra viktig for meg når jeg er her.

Nå skal jeg ha meg litt mat og henge noen opp noen klær.